Marxists Internet Archive > Norsk > Radek
Skrevet i september 1918. Utgitt på norsk i 1922 av Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund.
Hva er kommunismen? På dette spørsmål ga den unge Engels i året 1847 følgende svar i sitt utkast til det kommunistiske manifest: "Kommunismen er læren om betingelsene for arbeiderklassens seier". I overensstemmelse med denne erklæring, som allerede helt inneholder den vitenskapelige sosialismens ånd, besto Marx og Engels' verk først og fremst i å finne forutsetningene for arbeiderklassens seier i det kapitalistiske samfunns utvikling, for med den som utgangspunkt å reise den kommunistiske bevegelse. Dermed var utviklingen fra utopi til vitenkap fullbyrdet.
Marx og Engels' forløpere, de utopiske sosialistene, har utrettet storverk når det gjeldcr å karakterisere det borgerlige samfunn. Den hissige Fourier, som gjennemskuet og avslørte det fullstendig; den fantastisk geniale Saint-Simon, som med et par ord kastet lynglimt over hele epoker av menneskehetens historie; Owen, som dypt og kjærlig trengte inn i den menneskelige natur og i tale og skrift viste hvor avhengig denne var av den økonomiske utvikling. Alle disse leverte grunnsteiner til den vitenskapelige sosialismes store bygning. Uten dem er Marx' verk utenkelig. Men tross sin dypt inngående kritikk av det kapitalistiske samfunn, forsto Marx' forgjengere ikke at det innenfor dette finnes de massekrefter som kan overvinne det herskende samfunnssystem. Derfor måtte de spille historisk forsyn, utarbeide planer til menneskehetens redning ut av kapitalismens klør; planer hvis eneste svakhet var at man manglet den byggmester som var istand til å reise tårnene på dette menneskehetens tempel.
Marx og Engels påviste hvordan produksjonskreftene under kapitalens herredømme ville resultere i at massene mer og mer havnet i anarki og slaveri. Samtidig som de ved industriens konsentrasjon, hvorved det oppsto en sterk arbeiderklasse som i sjel og hjerte bar tanken om å kjempe seg frem til sosialismen, skapte grunnlag for denne. Marx og Engels viste det internasjonale prolelariat at dets seier var en historisk nødvendighet - at sosialismen var uunngåelig. Samtidig påviste de at de rettsløses og forslavedes seier ikke uten videre - helt mekanisk - kommer til å falle i fanget på seierherren når samfunnsutviklingen er nådd frem til et visst stadium, men at arbeiderne må kjempe for seieren i sitt ansikts sved og ved å benytte all sin tenkeevne. Dag etter dag må denne seieren forberedes i kamp mot borgerskapet på alle samfunnslivets områder og endelig hjemføres i direkte revolusjonær kamp, klasse mot klasse. Denne revolusjonære sluttkamp, som munner ut i proletariatets jernharde diktatur over alle andre samfunnsklasser, og bare den, vil til slutt føre arbeiderklassen inn i det lovede land.
Marx og Engels' lære om betingelsene for proletariatets seier, kommunismens lære, står til i dag urørt av tidens tann - en granittblokk. De 70 år som skiller oss fra de dager da disse geniale ungdommer i lyset av den kommende revolusjon skuet inn i menneskeheten fremtid og viste oss den i det uforglemmelige Kommunistiske manifest, har sett mange forandringer gå hen over den kapitalistiske bygning som ikke alltid har tillatt Marx' etterfølgere å forstå og løse sin oppgave.
Men utviklingens grunnlinjer er ikke forandret, og først idag - under den første sosialistiske revolusjon som verden har opplevd - kan vi helt ut forstå kommunismens lære. Under trykket av den jernharde nødvendighet er vi vitne til hvor genialt den profetiske kraft hos våre mestere er blitt bekreftet. Kommunismen er læren om revolusjonen, og derfor er den i hele sin dybde og bredde først mulig å fatte i revolusjonens egen tid.
Herav følger at under den lange periode av fredelig utvikling som gikk forut for revolusjonstiden, var det bare noen få skarpsindige ånder som var istand til allsidig og uforfalsket å oppfatte kommunismens lære, slik som den ble født i den revolusjonære tid som så kapitalismen trenge seg frem til blomstring - i den ånd som besjelet denne Sturm- und Drang-periode, i Karl Marx' og Friedrich Engels' ånd.
Under den fredelige utviklings epoke ble denne lære oppblandet med de mest forskjellige, ikke-ekommunistiske elementer, og så oppsto det under den felles merkelappen sosialdemokratisk livssyn forskjelllige surrogater for kommunismen. Disse må nå av den internasjonale arbeiderklasse skyves til side, hvis den skal bli sterk nok til å løse sin oppgave. Den utvannede og forfalskede kommunisme som er blitt berøvet den virkeliges levende ånd, er det som gjør det så vanskelig for Europas arbeidere å forstå og besjeles av lærdommene fra den russiske revolusjon. Derfor er det en av de viktigste oppgaver for den proletariske befrielseskamp i vår tid å rense kommunismen for alt slagg. Dette skjer lettest dersom vi lærer historisk å kjenne de enkelte forfalskninger av kommunismcn og den jordbunn som de er spiret i.
Marx' lære hvis konturer ble opptrukket i det foregående århundres 50-tall, ble først utbredt blant de bredere lag i 80-årene. Når den tyske arbeiderklasse under Ferdinand Lasalles ledelse i 60-70-årene begynte å gjøre seg gjeldende, var ennå ingen av Marx' skrifter kjent blant arbeiderne. De ble gjort fortrolig med kommunismens tanker ved Lasalles små, agitatoriske brosjyrer, der kommunismens idéer ble gitt et temmmelig egenartet preg - om ikke forfalsket. Ferdinand Lasalle søkte å sette arbeiderklassen i bevegelse på en tid da den kontrarevolusjonære makt var blitt befestet i hele Europa under kapitalismens blomstring, og derved var blitt gitt den mulighet til på sin måte å løse de store tidsspørsmål som da sto på dagsordenen.
I Tyskland arbeidet godseierne sammen med storbøndene for å løse de viktigste spørsmål som forelå - etableringen av en samlet, kapitalistisk stat. De krefter som i året 1848 hadde forsøkt på revolusjonær måte å danne en ensartet tysk republik, viste seg alt for svake, og hva de ikke formådde - å grunnlegge en kapitalistisk stat som organ for borgerskapet - det gjorde nå godseierne og storbøndene til sin oppgave. De løste oppgaven på den måten at de dannet en reaksjonær byråkratisk-kapitalistisk forbundsstat. En klikk storkapitalister sammen med junkerne og generalene under huset Hohenzollerns ledelse styrte det tyske folks skjebne.
