Die Rote Fahne, nr. 5, 20. november 1918. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 259-262. Tiderne Skifter, K�benhavn 1976.
Fra Deutsche Tageszeitung, Vossische og Vorw�rts til det uavhengige Freiheit, fra Reventlow, Erzberger, Scheidemann til Haase og Kautski h�res enstemmig kravet om nasjonalforsamlingen og like s� enstemmig angstskriket over id�en - makten i arbeiderklassens hender.
Hele "folket", hele "nasjonen" skal innkalles for � avgj�re revolusjonens videre skjebne gjennom et flertallsvedtak.
N�r man tenker p� den herskende klasses �penlyse og hemmelige agenter, gir parolen seg selv. Med de kapitalistiske pengeskaps voktere diskuterer vi ikke, det v�re seg i nasjonalforsamlingen eller om nasjonalforsamlingen.
Men ogs� de uavhengige ledere stiller seg i dette avgj�rende sp�rsm�l p� linje med kapitalens voktere.
De vil, som Hilferding forklarer det i Freiheit, p� dette viset spare revolusjonen for voldsbruk, for borgerkrigen med alle dens redsler. Sm�borgerlige illusjoner! De forestiller seg forl�pet av den mektigste sosiale revolusjon i menneskehetens historie som et m�te mellom de forskjellige samfunnsklassene, der de f�rer en rolig og "verdig" diskusjon med hverandre, for deretter at g� over til avstemningen, kan hende endatil etter den metode der man forlater salen gjennom hver sin "ja"-, "nei"- og "avholdende"-d�r. N�r s� kapitalistklassen oppdager at den er i mindretall, erkl�rer den med et sukk som et veldisiplinert parlamentarisk parti: Dette er det jo ikke noe � gj�re med! Vi ser at vi har blitt nedstemt. N� vel, vi b�yer oss og overgir alle v�re gods, fabrikker, gruver, alle v�re brannsikrede pengebinger og herlige profitter til arbeiderne.
Slekten Lamartine, Garnier, Pag�s, Ledru-Rollin, de sm�borgerlige illusjonister og rotehoder fra 1848 er sannelig ikke utd�dd; den har gjenoppst�tt - uten glans og talent, uten nyhetens sjarm - i en kjedelig, pedantisk l�rd tysk utgave med Kautski, Hilferding og Haase.
Disse sv�rt grundige marxister har imidlertid glemt sosialismens ABC.
De har glemt at borgerskapet ikke er et parlamentarisk parti, men en herskende klasse som er i besittelse av alle �konomiske og sosiale maktmidler.
Disse herrer, junkere og kapitalister, holder seg bare i ro s� lenge den revolusjon�re regjeringen n�yer seg med � sette sm� skj�nnhetsplastre p� det kapitalistiske l�nnsforholdet. De er bare snille, s� lenge revolusjonen er snill, dvs. s� lenge det ikke r�res ved det borgerlige klasseherred�mmets livsnerve og puls�re, den kapitalistiske privateiendom, l�nnsforholdet, profitten.
Men n�r profitten blir truet, n�r privateiendommen blir f�rt til slakterbenken, s� forsvinner gemyttligheten.
Den n�v�rende idyll, der ulver og sauer, tigere og lam, gresser fredelig ved siden av hverandre som i Noas ark, varer n�yaktig til det �yeblikk da det begynner � bli alvor med sosialismen.
S� snart den ber�mmelige nasjonalforsamlingen beslutter � virkeliggj�re sosialismen fullt og helt, � utrydde rubb og rake av kapitalherred�mmet, begynner ogs� kampen. N�r borgerskapet blir rammet i hjertet - og hjertet deres sl�r i pengeskapet - kommer de til � kjempe p� liv og d�d for sitt herred�mme, sette tusen �penlyse og skjulte former for motstand i gang mot de sosialistiske forholdsregler.
Alt dette er uunng�elig. Alt dette m� kjempes gjennom, avverges, nedkjempes - med eller uten noen nasjonalforsamling. Den "borgerkrig", som man med engstelig bekymring fors�ker � holde unna revolusjonen, lar seg ikke holde unna. Borgerkrig er bare et annet navn for klassekamp, og den tanke at man kan innf�re sosialisme uten klassekamp, gjennom en parlamentarisk flertallsbeslutning, er en latterlig sm�borgerlig illusjon.
