MIA  > Norsk  > Referanse-arkiv  > �verland

Arnulf �verland

Ja, vi selger dette landet

Tre foredrag til offentlig forargelse. Oslo 1933, s. 36-52.

N�r der er tale om vann, tenker vi - med ubehag - p� drikkevann eller vaskevann. I almindelighet da. Men ikke alltid. S�ledes synger dikteren:

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem,
furet, veirbidt over vandet�

Hvad for et vann? Jo, Nordvannet, Atlantervannet og Isvannet! Dette aller usleste rimskvalp viser sig � v�re skikket til � hensette folk i en tilstand av fedrelandskj�rlighet, som under gunstige omstendigheter stiger til raseri. Man kan iaktta dette, hvis man g�r inn p� en av v�re store kafeer p� en valgdag.

Hvis der da meldes om fremgang for h�ire, s� spiller orkestret op, og fete herrer reiser sig og gr�ter av fedrelandskj�rlighet. Og deres s�nner, som ikke vet noe annet om fedrelandet enn v�re chanser ved neste internasjonale idrettsstevne, og som aldri har tenkt andre tanker enn dem, de har lest i Sportsmanden, de reiser sig og ser efter, om der ikke skulde finnes noen anderledes tenkende � overfalle.

P� de italienske bevertningssteder er fedrelandskj�rligheten ennu st�rre. Der reiser man sig ved festlige anledninger hvert tiende minutt og synger Giovinezza og roper eia, eia, alala! Og den som da ikke reiser sig og skriker med, blir sl�tt ned og sparket fordervet. Jeg har ikke dette fra noen avis og heller ikke fra kommunistisk kilde. Jeg har det fra upolitiske, civile mennesker, som jeg har snakket med, og som selv har v�rt vidne til eller gjenstand for fedrelandskj�rligheten.

Man skulde jo ellers ha trodd, at n�r folk blev grepet av fedrelandskj�rlighet, s� m�tte dette medf�re en lys og glad stemning, en slags hjertevarme. Men det er det underlige, at n�r folk elsker fedrelandet, s� blir de fryktelig forbitret. En virkelig vaskeekte patriotisme er villig til � ofre liv og blod. Ikke bare andres liv, som man jo skulde tro, men ogs� eget.

Mere kan man ikke godt forlange. Heller ikke kj�rligheten til mor eller barn eller hustru pleier � g� lenger. Fedrelandskj�rligheten er alts� en av v�re edleste, i hvert fall en av v�re sterkeste f�lelser. Den kan som annen kj�rlighet gi sig de forskjelligste uttrykk. Den kan vise sig som heroisme og som bestialitet, den kan gi sig praktiske utslag eller bent frem inng� som et ledd i v�rt n�ringsliv.

I f�rste �ieblikk lyder dette kanskje litt underlig. Men tenker man sig om, s� vet man jo, at kj�rligheten alltid har v�rt en meget betydelig n�ringsvei. Den f�rste eiendom, mennesket tilla sig, var utvilsomt kvinner. N�r kj�rligheten optrer som handelsvare p� det �pne marked, pleier man � kalle den prostitusjon. Den, som selger sin kj�rlighet, kalles en kokotte, en skj�ge, en hore - kj�rt barn har mange navn. Deres agenter kaller man souten�rer.

I Norge har vi ogs� agenter i fedrelandskj�rlighet. Og de folk, som er mest forarget over "Moskvas betalte agenter", de er selv fedrelandskj�rlighetens (Fedrelandslagets) betalte agenter. De elsker fedrelandet for kr. 250 pr. m�ned. F�lelsenes styrke g�r ikke alltid sammen med tankens klarhet. Hvis man sp�r en troende kristen om treenighetens vesen, s� er det ikke sikkert, at man blir klokere av det svar, man f�r. Og sp�r man en patriot om �rsaken til hans begeistring, s� vil hans begeistring stige, men ikke hans forstand. Vi f�r sp�rre oss selv. F�rst og fremst: Hvad er fedrelandet? Er det Holmenkollen og midnattssolen, eller er det Finse og kronprinsen?

