I det spørsmålet om staten som interesserer oss, sammenfatter Marx resultatene av revolusjonen 1848-1851 i følgende resonnement i sitt verk «Louis Bonapartes attende brumaire»:
«Men revolusjonen er grundig. Den er ennå på reise gjennom skjærsilden. Den gjør sitt verk metodisk. Til 2. desember 1851» (den dagen da Louis Bonaparte gjorde statskupp) «hadde den fullført den ene halvpart av sitt forberedende arbeid, nå fullfører den den andre. Den fullkommengjør først den parlamentariske makt for å kunne styrte den. Nå da den har oppnådd dette, fullkommengjør den den utøvende makt, reduserer den til dens reneste uttrykk, isolerer den, stiller den overfor seg selv som en eneste bebreidelse, for å konsentrere alle sine ødeleggelseskrefter mot den» (uthevet av meg). «Og når den har fullført den andre halvpart av sitt forberedende arbeid, vil Europa hoppe opp fra sitt sete og juble: Du graver godt, gamle muldvarp!
Denne utøvende makt med sin kolossale byråkratiske og militære organisasjon, med sitt vidløftige og kunstige statsmaskineri, en embetsmannshær på en halv million ved siden av en hær på nok en halv million, dette fryktelige snyltervesenet som slynger seg som et nett om det franske samfunnslegemet og stopper til alle dets porer, oppsto i det absolutte monarkis tid, under feudalismens forfall, som det hjalp til med å påskynde.» Den første franske revolusjon utviklet sentraliseringen, «men samtidig også regjeringsmaktens omfang, attributter og håndlangere. Napoleon fullendte dette statsmaskineriet. Det legitime monarki og julimonarkiet føyde ikke noe til, annet enn en større arbeidsdeling . . .
Endelig så den parlamentariske republikk i sin kamp mot revolusjonen seg nødt til sammen med undertrykkingstiltakene å forsterke regjeringsmaktens midler og sentralisasjon. Alle omveltninger fullkommengjorde denne maskinen istedenfor å knuse den» (uthevet av meg). «De partiene som skiftevis kjempet om herredømmet, betraktet erobringen av denne veldige statsbygningen som seierherrens viktigste bytte.» («Louis Bonapartes attende brumaire», s. 98 og 99, fjerde opplag, Hamburg 1907.)
I denne storslagne betraktning gjør marxismen et veldig skritt framover sammenliknet med «Det kommunistiske manifest». Der blir spørsmålet om staten ennå behandlet ytterst abstrakt, i helt generelle begreper og ordelag. Her blir spørsmålet stilt konkret, og det blir trukket en ytterst konsis, bestemt, praktisk håndgripelig slutning: alle tidligere revolusjoner har fullkommengjort statsmaskineriet, luen en må slå det i stykker, knuse det.
Denne slutningen er det viktigste og grunnleggende i marxismens ]ære om staten. Og nettopp dette grunnleggende er ikke bare blitt fullstendig glemt av de herskende offisielle sosialdemokratiske partiene, men også (som vi skal få se lenger nede) direkte forvrengt av Den 2. internasjonales mest framtredende teoretiker, K. Kautsky.
I «Det kommunistiske manifest» er det gitt en sammenfatning av de almene resultater av historien som tvinger oss til å oppfatte staten som et organ for klasseherredømme og fører til den unngåelige slutning at proletariatet ikke kan styrte borgerskapet uten at det på forhånd har erobret den politiske makt, uten at det har oppnådd det politiske herredømme og forvandlet staten til «det som herskende klasse organiserte proletariat», og at denne proletariske stat straks etter sin seier vil begynne å dø bort, for i en stat uten klassemotsetninger er staten unødvendig og umulig. Her reises ikke spørsmålet om hvordan denne avløsningen av den borgerlige stat med den proletariske vil foregå - sett ut fra den historiske utviklings standpunkt.
Nettopp dette spørsmålet er det Marx stiller og løser i 1852. Trofast mot sin filosofi, den dialektiske materialisme, tar Marx den historiske erfaring fra de store revolusjonsårene 1848-1851 som grunnlag. Marx' lære er her som alltid ellers en sammenfatning av erfaringen, som er gjennomstrålet av en dyp filosofisk verdensanskuelse og et rikt kjennskap til historien.