I en slik tid var det at Lasalle av arbeiderklassen forsøkte å danne en kraft som, om den enn ikke selvstendig kunne lede Tysklands skjebne, dog skulle være i stand til å få makthaverne til å gi etter på enkelte områder. Innenfor denne trange ramme ble den kommunistiske propagandaen konsentrert, som ved Lasalle er blittt spredt blant de tyske arbeidere. For å bli i stand til å spre sine idéer til tross for trykket under Bismarcks reaksjonsperiode, måtte han gi kommunismen et så uskyldig utseende som mulig. Den unge løve hvis poter fremdeles ikke var sterke nok til å kunne beseire fiendene, skulle føres som et lam ut på beite. Gjennom alminnelig stemmerett skulle arbeiderne erobre seg innflytelse over staten for senere å kunne organisere produksjonsfellesskap, som så smått om senn skulle forvandle det kapitalistiske samfunn til et sosialistisk.
Denne propaganda utviklet i arbeiderklassen en ærbødighet for staten uten hensyn til om staten befant seg i kapitalismens eller i den seirende arbeiderklasses hender.
Denne oppfatningen ble stilt på en hard prøve ved den veldige forfølgelse av den tyske arbeiderbevegelse som ble ført i årene 1878-1890, da det voldsomme trykket ovenfra og opphisselsen mot arbeiderbevegelsen fremkalte et sterkt hat mot den kapitalistiske stat hos de ledende innenfor arbeiderklasssen, og et av hatet næret håp om at denne stat snart ville bli knust av den sosiale revolusjon. Denne stemning hos arbeiderklassen fikk også næring av den latente krise som i 80-årene hersket i Europas næringsliv.
Men dette var bare et avbrekk i den reformistiske forfalskning av kommmunismen, som har foregått siden de kapitalistiske europeiske stater i 1870-årene ble konstituert. Så snart arbeiderbevegelsen hadde kommet seg etter de tunge slag, straks den var blitt en smule sterkere og de verste former for kapitalistisk forfølgelse var opphørt, begynte forfalsknings- og utvanningsprosessen av kommunismen å øke i omfang. Dertil bidro også den raske utvikling av kapitalismen, som overalt foregik i de siste tiår av det foregående århundre. Takket være jordbrukets utvikling i Amerika sank kornpriserne, mens lønningene begynte å stige som en følge av næringslivets raske utvikling. De øverste lag av arbeiderklassen, arbeideraristokratiet, befant seg i den syvende himmel. Regjeringene ble tvungne til å innstille sine forfølgelser. Istedet begynte de sosiale reformer. Arbeiderne fikk over alt adgang til parlamentene, arbeideraristokratiet hadde gode lønninger, og litt etter litt festet det seg hos dem den oppfatning at revolusjonen var et overvunnet stadium i den borgerlige utvikling. Arbeiderklassen ville tvinge borgerskapet til stadig å gi etter, inntil man fikk innrettet det kapitalistiske samfunn slik at det svarer til arbeidernes krav.
Denne læren ble først praktisert av de parlamentariske arbeiderledere som håpet at de ved å stille seg velvillig overfor borgerskapet gjennom å slå av på sine krav og avstå fra den revolusjonære propaganda, litt etter litt kunne forbedre arbeiderklassens stilling. Senere fant denne tendens sitt uttryk i den lære som kalles reformismen (revisjonismen). Den er blitt fremstilt av Eduard Bernstein i Tyskland, Saraute og Jaurés i Frankrike og av Trewes og Turatti i ltalia. En sammenfatning .av reformismens lærer viser at disse består i et forsøk på å bevise at den kapitalistiske utvikling ikke skjerper, men mildner motsetningen mellom proletariatet og borgerskapet, og at derfor ikke revolusjon, men samarbeid er veien til proletariatets befrielse. Reformismen fornekter muligheten av en revolusjon, som den erstatter med sosial-reformistisk evolusjon. Den var en kontrarevolusjonær lære som forsøkte å fremstille arbeiderklassens tanke på revolusjon som en barnesykdom hos arbeiderbevegelsen for å kunne holde denne spent foran borgerskapets vogn. Denne tendens hos reformismen fant sitt klareste uttrykk i en rekke artikler om proletariatets diktatur som Bernsteins elev, Eduard David, i året 1903 offentliggjorde i Sozialistische Monatsheften, reformismens hovedorgan. Ikke revolusjon, men parlamentarisk aksjon, fagforenings- og arbeiderforeningsbevegelse - det var den vei som reformismen utpekte for arbeiderklassen.
Men den samme utvikling som ifølge reformistenes overbevisning skulle ha overvunnet kommunismens revolusjonære lære, viste snart hele latterligheeten i de reformistiske illusjoner. Junkerne satte seg til motverge mot de den voksende konkurransen fra de unge jordbruksland og forhøyet ved tollavgifter prisen på næringsmidler. Kapitalismens utvikling førte til dannelsen av truster og karteller, store kapitalistiske organisasjoner som fortrengte og beseiret både håndverkere og småborgere. For å bevare sin profitt, krevde de også høye tollsatser for industrien. De forente seg med godseierne for i fellesskap å kunne plyndre folket, og samtidig betydde den fortsatte sammenslutning av industrien en enorm maktutvidelse for kapitalistene mot arbeiderorganisasjonene.
De samme fagforeninger som kunne tvinge den enkelte tekstilbaron med sine par hundre arbeidere til å bøye seg for sin vilje, sto maktesløse overfor de store jern- og kullkonger, som kommmanderte tusenvis av arbeidere. Hvis en arbeider i en tekstilfabrikk ikke var tilfreds med lønnen, kunne han søke seg arbeid i en annen fabrikk. De sammensveisede kull- og jernbaroner godkjente ikke fagforeningene; de holdt sammen mot de av deres arbeidere som var kommet i unådc. Det spente forhold mellom proletariatet og borgerskapet, såvel i fabrikkene som på markene, ble enda mer skjerpet gjennom den imperialistiske politikk som truet og forvandlet de forente industriers kamp på markedet til en krig. Den stadig voksende skattebyrde, forårsaket av militarismens vekst, den stadig økende krigsfare som ble skjerpet dag for dag, fagforeningskonfliktene - alt dette forledet de herskende klasser til å gjøre enda skarpere front mot arbeiderklassen. Mens utsugningen vokste, måtte også undertrykkelsesforanstaltningene bli skjerpet. Den økende politiske reaksjon virket på sin side som stormtegn for arbeidermassene og viste dem at ikke den revolusjonære kommunisme, men tvertimot den "reelle" reformisme var en utopi som lammer og slukker henførelsen og forvandler menneskene til krypende dyr.
Helt fra den store streik i Ruhr-distriktet, siden Berlins elektrisitetsarbeideres store kamp og siden den voldsomme kamp for åtte timers arbeidsdag fra den franske arbeiderbevegelses side, er arbeidernes tro på en fredelig utvikling til sosialismen forsvunnet. De har sett hvordan kapitalismens krefter både innenfor næringslivet og innenfor politikken mer og mer knytter seg sammen. De har sett hvordan de borgerlige partier etter hvert samler seg til en stor reaksjonær masse. De har sett hvordan det borgerlige samfunn strevde mot krigens avgrunn. De har sett hvordan parlamentet under denne utvikling stadig mistet sin betydning til fordel for de hemmelige kabinetter, der byråkratene sammen med kapitalens haier avgjorde folkenes viktigste anliggender. Den oppflammende revolusjon i Russland i året 1905 viste Europas masser hvilke krefter som finnes i arbeiderklassen, hvis den bare våkner og er villig til for sakens skyld å sette noe på spill. Problemet kampen om makten, det vil si den sosiale revolusjons problem, som gjennom diskusjonen med reformismen teoretisk ble satt på dagsordenen (Kautskys brosjyre om Den sosiale revolusjon utkom i 1903), sto etter 1905 tydelig i folkemassenes bevissthet.