Dern�st skulde vi gjerne vite, hvorledes fedrelandskj�rligheten praktisk b�r begrenses - for vi kan jo ikke la den flyte ut over hele jordkloden. Da er det jo ikke lenger noen fedrelandskj�rlighet! - Tvertimot, det vilde jo f�re til internasjonal forst�else - en forferdelig tanke, selve "blodpesten fra Moskva"!

Fedrelandskj�rligheten skal naturligvis f�lge riksgrensen, f�lge Kj�len nordover. Og siden har vi Tanaelven mot Finnland. Men s� kommer Jakobselven, og der st�ter vi p� ganske intrikate vanskeligheter. For plutselig skj�rer riksgrensen ut et stykke av den vestlige bredd, som heter Boris Gleb og som er bebodd av Skoltelapper av russisk-katolsk konfesjon. Der m� vi alts� passe p�. Vi elsker de ca. 30 000 lapper, som befolker Finnmarksvidda. Men Skoltelappene? - Nei, tusen takk!

Om vi elsker �st-Gr�nland er ogs� et tvilsomt sp�rsm�l. Vi f�r se, hvordan det g�r i Haag.

I 1905 hadde vi en tvist med Sverige om Griseb�ene, om de var norske eller svenske. Vi mente, at de var norske - det mente alle nordmenn. Og alle svensker var fullkommen overbevist om, at de var svenske. Griseb�ene blev i de dage bedekket med en dobbelt fedrelandskj�rlighet.

Alvorlig talt: Skal vi elske lappene men ikke svenskerne? Er det s� � forst�, eller er det simpelthen uforst�elig? Statsministeren m� naturligvis sette sig ut over de etnografiske grenser og holde sig til den administrative enhet. Men ellers er det en erfaring, at man skal ikke t�ie kj�rligheten for langt; da blir den tynd. Og den kan p� ingen m�te omfatte b�de �stland og Vestland.

Man beh�ver forresten ikke noen veiledning til denne fornuftige begrensning av sine f�lelser. Man finner frem til den av sig selv. Man elsker ikke et sted, som man aldri har sett, og heller ikke mennesker, som man aldri har truffet.

Man elsker sig selv. Det er den store kj�rlighet. Den varer livet ut. Noen form�r � utvide den til � omfatte familie, is�r s� lenge, man har noen glede av den - og sin egen eiendom. Bonden elsker sin jord, som gir ham mat, slik som han fra barndommen av har elsket sin mor, som gav ham mat. Han elsker "mor" Norge, fors�vidt som hun er hans mor. Dette er en sund og naturlig f�lelse; den opst�r p� grunnlag av et sundt og avvekslende arbeide og et rimelig utkomme.

B�nderne har alts� faktisk fedrelandsf�lelse, eller rettere sagt, de har en hjemstavnsf�lelse, som omfatter deres egen g�rd og husstand, deres naboer og deres hjembygd. I byen vantrives de, eller de kommer p� rangel, blir bondefanget og kommer hjem med bondeanger. Oslo h�rer ikke med til fedrelandet, ikke for noen pris, men betraktes helst som en dansk koloni full av snyltere.

Bymannen kan "sverme for naturen", som for ham forbinder sig med forestillingen om ferier og sorgl�s lediggang. Men han er bundet til sin barndoms gate, om han da overhodet er bundet til noe sted.

I gamle dage elsket sj�folk sin skute, hvis de hadde reist med den lenge, men is�r hvis de eiet en part i den. Da steg kj�rligheten. Der er ingenting � si p� det. Men en matros, som tar ny hyre i hverannen havn, han finner ingen n�ring for noen hjemstavnsf�lelse, han kan ikke f� plasert den. Og en fyrb�ter, svart av kulst�v og glinsende av svette - hvis han f�ler sig hjemme i fyrgangen, s� kan han minsel f�le sig hjemme i helvede ogs�.

Eller en grubearbeider, eller en industriarbeider - de m� vel sp�rre: Hvor er det fedreland, som jeg skal elske?

P� skolene i byen vil man p�tvinge barnene kj�rlighet til et land, som de knapt nok har sett et gl�tt av, og som de ikke har noen del i - et fedreland, hvor de er internert, og hvor de har utsikt til et kummerlig og meget usikkert utkomme som tjener for dem, som eier dette samme i og for sig utmerkede fedreland.

