Forfattet av Luxemburg i fengselet og smuglet ut i desember 1915. Junius-tesene formulerte i kortform de synspunktene som var kommet til uttrykk i brosjyren Sosialdemokratiets krise (skrevet under pseudonymet "Junius" og ofte kalt Junius-pamfletten). Tesene ble med noen mindre endringer vedtatt som det politiske grunnlaget for Spartakusforbundet, som ble dannet 1. januar 1916.
Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Politiske skrifter. Et udvalg, s. 206-210, København 1976 og Gesammelte Werke, bind 4, s. 43-47, Berlin 2000.
1. Verdenskrigen har lagt i grus resultatene av den europeiske sosialismes arbeid gjennom en førtiårsperiode, idet den har tilintetgjort den revolusjonære arbeiderklasses betydning som politisk maktfaktor og sosialismens moralske prestisje, sprengt den proletariske Internasjonale og ført dens avdelinger ut i brodermord på hverandre; den har lenket massenes ønsker og forhåpninger til imperialismens skip i de viktigste land.
2. Med aksepten av krigsbevilgningene og proklamering av borgfred har de offisielle lederne for de sosialistiske partier i Tyskland, Frankrike og England styrket imperialismens ryggrad og fått folkemassene til tålmodig å tåle krigens redsler og elendighet, og på den måten bidratt til å slippe den imperialistiske furie løs, forlenge massemordet og øke ofrenes antall. Og de er dermed blitt medansvarlige for krigen og dens følger.
3. Den offisielle partitaktikken i de krigførende land - først og fremst i Tyskland, det hittil ledende land innenfor Internasjonalen - innebærer forræderi mot de mest elementære prinsipper i den internasjonale sosialismen, mot massenes interesser og mot disse landenes frihetselskende og demokratiske interesser. På det viset er også den sosialistiske politikk blitt dømt til maktesløshet i de land der partilederne har forblitt sine plikter tro - i Russland, Serbia og Italia.
4. Ved at det internasjonale sosialdemokratiet i de ledende landene har prisgitt klassekampen i krigen, har utsatt den til etter krigen, til fredstider, har den skaffet fienden, de herskende klasser, en frist i alle land til å styrke sine posisjoner på bekostning av proletariatet både økonomisk, politisk og moralsk.
5. Verdenskrigen tjener verken det nasjonale forsvar eller massenes økonomiske og politiske interesser. Den er utelukkende et produkt av den imperialistiske rivalisering mellom de kapitalistiske klasser i de forskjellige land om verdensherredømmet, samt om monopolet på retten til å utsuge og utpine de siste rester i de deler av verden som fortsatt ikke er erobret av kapitalen. I denne perioden, imperialismens epoke, finnes det ikke lenger nasjonale kriger. De nasjonale interesser tjener bare til å forblinde arbeidermassene og underlegger dem sin dødsfiende, imperialismen.
6. Ingen frihet og uavhengighet for noen undertrykt nasjon kan springe ut av de imperialistiske staters politikk, av den imperialistiske krigen. De små nasjoner er bare brikker i stormaktenes imperialistiske spill og blir på samme måte som de arbeidende masser i alle de involverte land, misbrukt som et redskap under krigen for siden å bli ofret på de kapitalistiske interessers alter.
7. Den nåværende verdenskrigen innebærer under disse omstendigheter, og det gjelder så vel i nederlag som i seier, et nederlag for sosialismen og demokratiet. Hvordan enn utfallet blir - når man ser bort fra det internasjonale proletariats revolusjonære intervensjon - fører det kun til en styrking av militarismen til lands og til vanns, en styrking av imperialismens appetitt, av de internasjonale motsetninger, av rivaliseringen på verdensmarkedet og av den indre reaksjon (bonden, sekteristen, kartellene, klerikalismen, sjåvinismen, monarkismen), og samtidig fører det til en svekking av den offentlige kontroll, av opposisjonen, og gjør parlamentet til et lydig redskap for militarismen i alle land. Den pågående verdenskrigen arbeider, når alt kommer til alt, bare for et nytt krigsutbrudd etter en kortere eller lengre fredspause.
8. Verdensfreden kan verken sikres gjennom de kapitalistiske diplomatenes voldgiftsrett eller gjennom diplomatiske avtaler om "nedrustning" og "frihet på havet" eller gjennom et "europeisk statsforbund", "en mellomeuropeisk tollunion", "nasjonale bufferstater" eller lignende utopiske eller grunnleggende sett reaksjonære prosjekter. Imperialismen, militarismen og krigen kan ikke utryddes så lenge de kapitalistiske klasser ubestridt utøver sitt klasseherredømme. Den eneste sikring av, og det eneste fundament for, verdensfreden er det internasjonale proletariatets revolusjonære og politiske handlekraft.