Det ble en møysommelig søken etter en utvei fra den sump som den kapitalistiske utvikling hadde ført til. Det første spørsmål som arbeiderklassen hadde å besvare var: Hvor går ferden? Dette spørsmål ble av utviklingen besvart så klart og tydelig som man kunne ønske. Forsøket på gjennom samarbeid med de borgerlige å forbedre arbeiderklassens tilstand mislyktes fullstendig i Frankrike. Millerands inntreden i den borgerlige regjering medførte ingen nytte for arbeiderne, men kompromitterte sosialdemokratiet i arbeiderklassens øyne. Resultatet av valgene i Tyskland i 1907 viste arbeiderne at de borgerlige partier slutter seg sammen som en mur mot arbeiderklassen, så snart det gjelder imperialismen, dvs. den kapitalistiske makts utbredelse over svakere folk, den væpnede konkurranse mellom kapitalistiske stater. Erfaringene fra den økonomiske krise i 1907 talte et så tydelig språk at til og med en så velkjent reformist som Max Schippel ikke kunne komme til annet resultat ved sine undersøkelser om krisens forløp enn å fastslå at klassemotsetningene over alt i verden var blit skjerpet. Kautsky ga i sitt arbeid Veien til makt i 1908 en oversikt over hele utviklingen, idet han beviste at den kapitalistiske verden beveget sig i retning av en veldig sosial verdenskrise, og at vi snart står overfor den sosiale revolusjon. Denne overbevisning som etter hvert festet seg hos de ledende i arbeiderklassen, stilte dem overfor et annet spørsmål: Med hvilke midler skal proletariatet i den nye situasjon forsvare seg, med hvilke midler skal vi gå til angrep mot kapitalismens festning? Allerede i 1905 var det tyske og østerrikske proletariat kommet så langt som til tanken på masssestreik. Uaktet den åndelige forsteining hos partilederne, som i sitt rolige, borgerlige liv overordentlig lite gjenspeilte arbeiderklassens stemning, hadde disse dog i massestreiken erkjent et forsvarsmiddel mot angrep (det tyske sosialdemokrati i Jena 1905), eller til og med hilst den som et angrepsvåpen for proletariatet mot alt for hardnakkede motstandere (det østerrikske sosialdemokrati). Massestreiken ble av de franske syndikalister i form av generalstreik opphøyd til et allmektig befrielsesmiddel. Arbeiderklassen som tidligere alene gjennom sine ledere i parlamentet deltok i den politiske kamp, begynte å tænke på Freiligraths ord: "Hvis din sterke arm det ville, måtte alle hjul stå stille" (ordene er ikke Freiligraths, men Herweghs, note til den svenske utgaven).
I årevis diskuterte lederne for den venstre fløy betingelsene for bruken av massestreiken. Burde den besluttes av arbeiderorganisasjonenes ledere, hvis den parlamentariske aksjon ikke viste seg fyldestgjørende? Hvis motstanderne ved sin hensynssløse politikk brakte massen til fortvilelse, skulle den altså være en pistol som man holdt i beredskap for å komplettere den parlamentariske kamp med. Eller er massestreiken den kampform som spontant bryter frem av den skjerpede klassekamp, og som ikke forberedes i ledernes konferanserom, men i verksteder og fabrikkaserner: ikke bare ved økt aksjon, men ved proletariatets økte aksjon? Disse spørsmål beskjeftiget venstrefløyen av den internasjonale arbeiderbevegelse i de nærmeste år før verdenskrigen. Og det viste seg at heller ikke i dette enkle spørsmål kunne den sosialistiske leir som kjempet under Marx' banner stå enig, men delte seg j to grupper av hvilke den ene, som stod under Kautskys ledelse, visselig med munnen bekjente seg til den kommende sosiale revolusjon, men dog engstelig forsøkte å unngå den skjerpede klassekamp, skjønt proletariatets såvel ytre om indre stilling fordret denne.
I denne kamp om veien til makt dukket nå og da dette spørsmål opp: på hvilken måte skal den seirende arbeiderklasses makt ytre seg? Men det ble aldri klart fremstilt på dagsordenen og dette skyldes en meget enkel årsak. På historiens dagsorden står i første række spørsmålet om arbeiderbataljonenes igangsettelse, spørsmålet om målet for fremmarsjen, men ikke om de stasjoner man på veien skal passere. For å bevise nødvendigheten av en massestreik, pekte de radikale sosialister på parlamentarismens nederlag. De påviste at denne mer og mer ble forvandlet til et forsvarsverk for de kapitalistiske røvere. De kritiserte på det skarpeste skinnrepublikken og skinndemokratiet i de republikanske land. Ofte dukket dette spørsmål opp: hvordan forvandler man det kapitalistiske demokrati og dets parlamentariske organer til maktorganer i det seirende proletariats tjeneste? Da Anton Pannekoek, den vesteuropeiske sosialismes klareste hode, besvarte dette spørsmålet med at den kapitalistiske stat og dens demokratiske former måtte knuses, og at det i den proletariske revolusjons ild måtte skapes nye maktorganer for det arbeidende folk, ble han av Karl Kautsky, den annen Internasjonales mest fremstående marxistiske forfatter, utropt som anarkist. Hvor riktig Pannekoeks svar enn var, så var det dog bare et halvt svar. Det viste at kapitalens tvangssorganer måtte knuses, men det viste ikke hvilke tvangsorganer proletariatet måtte danne for å kunne gjennemføre og befeste sin seier.
Mens flertallet - også av de revolusjonære sosialister - i demokratiet så den form hvori sosialismen ville komme til å seire, pekte syndikalismen på hvordan demokratiets bankerott hadde fremkalt en dyp skuffelse hos folkemassene. Den pekte likeledes på fagforeningene som det organ som skulle erobre makten og omdannes til maktorganer. Dette spørsmål, som altså bare sporadisk ble stilt av noen enkelte teoretikere, kunne ikke besvares av dem.
Det historiske løsenord blir aldri oppfunnet av den revolusjonære arbeiderklasses teoretikere. Det kan bare finnes gjennom den revolusjonære kamp, og teoretikernes oppgave blir å søke å forstå proletariatets praktiske foranstaltninger, alminneliggjøre dem og gjøre dem til kampobjekt for proletariatet, til løsen for dets kamp.