Er De glad i barn? sp�r man en tjenestepike, n�r man selv er s� lutlei av ungene sine, at man ikke orker dem lenger. Er De glad i fedrelandet? sp�r man det hjeml�se proletariat!

Hvordan kan det nu henge sammen, at denne f�lelse, som er s� naturlig for b�nder og godseiere ogs� griper v�re embedsmenn, denne omflakkende og hjeml�se kaste, - og v�re kj�bmenn, som i stor utstrekning har forbindelser med utlandet - og v�r industri og v�r skibsfart? Nuja - deres interesser binder dem til det best�ende samfund. Og v�re sportsfolk, som uavladelig skal ut og forsvare "flaggets �re"!

Der var en liten jente - s�t liten t�s, datter av en manufakturhandler - hun var sv�rt flink til � g� p� sk�iter. Og det var jo morsomt. Morsomt? - � langt fra, det var d�dsens alvor! Hun skulde ut og kjempe for flaggets �re. K�pehandleren skrev selv i avisen om det, og han kunde ikke bruke mindre ord, end at Sonja skulde redde v�r �re!

Naturligvis er de fleste i god tro. Ellers nytter det ikke. Den som ikke tror p� det, han selv sier, han tar ikke de riktige, hjertegripende skjelvetonene. Og da nytter det ikke. Men de aller fleste tror, de aller fleste er religi�se ogs� i sitt forhold til fedrelandet. S�lenge landet er et hjem for oss, hvor v�re livsinteresser er betrygget, s� lenge f�ler vi oss bundet til det. Og litt lenger. P� grunn av v�r opdragelse, p� grunn av vane, p� grunn av opinionens trykk. Noen h�per � komme sig ovenp�, andre er bange for � bukke under, og begge parter klamrer sig til den best�ende samfundsorden, hvis hellige navn er fedrelandet.

Dertil kommer ennu en vesentlig ting: De som st�r p� den annen side av fedrelandets grenser, de som st�r utenfor v�r egen flokk, de er v�re naturlige fiender. Frykten for dem holder oss sammen. Den bitterhet vi f�ler, om vi lider n�d og urett, kan vi ikke vende mot oss selv eller v�r egen flokk, vi m� vende den utad mot fienden.

Nu viser det sig litt efter litt, at kristendommen blandt annet ved sitt tusen�rige underdanighetsforhold til gud Mammon, har mistet det meste av sin makt. Den er ikke lenger i stand til � holde det arbeidende folk nede i sl�v lydighet under makthaverne. Men efterhvert som kristendommen er g�tt i opl�sning, er fedrelandskj�rligheten med den dertil h�rende verneplikt og st�ende h�r blitt det virksomste redskap i den herskende klasses h�nd.

Det er nemlig p� ingen m�te nok, at vi elsker dette landet. Vi skal ogs� forsvare det. - Antagelig da mot en fiende. Men hvem? - Mot Sverige? Mot Danmark? - Ikke det? Men det kan tenkes under en verdenskrig, at kombinasjonerne blir s�danne o. s. v. Belgien med et folketall p� otte millioner hadde en h�r. Tyskerne tr�dte den ned, gikk over den med st�vlene. Vi har et folketall p� opimot tre millioner.

Den som ligger i veien blir tr�dt ned.V�r handelsfl�te l� iveien. Den blev rekvirert til transporttjeneste for England, og tyskerne senket den. Skulde vi ha beskyttet den, m�tte vi ha hatt en h�isj�fl�te p� femti linjeskib. Men Norge bevarte jo sin n�itralitet under krigen? Nei, opriktig talt, det gjorde vi ikke! Vi underkastet oss under England! Og vel var det!

I v�r tid, da pressen er allmektig kan naturligvis en systematisk fornektelse av fakta p�g� i �revis. Men b�tten lekker, og av og til siver det ut: V�r h�r skal forsvare oss ikke bare mot ytre, men ogs� mot indre fiender. Der har vi det: Den indre fiende! Og hvem er s� den indre fiende? - Jo, det er henimot en halvdel av det norske folk, den ubemidlede del av folket, arbeidsfolket. Overfor de ubevebnede arbeidermasser er v�r h�r akkurat passelig stor og passelig vel bevebnet.

Fienden, det er de fedrelandsl�se - i ordets egentlige forstand: de som ikke eier noe av fedrelandet.

