19. november 1927. Oversatt av Frans-Arne Stylegar fra The Challenge of the Left Opposition (1926-27), New York 1980, s. 470-472. Gravtalen over Joffe, som hadde v�rt en av lederne for venstreopposisjonen, var Trotskis siste offentlige tale i Sovjet-Unionen f�r han ble tvunget i landflyktighet.
Kamerater, Adolf Abramovitsj har f�rst og fremst blitt en del av det siste ti�rets historie som diplomatisk representant for den f�rste arbeiderstaten i historien. Det har blitt sagt her - og i pressen - at han var en fremst�ende diplomat. Det er korrekt. Han var diplomat - dvs. han tjenestegjorde p� den post som han ble utpekt til av revolusjonen og arbeiderregjeringen. Men han var en stor diplomat fordi han var revolusjon�r tvers gjennom.
Gjennom sin sosiale bakgrunn var Adolf Abramovitsj et produkt av et borgerlig milj� - mer eksakt av en velst�ende borgerlig familie. Men som vi vet, finnes det historiske eksempler p� at produkter av slike milj�er har tatt et s� skarpt oppgj�r med sin bakgrunn - et oppgj�r som g�r like til margen - at det deretter ikke er noen fare for at de noen gang skal kunne vinnes over til sm�borgerlige id�er. Adolf Abramovitsj var og ble revolusjon�r til siste slutt.
Talere har her i dag - med rette - vist til hans h�ye kulturelle niv�. Som diplomat var han tvunget til � ferdes i fiendekretser, blant slu, skarp�yde og ondskapsfulle fiender. Han kjente denne verdenen, dens vaner og sedvaner, og tok til seg denne verdenens vis med skarpsinn og dugelighet; men for ham var det som � ta p� seg en uniform som fulgte med den post som plikten hadde f�rt ham til. Adolf Abramovitsj bar aldri noen uniform p� sin sjel. Det har blitt sagt her - med rette - at han var fremmed overfor rutiner eller stereotype holdninger i hvilket som helst sp�rsm�l. Han n�rmet seg ethvert problem som revolusjon�r. Han besatt poster med stort ansvar, men han var aldri byr�krat. Byr�kratisme var ham fremmed. Han betraktet ethvert problem fra den arbeiderklasses synsvinkel som hadde l�ftet seg fra underjordens dyp til statsmaktens tinder. Han n�rmet seg ethvert problem fra det internasjonale proletariatets og den internasjonale revolusjonens synsvinkel. Og dette var kilden til hans styrke, en styrke som han hele tiden brukte for � bekjempe sin egen fysiske svakhet. Hans intellektuelle styrke og evne til � utnytte dens kraft beholdt han til siste slutt, n�r kulen etterlot seg den m�rke flekk vi kan se her i dag p� hans h�yre tinning.
Kamerater, man kan si at han trakk seg tilbake fra livet av eget �nske. Og revolusjonen tillater ingen av oss � trekke seg tilbake p� eget initiativ. Men la ingen tro at Adolf Abramovitsj kan d�mmes. For han trakk seg tilbake ved et punkt da han, etter egen vurdering, ikke hadde noe annet igjen � gi revolusjonen enn sin d�d. Da forlot han den, fast og modig, som han hadde levd sitt liv.
Vanskelige tider skremte han aldri. Han holdt seg p� samme rette kj�l i oktober 1917 da han var medlem og senere leder av den revolusjon�re milit�rkomit�en i Petrograd; det samme p� kampplassen utenfor byen da granatene fra Judenitsj' kanoner eksploderte alle vegne; og det samme ved forhandlingsbordet i Brest-Litovsk og senere som diplomat i s� mange hovedsteder i Europa og Asia. Han lot seg ikke uroe av vanskeligheter. Det som fikk ham til � gi opp livet, var vissheten om at det var umulig for ham � bekjempe disse vanskelighetene.
Kamerater, la meg si dette - og det er en vurdering som jeg tror er helt i samsvar med Adolf Abramovitsj' siste tanker og siste vilje - en slik handling, � trekke seg tilbake fra livet av eget valg, har en smitteeffekt. La ingen f�lge denne gamle kjempens eksempel i hans d�d. Nei. F�lg hans livs eksempel.
De av oss som var hans n�re venner, som ikke bare kjempet ved hans side, men levde side om side med ham i flere ti�r, er n� tvungne til � rive oss l�s fra det livaktige bildet av dette eksepsjonelle menneske og venn som forblir i v�re hjerter. Det fantes en vennlig og jevn gl�d rundt ham som gav varme til alle som m�tte ham. Han var et samlingspunkt - i emigrantkretsene, i straffekoloniene og i fengselet. Han kom, som jeg alt har sagt, fra en velst�ende familie, men de midler som stod til hans disposisjon i yngre �r var ikke bare hans eiendom. De ble revolusjonens ressurser. Han bistod kamerater med gavmild h�nd, uten � vente p� � bli spurt - som en bror, som en sann venn.
Her i kisten f�rer vi med oss levningene av dette spesielle mennesket, ved hvis side det har v�rt s� lett og behagelig for oss � leve og sl�ss. La oss ta farvel med ham i samme �nd som han levde og kjempet: han fant sin plass bak Marx og Lenins fane, og bak den fanen d�de han. Og vil lover deg, Adolf Abramovitsj, at vi skal b�re din fane til siste slutt.
Sist oppdatert 6. august 2007
fastylegar@marxists.org