Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 3. februar 1923.
Det er kjent av alle at kampen mellom h�yre og venstre i siste halvdel av forrige �rhundre var usedvanlig bitter. Striden tilspisset seg om enkelte politiske saker, statsr�dssaken, kongens absolutte veto, skyttersaken, den alminnelige stemmerett. Det store avgj�rende sp�rsm�l var forholdet til Sverige.
Det som gjorde striden s� ondartet og bitter, var imidlertid intet enkelt av disse sp�rsm�l, hvor viktige de enn kunne v�re. Det som foregikk var i virkeligheten en kulturkamp og en klassekamp. Man diskuterte om stortingets myndighet overfor regjeringen, men striden gjaldt embedsmennenes makt i et norsk bondesamfunn.
Et lands embedsstand betrakter alltid med �rb�dighet de institusjoner hvorfra dens egen makt har sitt utspring. Og da den norske embedsstand l�nte sin makt fra regjeringen og fra kongen, s� ble embedsstandens parti regjerings- og kongetro, og konnservativt.
Og da kongen oppfattet seg mer som svensk enn som norsk hersker, s� oppsto i Norge det ikke helt alminnelige forhold at b�ndenes parti ble radikalt og samtidig nasjonalistisk, mens det konservative parti ved enhver anledning - dels av instinkt, dels tvunnget av kampsituasjonen - s� med motvilje p� de stadig tallrikere utslag av norsk selvf�lelse, og bukket ydmykt for alle ordrer utenfra. Det norske h�yre fikk i denne periode en rygg skade som enn� ikke er hellbredet.
H�yrepartiets indre kraft i denne strid skrev seg fra bevisstheten om at det kjempet for kultur og tradisjon mot bondebarbariet. H�yre representerte dannnelsen, kunnskapen, det gran av forfineIse som fantes, det representerte vitenskapen, autoriteten, kirken, alle de overleverte, de gode konservative verdier. I tidens eget spr�k: h�yre var det fine parti, venstre det simple.
Det kan ha sin interesse � kaste et blikk p� det fine partis kampmetoder. Og her har vi et lett tilgjengelig og oversiktlig dokument i en bok som ble utgitt anoonymt i 1887: 1300 Udtalelser af og i Morgenbladet. Uttalelsene f�r �ket interesse p� grunn av den enest�ende maktstilling som Morgenbladet hadde innen sitt parti.
Det gir et inntrykk av kampens heftighet, at utklippene vesentlig handler om personer. Om ordningen av stoffet uttaler utgiveren i forordet: "Udtalelserne om den enkelte Mand er ordnede i kronologisk R�kkef�lge, og de Udtalelser, som er faldne paa S�n- og Helligdage, er m�rkede med en Stjerne." Og videre: "At her er anf�rt Udtalelser om M�nd af forskjellige politiske Partier, vil allerede fremgaa deraf, at Bogen begynder med Hr. Amtmand Aall, Kn�h�ne, og ender med Hr. Lensmand �verland, blind Bers�rk og Tyran."
Det er som allerede det siterte antyder, f�rst og fremst uvenlige uttalelser som er samlet.
For � begynne med A, s� uttales i 1881 om det dengang ytterst borgerlige Arbeidersamfund:
"Dette Samfund er desv�rre nu blevet en Bule for den laveste Radikalisme."
Om byretten i Kristiania, som ved en anledning ikke hadde d�mt som Morgenbladet ville, heter det at den viser
"- en Bogstavdyrkelse, som aldrig har v�ret mere malplaceret end i en Sag af denne alvorlige Beskaffenhed."
Og videre heter det om samme retts votum:
"Vi ere tilb�ielige til at sige med Manden hos Holberg: det mesopotamiske Sprog er et underlig Sprog." Om h�yre heter det ved en anledning med en ikke ukjent vending som uttrykker middels begeistring: "Debatten f�rtes fra H�ires Side med gjennemmgaaende Dygtighed."
Sp�rsm�let om sentralisme og demokratisme behandles ogs� av redakt�r Friele, i en artikkel om Kristiania konservative forening. Hans standpunkt er klart:
"Den enkelte skal vistnok ingenlunde v�re en Slave av et Parti", men "hvordan vilde Tingen staa, om den skulde v�re overladt til enhver Soldats Skj�n enten et milit�rt Foretagende er hensigtm�sssigt eller ikke."
Likes� klar er hans mening om Kristianias politiske fremtid:
Hovedstaden er en Klippe som Radikalismen og onde Magter vel kunne beskylle, men som de ved Guds Hj�lp aldrig skulle overskylle."
