Oktober nr. 2, 1937.
Helge Krog har skrevet et skuespill for � vise at den borgerlige individualisme, det borgerlige livsinnhold, ekteskapet, forgudelsen (og fornektelsen) av kj�rligheten, det "� leve sig selv" er kommet i konflikt med virkeligheten. Den borgerlige individualistiske frihet er bygget p� undertrykkelse. Borgerskapet undertrykker proletariatet. De store imperialistiske nasjoner kolonialfolkene. Mannen kvinnen. Disse store fundamentale motsetninger gjenspeiler sig i alle former for menneskelig samliv, i hele det kapitalistiske samfunds ideologiske overbygning. Men den som undertrykker, kan selv ikke v�re fri. Han er bundet av sin egen undertrykkelse.
I "Opbrudd" viser Helge Krog dette ved � analysere v�r nuv�rende og historisk betingede form for samliv mellem mann og kvinne. For � ramme den borgerlige individualisme i dens hjerte m� han ta sitt utgangspunkt i et milj�, hvor den kunde finne sin h�ieste utfoldelse, m�tte han vise, at selv der er den blitt til en illusjon, en l�gn, til et fengsel. (Marx sa at en bestemt tids kultur er den til enhver tid herskende klasses kultur. Den undertrykte klasse overtar kulturen fra den herskende som tjenestepiken herskapets avlagte kl�r).
Ketils og Kaares frihet er for det f�rste betinget av deres �konomiske uavhengighet, de finner sig alts� i avhengighet til denne. Deres selvbevissthet og selvsikkerhet er i fare s� snart de ser denne �konomiske uavhengighet truet. Ketils individuelle frihetstrang er et resultat av hans redsel for � bli bundet av sin kj�rlighet til Vibeke. Hans frihet er en vrangforestilling. At Kaare og Ketil ikke kjenner andre problemer enn sine egne, innsnevrer i virkeligheten deres individualitet, gj�r dem "uvirkelige", "sp�kelsesaktige" som Vibeke sier. Og Vibeke er bundet av sin kj�rlighet til Ketil, av v�r borgerlige form for samliv mellem mann og kvinne som denne kj�rlighet er presset inn i, og det er denne form for kj�rlighet hun bryter med. Stykket er derfor ikke noe innlegg mot kj�nnskj�rligheten i sin almindelighet som impotente borgerlige �steter vil misforst� det til, men et innlegg mot det kj�rlighetsideal som gj�r kvinnen avhengig av en bestemt mann, et ideal som lar hennes h�ieste livsinnhold best� i kj�rlighet og som derved forkuer hennes individualitet. For � vinne sin frihet tilbake, m� mennesket binde sig til et st�rre kollektiv, til menneskeheten. Hele menneskehetens kollektivisme betyr samtidig den st�rst mulige utfoldelse for den enkelte.
Det er denne tanke som Krog vil gi uttrykk for med sitt nye skuespill. Han behandler det centrale emne fra kapitalismens ideologiske overbygning i et av de h�ieste kunstneriske uttrykksmidler som denne har skapt, det borgerlige skuespill. Hvis ikke uttrykket ikke var s� misbrukt, kunde man derfor si at "Opbrudd" er det siste borgerlige skuespill.
Det er riktig at Vibeke ikke sier at denne kollektivitet som omfatter hele menneskeheten, bare kan skapes gjennem den proletariske revolusjon, gjennem socialismen. I hennes munn vilde denne historiske sannhet klinge som en tom frase, som en banal propagandatale, den vilde bryte stykkets indre enhet. Det er i grunnen ogs� helt likegyldig om dramafiguren Vibeke kommer til den revolusjon�re arbeiderbevegelse eller ei. Meget viktigere er det at den levende Helge Krog selv for lenge siden har trukket denne konsekvens, at han bekjenner sig uforbeholdent til den revolusjon�re socialisme. Derfor m� "Opbrudd" sees i sammenheng med Helge Krogs �vrige virksomhet. Det danner en enhet. For dem som ser det slik - og det er slik man m� se det - kan det derfor ikke v�re noen tvil om stykkets tendens.
*
Og s� var det hr. Luihn. I de siste �r har stalinistene forherlighet enhver forfatter som var villig til � si noen anerkjennende ord om Stalins styre i Sovjetsamveldet. (Noe som oftest skjedde mot kontant betaling, hvilet Liam O'Flaherty har avsl�rt p� en s� drastisk m�te). Mannen blev prist som et geni, selv om han ganske rolig fortsatte og skrive borgerlige romaner med borgerlig innhold. De emigrerte tyske stalinister har og med oph�iet den liberale forfatter Heinrich Mann til f�rer for folkefronten (den latterligste av alle folkefronter). Hvorledes skal man da forklare stalinisten Otto Luihns fanatiske overfall p� Helge Krog, dette tilbakefall til den "tredje periodes" verste anti-intellekutelle utskeielser? Det som stalinistene frykter som pesten er enhver uavhengig, kritisk intelligent, som anvender sin marxistiske og teoretiske viden ogs� p� forholdene i Sovjetsamveldet. Det er denne kritikk som stalinistene ikke er istand til � besvare med saklige argumenter. Marxismen er blitt et v�pen mot dem selv. Selv de som hittil har strukket sig s�rlig langt for � finne en mulighet til � forsvare b�de marxismen og Stalin-styret, har i det siste m�ttet erkjenne at dette er en umulighet. (Det er forklaringen p� Trond Hegnas vaklende og skiftende standpunkter i den senere tid. Han m� nu velge mellem Marx og Stalin. Vi vil for �vrig gjerne nytte h�vet til � dementere at Trond Hegna er "trotskist", hvilket enkelte s�rskilt ondskapsfulle stalinister synes � p�st�. Han er ikke mer enn en stalinist p� avveier).