Før arbeiderklassen kunne stilles foran spørsmålet om sine magtorganer, måtte den i bogstaveligste mening ha følt alle følgene av sin maktesløshet. Arbeiderne måtte gjennomgå verdenskrigens helvete, slites i stykker av granater. De måtte blø for kapitalistiske interesser, hele berg av lik måtte tårnes opp før de lærte å innse at kapitallismen leder til det blodigste anarki - til tilintetgjørelse av de ringe kulturverdier som hittil er blitt skapt, til den dypeste elendighet for massene, til deres mest fullstendige forslavende - før denne lære ble forvandlet fra en teoretisk setning til en skrikende og brennende bevissthet, i de tmindste hos de mer utviklede i arbeiderklassen.
De revolusjonære sosialisters propaganda, erfaringene, de slag som av kapitalen helt siden foregående århundres slutning daglig ble tildelt proletariatet, alt dette kunne ikke formå den voksende uro hos proletariatet til å vokse utover noen første svake masseutfall mot kapitalen. Den opportunistiske politikk som førtes av lederne for arbeiderbevegelsen, innlullet arbeideraristokratiet i ro, en ro som beviste at eliten av arbeiderklassen befant seg i forholdsvis gode omstendigheter. De underste lag av arbeiderklassen var på den annen side for uvitende og hjelpeløse til uten parti- og fagforeningsbyråkratiet eller mot dettes vilje å kaste seg ut i den revolusjonære kamp. Så kom verdenskrigens lenge ventede uhyre og begynte med sine kjever å predike de lærer som proletariatet ikke hadde forstått da de ble prediket av de revolusjonære sosialister.
Det russiske folk er det første som har forstått disse lærer og trukket sine slutninger av dem. Den russiske revolusjon er proletariatets første svar på verdenskrigen, forkjemperen og forløperen for den internasjonale revolusjon. Den gir svar på de spørsmål som revolusjonens sfinx i årtier har stilt til sosialismen; de spørsmål som arbeiderklassen må besvare hvis den ikke vil gå under. Samtidig som det russiske proletariat med sin revolusjon tar de første skritt på veien til sosialismens utvikling fra vitenskap til handling, betyr dette også et mektig skritt til utvikling av kommunismens vitenskap. Kommunismen er læren om betingelsene for arbeiderklassens seier. Disse betingelser fremtrer tydeligst under forløpet av selve seieren, og derfor er forståelsen av den russiske revolusjon en betingelse for kommunismens utvikling fra vitenskap til virkeligggjørelse, dvs. til proletarisk verdensrevolusjon.
Det første spørsmål som arbeiderklassen står overfor, er dette: Når kan den sosiale revolusjon komme? Da marxismen har vist arbeiderne at sosialismens seier er avhengig av produksjonskreftenes utvikling, så festet det seg hos marxistene en oppfatning av at en sosial revolusjon først er mulig når kapitalismen har omfattet en nasjons hele næringsliv, når den så å si har delt nasjonen i en liten flokk kapitalister og en overveldende proletarisk majoritet. Ja de mest konsekvente tilhengere av denne forfalskede kommunisme, revisionistene, erklærte at sosialismen - ikke engang i Europa - kunne seire før hele verden var lagt under kapitalens åk. Av denne grunn mente de også at arbeiderne burde understøtte den kapitalistiske kolonipolitikk. Bevisføringen hos de russiske pseudososialistiske partier, som under revolusjonen sto på borgerskapets side og etter revolusjonen kjemper i de kontrarevolusjonæres rekker, besto også nettopp i at en revolusjon i Russland var umulig fordi proletariatet ikke utgjør flertallet av den russiske nasjon. Dette argument finner stor gjenklang i Europa hos dem som har forvandlet marxismen til et mekanisk regneeksempel. For å vise umuligheten i denne bevisførsel er det tilstrekkelig å påpeke at folk i Tyskland som f. eks. Heinrich Cunow mener at Tyskland - Euroopas industrielt høyest utviklede stat - fremdeles ikke skulle være modent for sosialismen.
Det er tydelig at det her ikke er spørsmål om et par prosent mer eller mindre i forholdet mellom proletariatet og den ikke-proletariske befolkning, men hele oppfatningen beror på et meget tåket begrep om overgangen fra kapitalisme til sosialisme. Forutsetningen for Cunows mening er den oppfatning at kapitalismen egentlig selv utfører sosialismens arbeid, slik at sosialismen bare har å sette seg til det ferdig dekkede bord. Når Cunow erklærer at Tyskland ennå ikke er modent for sosialismen, så støtter han sin oppfatning på at den kapitalistiske stat først må ha hele industrien i sine hender. Men hvorfor skulle proletariatet ikke være i stand til å ta den ved truster og karteller konsentrerte industri direkte av disses heender? Hvis proletariatet ikke seirer før kapitalismen har fått utvikle seg helt til det stadium da, som Shaw sier, et til en hjerneløs ape utartet herskermenneske ved å trykke på en knapp kan sette millioner slaver i bevegelse, da ville det være en lett sak for proletariatet å jage bort den kapitalistiske hersker fra sentralapparatets klaviatur og selv overta ledelsen. Men denne lettelse i arbeidet måtte proletariatet. betale med alle de lidelser som tilskuerrollen ville pålegge det - motstandsløs å se på hvordan imperialismen mekanisk tramper frem over millioner av menneskeliv. Til menneskehetens ros må det sies at oppfatningen om en mekanisk overgang fra kapitalisme til sosialisme står i motsetning til den hittil rådende historiske oppfatning, liksom til enhver fornuftig oppfatning av mulighetene for den kapitalistiske utvikling. Heller ikke de eldre samfunnsformer er gått under først når grunnen til den nye samfunnsorden har stått fullstendig ferdig, men de er blitt knust så snart de ble til en hindring for den nye ordnings innførelse.
Overgangen fra kapitalisme til sosialisme begynner når det kapitalistiske samfunn har samlet slike lidelser over folket at dette ikke lengcr kan utholde de av den kapitalistiske husholdning skapte forhold, men reiser seg mot dem. Hvis den kapitalistiske utvikling i et slikt land er så langt fremskredet at de viktigste grener av industri, handel og samferdsel befinner sig i hendene på kapitalistiske, konsentrerte grupper, da ikke alene kan, men må det seirende og som statsmakt organiserte proletariat forsøke å ta industri, trafikk og kreditt i sine hender. Disse forvaltningsgrener omformes derpå i større eller mindre grad etter de forskjellige lands utviklingstrinn. Man må kanskje begrense seg til umiddelbar sosialisering alene av de allerede konsentrerte industrigrener, mens de andre, f.eks. landbruket, først litt etter litt - på grunn av sin avhengighet av industrien og byen - kan ledes over til sosialismen. Slik er forholdet i Russland. Der utgjør proletariatet minoriteten av befolkningen, men den russiske jernindustri, kullgruvene og naftaproduksjonen, jernbanene og telegrafen er konsentrerte i noen få personers eie. De ledes av et lite antall banker og dikterer lover for hele det jordbrukende land.
