Marx fortsetter:
«...Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur . . . »
Marx bygger denne slutningen på en analyse av den rolle som proletariatet spiller i det moderne kapitalistiske samfunn, på kjensgjerningene om utviklingen av dette samfunnet og på uforsonligheten av proletariatets og borgerskapets motstridende interesser.
Tidligere ble spørsmålet stilt på denne måten: for å nå fram til sin frigjøring må proletariatet styrte borgerskapet, erobre den politiske makt og opprette sitt revolusjonære diktatur.
Nå stilles spørsmålet noe annerledes: overgangen fra det kapitalistiske samfunn, som utvikler seg hen imot kommunismen, til det kommunistiske samfunn, er umulig uten en «politisk overgangsperiode», og staten i denne perioden kan bare være proletariatets revolusjonære diktatur.
I hvilket forhold står så dette diktaturet til demokratiet?
Vi har sett at «Det kommunistiske manifest» simpelthen setter de to begrepene: «proletariatets opphøyelse til herskende klasse» og «erobring av demokratiet» ved siden av hverandre. På grunnlag av alt det som er sagt ovenfor, er det mulig å bestemme nøyaktigere hvordan demokratiet forandrer seg under overgangen fra kapitalismen til kommunismen.
I det kapitalistiske samfunn, forutsatt at det utvikler seg under de gunstigste vilkår, har vi en nier eller mindre fullstendig demokratisme i den demokratiske republikken. Men denne demokratisme er alltid innsnevret av de trange grenser som den kapitalistiske utbyttingen setter, og følgelig forblir det alltid i virkeligheten et demokrati for mindretallet, bare for de besittende klasser, bare for de rike. Friheten i det kapitalistiske samfunn forblir alltid omtrent (den samme som den var i de antikke greske republikkene: frihet for slaveeierne. Som følge av den kapitalistiske utbyttingens vilkår er de moderne lønnsslavene så nedtrykt av savn og fattigdom at «de har annet å tenke på» enn demokrati og politikk, at flertallet av befolkningen under den vanlige fredelige utvikling er utestengt fra deltakelse i det offentlige og politiske liv.
Riktigheten av denne påstanden bekreftes kanskje klarest av Tyskland, nettopp fordi den forfatningsmessige legalitet varte i merkverdig lang tid i denne staten - i nesten et halvt århundre (1871-1914) - og i denne perioden forsto sosialdemokratiet der å «utnytte legaliteten» mye mer enn i andre land og å organisere en større del av arbeiderne i et politisk parti enn noe annet sted i verden.
Hvor stor er denne største del av politisk bevisste og aktive lønnsslaver som hittil er blitt fastslått i det kapitalistiske samfunn? En million medlemmer i det sosialdemokratiske parti - av femten millioner lønnsarbeidere! Tre millioner organisert i fagforeninger av femten millioner!
Demokrati for et forsvinnende mindretall, demokrati for de rike det er demokratismen i det kapitalistiske samfunn. Hvis vi ser nærmere på maskineriet i det kapitalistiske demokrati, så ser vi overalt, både i de «ubetydelige» - angivelig «ubetydelige» - detaljer med hensyn til stemmerett (hjemstavnsrett, utelukkelse av kvinnene osv.), i teknikken i de representative institusjoner, i de faktiske hindringene for forsamlingsretten (offentlige bygninger er ikke for tiggere!), i dagspressens rent kapitalistiske organisasjon osv. innskrenkning på innskrenkning av demokratiet overalt. Disse innskrenkningene, unntakene, utelukkelsene, hindringene for de fattige synes å være ubetydelige, særlig for en som selv aldri har kjent noen nød og aldri har vært i nær kontakt med de undertrykte klasser i deres masseliv (og ni tideler, om ikke nittini hundredeler, av de borgerlige publisister og politikere hører til denne kategorien), men sammenlagt utelukker og fordriver disse innskrenkningene de fattige fra politikken, fra aktiv deltakelse i demokratiet.
Marx oppfattet denne kjernen i det kapitalistiske demokratiet glimrende da han i sin analyse av erfaringene fra Kommunen sa at de undertrykte en gang med flere års mellomrom får lov til å avgjøre hvilke representanter for undertrykkerklassen skal representere og undertrykke dem i parlamentet !
Men fra dette kapitalistiske demokratiet - som unngåelig er trangt og i all stillhet setter de fattige utenfor, og derfor er tvers igjennom hykkelsk og falskt - går utviklingen framover ikke liketil, direkte og jevnt mot «større og større demokrati» som de liberale professorene og de småborgerlige opportunistene vi I ha oss til å tro. Nei, utviklingen framover, dvs. mot kommunismen, går gjennom proletariatets diktatur, og kan ikke gå på annen måte, for ingen annen enn proletariatet er i stand til å bryte de kapitalistiske utbytteres motstand og på noen annen måte kan den heller ikke brytes.
Men proletariatets diktatur, dvs. organiseringen av fortroppen for de undertrykte til herskende klasse for å undertrykke undertrykkerne, kan ikke simpelthen bare føre til en utvidelse av demokratiet. Samtidig med en umåtelig utvidelse av demokratismen, som for første gang blir en demokratisme for de fattige, for folket, og ikke en demokratisme for pengesekkene, gjennomfører proletariatets diktatur en rekke innskrenkninger i undertrykkernes, utbytternes, kapitalistenes frihet. Dem må vi undertrykke for å fri menneskeheten fra lønnsslaveriet, deres motstand må knuses med vold; det er klart at der hvor det er undertrykkelse, hvor der er vold, der er det ingen frihet og intet demokrati.