Og nu begynner vi snart � forst� noe, som igrunnen var noks� rart: All denne kj�rligheten, den finner jo s� yderlig sjelden andre uttrykk enn hatefulle skjeldsord mot de eiendomsl�se, mot dem som lever i fattigdom og sm� k�r, men som synes, at de ogs� h�rer hjemme her i landet, og at ogs� de har rett til � leve og har rett til delaktighet i livsgodene!

Men n�r man bortser fra pressen - hvorledes ytrer da kj�rligheten sig i praksis?

Et av de mest opsiktsvekkende og storslagne eksempler p� patriotisme fikk vi av keiser Wilhelm - av hvem man jo ogs� m�tte vente det. Selve landsfaderen. For da han vel var desertert til Holland, og da Tyskland var utsuget til margen, og da ententen var begynt � drive inn sine eksorbitante "erstatnings"-krav ved milit�r besettelse av Ruhrgebiet, - da fandt keiser Wilhelm tiden inne til � melde sig mellem de andre fordringshavere. Mellem de andre seierherrer!

Ikke bare Woodrow Wilson skulde ha erstatning for den skade, han hadde lidt, ikke bare Lloyd George og Clemenceau og de �vrige halvhundre "h�ie kontraherende parter", men ogs� keiser Wilhelm.

Mange har fors�kt � karakterisere denne person og sette ham p� plass, uten � f� det til. Han m�tte gj�re det selv. Han fandt sin plass midt i flokken av Tysklands bitre og hatefulle fiender. Der fandt han sig til rette! Det var ikke sm�ting, han forlangte. Hans erstatningskrav t�lte vel sammenligning med de �vrige fienders brandskatninger. Og neppe hadde keiseren gitt signalet, s� fulgte hele den fyrstelige sm�p�bel efter.

Tar man for sig et politisk kart over Tyskland fra 1914, ser det ut som et filleteppe, og det er enda et svakt billede. Enkelte av de tyske stater var simpelthen s� sm�, at man ikke kunde se dem med det blotte �ie. Men fyrster hadde de. Og alle skulde de ha "erstatning". Og de fikk det! Domstolene, landets �vrighet gikk med p� denne eksempell�se utplyndring. Slik var embedsstandens fedrelandskj�rlighet.

Hvordan er det nu hos oss? - Akk, vi har ingen keiser. Bare noen sm� direkt�rer, akkurat passelig store til � pynte Aftenposten med sine karakterfaste portretter over to spalter. Men tro ikke, at deres kj�rlighet er mindre! Fedrelandet har de da frelst!

Alt eftersom v�rt bankvesen har blomstret op, er v�r nasjonalformue, saktmodig som en aseninnes unge fole, ruslet ut av landet.

I de siste �r har vi �rlig hatt tusener av tvangsauksjoner, og hver jordlapp og hvert hus, som ikke er solgt, er iallfall pantsatt. - Til hvem? Den ene industrigren efter den annen er g�tt over til utenlandske eiere - tvers gjennem konsesjonsloven. Denne lov er som et beskyttende jernteppe: Man kan heise det op. Det er bare � gi et vink til justisministeren.

Her hadde vi v�r vannkraft, som skulde gj�re Norge til et industriland, et rikt land. Der kom i gang en kjemisk industri, Hydro het selskapet, "Norsk" Hydro vel � merke. Alts�, det reiste til Frankrike. Farvel! Vi fikk tr�foredlingsindustri og smelteverker, farvel, farvel!

Man husker kanskje nikkelraffineringsverket i Kristiansand og admiral B�rresen? Han elsket vel fedrelandet. V�r eldste industri av noen betydning var vel fyrstikkindustrien. F�rdig med den! - Og nu fettindustrien. Og hvalfangsten!

"Ja vi elsker dette landet", synger vi.

For noen �r siden var jeg s� uheldig, at jeg kom til � forandre litt p� teksten. "Ja, vi selger dette landet", sa jeg. Mer fikk jeg ikke sagt; men det var visst nok. De hadde forst�tt mig. Forsamlingen skrek som et svineslakteri i Chicago. Men bare to �r efter hadde det reaksjon�re bondeparti optatt parolen. De forskjellige manipulasjoner var efterhvert blitt s� �penbart skandal�se, at endog bondepartiet hadde f�tt nok. (Bondepartiet var riktignok i opposisjon dengang). Og plutselig blev det en patriotisk bedrift � synge "Ja vi selger dette landet". Men riktignok f�rst i det �ieblikk, det var forsent. Landet var solgt.