Den uutholdelige stilling som kapitalismen gjennom krigen har skapt, brakte folkemassene i kamp mot den tsaristisk-imperialistiske stat. Ved hjelp av bøndene, som også i tre år hadde måttet blø for kapitalistene, lyktes det arbeiderne å erobre statsmakten. Hva skulle de bruke sin makt til? Talsmennene for den mekaniske oppfatning: sosialismen er mulig først når ni tiendedeler av befolkningen er proletarer, søkte å gjøre klart for arbeiderne at det var umulig å gjennomføre sosialismen. Tilbake til kapitalismen var mensjevikenes løsen. Men arbeiderne kunne ikke vende tilbake til kapitalismen uten å kaste seg selv og hele landet i den største elendighet. Hvis kapitalistene atter kom til makten, så ville de legge på arbeiderne hele byrden av krigens omkostninger, og arbeiderne ville bli tvunget til å gå tilbake til 12 timers arbeidsdag for å få gjelden betalt og for å skaffe midler til neste krig. Følgene av krigen ville ikke skaffes ut av verden, men legges over på arbeiderne. Den kommunistiiske forvaltning er en utnyttelse av alle produktive krefter i hele folkets interesse. Nettopp fordi landet gjennom krigen er blitt så uhørt ruinert, er kommmunismen den eneste vei som gir arbeiderne håp om å redde landet ut av den nød og elendighet som er en følge av det kapitalistiske samfunns ruin. Allerede i forveien å avstå fra å organisere forvaltningen til sin fordel ville være å styrte seg i den kapitalistiske elendighet utelukkende av frykt for at det unge proletariat ikke ville være i stand til å lede de av kapitalen konsentrerte krefter. Det ville ikke alene være et historisk selvmord, men det ville også være praktisk umulig.
For hva betyr en tilbakegang til kapitalismen? Det betyr først og fremst at statsmakten skal gis tilbake til kapitalistene, for den proletariske statsmakt kan ikke beskytte den kapitalistiske profitt. Man behøver bare å klargjøre dette for at hele kortsyntheten i parolen: tilbake til kapitalismen skal vise seg. Det er ingen tillfeldighet at det russiske proletariat i oktober 1917 overtok makten. Proletariatet erobret makten fordi det kapitalistiske herskervelde fullstending hadde mistet tilliten ikke bare hos proletariatet, men også hos de borgerlige masser. Den russiske kapitals første talsmenn, Gutschow, Miljukow, Terctschenko og deres sosialistiske fikenløv, Zeretelli, Kerenski og Tschernow, var så forhatte av massen, som fulllkomment riktig forsto å bedømme dem av deres gjerninger, at de simpelt hen ble jaget bort av folket. Kapitalens talsmenn hadde ikke vært i stand til å organisere forholdene, så hvis arbeiderne ikke hadde overtatt makten, ville Russland redningsløst ha drevet ut på anarkiets hav, mot et kaos ut av hvilket verken sosialismens stjerne eller noe egentlig kapitalistisk regimente ville ha krystallisert seg. Russland ville ganske sikkert blitt et bytte for den utenlandske kapital, som sikkert ikke er mer "moden" eller mer i stand til å ordne landet i folkemassenes interesse enn det unge russiske proletariat.
I samme stilling som Russland befinner også Østerrike og Italia seg, og erfaringene fra den russsiske revolusjon viser oss at den sosialistiske revolusjon ikke begynner der hvor kapitalismen er høyest utviklet. Ikke engang den sterkeste organisasjon av kapitalen er i stand til å beskytte massene fra de uhørte lidelser som det kapitalistiske anarki medfører, men den kan lettere undertrykke massene enn de unge kapitalistiske lands statsmakt.
Den sosialistiske revolusjon begynner i de land hvor den kapitalistiske orden er svakest, og der undertrykkelsesorganene er kommet i oppløsning. De blir sosialismens gjennombruddspunkt. Den sosiale revolusjon er vanskelig å gjennomføre innenfor de nasjonale grenser, for om den enn beseirer borgerskapet innenfor sitt eget land, så trues den dog av de øvrige kapitalistiske land. Seierrikt kan den sosiale revolusjon bare gjennemføres over hele fastlandet. Men den sosiale rcvolusjon kan ikke vente til hele verdens proletariat reiser seg. Tvertimot: de nasjonale revolusjoner som selv er et produkt av den internasjonale oppløsning, danner også de elementer som påskynder revolusjonen. Dermed er svaret gitt på det første spørsmål som stiller seg frem for proletariatet: når kan den sosiale revolusjon begynne? Den kan begynne og begynner i hvert land der den av kapitalistene skapte stilling blir uutholdelig for arbeiderne. Folkets lidelser håner Cunow & Co-s statistikk, og revolusjonens krater venter ikke med sitt utbrudd til statistikk-skolastikken og "også-marxistene" gir tegn til det. Den som med statistiske tabeller forsøker å bevise umuligheten av en sosial revolusjon, viser at han meget lite forstår av marxismen. Friedrich Engels kunne ta feil, da han allerede i 80-årene trodde at kapitaIismens nederlag endelig var for hånden. Men nettopp denne feiltakelse viser at han ikke hadde noe å gjøre med en slik statistisk oppfatning av sin og Marx' lære. Denne forstokkede "marxismen" er en ved kapitalismens fredelige utvikling forklarlig synd mot marxismens ånd. Etter erfaringerne fra den russiske arbeiderrevolusjon er den ikke bare et produkt av kontrarevolusjonær tenkemåte, den er også, som den russiske erfaring viser, en kontrarevolusjonær utopi. Alle besvergelser mot Marx' forfalskede ånd har ikke reddet Zeretellis og Dans politiske liv. De ble av det "til revolusjonen ennå umodne proletariat" kastet ut på historiens søppelhaug, hvorfra de vel må bespotte, men ikke oppholde den russiske arbeiderklasses revolusjon. Det er mulig at denne for en tid blir undertrykt av den europeiske kapital, hvis det europeiske proletariat ikke i den nærmeste fremtid griper til samme våpen som det. russiske proletariat. At den likevel er en proletarisk revolusjon, at den heltemodig forsøker å overvinne det anarko-kapitalistiske forvaltningssystem ved sosialistisk organisasjon, at den altså er en sosial revolusjon som bare kan slåes ned av imperialismens Attila, kan verken mensjevikene eller deres europeiske etterplaprere fornekte. For revolusjonens sosialistiske karakter er en følge av den imperialistiske krig.
Russlands sosialistiske arbeiderrevolusjon viser det europeiske proletariat den vei som leder til makten. Verdenskapitalens presse skriker over at denne vei er blodig. Den jamrer over revolusjonens rå, voldsomme fremferd. Denne presse har full rett til det, for den ble skapt av kapitalen som organ i kampen mot arbeiderne. Og det er dens oppgave å besudle og kaste smuss på den første arbeiderevolusjon for å avskrekke alle andre lands arbeidere. Men hva kommer det av at Axelrod, Martoff og til og med Kautsky anklager revolusjonen for dens voldsomhet? De har dog tidligere forsvart ideen om proletariatets diktatur mot reformistene.
