Det er kjent at Marx noen måneder før Kommunen, høsten 1870, advarte arbeiderne i Paris og påviste at et forsøk på å styrte regjeringen ville være en heroisk dårskap. Men da den avgjørende kampen ble påtvunget arbeiderne i mars 1871 og de tok kampen opp, da oppstanden var blitt en kjensgjerning, hilste Marx, trass i de dårlige utsiktene, den proletariske revolusjonen med den største begeistring. Marx tviholdt ikke på en pedantisk fordømmelse av den « utidsmessige» bevegelsen, slik som den så sørgerlig berømte russiske renegat fra marxismen Plekhanov gjorde, han som i november 1905 skrev og egget arbeiderne og bøndene til kamp, men etter desember 1905 skrek som en vaskeekte liberaler: «En burde ikke lia grepet til våpen.»
Men Marx nøyde seg ikke med å beundre heltemotet hos de, som han uttrykte seg, «himmelstormende» kommunardene. I den revolusjonære massebevegelsen, selv når den ikke nådde sitt mål, så han et historisk forsøk av uhyre rekkevidde, et visst skritt framover i den proletariske verdensrevolusjon, et praktisk skritt som er viktigere enn hundrevis av programmer og utgreiinger. Å analysere dette forsøket, å trekke lærdommer for taktikken av det, å overprøve sin egen teori på grunnlag av dette forsøket det var den oppgaven Marx satte seg.
Den eneste «rettelse» som Marx fant det nødvendig å gjøre i «Det kommunistiske manifest», gjorde han på grunnlag av Pariskommunardenes revolusjonære erfaringer.
Det siste forordet til det nye tyske opplaget av «Det kommunistiske manifest», som er undertegnet av begge manifestets forfattere, er datert 24. juni 1872. 1 dette forordet erklærer forfatterne, Karl Marx og Friedrich Engels, at «Det kommunistiske manifest»s program «i dag på enkelte steder er foreldet».
«I særdeleshet,» fortsetter de, «har Kommunen gitt beviset for at 'arbeiderklassen ikke rett og slett kan overta det ferdige statsmaskineriet og sette det i gang for sine egne formål' »
De ordene i dette sitatet som er satt i enkle anførselstegn, har forfatterne tatt fra Marx' skrift «Borgerkrigen i Frankrike».
Marx og Engels tilla altså den ene hoved- og grunnlærdommen av Pariskommunen en så veldig betydning at de tok den med som en vesentlig rettelse til «Det kommunistiske manifest».
Det er overmåte betegnende at nettopp denne vesentlige rettelsen er blitt forvrengt av opportunistene, og at dens mening sikkert er ukjent for ni av ti, om ikke nittini av hundre av dem som leser «Det kommunistiske manifest». Vi skal komme utførlig inn på denne forvrengningen seinere, i det kapitlet som spesielt behandler forvrengningene. Foreløpig tør det være nok å notere at den gjengse, vulgære «oppfatning» av den berømte uttalelsen av Marx som vi har sitert, går ut på at Marx har understreket idéen om den langsomme utvikling i motsetning til det å gripe makten og liknende.
I virkeligheten er det akkurat omvendt. Marx' tanke går ut på at arbeiderklassen må slå i stykker, bryte i stykker, «den ferdige statsmaskinen» og ikke bare innskrenke seg til å ta den i sin besittelse.
Den 12. april 1871, dvs. nettopp under Kommunen, skrev Marx til Kugelmann:
«Hvis du ser etter i siste kapitel i min «Attende brumaire» ' så vil du finne at jeg sier at den franske revolusjons neste forsøk blir: ikke lenger, som hittil, å overføre det byråkratisk-militære maskineri fra en hånd til en annen men å bryte det i stykker, (uthevet av Marx), «og dette er forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon på kontinentet. Det er også dette forsøket våre heltemodige partikamerater i Paris har gjort.» (S. 709 i «Die Neue Zeit», bd XX, 1. årgang, 1901/02.) (Marx' brev til Kugelmann er kommet ut på russisk i ikke mindre enn to utgaver, en av dem under min redaksjon og med forord av meg.)
Disse ordene: «å bryte i stykker det byråkratisk-militære maskineriet» inneholder kort uttrykt marxismens hovedlære i spørsmålet om proletariatets oppgaver i revolusjonen når det gjelder staten. Og nettopp denne læren er ikke bare gått fullstendig i glemmeboka, men er blitt direkte forvrengt av den herskende, kautskyanske «fortolkning» av marxismen!