Av dette har jeg da l�rt, at s� lenge der ennu er tid til � stanse en galskap, skal man holde kjeft. Siden, n�r det er forsent � gj�re noe, b�r man reise sig og si: Der kan dere se, var det ikke det jeg sa! Der foreligger jo ikke bare tilfelle av almindelig kapitalflukt. Man foretrekker gjerne en annen fremgangsm�te, idet man amalgamerer den norske kapital med den utenlandske for � undra den beskatning og kontroll.

Man kjender eksempler p�, at der dannes et selskap med en nominel kapital p� kr. 25 000, mens den virkelige (utenlandske) kapital dreier sig om millioner. Og dette kunde enda passere som en forholdsvis uskyldig sk�ierstrek, hvis der ikke ogs� var en annen side ved saken. Men i det �ieblikk den norske kapital trekker fremmed kapital inn i landet og blander sig med den, da stiller den sig samtidig under en fremmed stormakts beskyttelse.

Dersom det da skulde vise sig, at en norsk regjering fant det �nskelig eller n�dvendig � sl� inn p� socialistiske prinsipper med hensyn til beskatning, social lovgivning eller regulering av produksjon, distribusjon, priser, arbeidsl�nn, eller hvad der nu kunde bli aktuelt, da kan den situasjon meget snart melde sig, at en fremmed stormakt finner grunn til � "vareta sine interesser" i Norge. Og da er det heldig for den norske kapital, at dens interesser er ul�selig forbundet med de fremmede kapitalinteresser. Men for det norske folk er det ikke heldig. P� denne m�te har den norske kapital sikret sig. For det tilfelle, at de norske soldater ikke vil skyte ned landets befolkning for � beskytte kapitalistenes interesser, kan kapitalistene innkalle fremmed milit�rhjelp.

S� langt vil det vel neppe komme - skj�nt vi s� litt av hvert under borgerkrigen i Finnland. Det var tyske tropper, som kvalte den finske revolusjon. Men jeg tror allikevel ikke, det vil komme s� langt hos oss. Vi har allerede l�rt � b�ie oss for en effektiv blokade. Men en ting skal vi huske: Hvert pund, industrien mottar til sin finansiering, hver dollar, hver franc er en kontant betaling for v�r selvbestemmelsesrett.

Dette var n�ringslivets fedrelandskj�rlighet.

Men efterhvert som denne kj�rlighet blir mer og mer gjennemskuelig - og forst�elig, trenger den nu og da en liten opstiver. Det nytter ikke � opdage Nordpolen mere, for den er allerede opdaget fem, seks gange. Vi har riktignok f�tt Bouvet�en. Den kan vi naturligvis reise ut og opdage, hvis vi bare finner den. Gr�nland -?

Nu har vi jo Quisling en stund, s� lenge han varer. Men allerede for et par �r siden var stillingen s� fatal, at der m�tte gj�res noe. Der m�tte dannes en forening til fremme av - nei, ikke av modern�ringen, men fedrelandet, fedrelandet. Og den m�tte dannes p� bred basis, der m�tte reises en folkebevegelse, en ny �nd, s� man kunde f� satt en bom for kommunismen og f� et velsignet valg. Alle fedrelandssinnede kvinner og menn m�tte slutte op om denne bevegelse, ungdommen m�tte med, og b�nderne helt ned til sm�brukerne, det var nesten et folkekrav � f� stiftet et fedrelandslag.

Behovet for denne organisasjon opstod f�rst innenfor et parti, som hadde en avis og en redakt�r, men som selv ikke eksisterte. Det er kanskje riktigere � si, at behovet opstod innenfor en redakt�r. Men ogs� h�ire var til � begynne med fullt av velvilje overfor den p�tenkte konservativt-upolitisk-nasjonale organisasjon, som man antagelig med tid og leilighet kunde innlemme i partiet. Og bondepartiet tenkte ogs� sine tanker.