Hva betyr da diktaturet? Diktatur er den regjeeringsmåte der den ene klasse hensynsløst dikterer den annen sin vilje. I den sosiale revolusjons tid, når en klasse bare forbereder seg til kamp om magten, forbyr den anvendelse av voldsmidler fordi den er for svak til å bruke dem. Den bare samler sine krefter, og den herskende klasse har derfor heller ikke behov for å møte den med åpen vold. Den herskende klasse holder voldsmidlerne i beredskap. men den gir den oppadstrevende klasse et visst utviklingsrom så lenge den ikke anses farlig. Men fra den stund da den herskende klasse pålegger den undertrykte så tunge byrder at den kan antas å komme til å reise seg mot sine undertrykkere, må man benytte volden. Slike byrder legger krigen på arbeidermassene, og derfor opphevet man de sparsomme friheter som arbeiderklassen i fredstid hadde, dvs. det medførte imperialismens diktatur, som har kostet arbeiderne millioner liv. For å bryte imperialismens diktatur må arbeidermassene benytte vold: den utfører revolusjonen. Men ingen hittil herskende klasse kan med ett slag beseires for alltid. En gang slått forsøker den å reise seg på ny, og den er i stand til å gjøre det fordi den seirende revolusjon ikke på én gang er i stand til å forandre samfunnets forvaltningsmåte, rive opp roten til den beseirede klasses styrke. Den sosiale revolusjon er en langvarig prosess som begynder med avsettelsen av den herskende klasse og slutter med den kapitalistiske forvaltnings forvandling til arbeidsfellesskap. Denne prosess kommer i hvert land i det minste til å ta en generasjon, og denne overgangstid er nettopp det proletariske diktaturs periode - den periode da proletariatet med den ene hånd stadig må holde den kapitalistiske klasse nede, mens bare den annen hånd er fri til sosialistisk oppbygningsarbeid.
Alt som prinsipielt kan sies mot den russiske arbeiderklasses herskervelde, betyr ikke andet enn en fornektelse ikke bare av marxismens lærer, men også av de enkleste fakta fra den forgangne tid. Hvis en Renner med vitenskapelig mine forsøker å bevise at den politiske revolusjon, dvs. den brutale voldshandling, er en motsigelse av den sosiale revolusjon, fordi den sosiale revolusjon fordrer organisasjon av et nytt forvaltningssystem og ikke vold, betyr dette bare at denne for staten svermende marxist ikke er noen i Lasalles ånd oppvokst tilbeder av statstanken, men en av kapitalismens gemene sofister. Nettopp fordi den sosiale revolusjon må forvandle hele den kapitalistiske forvaltning, som lar en klasse inneha uhørte privilegier, så er det naturlig at revolusjon hos denne klasse vekker den sterkeste motstand, som bare kan brytes med vold. Og jo sterkere kapitalismen er i et land, dess villere blir dens forsvarskamp, dess blodigere blir den proletariske revolusjon, dess hensynsløsere blir de foranstaltninger som den seirende arbeiderklasse må foreta mot den beseirede kapitalistklasse. Men moluskene fra "også-marxist-leiren", motstanderne av den russiske arbeiderrevolusjon, svarer oss: Det er ikke spørsmål om prinsipielt å avvise det proletariske diktatur, men bare diktaturet i et land hvor proletariatet utgjør mindretallet, fordi diktaturet ville komme til å utarte til et mindretalls herrevelde over flertallet, slik som det er tilfelle i Russland. Dette argument er en feig flukt.
I intet land vil revolusjoncn komme til å begynne som en handling av befolkningens flertall. Kapitalismen betyr ikke bare et fysik herredømme over produksjonsmidlene, den betyr også samtidig det åndeligc herredømme over folkemassene - også i de mest utviklede kapitalistiske land. Under trykket av nød og elendighet, under tyngden av slike kapitalistiske frukter som krigen, reiser ikke alle undertrykte og utbyttede seg på én gang. Det er alltid de mest aktive som reiser seg, et mindretall som gjør revolusjonen, hvis seier er avhengig av at denne revolusjon motsvarer den historiske utvikling, dvs. de folkemassers interesse som kan avløse de hittil herskende klasser. Det trengs først revolusjonens skapende og opprykkende kraft for å få folkemasssene våkne, befri dem fra det åndelige slaveri under kapitalismen og føre dem til den leir som forsvarer deres interesser. Man kunne si at enhver revolusjon påbegynnes av minoriteten, og at flertallet først under revolusjonens forløp slutter seg til den og avgjør seieren. Hvis forholdet ikke var dette, så var diktaturet i et land med proletarisk minoritet som Russland ikke bare skadelig, slik som kautskyanerne påstår, men den ville også i et land med proletarisk majoritet - der kautskyanerne nådigst vil tillate et diktatur - være fullstendig unødvendig. I et slikt land ville den kapitalistiske klasse utgjøre et så lite antall at den ikke ville være i stand til å gripe til våpen mot proletariatet. Altså er enten den marxistiske oppfatning om proletariatets diktatur som den uunngåelige vei til sosialismen virkelig blitt for gammel, eller også er dette diktatur like berettiget i Russland som i ethvert annet land.
Den russiske revolusjon har vist oss de konkrete former både av borgerskapets motstand og proletariatets diktatur, liksom den overhodet har vist de typiske trekk ved en arbeiderrevolusjon. Friedrich Engels har i Anti-Dühring vist hvordan kapitalen utvikler militarismen og stiller hele folket under korporalens stokk, men også samtidig skaper de elementer som oppløser militarismen ved å skape en klassemotsetning innenfor hæren, som på et visst punkt av utviklingen lar den - sverdet i kapitalens hånd - gå i stykker, idet den deler seg i en borgerlig og en proletarisk del, en rød og en hvit armé. Dette har Marx og Engels' etterfølgere glemt, når de stadig siterer Engels' anmerkning i innledningen til Klassekampen i Frankrike, der han påpeker hvordan byggingen av bredere gater osv. kommer til å vanskeliggjøre et opprør. Den russiske revolusjon viste at opprøret kan seire både på slagmarkene og i skyttergravene - for ikke å tale om i gatene. Den revolusjonære idé er i stand til på én gang å gripe soldatenes hjerter og la dem i kolonner marsjere mot de kapitalistiske elementer i hæren og samfunnet. Den russiske revolusjon har også vist at forsøket på å organisere nye hærer av de kapitalistiske og de vaklende elementer er én av den borgerlige kontrarevolusjons hovedmetoder. I de høyere utviklede kapitalistiske land med en mett og sterk bondeklasse kommer denne borgerskapets kontrarevolusjonære tendens til at munne ut i direkte kamp mellom regimenter som kommer fra proletariske og bonde-kapitalistiske distrikter. Den indre krig mellom revolusjon og kontrarevolusjon blir i bokstavelig mening en krig. Den proletariske verdensrevolusjons utvikling kommer til å forrvandle den imperialistiske front til en revolusjonær front. Dette ser vi allerede av det tyske overfall på Ukraina og det fransk-engelsk-japanske overfall på Russland.