Spørsmålet om staten blir stilt konkret: hvordan er den borgerlige stat, dette statsmaskineriet som er nødvendig for borgerskapets herredømme, oppstått historisk? Hvilke forandringer har den gjennomgått, hvordan er dens utvikling i løpet av de borgerlige revolusjoner overfor de selvstendige aksjoner fra de undertrykte klassers side? Hva er proletariatets oppgaver når det gjelder dette statsmaskineriet?
Den sentraliserte statsmakten som er karakteristisk for det borgerlige samfunn, oppsto i absolutismens nedgangstid. Det er to institusjoner som er særlig typiske for dette statsmaskineriet: embetsstanden og den stående hær. I Marx' og Engels' verker er det mange ganger omtalt hvordan disse institusjoner er knyttet med tusen tråder nettopp til borgerskapet. Enhver arbeider har gjort erfaringer som klarlegger denne sammenhengen på den mest anskuelige og inntrengende måte. Arbeiderklassen lærer denne sammenhengen å kjenne på sin egen kropp - derfor oppfatter den også så lett vitenskapen om det uunngåelige i denne sammenhengen og tilegner seg den så grundig,, - en vitenskap som de småborgerlige demokrater enten av uvitenhet og lettferdighet avviser, eller enda lettferdigere - anerkjenner «i sin alminnelighet», samtidig som de glemmer å trekke de tilsvarende praktiske slutninger.
Embetsstanden og den stående hær er en «parasitt» på det borgerlige samfunns kropp, en parasitt som er oppstått av de indre motsetninger som splitter dette samfunnet, men nettopp en parasitt som «stopper til» livsporene. Den kautskyanske opportunismen som nå hersker i det offisielle sosialdemokratiet, mener at den oppfatningen som ser et «snyltelegeme» i staten, er noe som spesielt og utelukkende særkjenner anarkismen. Denne forvrengningen av marxismen passer naturligvis utmerket for de småborgerne som har degradert sosialismen til den uhørte skam å rettferdiggjøre. og skjønnmale den imperialistiske krig ved å anvende begrepet «fedrelandsforsvar» på denne krigen, men likevel er og blir det en absolutt forvrengning.
Gjennom alle de borgerlige revolusjoner som Europa har opplevd en mangfoldighet av siden feudalismens forfall, går utviklingen, fullkommengjøringen og konsolideringen av dette embetsmanns- og militærapparatet. I særdeleshet blir nettopp småborgerskapet, gjennom dette apparatet, som skaffer de øvre lag av bøndene, småhåndverkerne, handelsmennene osv. forholdsvis bekvemme, rolige og ærefulle småposter som hever deres innehavere opp over folket, i betydelig grad trukket over på storborgerskapets side og underlagt det. Se på det som har gått for seg i Russland i halvåret etter den 12. mars (27. februar) 1917: embeter som tidligere fortrinnsvis tilfalt svartehundre-folkene, er blitt et bytte for kadettene,s) mensjevikene og de sosialrevolusjonære. På alvorlige reformer tenkte en i grunnen slett ikke, en strebet etter å utsette dem «til den konstituerende forsamling» - men innkallingen av den konstituerende forsamling skulle saktelig treneres til krigens slutt. Men når det gjaldt å dele byttet, besette postene som ministre, statssekretærer, generalguvernører osv, osv., da var det ingen nøling og ingen venting på noen konstituerende forsamling! Spillfekteriet med de forskjellige kombinasjoner ved regjeringsdannelsen var i grunnen bare et uttrykk for denne fordeling og nyfordeling av byttet som foregikk både oppe og nede, i hele landet, i hele den sentrale og lokale forvaltning. Resultatet, det objektive resultatet av halvåret fra 12. mars (27. februar) til 9. september (27. august) står fast: reformene er lagt til side, fordelingen av embetene har funnet sted, og feilene ved fordelingen er blitt korrigert ved noen nyfordelinger.
Men jo flere «nyfordelinger» i embetsapparatet mellom de forskjellige borgerlige og småborgerlige partier (mellom kadettene, de sosialrevolusjonære og mensjevikene, når en tar det russiske eksempel), dess klarere blir det for de undertrykte klasser og proletariatet i spissen for dem at det består et uforsonlig fiendskap mellom dem og hele det borgerlige samfunn. Derfor blir det nødvendig for alle borgerlige partier, selv for de mest demokratiske, deriblant også de «revolusjonær-demokratiske», å skjerpe undertrykkingstiltakene mot det revolusjonære proletariat, å styrke undertrykkingsapparatet, dvs. det samme statsmaskineriet. Denne utviklingen tvinger revolusjonen til å «konsentrere alle sine ødeleggelsesmidler» mot statsmakten, tvinger den til å sette seg som oppgave ikke å forbedre statsmaskineriet, men å ødelegge, å tilintetgjøre det.