Til alt hell var torvet fullt av arbeidsledige diktatorer, som bare ventet p� det rette �ieblikk. Der var en folkeh�iskolebestyrer, som var g�tt av p� grunn av katolske anfektelser, ennvidere var der en mann, som bar den i sannhet dundrende tittel generalkrigskommiss�r Bratlie, dertil en tredje operettefigur, som kalte sig "bonde Olav Moe" - og gud tr�ste den journalist, som kalte ham g�rdbruker!

Og s� var det Fridtjof Nansen. Storartet mann. Nordpolen. 1905. Hungersn�den i Russland. De landflyktige fra Armenia. Folkeforbundet - og Fedrelandslaget. � skjelne mellem tingene, det var ikke akkurat hans sak. Han var en stor mann og en enkel mann. N�r noen sa: fedrelandet, snudde han sig og svarte: ja?

Endelig var der en rik, men arbeidsledig ingeni�r, som skulde sette maskinen sammen. Og s� var den nasjonale frelsesarme stiftet med Fridtjof Nansen og bonde Moe og generalkrigsdromedar Bratlie. S� var det programmet. Ja - alts�, det var at folket skulde reise sig og samles og st�lsettes og - alt det der. - Men hvad fageren skulde de gj�re? Laget skulde v�re upolitisk. Alle skulde samles om � gjenreise fedrelandet og sl� ned de fedrelandsl�se.

Upolitisk - men med skarp front mot den indre fiende, mot alle de destruktive elementer, mot �nden fra Moskva, mot alle kommunistiske og halvkommunistiske elementer. S�n skulde Fedrelandslaget st�: Et upolitisk parti med kampfront mot alle de partier, som ikke var konservative. Men slike upolitiske partier hadde vi jo f�r. Vi hadde jo b�de h�ire og bondepartiet. Det er ikke lett � forklare dette. Vi f�r ta det en gang til: Samle folket og st�lsette det. - Og n�r det s� er st�lsatt? - Ja, s� st�r det der. -

Nei det g�r ikke p� den m�ten. Man m� ha et praktisk program, et program, som kan vinne noen tilslutning. "Gjenreise landet �konomisk" - det er s� sin sak. Det vil alle. Nei, man f�r begrense sig. Det var ikke lett. Men omsider bestemte man sig for husfliden. P� den m�ten kunde man f� kj�rringene med, og man kunde f� innpass overalt.

Fedrelandslaget blev organisert med en rekke seksjoner utover landet, og pengene str�mmet inn. Der blev ansatt reisende sekret�rer med en l�nn p� 250 kroner om m�neden for � agitere mot arbeiderorganisasjonenes l�nnede tillitsmenn, disse "betalte snyltere p� arbeiderklassen". Og der blev oprettet husflidskontorer mange steder, iallfall der, hvor der var slike forretninger f�r, og gjerne i samme hus!

Dette kostet penger. Forretningschefer presset sine underordnede til � melde sig inn og betale kontingent; lagets sekret�rer trengte sig inn i ungdomslag landet rundt og rekrutterte medlemmer ved de us�mmeligste midler. Men det strakk ikke til.

Da opdaget man statskassen. Det var jo f�rst og fremst statsbudgettet som skulde ned. Der m�tte spares. Alts� s�kte man statsbidrag! - og fikk det! Fikk 100 000 kroner, og dermed var husfliden i gang. I l�pet av ett �r blev over 200 kl�shengere forferdiget og omsatt p� Oslo-kontoret. Det blir ikke s� billig p� denne m�ten; men der blir da utrettet noe. 200 kl�shengere for 100 000 kroner, det er 500 kroner pr. stykk. - Nei, egentlig er det altfor dyrt. Men det er alltid vanskelig i begynnelsen.

Forresten er det ikke sikkert, at disse kl�shengerne blev s� dyre, som jeg sier. Der kan v�re omsatt noen p� andre steder ogs�. N�r alt kommer til alt, s� koster en slik kl�shenger kanskje ikke mere enn halvannet hundre kroner. Og der kan ventes yderligere nedslag.