Vi g�r over til personene, hvis behandling gjennomg�ende er av st�rre interesse. For � ta dem i alfaabetisk orden:
Det heter om statsr�d (senere borgermester) Arctander blant meget annet:
Han b�r i nogen Grad bestr�be sig paa at lade Optugtelsen gaa over Naturen�"
Dette r�d synes � ha hjulpet. Ti det heter noe senere:
"Vi skylder at bem�rke, at Hr. Arctander idag, med Undtagelse af en enkelt upassende Bem�rkning, opf�rte sig rolig og s�mmelig."
Ole Arvesen var i den tid en ubehagelig mann for h�yre ved sin store dyktighet som agitator p� folkeem�ter. Det skrives om ham, med hvor stor rett kan ikke mere avgj�res:
"Ole Arvesen er ganske besynderlig uheldig, naar han i sin journalistiske Virksomhet kommer i Ber�relse med Fakta."
En meget ubehagelig politisk mostander var H. E. Berner. Det ble av den grunn funnet passende � foreta en inng�ende dr�ftelse av hans private �konomi. Resultatet kan leses i Morgenbladet nr. 268, 1872 (helligdag):
"Berner gik imidlertid glip af Arkivarposten, og hans blad (Dagbladet) kom paa Undergangens Rand. Da var det, at Sverdrup laante ham de hundrede Daler, at S�hlie skj�nkede ham det halve Bel�b som Gave, at Kildal arrangerede hans Papirgj�ld, og at endnu en tredje Pr�sident ligeledes kom ham tilhj�lp, medens derimod gamle Ueland kom i Ugunst som en lidt tr�g M�cenas."
Dette er dog bare blomster mot det som serveres n�r talen faller p� en mann som Bj�rnson:
"I dette 0ieblik findes der maaske ikke en norsk Mand, der mere aabent har brudt med Alt, hvad der er den norske Nation helligt og dyrebart, end Bj�rnstjerne Bj�rnson. (Nr. 88, 1881)."
"Visselig har Hr. Bj�rnson ikke sjelden opf�rt sig som et vildt Dyr." (Nr. 31, 1881).
Nu har Bj�rnson faaet en ny og ganske besynderlig Ide, nu tror han, at han er 17de Mai!" (Nr. 301, 1881).
"Man maa vel have Lov til at kalde denne Mand en Folkeforf�rer." (Nr. 222, 1882).
"Det skal dog villigen indr�mmes, at det, forsaavidt denne Person angaar, stiller sig noget uklart med Hensyn til Tilregneligheden." (Nr. 264, 1884).
"Literaturhistorien skal sjelden vise Exempler paa en saadan Nedgang." (Nr. 310, 1884).
"Han er allerede i lange Tider egentlig oph�rt at v�re Digter, idet hans Talent er taget i Agitationens Tjeneste og hele hans Personlighed mere og mere gjennemsyres af Selviskhed." (Nr. 478, 1886).
Det kan i samme forbindelse ha interesse � se hva bladet uttalte om Bj�rnsons dikterkolleger Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland. Samtlige disse tre utsatte som bekjent h�yrepartiet for ganske sterke skuffelser. De tre herrer g�r av den grunn s�rgelig tilbake som diktere. Ibsen er
- "kun en blodl�s Gjenganger af sit fordums Jeg."
Om Kielland heter det:
"Kielland har i Arbeidsfolk skabt den syfilitiske Roman."
Og om Jonas Lie:
"Vi tillod os at bem�rke, at denne Digters Hoved ikke var uden al Lighed med et Hotel, hvori enhver av Tidens l�se "Ideer" kunde gj�re Regning paa en hospital Modtagelse�"
Men tilbake til politikerne.
I en politisk artikkel uttales om en av venstres betydeligste stortingsmenn:
"Det har s�rlig v�ret tvistet om, hvorvidt han gjorde sig skyldig i Assurancesvig."
Professor Fr. Brandt hadde vakt forargelse ved sin mangel p� stokkonservatisme. Han m� derfor ha sitt pass p�skrevet:
"Man t�r vistnok neppe bruke som alvorlig Indvending saadant Lapperi, der dog underhaanden skal anf�res af de h�ist �rv�rdige Herrer, som at Hr. Brandt, selv ved h�itidelige Anledninger, bruger Bonjour, ikke Kjole." (Nr. 230, 1867).
"Bonjour, Monsieur Brandt!F. B�tzmann, som senere lot seg lokke til � g� inn som redakt�r av Aftenposten, var i sin ungdom en radikal mann og en ikke ufarlig skribent. I den annledning utbryter Morgenbladet:
"Saa megen Dyd kan umulig vente l�nge paa sin Statsrevisorpost!"
