MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Thrane
Utdrag av en artikkel i Drammens Adresse 5. september 1848. Fra Hans Johansen: Marcus Thrane og thranitterbevegelsen, Oslo 1949, s. 34-35.
Man hører ofte den mening uttales, at krig er et nødvendig onde. At krig er et onde og i alminnelighet bare er til ulykke både for de serende og de overvunne er visst, men at krig er "nødvendig" eir i det minste meget relativt. At forsvarskrig er nødvendig, det er sant, men var det ingen angripere, så behøvdes heller ingen forsvarskrig. Angrepskrig mellom siviliserte nasjoner vil etterhånden opphøre etter som opplysning, frihet, og foreningsånd tiltar, og etter som de opplyste folkeslag gjør seg fri for den umyndighetstilstand hvori fyrster og andre makthavere har holdt dem. - Etter som borgerne erholder makt til selv å bestemme de juridiske, moralske og folkerettslige lover, hvorpå de ønsker statssamfunnet basert, ville de mer og mer fatte avsky for krig, nasjonalhat o.s.v. og stille den høyeste moralske lov: "Elsk din neste som deg selv", - i spissen også for den juridiske lov. Man vil etterhånden opphøre med den avskyelige atskillelse mellom juridisk og moralsk lov; man vil nekte en regjering å handle etter andre moralske prinsipper enn dem som gjelder for det enkelte individ - kort, man vil anvende moralen på politikken. Selv iblant prester, som med grunn kunne fortjene navn av pastorer (d. e. hyrder), hører man ikke sjelden den anskuelsen at politikken ikke kommer moralen ved, idet de sier: "I de politiske spørsmål vil vi ikke innlate oss, vår bestemmelse er kun å virke for moralen". lstedenfor å gripe inn i tidens politiske spørsmål (hvilket visselig ofte medfører meget kamp og møye, men som en moralist aldri bør sky), istedenfor å anse politikken for hva. den bør være, en del av moralen, og visselig ikke den uviktigste del, istedenfor å bidra sitt til en lykkebringende løsning av tidens store spørsmål, istedenfor etter beste evne å veilede og opplyse de villfarende så vel som de gjenstridige i de politiske kamper, istedenfor å ta parti (og hvorledes kan man tenke seg en moralist som ikke tar noen del i menneskeslektens livsspørsmål?) - ser man hyppigst at prester (og det endog prester som er nidkjære for det godes fremgang) og andre moralister stiller seg utenfor striden, og tillater seg å nyte en ro som mange mennesker, der ikke ex professo er moralister, fornekter seg sely, for ofte med oppofrelse v all jordisk lykke, å bidra til de gode idéers, sannhetens seier. Hvem kunne nå bedre enn nettopp geistligheten ha anledning til å virke til oppklaring blant de mindre opplyste om det rette og urette ved tidens indre strid?
Det er gjerne så at ethvert menneske, hos hvem ikke kjærligheten er stivnet, med levende følelser tar del i menneskenes kamp, søker å styrke i deres overbevisning dem som de anser for urettelidende, og tilretteviser dem som de anser å ha villfarende anskuelser. Mon nå ikke disse mennesker - engstelige ved å ta feil og begjærlige etter å komme til fastere overbevisning om, det rette - kunne gjøre fordring på at de menn hvis kall det er å opplyse om de moralske sannheter, uttalte sin overbevisning om tidens politiske spørsmål?
Har de menn, som er valgt til og har tatt valget som moralens ledere, rett til å holde tilbake sine meninger i sådanne materier som berører moralen? Nei, man har ingen rett til å tie hvor plikten byder å tale. Moralisten har ikke rett til å nyte åndelig ro og gode dager mens hele verden er i en åndelig strid - om samfunnsforholdenes forandring. Man er forpliktet til å gå i strid når stridens mål ikke er strid, men fred, og dette er tilfelle i de nåværende tider.
Sist oppdatert 17. august 2007
fastylegar@marxists.org