14. september 1908. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Selected Political Writings, London 1971, s. 279-282.
Når jeg tar ordet, er det ikke for å protestere mot kritikken av Partiskolen, men tvert imot for å klage på fraværet av seriøs, objektiv kritikk. Partiskolen er en ny og svært viktig institusjon som må utsettes for ordentlig kritikk og evalueres fra alle mulige ståsteder. Jeg må selv medgi at jeg, til å begynne med, hilste grunnleggelsen av Partiskolen med sterk tvil - på grunn av på den ene siden medfødt konservatisme, og på den annen side fordi jeg i mitt stille sinn tenkte at et parti som det sosialdemokratiske burde rette sin agitasjon først og fremst utad, mot massene. I all hovedsak har mitt arbeid ved Partiskolen ryddet tvilen av veien. Gjennom stadig kontakt med partistudentene på skolen har jeg kommet til å sette den nye institusjonen høyt, og jeg si med fullstendig overbevisning: Jeg har på følelsen at vi har skapt noe nytt som vi fremdeles bare kan ane resultatene av, men noe som er av stor verdi og som vil være nyttig og gi partiet nye fremganger.
Likevel er det fremdeles mangt som kan kritiseres, og det ville være påfallende dersom det ikke var slik. Dersom jeg avviser kravet om å endre måten studentene velges ut på - for som lærere har vi erfart at resultatene har vært fremragende så langt, og jeg kunne ikke ønske meg et bedre elitekorps - så er jeg skeptisk til deler av pensum. Den viktigste delen av pensum må være den internasjonale sosialismens historie. ("Helt riktig!"). Selv de eksterne foreleserne fra Utdanningskomitéen burde legge større vekt på dette spørsmålet, i stedet for å begrense seg til emner fra den politiske økonomien. Det er mye lettere å presentere sosialismens historie i kortversjon uten å gjøre skade på den enn hva tilfellet er med politisk økonomi. For oss, som et kjempende parti, er sosialismens historie livets skole. Vi får alltid nye impulser fra den. ("Helt riktig!").
I tillegg lider skolen under det faktum at forholdet mellom partiorganisasjonene og studentene ikke er som det bør være; det må forandres grunnleggende. Nå er det av og til slik at partiorganisasjoner sender studenter til skolen nærmest som syndebukker ut i det ukjente, uten å bry seg om hva som skjer med dem ("Helt riktig!"), uten å gi dem ansvar. Men på den annen side er det også en fare for at partistudenter som har et verv, blir pålagt for mange byrder. ("Helt riktig!"). Kamerater vil si: "Du var på Partiskolen, nå får du vise oss, time for time og ved enhver anledning, hva du har lært!" Partistudentene vil ikke være i stand til å oppfylle slike forhåpninger. Alt fra begynnelsen av har vi anstrengt oss for å gjøre det klart for dem at de ikke besitter noe ferdig kunnskap, at de fremdeles er nødt til å lære seg mer, at de må studere og lære resten av livet. Derfor, selv om partistudenter senere må få muligheten til å bruke det de har lært, så må vi også ta dette faktum med i beregningen.
Det er altså nok av synspunkter man kan kritisere spørsmålet om Partiskolen fra. Men kritikk slik som Eisners passer seg ikke. Eisner har så stor respekt for vitenskapelig kunnskap at det skremmer meg. Jeg frykter at når det gjelder vitenskapelig kunnskap generelt og vitenskapelig sosialisme spesielt, så vil det samme skje med Eisner som skjedde med stakkars gamle Klopstock, som Lessing skrev disse uforglemmelige ord om:
Hvem ville ikke prise en Klopstock?
Men ville noen lese ham? Nei.
Vi ville heller være mindre høytravende
og mer lest.
>Latter). Et ytterligere bevis for hvor overfladisk Eisners kritikk er, er eksemplet med den "Marxisme for barn", som vi har fått presentert i form av kamerat Maurenbrecher, og som Eisner holder opp som en lysende motsetning til Partiskolen. (Latter). I Nürnberg forventes det at Maurenbrecher på egen hånd skal gi proletariatet en generell utdannelse. Han har kommet med sitt manifest i det Eisner synes er en glimrende artikkel i Fränkischen Tagespost, der det heter: "Vi er altfor opptatt av teori! Er det nødvendig for massene å kjenne verditeorien? ("Hør! Hør!"). Må de vite hva den materialistiske historieoppfatningen går ut på? Jeg våger meg til å si: Nei! Læreren må vite det - og la den ligge trygt forvart i lommenl" (Eisner: "Nei, det står det ikke, det la du til for egen regning.") Selvsagt gjorde jeg det. "Men for massenes utdannelse har ikke noe av dette noen direkte verdi, og kan til og med være skadelig." Jeg la ikke til dette, Maurenbrecher skriver faktisk det. ("Hør! Hør!"). Og videre skriver han: "Det har ikke så ofte vært sagt, men teori har ofte hatt den faktisk effekt å drepe evnen til å konkludere og handle." Den materialistiske historieoppfatningen, som er ansvarlig for førti års storslagen utvikling av klassekampen i Tyskland og verden; Marx og Engels' teori, som viste vei for det russiske proletariatet da de utførte sin store dåd ved århundreskiftet, i den russiske revolusjonen, har altså tatt livet av evnen til å konkludere og handle! ("Hør! Hør!"). Men Eisner, Maurenbrecher og andre vurderer alt mulig ut fra sin egen erfaring. De mener at den materialistiske historieoppfatningen, slik de forstår den, på dem har hatt den effekt at den har begrenset deres handlingsevne, og derfor synes de ikke Partiskolen skal lære bort teori, men harde fakta, livets harde fakta. De har ikke den fjerneste ide om at proletariatet kjenner de harde fakta fra sitt eget dagligliv, proletariatet kjenner de "harde fakta" bedre enn Eisner gjør. (Entusiastisk enighet). Det massene mangler når det gjelder generell opplysninger, får de gjennom den teorien som gjør det mulig for oss å systematisere de harde fakta og smi dem om til et dødelig våpen som kan brukes mot våre motstandere. (Ivrig enighet). Om noenting har overbevist meg om nødvendigheten av Partiskolen, av å utbre forståelsen av sosialistisk teori i våre rekker, så er det Eisners kritikk. (Entusiastisk applaus).
Sist oppdatert 4. august 2007
fastylegar@marxists.org