N�r dette blad med den skarpe tone vender sine �yne oppad, mot Tronen, da kommer det en annen klang i m�let:
"Vi vender vore �ine mod Tronen! H�isind, Retf�rdighet og Visdom ere de Egenskaber, der saa at sige abstrakt og kvalificeret foruds�ttes og kr�ves hos Tronens Indehaver."
S�ren Jaab�k var en mann som det var og er delte meninger om. Morgenbladet hadde ogs� om ham en meget avgjort oppfatning:
"Man har af og til offentlig seet fremstillet adskilllige Tr�k af Jaab�k, som kaster Lys over hans Karakter. Han skal saaledes ikke have v�ret villig til af sin Overfl�dighed at yde sine tr�ngende Svigerfor�ldre l/8 eller 1/4 Td. Havre, dengang de led N�d."
"Han skal have forstaaet som Utskiftningsformand paa en Gaard etsteds derborte at fortjene alene for sin Part henimot et Par hundrede Dalere."
Slike personlige insinuasjoner m�tte selvf�lgelig v�re tillatt for Morgenbladet. Helt anneredes stilte det seg n�r andre blad svarte med samme mynt. Der m�tte da tas moralsk avstand:
"Det store Publikum er hjertelig tr�t af Venstreepartiets Forf�lgelser mod gode M�nd, blot fordi de ere H�irem�nd, og ingen er villigere end vi til at inddr�mme, at H�irepressen her ikke skal efterligne Venstrepartiet."
Michael Sars var vitenskapsmann i et s� n�ytralt fag som zoologi. Han hadde imidlertid beg�tt den uforsiktighet � bli far til en venstremann av verste sort, Ernst Sars. Det kunne derfor ikke vekke forundring, n�r det sto � lese i hans nekrolog:
"Der paakom ham stundom Lyst til at tilegne sig �ren for andres Opdagelser."
Som rett og riktig og rimelig kan v�re samler en meget vesentlig del av harmen seg om Johan Sverrdrup.
Han er
"- en Folketribun af tarveligste Slags -", "vor st�rste Levebr�dspolitiker", "en Mand som ikke er selvhjulpen, og hvis Livssyn, Meninger og politiske Vandel b�rer st�rke Spor af denne Mangel paa Selvhjulpenhed."
Med hans veltalenhet er det sm�tt bevendt:
"Er det en Hestepranger, eller er det en Statsmand, som taler?"
I hans karakter r�per seg eiendommelige motsetninger. Han
"er ikke rigtig modig, medmindre han har syvti med sig og firti imod sig."
Men samtidig er han
"en uforsigtig General, som har mange tabte Slag paa sin Samvittighed."
Og verst av alt:
Han har altid havt liden Anseelse i Akers Kommmune.
***
Det gamle h�yre var et fint parti, og Morgenbladet var et meget fint blad, som lestes med velbehag av de mest dannede menn i landet. Det kunne ligge n�r � slutte, at det ikke var s� rart bevendt med finheten.
Men slutningen ville v�re forhastet. Det er liten tvil om at ettertidens skribenter har v�rt urettferdig mot det gamle h�yre fors�vidt som de i altfor ringe grad har gjort seg den m�ye � sette seg inn i dets standpunkter.
Det var standpunkter som meget vel lot seg forsvare. Feilen ved dem var at de ikke kunne seire. Men der gikk verdier tilspille da det gamle h�yre ble tilintetgjort. Den uvilje og mistro overfor embedsmennene som det seirende parti naturlig m�tte n�re, den har bidratt vesentlig til den senkning av embedsstandens niv� �konomisk og kulturelt som har funnet sted i den siste menneskealder. Embedsstanden er ute av spillet som maktfaktor, og det som er kommet isteden gir ingen anledning til glede. Det gamle emmbedsh�yre kunne med noen grunn si at det forsvarte viktige kulturinteresser mot bondeveldet. Det n�v�rende h�yre forsvarer mere konkrete verdier. Den handelsstand hvis n�ringsvett partiet representerer, har ingen kultur � forsvare, og dens esprit innsmuggles p� kanner fra det sydlige utland.
Det gamle h�yre hadde sans for den rene form.
Selv om redakt�r Frieles v�pen ikke alltid var blanke, s� var iallfall hans setninger skarpslepne. Hans etterf�lgere skriver med slegge for slakterborgere. Hvis Friele kunne lese deres artikler, ville han skj�re tenner i sin grav.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org