Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
Mitt h�ye (og fremdeles stigende) blodtrykk bedrar de som st�r meg n�r det gjelder mitt faktiske helbred. Jeg er aktiv og i stand til � arbeide, men enden er �penbart n�r. Disse linjene vil bli offentliggjort etter min d�d.
Jeg har ikke ytterligere behov for ogs� her � ta til motm�le mot Stalin og hans agenters dumme og narraktige anklager: det er ikke en eneste flekk p� min revolusjon�re �re. Jeg har aldri inng�tt, verken direkte eller indirekte, hemmelige avtaler eller forhandlinger med arbeiderklassens fiender. Tusener av Stalins motstandere har falt som offer for tilsvarende falske anklager. Fremtidige revolusjon�re generasjoner vil gjenopprette deres politiske �re og hanskes med b�dlene i Kreml som de har fortjent.
Jeg takker varmt de venner som har forblitt meg lojale gjennom de vanskeligste perioder av mitt liv. Jeg nevner ingen ved navn, fordi jeg ikke kan nevne alle.
Jeg synes dog jeg m� ha lov til � gj�re et unntak for min partner, Natalia Ivanova Sedova. I tillegg til gleden over � kjempe for sosialismens sak, har skjebnen skjenket meg den lykke � v�re hennes ektemann. Gjennom nesten f�rti �rs samliv har hun v�rt en uutt�mmelig kilde til kj�rlighet, gener�sitet og �mhet. Hun har gjennomg�tt store lidelser, s�rlig i den siste perioden av v�rt liv. Men jeg finner tr�st i det faktum at hun ogs� opplevde lykkelige dager.
I f�rtitre �r av mitt bevisste liv har jeg v�rt revolusjon�r; i f�rtito av dem har jeg kjempet under marxismens banner. Dersom jeg var n�dt til � starte p� nytt, ville jeg selvsagt fors�ke � unng� den og den feilen, men hovedretningen i mitt liv ville forblitt den samme. Jeg d�r som proletarisk revolusjon�r, som marxist, som dialektisk materialist og, f�lgelig, som uforbederlig ateist. Min tiltro til menneskehetens kommunistiske fremtid er ikke svekket, den er tvert imot st�rre n� enn den var i min ungdom.
Natasja har akkurat kommet frem til vinduet fra hagen og �pnet det slik at luften f�r lettere tilgang til v�relset mitt. Jeg kan se den skinnende gr�nne stripen med gress ved foten av hagemuren, og den klare bl� himmelen over muren, og overalt solskinnet. Livet er fantastisk. La de kommende generasjoner rense det for all ondskap, undertrykking og vold, og nyte det til fulle.
Leo Trotski.
Mexico, 27. februar 1940
En avslutning ble tilf�yd og datert 3. mars 1940. Den omhandler f�rst og fremst hva som skal skje dersom Trotski skulle komme til gjennomg� et langvarig sykdomsforl�p, og den ender med f�lgende ord:
"... Men uansett hva som blir omstendighetene rundt min d�d, s� d�r jeg i urokkelig tro p� den kommunistiske fremtiden. Denne troen p� mennesket og dets fremtid gir meg selv n� slik en motstandskraft at ikke noen religion kan tilby det samme."
Sist oppdatert 6. august 2007
fastylegar@marxists.org