Le Socialisme 7. november 1908. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
Sp�rsm�let om forbindelsen mellom reform og revolusjon har spilt en meget viktig rolle i enhver diskusjon i de senere �r. Det s� vi p� partikongressene i N�rnberg og Toulouse.
Folk fors�ker � sette reformer opp mot revolusjonen. Intransigente kamerater, som alltid er mest opptatt av revolusjonen, blir beskyld for � neglisjere reformene. Motsatsen er den oppfatningen som hevder at reformer som systematisk og metodisk blir gjennomf�rt i det n�v�rende samfunn, f�rer til sosialismen uten at et radikalt brudd er n�dvendig.
Forakt for reformer er mer anarkistisk enn sosialistisk. Den kan like lite rettferdiggj�res som den reformistiske oppfatningen. Faktisk er det slik at revolusjon ikke st�r i motsetning til reform, fordi revolusjonen i siste instans best�r av reformer, men vel � merke sosialistiske reformer.
Hvorfor s�ker vi makt dersom det ikke er for � gjennomf�re avgj�rende sosiale reformer i sosialistisk retning? Det kan tenkes at enkelte anarkistiske eller borgerlige hjerner har b�ret frem id�en om at det r�dende samfunn kan styrtes og en ny produksjonsm�te innf�res gjennom et vedtak. Men som sosialister vet vi at en ny produksjonsm�te ikke kan improviseres gjennom trolldom; den kan kun oppst� ut av det gamle systemet gjennom en rekke reformer. Men v�re reformer vil v�re av en helt annen type enn selv de mest radikale borgerlige. N�r disse reformene blir erkl�rt vil de borgerlige reformistene skjelve, som aldri holder opp med � snakke p� kongressene sine om sosiale reformer og klage over hvor vanskelige de er � gjennomf�re. Proletarene vil derimot juble av glede. Det er f�rst n�r vi har erobret makten at vi kan fullf�re denne oppgaven. N�r det en gang har kommet til makten og ikke lenger m� ta hensyn til kapitalistiske interesser, vil proletariet m�tte rykke opp all det n�v�rende systemets elendighet med roten. Da kommer vi til � g� raskt fremover, mens situasjonen n� er at hvert eneste fremskritt nitidig m� erobres og forsvares, og at de vunne posisjonene av og til mistes igjen. Den vil v�re en tid av sanne reformer, og sammenlignet med den vil selv de st�rste borgerlige reformene kun v�re et d�rlig gjennomf�rt arbeid.
Etter at det har erobret makten kan proletariatet bare ha ett m�l: opphevingen av dets egen fattigdom gjennom � fjerne �rsakene til den. Det kommer til � stanse utbyttingen av folkemassene ved � sosialisere monopoler og truster. Det kommer til � sette en stopper for utbyttingen av barn, og kommer til � bruke store ressurser p� � utdanne folkets barn b�de fysisk og intellektuelt. Det kommer til � f� slutt p� arbeidsl�sheten ved � gi produktivt arbeid til alle de arbeidsl�se. Ressursene til dette reformarbeidet kommer det til � finne i de kolossale formuene som finnes oppsamlet. Det kommer til � sikre og utvikle den nyvunne friheten gjennom � gjennomf�re fullstendig demokrati og autonomi.
Den sosiale revolusjon er ingenting annet enn denne sosiale reform. Idet det virkeliggj�r dette programmet, revolusjonerer proletariatet produksjonsm�ten, for kapitalismen kan bare overleve ved � henvise proletariatet til elendighet. N�r den politiske makten f�rst har blitt erobret av proletariatet og arbeidsl�sheten er fjernet, vil det v�re lett for fagorganisasjonene � heve l�nningene kraftig og gradvis forbedre arbeidsforholdene, like til profitten forsvinner. Utbyttingen vil bli s� vanskelig at kapitalistene vil bli tvunget til � avsverge den. Arbeiderne vil ta deres plass og organisere produksjonen ved � klare seg uten snylterne. Det positive revolusjonsarbeidet vil begynne. Proletariske sosiale reformer f�rer direkte til sosialismens fullstendige realisering.
Hva skiller revolusjonen fra det som i dag kalles sosiale reformer? Dens dybde. Revolusjonen er en serie av grunnleggende og avgj�rende reformer. Hvor kommer denne avgj�rende karakteren fra? Den kommer fra den klassen som oppn�r reformene. I dag er det borgerskapet, eller endatil aristokratiet, som sitter ved makten. Alt det disse klassene gj�r, gj�r de i sin egen interesse. Det er i egen interesse at de gir arbeiderne noen f� innr�mmelser. S� snart de innser at reformer ikke er nok til � holde folket i sjakk, begynner de � finne p� nye, undertrykkende lover. I Tyskland dreier det seg om lover mot den frie forsamlingsretten, mot kooperativer, sykekasser osv. Etter revolusjonen kommer proletariatet til � f�lge sine interesser og f� statsmaskineriet til � arbeide for seg. Forskjellen mellom revolusjon og sosial reform ligger alts� i hvilken klasse som sitter ved makten.
De som tror at vi vil kunne gjennomf�re sosialismen gradvis ved hjelp av reformer innenfor det n�v�rende system, misforst�r de klassemotsetningene som avgj�r reformene. De n�v�rende reformene, som har som m�l � preservere det kapitalistiske systemet, st�r i motsetning til morgendagens proletariske reformer, som kommer til � ha motsatt m�l: � bli kvitt systemet.
Den organiske forbindelsen som i dag eksisterer mellom reform og revolusjon er helt annerledes. Idet den sl�ss for reformer, utvikler arbeiderklassen seg og styrker seg. Til slutt erobrer den den politiske makten. Dette er enheten mellom reform og revolusjon. Det er bare i denne spesielle betydningen at man kan si at fra i dag av arbeider vi hver dag for revolusjonen.
Sist oppdatert 14. juni 2008