Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Rosa Luxemburg: Politiske skrifter. Et udvalg, s. 114-205. Forlaget Tiderne Skifter, København 1976.
Petersburg. 15. september 1906.
Nesten alle skrifter og uttalelser fra den internasjonale sosialismens side om problemet massestreiker skriver seg fra tiden før den russiske revolusjon, det første historiske eksperiment med dette kampmiddel i større målestokk Det betyr samtidig at de for det meste er foreldet. De står i sin oppfatning stort sett på samme standpunkt som Friedrich Engels, som i 1873 i sin kritikk av det bakunistiske revolusjonsmakeri i Spania skrev:
"Ifølge Bakunins program er storstreiken den løftestang som tas i bruk for å innlede den sosiale revolusjon. En skjønn morgen nedlegger alle arbeiderne innenfor alle fag i hele landet eller endog i hele verden arbeidet og tvinger på denne måte i løpet av høyst fire uker de besittende klasser enten til å krype til korset eller til å slå løs på arbeiderne, slik at disse dermed får rett til å forsvare seg og ved denne leilighet snu opp og ned på hele samfunnet. Forslaget er langt fra nytt; franske og etter dem belgiske sosialister har siden 1848 flittig ridd denne paradehest, som imidlertid opprinnelig er av engelsk rase. Under den raske og voldsomme utvikling av chartismen blant engelske arbeidere etter krisen i 1837 ble det allerede i 1839 forkynt en "hellig måned" - en arbeidsnedleggelse i nasjonalt omfang, og det vant slik gjenklang at fabrikkarbeiderne i Nord-England i juli 1842 forsøkte å gjennomføre forehavendet. Også på Alliansekongressen i Genève den 1. september 1873 spilte storstreiken en viktig rolle; det ble bare fra alle sider innrømmet at hertil krevdes en gjennomgripende organisering av arbeiderklassen og en full kasse. Og det er nettopp haken ved den. På den ene siden vil regjeringen, særlig hvis man oppmuntrer den ved politisk tilbakeholdenhet, verken la organisasjonen eller arbeidernes kasse komme så vidt, og på den andre siden vil de politiske begivenheter og de herskende klassers overgrep føre til arbeidernes befrielse lenge før proletariatet når så langt som til å skape denne ideale organisasjon og dette kolossale reservefond. Hadde det imidlertid det, så behøvde det ikke å benytte omveien over storstreiken for å nå målet."
Vi finner her den argumentasjon som var avgjørende for det internasjonale sosialdemokratis stilling til spørsmålet i de følgende årtier. Den er fullstendig tilpasset den anarkistiske teori om generalstreiken, dvs. den bygger på den teori som går ut på at generalstreiken er et middel som innleder den sosiale revolusjon, i motsetning til arbeiderklassens daglige politiske kamp, og den munner ut i følgende enkle dillemma: Enten er det samlede proletariat fremdeles ikke i besittelse av mektige organisasjoner og kassabeholdninger, og kan derfor ikke gjennomføre generalstreiken, eller også er det allerede tilstrekkelig solid organisert, og da har det ikke bruk for noen generalstreik
Denne argumentasjonen er ganske visst så enkel og ved første blikk slett ikke til å rokke ved, at den i et kvart århundre har tjent den moderne arbeiderbevegelse utmerket som et logisk våpen mot hjernespinn og som hjelpemiddel for å bringe ideen om den politiske kamp ut i de bredeste arbeiderkretser. De storartede fremskritt som arbeiderbevegelsen har gjort i alle moderne land i løpet av de siste 25 år, er et glimrende bevis på den taktikk for den politiske kamp som Marx og Engels gikk inn for i motsetning til Bakunin. Og det tyske sosialdemokrati med dets nåværende makt, med dets stilling som den samlede internasjonale arbeiderbevegelses fortropp, er ikke minst et direkte produkt av den konsekvente og energiske bruk av denne taktikken.
