En av de mest bemerkelsesverdige betraktninger, om ikke den mest bemerkelsesverdige, i Marx' og Engels' verker om staten er følgende sted i et brev fra Engels til Bebel av 18./28. mars 1875. Dette brevet ble - i parentes bemerket - så vidt vi vet, for første gang offentliggjort av Bebel i annen del av hans erindringer («Fra mitt liv»), som kom ut i 1911, dvs. trettiseks år etter at brevet ble skrevet og sendt.
I sitt brev til Bebel kritiserte Engels det samme utkastet til Gothaprogrammet som også Marx kritiserte i sitt berømte brev til Bracke. Når det spesielt gjelder spørsmålet om staten, skrev Engels følgende
«Den frie folkestat er forvandlet til den frie stat. Etter den grammatikalske mening er en fri stat en stat der staten er fri i forhold til sine borgere, altså en stat med despotisk regjering. En skulle la alt dette pratet om staten falle, særlig etter Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand. «Folkestaten» er inntil vemmelse blitt slengt oss i nesen av anarkistene, enda allerede Marx' bok mot Proudhon og seinere «Det kommunistiske manifest» sier direkte at staten oppløses av seg selv og forsvinner med innføringen av den sosialistiske samfunnsordning. Siden nå staten jo bare er en midlertidig innretning som en betjener seg av i kampen, i revolusjonen for å holde sine motstandere nede med vold, så er det rene meningsløsheten å tale om den frie folkestat: så lenge proletariatet ennå trenger staten, trenger det den ikke i frihetens interesse, men for å holde sine motstandere nede, og så snart det kan bli tale om frihet, opphører staten som sådan å bestå. Vi skulle derfor ville foreslå at stat overalt erstattes med «Gemeinwescn» (fellesskap), et godt gammelt tysk ord, som meget godt kan representere det franske «kommune».» (S.266.)
En må være oppmerksom på at dette brevet refererer til partiprogrammet, som Marx kritiserte i et brev som ble skrevet bare noen få uker seinere (datert 5. mai 1875), og at Engels den gang bodde i London, sammen med Marx. Når Engels i den siste setningen sier «vi», så tilrår han derfor utvilsomt på egne og Marx' vegne lederen for det tyske arbeiderparti å stryke ordet «stat» i programmet og erstatte det med ordet «Gemeinwesen».
Hvilket hyl om «anarkisme» ville ikke bli oppløftet av høvdingene for den nåværende «marxisme» som er tilrettelagt etter opportunistenes behov, dersom en hadde foreslått dem en slik endring i programmet!
La dem hyle. De vil få ros av borgerskapet for det.
Men vi vil holde fram med vårt arbeid. Ved en revisjon av partiprogrammet vårt må en ubetinget ta hensyn til Marx' og Engels' råd, for å komme sannheten nærmere; for å gjenreise marxismen og rense den for forvrengningene, for sikrere å lede arbeiderklassens kamp for sin frigjøring. Blant bolsjevikene vil en sikkert ikke finne noen motstandere av Engels' og Marx' råd. Den eneste vansken er vel av terminologisk art. På tysk fins det to ord: «Gemeinde» (kommune) og «Gemeinwesen» (fellesskap), og av dem valgte Engels det som ikke betyr en enkelt kommune, men helheten, systemet av kommuner. På russisk fins det ikke noe tilsvarende ord, og en blir kanskje nødt til å bestemme seg for det franske ordet «kommune», enda også det har sine ulemper.
«Kommunen, som ikke lenger var noen stat i egentlig forstand» - det er et teoretisk overmåte betydningsfullt utsagn av Engels. Etter det som er framholdt ovenfor, er dette utsagnet helt ut forståelig. Kommunen opphørte å være en stat for så vidt som den ikke lenger måtte holde nede flertallet av befolkningen, men et mindretall (utbytterne); den borgerlige statsmaskinen hadde den slått i stykker; i stedet for en særskilt undertrykkingsmakt steg befolkningen selv fram på skueplassen. Alt dette er avvik fra staten i egentlig forstand. Og hvis Kommunen hadde klart å hevde seg, så ville restene av staten i den ha dødd bort» av seg selv, den hadde ikke behøvd å «avskaffe» dens institusjoner: de ville ha opphørt å fungere etter hvert som det ikke ble noe å gjøre for dem.
«'Folkestaten' er inntil vemmelse blitt slengt oss i nesen av anarkistene.» Når Engels sier dette, så tenker han først og fremst på Bakunin og hans utfall mot de tyske sosialdemokratene. Engels innrømmer at disse utfallene er berettiget for så vidt som «folkestaten» er en like stor meningsløshet og et like stort avvik fra sosialismen som den «frie folkestaten». Engels legger vinn på å korrigere de tyske sosialdemokraters kamp mot anarkistene, å gi denne kampen en prinsipielt riktig linje, å rense den for opportunistiske fordommer med hensyn til «staten». Dessverre Brevet fra Engels har ligget trettiseks år i en skrivebordskuff. Vi skal seinere få se at også etter offentliggjøringen av dette brevet gjentar Kautsky hårdnakket i hovedsaken de samme feilene som Engels advarte mot.
Bebel svarte Engels med et brev av 21. september 1875, der han blant annet skrev at han var «fullstendig enig» i Engels' vurdering av programutkastet og at han hadde klandret Liebknecht for ettergivenhet (Bebel: «Fra mitt liv», annen del, s. 276.) Men hvis en tar for seg Bebels brosjyre «Våre mål», så vil en der finne fullstendig feilaktige betraktninger om staten:
«Staten skal altså omdannes fra en stat som bygger på klasseherredømme, til en folkestat.» («Våre mål», utgaven fra 1886,s. 14.).
Dette kan en lese i niende (niende!) opplag av Bebels brosjyre! Intet under at de så hårdnakket gjentatte opportunistiske resonnementene om staten ble annammet av det tyske sosialdemokratiet, så meget mer som Engels' revolusjonære utgreiinger ble hemmeligholdt for verden og hele livssituasjonen i lange tider gjorde revolusjonen til noe «uvant».
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org