Når det gjelder Marx' henvisning til «Attende brumaire», så har vi allerede ovenfor sitert vedkommende sted i sin helhet.
Det har sin interesse spesielt å framheve to steder i den anførte betraktning av Marx. For det første innskrenker han sin slutning til kontinentet. Det var forståelig i 1871, da England var mønstret på et rent kapitalistisk land, men et land uten militarisme og i stor monn uten byråkrati. Marx utelukket derfor England, der en revolusjon og til og med en folkerevolusjon den gang syntes å være mulig, og var mulig uten ødeleggelse av det «ferdige statsmaskineri» som forutsetning.
Nå i 1917, i den første store imperialistiske krigs epoke, faller dette forbehold av Marx bort. Både England og Amerika, de største og siste representanter i verden for angelsaksisk «frihet» i den mening at der ikke fans militarisme og byråkratisme, er nå fullstendig sunket ned i den almen- europeiske, skitne, blodige sump av byråkratisk-militære institusjoner, som underordner alt under seg, undertrykker alt. Å slå i stykker, å knuse det «ferdige statsmaskineri» er nå «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon» såvel i England som i Amerika (der det i årene 1914-1917 er utviklet til «europeisk», almenimperialistisk fullkommenhet).
For det annet fortjener den overordentlig dype bemerkningen hos Marx om at det å ødelegge det byråkratisk-militære statsapparat danner «forutsetningen for enhver virkelig folkerevolusjon», særlig oppmerksomhet. Begrepet «folke»revolusjon syns merkelig i Marx' munn, og de russiske plekhanovfolkene og mensjevikene, disse etterfølgere av Struve, som så gjerne ville gå for marxister, kunne nok finne på å kalle dette uttrykk hos Marx en «Iapsus». De har redusert marxismen til et så fattigslig-liberalt vrangbilde at det for dem ikke eksisterer noe utenfor det å sette den borgerlige og den proletariske revolusjon opp mot hverandre som motsetninger, og selv denne motstilling blir oppfattet på en utrolig livløs måte.
Hvis en tar revolusjonen i det 20. århundre som eksempel, så må en selvsagt oppfatte både den portugisiske og den tyrkiske revolusjon som borgerlig. Men hverken den ene eller den andre er en «folke»revolusjon, for folkemassene, det overveldende flertall av folket, har hverken i den ene eller den andre revolusjonen trådt merkbart fram aktivt, selvstendig med sine egne økonomiske og politiske krav. Derimot var den russiske borgerlige revolusjon 1905-1907 utvilsomt en «virkelig folkerevolusjon», enda den ikke oppnådde slike «glimrende» resultater som den portugisiske og den tyrkiske stundom gjorde, for stortyngden av folket, flertallet av det, de «laveste» samfunnslag, som var utpint av undertrykking og utbytting, reiste seg selvstendig, preget hele revolusjonens forløp med sine krav, sine forsøk på å bygge opp et nytt samfunn på sitt vis i stedet for det gamle som skulle ødelegges.
Proletariatet utgjorde ikke flertallet i noe land på det europeiske kontinentet i 1871. En «folke»revolusjon som virkelig trekker flertallet av folket med i bevegelsen, kunne det i ordets rette mening bare bli tale om hvis den omfattet både proletariatet og bøndene. Disse to klasser var det som den gang nettopp dannet «folket». Begge klasser er knyttet sammen ved at det «byråkratisk-militære statsmaskineri» kuer, undertrykker og utbytter dem. Å bryte ned dette maskineri, å slå det i stykker - det er dette de virkelige interessene til «folket», folkeflertallet, arbeiderne og flertallet av bøndene krever, det er «forutsetningen» for et fritt forbund mellom de fattige bønder og proletariatet, og uten et slikt forbund er ikke demokratiet varig og stabilt og den sosialistiske omdannelsen er umulig.
Til et slikt forbund var det som kjent også at Pariskommunen brøytet seg vei, men som følge av en rekke årsaker av indre og ytre art nådde den ikke sitt mål.
Følgelig har Marx, da han talte om en «virkelig folkerevolusjon», uten i minste monn å glemme småborgerskapets særegenheter (han snakket mye og ofte om dem), tatt nøye hensyn til det faktiske styrkeforhold mellom klassene i de fleste stater på Europas fastland i 187 1. Men på den annen side konstaterte han at «istykkerslåingen» av statsmaskineriet er nødvendig både i arbeidernes og bøndenes interesse, forener dem og stiller dem overfor den felles oppgave å fjerne «parasitten» og erstatte den med noe nytt.
Men med hva?
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org