Her har vi da ogs� �rsaken til at Luihn tidde stille til Krogs artikler om Trotski og Moskvaprosessene. Hvor det gjaldt n�kterne fakta, konsise og rasjonalistiske ting, var han i det hele tatt ikke istand til � diskutere med Krog. Han foretrekker derfor � mistenkeliggj�re kunstneren Helge Krog, noe som han tror er s� meget lettere eftersom han forutsetter at folk i sin almindelighet forst�r like lite av kunst som han selv gj�r.
Men hr. Luihn b�r ikke innbille sig at han taler p� arbeiderklassens vegne. Luihns virksomhet er p� ingen m�te i arbeidernes interesser. Hans b�ker om Sovjetsamveldet er en tvers igjennem usannferdig (og dessuten talentl�s) forherligelse av Stalin-byr�kratiet, Sovjetsamveldets parasitt og sovjetarbeidernes verste fiende. I den siste tiden har hr. Luihn til og med forst�tt � tjene b�de det stalinske og det tranm�lske byr�krati. Og denne mann eier den uforskamhet � omtale Krog, som ikke har stillet noe som helst personlig krav til arbeiderbevegelsen, og som har talt arbeidernes og sannhetens sak mot pampene i alle leire, som en "seierens hyene som kommer styrtende for � marsjere i spissen osv�"
*
Det gj�r vondt � se at ogs� Hofmo er blitt en pamp, en byr�krat i hele sin tenkem�te. "En verden som har oplevd verdenskrigen, fascismen, 5-�rsplanen, millioner av arbeidsl�se, har ikke r�d til � dr�fte kj�rlighetskriser," sier han. Hofmo vet utvilsomt ikke hvor rett han har n�r han regner ogs� 5-�rsplanen - slik som den blev satt ut i livet av Stalin-byr�kratiet - blandt de st�rste katastrofer som har rammet menneskeheten i de siste to �r. Men sp�k tilside: Krog har selvf�lgelig aldri forestillet sig at et skuespill i det hele tatt - hvad den enn handler om - kan v�re et effektivt v�pen i kampen mot krig, arbeidsl�shet, fascisme og den stalinske bonapartisme. Til denne kamp trenges hele verdens arbeiderklasse og revolusjon�re aksjon. Det som Krog kan gj�re er en beskjeden innstas p� sin egen front, og det er det som han har gjort med "Opbrudd". Men siden Hofmo stiller s� store krav til Krog, da skulde man vente at de krav han stiller til sig selv, er minst like store. Dessverre er idrettsforliket den eneste betydningsfulle gjerning som Hofmo kan se tilbake p� i den senere tid, en form for borgfred med borgerskapet, en handling som p� ingen m�te er et skritt p� veien til det nye samfundssystem han taler om.
*
Max Hardt har den noe naive opfatning at et skuespill er borgerlig, n�r stykkets milj� er borgerlig, og socialistisk n�r gjenstanden som behandles, er et utsnitt fra arbeiderklassens kamp. For�vrig m� man tvile p� om han i det hele tatt har sett stykket, siden han skriver at Krog "innehyller sig i blodr�de skyer av marxistiske farver". Det er jo nettop det - som da ogs� de fleste andre kritikere bebreider ham - Krog ikke gj�r. Og stykkets centrale id� - at den borgerlige snevre idealisme m� vike plass for den store menneskelige kollektivitet - er "usocialistisk", hvilken id� skal vi da kalle socialistisk, Max Hardt?
Hvad Stein Balstad fra Sv�rta ang�r, s� er hans innlegg allerede i sig selv kompromitterende nok for ham og den sak han, Luihn og Hofmo forfekter.
*
Det som vi er vidne til i overfallet p� Helge Krog, er byr�kratenes og deres intellektuelle lakeiers selvforsvar, dvs. forsvaret av deres klikkeinteresser og klikkeprivilegier, mot de intellektuelle som er uavhengige og skolerte nok til � forsvare den revolusjon�re marxisme ogs� mot byr�kratene, socialismens presteskap, n�r det gjelder. Derfor vil vi avslutte disse bemerkninger med en takk til hr. Luihn som har gjort denne sammenheng s� klart for oss og som derved har bidratt sitt til at den opriktige revolusjon�re intelligens finner den riktige vei gjennem den labyrint som arbeiderbevegelsen er for tiden.
Sist oppdatert 17. februar 2007
fastylegar@marxists.org