Hva er det man vinner gjennom denne feige omvei via nasjonalforsamlingen? Man styrker borgerskapets stilling, man svekker og forvirrer proletariatet gjennom tomme illusjoner, man sl�ser tid og krefter bort med "diskusjoner" mellom ulv og lam, man arbeider kort sagt til fordel for alle de elementer hvis m�l og hensikt er � forr�de den proletariske revolusjon og dens sosialistiske m�l for � kastrere den til en borgerlig-demokratisk revolusjon.
Men sp�rsm�let om nasjonalforsamlingen er ikke et sp�rsm�l om hensiktsmessighet, eller om st�rre "behagelighet". Det er et prinsippsp�rsm�l, et sp�rsm�l om revolusjonens sosialistiske selverkjennelse.
I den store franske revolusjon bestod det f�rste avgj�rende skrittet i juli 1789 i at de tre adskilte stender ble samlet i en felles nasjonalforsamling. Denne beslutningen preget hele det videre hendelsesforl�pet - den var symbolet p� at en ny borgerlig samfunnsorden hadde seiret over middelalderens f�ydale standssamfunn.
P� samme m�te blir symbolet p� den nye sosialistiske samfunnsorden som b�rer frem av den n�v�rende proletariske revolusjonen, symbolet p� dens egentlige oppgaves klassekarakter, og det samme gjelder klassekarakteren til det politiske organ som skal gjennomf�re oppgaven: Arbeiderparlamentet, by- og landproletariatets representasjon.
Nasjonalforsamlingen er en foreldet arv fra de borgerlige revolusjoner, et hylster uten innhold, en rekvisitt fra tiden med sm�borgerlige illusjoner om "et samstemt folk", om den borgerlige stats "frihet, likhet og brorskap".
Den som i dag tyr til nasjonalforsamlingen, skrur bevisst eller ubevisst revolusjonen tilbake til de borgerlige revolusjoners historiske stadium; vedkommende er en skjult agent for borgerskapet eller en ubevisst ideolog for sm�borgerskapet.
Kampen for nasjonalforsamlingen blir f�rt under kampropet: Demokrati eller diktatur! Ogs� denne parole fra den kontrarevolusjon�re demagogi blir lydig overtatt av sosialistiske ledere som ikke har oppdaget at alternativet er en demagogisk forfalskning.
Det er ikke dette det dreier seg om i dag, demokrati eller diktatur. Det sp�rsm�l historien har satt p� dagsordenen, lyder: Borgerlig demokrati eller sosialistisk demokrati. Proletariatets diktatur er demokrati i sosialistisk betydning. Proletariatets diktatur er ikke bomber, kupp, oppt�yer, "anarki" slik agentene for den kapitalistiske profitt m�lbevisst fors�ker � hevde - men bruk av alle politiske maktmidler for � virkeliggj�re sosialismen, for � ekspropriere kapitalistklassen, i overensstemmelse med og gjennom proletariatets revolusjon�re flertalls vilje, alts� i det sosialistiske demokratiets �nd.
Uten bevisst vilje og bevisst handling fra det proletariske flertallets side, ingen sosialisme! For � skjerpe denne bevisstheten, for � st�lsette denne viljen, for � organisere handlingen, trengs et klasseorgan: da trengs by- og landproletarenes riksparlament.
� kalle inn til en slik arbeiderrepresentasjon i stedet for de borgerlige revolusjoners tradisjonelle nasjonalforsamling er i seg selv allerede en klassekamphandling, et brudd med det borgerlige samfunns historiske fortid, et mektig middel for � vekke de proletariske folkemassene, en f�rste �pen og skarp krigserkl�ring mot kapitalismen.
Ingen utflukter, ingen tvetydigheter - terningen m� kastes. Den parlamentariske �ndssl�vhet var i g�r en svakhet, i dag en tvetydighet, og i morgen vil bli et forr�deri mot sosialismen.
Sist oppdatert 14. juli 2007
fastylegar@marxists.org