Ikke logiske overveielser, men den faktiske utvikling av begivenhetene, den levende erfaring fra årene 1848-1851 var det som førte til at denne oppgaven ble stilt slik. Hvor strengt Marx holdt seg til kjensgjerningene i den historiske erfaring, viser seg i det at han i 1852 ennå ikke stiller det konkrete spørsmål om hva skal erstatte dette statsmaskineriet som skal tilintetgjøres. Erfaringen ga dengang ennå ikke noe materiale for dette spørsmålet som ble satt på dagsordenen av historien seinere, i 1871. 1 1852 kunne en med nøyaktigheten i en naturhistorisk iakttakelse bare slå fast at den proletariske revolusjon var kommet fram til oppgaven å «konsentrere alle sine ødeleggelsesmidler» mot statsmakten, til oppgaven å «slå i stykker» statsmaskineriet.
Her kan det spørsmål dukke opp om en generalisering av Marx' erfaring, iakttakelser og slutninger, om en overføring av dem til mer omfattende områder enn Frankrikes historie i de tre årene 1848-1851 er riktig. For å analysere dette spørsmålet vil vi først minne om en bemerkning av Engels og siden gå over til det faktiske materiale.
«Frankrike», skriver Engels i forordet til tredje opplag av «Attende brumarire «er det landet der de historiske klassekamper mer enn andre steder hver gang er blitt utkjempet like til en avgjørelse, der altså også de skiftende politiske former innenfor hvilke de beveger seg og som gir uttrykk for deres resultater, er preget av de skarpeste konturer. Frankrike, som var midtpunkt for feudalismen i middelalderen, mønsterlandet for det enhetlige stendermonarkiet siden renessansetiden, har knust feudalismen i den store revolusjon og grunnlagt borgerskapets rene herredømme i en klassisk form som intet annet europeisk land. Og også det oppadstigende proletariats kamp mot det herskende borgerskap opptrer her i en akutt form som er ukjent andre steder.» (S. 4 i opplaget fra 1907.)
Den siste bemerkningen er foreldet, da det siden 1871 er inn trådt et avbrekk i det franske proletariats revolusjonære kamp, enda denne avbrytelsen, hvor lenge den enn kan komme til å vare, på ingen måte utelukker muligheten av at Frankrike i den kommende proletariske revolusjon vil vise seg å være det klassiske land for klassekampen like til avgjørelsen.
Men la oss ta et overblikk over historien til de framskredne land ved slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. århundre. Vi vil få se at den samme prosess fant sted langsommere, mer mangeartet, på en meget videre skueplass: på den ene siden utbygging av den «parlamentariske makt», både i de republikanske land (Frankrike, Amerika, Sveits) og i de monarkiske (England, til en viss grad Tyskland, Italia, de skandinaviske land osv.) - på den andre siden kamp om makten mellom de forskjellige borgerlige og småborgerlige partier, som delte og nyfordelte «byttet» av statsembeter mens grunnlaget for den borgerlige ordning forble uforandret, - endelig fullkommengjøringen og konsolideringen av den «Utøvende makt», dens embetsmanns- og militærapparat.
Det er ikke tvil om at dette er fellestrekk i hele den nyere utvikling i de kapitalistiske stater i det hele tatt. Frankrike har i de tre årene 1848-1851 i rask, heftig konsentrert form oppvist de samme utviklingsprosesser som er karakteristiske for hele den kapitalistiske verden.
Men i særdeleshet oppviser imperialismen - bankkapitalens, de kjempemessige kapitalistmonopolenes epoke, den epoken da monopolkapitalismen vokser over i statsmonopolistisk kapitalisme - en usedvanlig styrking av «statsmaskineriet», en makeløs vekst i dets embetsmanns- og militærapparat i samband med en Øking av undertrykkingstiltakene mot proletariatet både i de monarkiske og også i de frieste, republikanske land.
Verdenshistorien fører nå utvilsomt i langt større monn enn det var tilfelle i 1852, til «konsentrering av alle krefter» i den proletariske revolusjon om «ødeleggelsen» av statsmaskineriet.
Hva proletariatet kommer til å sette i stedet for det - om det har Pariskommunen gitt et ytterst lærerikt materiale.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org