Oprinnelig var det heller ikke tanken, at man skulde gjenoprette v�r handelsbalanse bare ved � selge kl�shengere. Man skulde ophjelpe hjemmeindustrien i sin helhet, og i denne hensikt hadde man da satt op en liste over denslags sm�saker, som, istedenfor � innf�res fra utlandet, kunde og burde fremstilles i hjemmene. Det var en lang liste, og meget tankevekkende. Jeg kan ikke ramse op alt; men jeg skal ta litt av den:

Ekematerialer.
Bjelker for eksport.
Elektriske blocks (?)
Filt.
Forkaker av fiskeavfall.
Grubet�mmer.
Gummiringer.
Glassartikler.
Kiselgur.
Lommelampekapsler.
Maskiner (hvoriblandt diverse specialmaskiner).
Materialer (?)
Telegrafstolper.

Det er som man ser en ganske storstilet husflid, og n�r jeg tenker p�, hvor ofte min kone sitter i ovnskroken og sm�dubber over en bloddryppende kriminalroman, istedenfor � lage spesialmaskiner eller kiselgur eller telegrafstolper, s� kan jeg �rgre mig gr�n!

Der er bare tre virksomheter, som jeg savner p� listen over all denne p�tenkte husflid, og som jeg synes, man skulde ta med; s� hadde vi alt, hvad vi kunde �nske oss. Jeg tenker p� grubedrift og skibsbygning og veianlegg. De derhenh�rende budgettposter m�tte da naturligvis f�rst overf�res til Fedrelandslaget.

Nu er vel Fedrelandslagets glanstid forbi. Men det er enkelte fabeldyr, som har det p� den m�ten, at n�r man hugger hodet av dem, s� vokser der to hoder ut igjen. Slik er det ogs� med Fedrelandslaget. Det yngler.

Man har nu s� mange foreninger til � forsvare fedrelandet, at man kanskje b�r v�re forberedt p�, at de en vakker dag virkelig vil begynne � forsvare oss - g� til forsvar p� oss - jeg vet ikke hvad jeg skal si. Der foreg�r i alle fall litt av hvert rundt omkring i Europa.

Patriotismen er et kompleks av f�lelser, som lett sl�r rot i menneskene, og som kan komme til lidenskabelige utbrudd, n�r de f�r anledning til � bre sig ved massesuggestion. Hvad dette beror p�, er et kapitel for sig og et psykologisk sp�rsm�l.

Hvor patriotismen har et naturlig utspring og dens kilder ikke er grumset, er den b�de forst�elig og sympatisk. Derimot blir den litt vammel, hvor den er kunstig opflasket som p� folkeh�iskolene; den er motbydelig, hvor den optrer som kamouflage for merkantile spekulasjoner, og den er direkte kriminell, hvor den brukes til ophisselse mot det arbeidende folk og som forberedelse til borgerkrig, hvad Fedrelandslaget og Samfundsvernet og nu Ledingen �iensynlig tar sikte p�.

Folk m� ha lov til � synge Ja, vi elsker, n�r de er trengt. Men de b�r ikke forlange, at det hjeml�se og eiendomsl�se byproletariat skal v�re like begeistret, n�r det gjelder � forherlige, og like offervillig, n�r det gjelder � forsvare fremmedes hjem og eiendom, som de selv er, n�r det gjelder deres eget.

Om noen mener, at den "fedrelandsl�se" ikke eier f�lelser som svarer til eiendomsbesidderens patriotisme, s� tar han feil. Proletaren har ogs� sine f�lelser. Men de binder ham ikke til noe g�rdsbruk eller - som vi s� smukt sier - til naturen, selv om han nok ogs� har sin glede av friluftsliv. De binder ham ikke til noe sted. De binder ham til kameratene, til dem han deler skjebne med. Hans fedreland er ikke et litet jordstykke eller en trang bygd. Der er ikke gjerder omkring det. Det stenger ikke ute en del av menneskeheten og kaller dem fiender. Alle som vil, kan f� full borgerrett der.

Arbeiderens patriotisme, det er hans samf�lelse med sine kamerater, hans solidaritet med sine klassefeller jorden rundt. For ham er dette en hellig f�lelse, og han driver ikke kj�p og salg og reklame med den! Den kan ikke brukes til det. Den kan heller ikke brukes til skjul for skjendigheter og ikke til forsvar for urettferdighet og undertrykkelse. Den gir ikke plass for misundelse eller nag, den avler ikke krig og �deleggelse, men et nytt samfund og en ny tid!

12 / 28 / 2007
fastylegar@marxists.org