Engels uttrykte dette på en glimrende måte i sitt brev til Bebel, da han, som leseren vil huske, sa at «så lenge proletariatet ennå trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart det kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå».
Demokrati for det overveldende flertall av folket og undertrykkelse med vold, dvs. utelukkelse fra demokratiet,' av folkets utbyttere og undertrykkere det er den forandring demokratiet gjennomgår ved overgangen fra kapitalismen til kommunismen.
Først i det kommunistiske samfunn, når kapitalistenes motstand er blitt fullstendig brutt, når kapitalistene er forsvunnet, når det ikke fins klasser (dvs. når det ikke er noen forskjell mellom samfunnsmedlemmene i deres forhold til de samfunnsmessige produksjonsmidler), først da «opphører . . . staten å bestå», og «kan det bli tale om frihet». Først da vil et virkelig fullkomment demokrati, virkelig uten ethvert unntak, bli mulig og virkeliggjort. Og først da vil demokratiet begynne å dø bort, takket være den enkle kjensgjerning at menneskene, som er fridd fra det kapitalistiske slaveriet, fra de unevnelige redsler, barbariet, meningsløsheten og skjenslene som den kapitalistiske utbyttingen innebærer, litt etter litt vil venne seg til å respektere de elementære regler for samliv som har vært kjent i århundrer og gjentatt i årtusener i alle læreboksentenser. De vil venne seg til å overholde dem uten vold, uten tvang, uten underordning, uten det spesielle tvangsapparat som kalles stat.
Uttrykket «staten dør bort» er meget treffende, for det peker både på prosessens gradvise og på dens spontane karakter. Bare vanen kan og vil utvilsomt ha en slik virkning, for rundt omkring oss ser vi i millioner tilfelle hvor lett folk venner seg til å overholde de nødvendige regler for sosialt samliv når det ikke foreligger noen utbytting, når det ikke foreligger noe som vekker harme, ikke noe som vekker protest og opprør og skaper behov for underkuing.
Altså: i det kapitalistiske samfunn har vi et demokrati som er stekket, ynkelig, falskt, et demokrati for de rike, for mindretallet. Proletariatets diktatur, overgangsperioden til kommunismen, vil for første gang bringe demokrati for folket, for flertallet, men samtidig vil det nødvendigvis holde et mindretall, utbytterne, nede. Ene og alene kommunismen er i stand til å gi et virkelig fullstendig demokrati, og jo mer fullstendig det blir, dess hurtigere vil det bli overflødig og dø bort av seg selv.
Med andre ord: under kapitalismen har vi staten i ordets egentlige betydning, en særskilt maskin for den ene klasses undertrykking av den andre, og hva mer er, for mindretallets undertrykking av flertallet. For å ha framgang krever et slik tiltak som den systematiske undertrykking av det utbyttede flertallet fra det utbyttende mindretalls side selvsagt den ytterste villskap og barbari i undertrykkingsarbeidet, det krever et hav av blod som menneskeheten må gjennomgå under slaveriet, feudalismen og lønnsarbeidet.
Videre. Ved overgangen fra kapitalismen til kommunismen er undertrykking framleis nødvendig, men nå er den det utbyttede flertalls undertrykking av det utbyttende mindretall. Et særskilt apparat, en særskilt maskin for undertrykkingen, en «stat» er framleis nødvendig, men nå er det alt en overgangsstat, det er ikke lenger en stat i ordets egentlige mening, for det at flertallet av gårsdagens lønnsslaver holder det utbyttende mindretall nede, er en så forholdsvis lett, enkel og naturlig oppgave at den vil medføre langt mindre blodsutgytelse enn undertrykkingen av oppstandene til slavene, de livegne eller lønnsarbeiderne, og den vil koste menneskeheten langt mindre. Og den er fullt ut forenlig med utvidelse av demokratiet til et så overveldende flertall av befolkningen at behovet for en særskilt undertrykkingsmaskin vil begynne å forsvinne. Utbytterne er selvsagt ute av stand til å holde folket nede uten en høyst komplisert maskin til å utføre dette arbeidet, men folket kan undertrykke utbytterne selv med en meget enkel «maskin», nesten uten noen «maskin», uten et særskilt apparat, med en enkel organisasjon av de væpnete masser (som, la oss si, sovjetene av arbeidere og soldatdeputerte, idet vi foregriper noe).
Endelig er det bare kommunismen som gjør staten absolutt overflødig, for det fins ingen å holde nede - «ingen» i betydning av en klasse, i betydning av en systematisk kamp mot en bestemt del av befolkningen. Vi er ikke utopister og benekter ikke i minste monn muligheten og uunngåeligheten av utskeielser fra enkeltpersoner, eller nødvendigheten av å undertrykke slike utskeielser. Men for det første trengs det ingen særskilt maskin, intet særskilt undertrykkingsapparat til dette: det vil bli gjort av det væpnete folket selv, like enkelt og liketil som når den første den beste samling av siviliserte mennesker til og med i det nåværende samfunn griper inn for å avstyre et slagsmål eller hindre at en kvinne blir overfalt. Og for det annet vet vi at den fundamentale sosiale årsak til utskeielsene, som består i brudd på reglene for det sosiale samliv, er utbyttingen av massene, deres nød og fattigdom. Når denne hovedårsaken er fjernet, vil utskeielsene uunngåelig begynne å «dø bort». Vi vet ikke hvor fort og i hvilken rekkefølge det vil skje, men vi vet at de kommer til å dø bort. Sammen med at de dør bort vil også staten dø bort.
Uten å henfalle til utopier fastslo Marx mer fullstendig det som kan fastslås nå angående denne framtiden, nemlig forskjellen mellom den lavere og den høyere fase (trinn, etappe) i det kommunistiske samfunn.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org