Utviklingen av revolusjonen og kontrarevolusjonen frembringer også spørsmålet om den sosiale revokusjons strategi. Den russiske revolusjon viser i hvilken retning disse spørsmål kommer til å utvikle seg. Hvis den russiske revolusjon lider under savnet av et offiserskorps - slik at proletarene må utdanne så vel hærledere som fabrikkledere - så er dette intet spesielt russisk spørsmå1. De te fabula narratur - sier erfaringene fra den russiske revolusjon til det europeiske proletariat. Men på samme tid viser disse erfaringer at den proletariske revolusjon også militært i lengden er uovervinnelig. Den seirer gjennom at borgerskapet som en liten minoritet ikke kan sammensette sin hær bare av rent borgerlige elementer, men er nødt til å innta villedete proletariske elementer, som under kampen med den revolusjonære armé kommer til å oppløses og før eller senere gå over på revolusjonens side.
Liksom det ikke bare var med vold at borgerskapet oppretholdt sitt herredømme, men også ved dets betydning som ledere av produksjonen, så er det ikke bare med væpnet makt det søker å beseire den proletariske revolusjon. Det vil også benytte sabotasje fra bedriftsledernes og den borgerlige intelligens side som midler i kampen. Denne sabotasje som i Russland var størst mellom november og mars, er ikke bare et russisk produkt. Den er et fingerpek til det europeiske proletariat. Og hvis marxismens evenukker en dag påpeker at det russiske proletariat fremdeles ikke har vært istand til å organisere sin produksjon sosialistisk så håner de seg selv uten å merke det. Overalt kommer borgerskapet og den borgerlige intelligens til å berede proletariatet de største vanskeligheter i organisasjonsarbeidet. Ikke en gang i de mest utviklede land kommer proletariatet til på kort tid innenfor sine rekker å finne de krefter som er nødvendig for at gjennomføre det sosiallistiske organisasjonsarbeidet. I organisasjonens forgjettede land, Tyskland, er antallet av arbeidere som ville være i stand til å lede hele produksjonsgrener, meget lite. Ja, til og med de arbeidere som i egenskap av teknikere kunne lede produksjonen, er ikke mange. Det vet enhver som har hatt noe å gjøre med den tyske arbeiderbevegelse. Arbeiderklassen kan først gjennom sine feil utdanne seg og gjøre seg skikket til å overta produksjonen. Intet sted kan den i begynnelsen unnvære de borgerlige spesialisters tjenester. Den blir overalt - i likhet med det russiske proletariat - nødt til å vedta diktaturets strengeste forholdsregler for å få de borgerlige elementer med i arbeidersamfunnets tjeneste. Intet proletariat kommmer til å bli spart for den kamp som tvang det russiske proletariat til å gripe til diktaturet: kampen om brødet. Intet sted kommer bøndene til uten videre å stille seg på revolusjonens side, slik som de gjorde i Russland. I de kapitalistiske land enda minndre enn i Russland, der revolusjonen skjenket dem jord og grunn. Liksom revolusjonen militært munnet ut i en kamp mellom arbeider- og bondeherredømmet, slik kommer den sosialt til å bli utkjempet mellom bønder og arbeidere, inntil bondeklassen har lært å forstå at det sosialistiske samfunn tilbyr et mer menneskeverdig liv end det kapitalistiske.
Hermed er også sagt hvor meget halstarrighet og meningsløshet som er nødvendig for å kunne anklage den russiske revolusjon for at den mishandler det stakkars demokratiet. Demokrati er, konkret sagt, kapitalens herredømme, som er så sterkt, så vel forankret i folkemassenes oppfatning at det kan tillate sig den luksus å bevilge dem frihet til å snakke om statsanliggender. Et mer dyptgående demokrati gis ikke i den moderne historie, for der folkemassene bare gjør mine til ut av sin talefrihet å forsøke trekke en bestemmelsesrett over staten stridende mot den kapitalistiske herskers vilje, der er det slutt med demokratiet. Det moderne demokrati er bare en kulisse for kapitalherredømmet. Da det lå i det svake proletariats interesse fritt å kunne tale, fritt å få velge for å kunne samle sine krefter, så har vi anerkjent demokratiet som en vei til sosialismen, dvs. vi behøvde den frie deltakelse i statsanliggendene for å kunne gjøre masssene ferdige til kampen for sosialismen. Abstrakt sett betyr demokrati folkemajoritetens herredømme. Den tanke at proletariatet først begynner sin revolusjon når det er bevist at flertallet av folket står bak det, er nonsens, fordi det kapitalistiske demokrati aldri får lov til å være uforstyrret av kapitalistene så lenge at proletariatet har rukket å forsikre seg om at det har folkets flertalt bak seg. Intet sted har de unge arbeidere og arbeidersker, som dog i høy grad utnyttes av kapitalen, sin fulle rett. Hvis de hadde det, så ville borgerskapet før jage hele parlamentet fanden i vold, enn det ville tillate arbeiderne på fredelig måte å gjennomføre folkemajoritetens vilje. Men det er overhodet enfoldig å anta at man på fredelig måte ved ren agitasjon uten revolusjon var i stand til å overvinne folkemassenes mistro til sine egne krefter. Bare under revolusjonen kan de mer fremtredende innenfor arbeiderklassen trekke med seg den store masse. En revolusjon betyr at den ene klasse dikterer den annen sin vilje. Den betingelse som Kautsky & Co. stiller for en revolusjon, er at den vel skal ha rett til å diktere sin vilje for borgerskapet, men samtidig er den forpliktet til å gi borgerskapet muligheter for gjennom pressefrihet og gjennem den konstituerende forsamling å fremføre sine klager. Denne sinnrike fordring fra en prosessmaker av fag, for hvem det ikke har noen betydning enten han vinner eller ikke, kan abstrakt sett oppfylles uten at det har noen skadelig virkning for revolusjonen. Men revolusjonen består nettopp i at den er en indre krig, og klasser som bekjemper hverandre med kanoner og maskingeværer, avstår fra den homeriske tallduell. Revolusjonen diskuterer ikke med sine fiender, den knuser dem - kontrarevolusjonen gjør det samme - og begge skal vite å bære den bebreidelse at de ikke har iaktatt den tyske riksdags dagsorden.