9. Imperialismen, forstått som den siste og høyeste fasen av kapitalens politiske verdensherredømme, er proletariatets felles dødsfiende i alle land, og den proletariske klassekamp må i første rekke konsentreres mot den - både i fredstid og i krig. Kampen mot imperialismen er for det internasjonale proletariat samtidig en kamp om den politiske makten i staten, det avgjørende oppgjør mellom sosialismen og kapitalismen. Den sosialistiske målsetningens skjebne avhenger av om hvorvidt den internasjonale arbeiderklassen vil reise seg og skape en front over hele linjen mot imperialismen, og gjøre parolen "krig mot krigen!" til rettesnor for sin praktiske politikk - med full styrke og med størst mulig offervilje.
10. Med dette mål for øye er sosialismens hovedoppgave nå å samle arbeiderklassen i alle land til en levende revolusjonær makt, for gjennom en sterk internasjonal organisasjon med felles oppfatning av proletariatets interesser og oppgaver, med felles taktikk og politisk handlekraft i fredstid så vel som i krig å gjøre det til den avgjørende faktor i det politiske liv, en rolle som det historisk sett er kallet til.
11. Den 2. Internasjonale er blitt sprengt på grunn av krigen. Denne organisasjonens utilstrekkelighet har vist seg ved dens manglende evne til å skape en sterk moralsk front mot den nasjonale oppsplitting i krigen, i dens manglende evne til å opprettholde en felles taktikk og et felles handlingsprogram for proletarer i alle land.
12. Konfrontert med forræderiet mot arbeiderklassens mål og interesser hos de offisielle representanter for de sosialistiske partiene i de ledende landene, konfrontert med deres avvik fra den proletariske internasjonalismes grunnlag over til den borgerlig-imperialistiske politikk, er det et avgjørende spørsmål for sosialismen å grunnlegge en ny Internasjonale som må overta ledelsen og samlingen av den revolusjonære klassekamp mot imperialismen i alle land.
Den må bygges opp på følgende grunnlag:
1. Klassekampen innenfor rammene av de borgerlige stater mot de herskende klasser og proletariatets internasjonale solidaritet i alle land er to uadskillelige leveregler for arbeiderklassen i dens verdenshistoriske kamp for frigjøring. Det kan ikke finnes noen sosialisme uten proletariatets internasjonale solidaritet, og det kan ikke finnes noen sosialisme uten klassekamp. Det sosialistiske proletariatet kan verken i fred eller krig gi avkall på klassekampen og den internasjonale solidaritet uten å begå selvmord.
2. Proletariatets klasseaksjon i alle land må i fred som i krig ha som hovedmål å bekjempe imperialismen og forhindre krigen. Den parlamentariske aksjon, den faglige aksjon og arbeiderbevegelsens samlede aktivitet må underordnes dette mål, slik at proletariatet i hvert land setter seg hardt imot det nasjonale borgerskap og den politiske og åndelige motsetning mellom de to konstant understrekes, samtidig som det internasjonale fellesskap mellom arbeidere i alle land skyves i forgrunnen og kommer til uttrykk i praktisk handling.
3. Tyngdepunktet for proletariatets klasseorganisasjon ligger i Internasjonalen. Internasjonalen bestemmer de nasjonale avdelingenes taktikk i fredstid, når det dreier seg om militarismen, kolonipolitikken, handelspolitikken, 1. mai-demonstrasjonene og dessuten i krigstid over den samlede taktikk.
4. Disiplinen i forhold til Internasjonalens vedtak går foran alle andre organisasjonsplikter. Nasjonale avdelinger som handler mot Internasjonalens beslutninger i krigstid, stiller seg på derved utenfor det internasjonale proletariat og løser sine medlemmer fra enhver forpliktelse overfor dem.
5. I kampen mot imperialismen og krigen er det bare proletariatets kompakte masse som kan bli kastet i vektskålen. Når det gjelder taktikk må de nasjonale avdelinger derfor rette størst oppmerksomhet mot å oppdra de brede masser til politisk handlekraft, mot å sikre den internasjonale sammenheng i disse masseaksjoner og bygge opp de politiske og faglige organisasjonene, slik at de mest mulig raskt og effektivt er i stand til å formidle Internasjonalens vedtak og bestemmelser for å omsette dem i handling i de bredeste arbeidermasser i alle land.
6. Den andre påtrengende oppgaven for sosialismen er å frigjøre arbeiderklassen fra borgerskapets ideologiske formynderskap, som kommer til uttrykk i nasjonalistmens innflytelse. De nasjonale avdelingene må rette sin agitasjon - i parlamentene så vel som i partipressen - inn mot å avsløre nasjonalismens overleverte frasemakeri som det borgerlige herskerinstrument det er. Det eneste forsvar for all sann nasjonal frihet er i dag den revolusjonære klassekampen mot imperialismen. Proletariatets fedreland er den sosialistiske Internasjonale og forsvaret av den må underordnes alt annet.
04 / 06 / 2007
fastylegar@marxists.org