Den russiske revolusjon viser det internasjonale proletariat det ansikt som det i morgen, svertet av kruttrøk, kommer til selv å bære. Den som lar seg avskrekkc av dette ansikt, den som vender seg bort fra det som fra et medusahode, han vender seg også bort fra den proletariske revolusjon overhodet, han vender seg bort fra sosialismen. Men den russiske revolusjon viser ikke alene det europeiske proletariat de kamper det må utkjempe hvis det ikke vil bli kvalt av skyttergravenes slam, den viser også de former, det tegn, i hvilket seieren skal vinnes. Hvordan kommer det europeiske proletariats diktatoriske herredømme til å se ut? Rådene, dvs. arbeiderklassens representanter i fabrikken, i byen, på landet og i hele riket, det er den form som også Europas arbeidere vil komme til å konstituere sitt herredømme i. Idéen med rådene er så enkel at intet menneske har kunnet uttenke den, men alene historien har kunnet krystallisere den. I fabrikken arbeider kapitalens slaver. Hver enkelt fabrikk er ved tusen tråder forbundet med andre fabrikker og med stedets hele forvaltning. De er avhengig av stedets samferdsel, av fabrikker som bearbeider deres fabrikat eller avgir sine til dem; de er også avhengig av alle andre fabrikker innenfor samme produksjonsgren og i siste hånd av hele landets økonomi. Fabrikkens representasjon er derfor en politisk og økonomisk celle innenfor statsmekanismen. Proletariatets representanter på et sted utgjør stedets statsmakt, samtidig som de passer dets økonomiske ledelse. Men liksom alle landets arbeiderrepresentanter får sin politikk bestemt av arbeiderne på de forskjellige steder, samarbeider den og gjør den til lov for de lokale statsorganer, slik at den har sin rot i de lokale arbeiderråd, men samtidig har den allmenn-proletariske interesse som mål, slik vil også det sentrale forvaltningsråd sammensatt av representanter for arbeiderklassen bli et organ som leder de lokale forvaltningsråd ut over deres lokale interesser og underordner dem hele landets alminnelige økonomiske interesser.
I den russiske revolusjons praksis har det vist seg hva som var sterkt og skapende i syndikalismen og hva som var småborgerlig og laugsmessig. Hvis arbeiderne i en fabrikk ble eier av denne, så ville de lett komme til å arbeide for sine særinteresser. Dette ville i høy grad gjøre dem til småborgere. Industriens forvaltningsråd representerer innenfor den enkelte fabrikk hele forvaltningsområdets interesser og utviklingsnødvendigheter. Men også dette råd kunne i altfor høy grad komme til å legge vekt på én enkelt forvaltningsgrens interesse på bekostning av hele proletariatets fordel. Det sentrale forvaltningsråd, som oppstiller og gjennomfører hele den felles plan, må da utjevne de forskjellige interesser og gjøre den almenne interesse til lov. På denne måten blir de laugsmessige tendenser hos syndikalismen opphevet. Arbeiderrådenes kongress, arbeiderrådenes eksekutivkomite, utgjør den proletariske statsmakt: ikke et middel til kapitalistisk undertrykkelse, men tvertimot et kamporgan for proletariatet. Rådsregjeringen er ingen demokratisk regjeringsform, den viser klart sin klassekarakter og skjuler den ikke i demokratiske fraser. Den er samtidig den regjeringsform hvorunder den revolusjonære arbeiderklasses vilje klart, utvetydig og hensynsløst kan uttrykke seg. Dermed er det problem løst som under det borgerlige demokrati var uløselig: byråkratiets problem.
Syndikalismen har av avsky for problemet fullstendig vendt seg bort fra byråkratiet og vil oppheve både det og hele dets organisasjon - den kunne ikke gjøre dette: den maktet bare i ord å fornekte byråkratiet. Innenfor det kapitalistiske samfunnn er proletariatet dømt til bare å gripe etter smulene fra de kapitalistiske vitenskapers bord. I det kapitalistiske samfunn må det også innenfor arbeiderbevegelsen finnes byråkrater som bare har tid til studium av arbeiderklassens teknikk. Etter at kapitalismen er blitt kastet - under den sosiale revolusjons prosess, som på det dypeste opprører massene og lar alle anlegg og muligheter skyte opp - er for første gang i historien den mulighet gitt at arbeiderklassen selv kan forvalte sine egne anliggender.
Arbeiderrådene som bestandig kan fornyes, som bestandig vender tilbake til moderjorden - til fabrikken - denne regjeringsform vil bli den form hvorigjennom proletariatet beseirer kapitalismens verden og gjør den i stand til å gjennomføre sosialismen.
Og det er mer enn betegnende at alle de "marxister" som håner den russiske revolusjon inntil denne dag ikke har forsøkt å angripe tanken om rådsregjeringen. For å kunne gjøre dette måtte de forsvare intet mindre enn de imperialistiske mørkerom der byråkratiet sammen med representanter for finanskapitalen undergraver statens affærer. Parlamentet er en diskusjonsklubb. Det kan ikke lede noen fabrikker, det kan ikke bygge noen jernbaner.
Statsmaskinen som mer og mer går over fra å være en politimaskin til et forvandlingskontor, kan enten ledes forretningsmessig av et kapitalistisk konsortium - hvorved parlamentet spiller samme rolle som en tilsideskutt kulisse - eller også må det av arbeiderne skapes organer som sammen med fagmenn kan sette forvaltningsorganene i bevegelse og lede dem. Fordi disse alternativer stod klart for alle som har det ringeste begrep om den såkalte demokratisme, må rådsregjeringens motstandere innskrenke seg til å forsvare nasjonens rett, dvs. synge i kor med borgerne. Men de våger ikke å forsvare kjernen i det faktiske herredømme av de forente byråkraters og finanshaiers klikk, dvs. de må fullstendig utelate bestyrelsen av det viktigste spørsmål om formen for arbeiderrevolusjonen. Dette er det beste bevis for at de lærde herrer alldeles ikke var i stand til verken å bekjempe eller å verdsette den russiske revolusjon.
De europeiske arbeidere kommer uten tvil i den nærmeste fremtid til å marsjere fremad så hurtig at de ikke har tid til å studere den russiske revolusjons praksis i lærde bøker. De kommer til å forstå den i handling før de blir istand til å lære den å kjenne fra dens dokumenter. Vi som har den lykke å leve etter disse fire års redselsfulle krig, dvs. kjempe midt i et nytt samfunn som er i ferd med å bli til, vi indbiller oss ikke at vi er læremestre for det europeiske proletariat. Men for så vidt historien fremdeles gir proletariatet litt tid til å sette seg inn i erfaringene fra den russiske revolusjon også i dens skjematiske fremstilling, så er det vår oppgave å gi et bilde av det russiske proletariats vilje og gjerning. Disse fakta taler til proletariatets lengtende hjerter og til dets hjerne. De sier at fakta er fakta - også uten anbefalinger. Den russiske revolusjon behøver ikke å forsvare seg overfor det europeiske proletariats tribunal. Hvis sosialismen virkelig - slik som vi er overbevist om - har fylt to generasjoner av proletariatet med tro og håp, så vil de gjenkjenne den i den russiske revolusjon, fordi den er det første skritt til utvikling av sosialismen fra teori til handling. Og de har også anerkjent den russiske revolusjon som oppfyllelsen av sine drømmer. Fra San Fransisco til Vladivostok, fra alle kanter av verden mottar vi daglig vitnesbyrd om at til tross for den borgerlige presses løgner, til tross for feigheten hos sosialismens forrædere, vender arbeiderklassen i alle land, når den først begynner å røre på seg, når den bare føler viljen til kamp, sine øyne mot det blodbestenkte Russland - til det Russland hvis arbeiderklasse kjemper mot en verden av fiender, og som vi håper endelig skal seire.
Moskva i september 1918, da Lenin, verdensrevolusjonens hjerte og hjerne, kjempet mot døden og vant.
KARL RADEK
Sist oppdatert 18. august 2007