Men nå har den russiske revolusjon foretatt en grundig revisjon av ovenstående argumentasjon. Den har for første gang i klassekampenes historie på storslått viss virkeliggjort massestreikens idé og, som vi skal anføre nærmere nedenfor - også selve generalstreiken; og dermed er en ny epoke i arbeiderbevegelsens utvikling åpnet. Det betyr ikke, som man skulle tro, at den av Marx og Engels anbefalte taktikk for den politiske kamp eller deres kritikk av anarkismen var feilaktig. Det er tvertimot de samme tankeganger, den samme metode, som lå til grunn for den Marx-Engels'ske taktikk og også for det tyske sosialdemokratis praksis hittil, som nå har frembragt helt nye momenter og betingelser for klassekampen i den russiske revolusjon.
Denne revolusjonen, som er den første historiske prøve på massestreikens eksempel, betyr ikke bare at anarkismen ikke har fått noen æresoppreisning, men det betyr rent ut en historisk likvidasjon av anarkismen. Den triste tilværelse som denne åndsretning var dømt til på grunn av sosialdemokratiets mektige utvikling i Tyskland i de siste årtier, kunne til dels forklares med den parlamentariske periodes lange varighet og dominans. En "revolusjonær" retning som helt var innrettet på å "slå løs", på "direkte aksjon" på jevn hestetyv-manér måtte nå en gang for en tid sykne hen i den parlamentariske hverdags vindstille, og først våkne til liv igjen og utfolde sin indre kraft når en direkte åpen kampperiode atter ble en realitet, ved en gaterevolusjon. Især syntes Russland egnet til å bli et område for eksperimenter for anarkismens heltegjerninger. Et land, hvor proletariatet overhodet ikke hadde noen politiske rettigheter og en ytterst svak organisasjon med en broket skare av forskjellige folkegrupper med meget forskjelligartede interesser, der skar hverandre på kryss og tvers, med dårlig utdannelse i befolkningsmassene og dessuten stor grusomhet fra det herskende regimes side i dets maktbruk - alt dette syntes som skapt til å heve anarkismen opp til en plutselig, men kan hende også kortvarig makt. Og endelig var Russland det historiske fødested for anarkismen.
Men Bakunins fedreland skulle altså bli gravstedet for hans lære. Ikke bare stod og står anarkismen i Russland ikke i spissen for massestreikbevegelsen, men hele den politiske ledelse av den revolusjonære aksjon og også av massestreiken ligger i hendene på de sosialdemokratiske organisasjoner, som blir bittert bekjempet fra de russiske anarkisters side som et "borgerlig parti". Den blir også delvis ledet av andre sosialistiske organisasjoner, som er mer eller mindre influert av sosialdemokratiet eller står det nær, som det terroristiske parti, de "sosialrevolusjonære". Anarkistene eksisterer derimot overhodet ikke i den russiske revolusjon som en seriøs politisk retning. Kun i en mindre litauisk by, Bialystok, med spesielt vanskelige forhold - med brokete nasjonale blandede grupperinger blant arbeiderne, en dominerende atomisering i småbedrifter, og et meget underutviklet proletariat - finnes det også mellom en syv, åtte forskjellige revolusjonære grupper en liten flokk halvvoksne "anarkister", som av alle krefter medvirker til å skape forvirring og forstyrrelse hos arbeiderne; og nylig har også en liten flokk av samme slag gjort seg bemerket i Moskva og kan hende i ytterlige to, tre byer.
Men hvilken rolle spiller anarkismen for øvrig, bortsett fra disse fåtallige "revolusjonære" grupper i den russiske revolusjon? Den er blitt et uthengsskap for gemene tyver og røvere; privatpersoner står under firmanavnet "anarko-kommunisme" bak en god del av de utallige tyverier og plyndringer som dukker opp i enhver depresjonsperiode, der revolusjonen momentant er på defensiven. Anarkismen er i den russiske revolusjon ikke det kjempende proletariats teori, men er tvertimot blitt det kontrarevolusjonære filleproletariats ideologiske varemerke, som følger i revolusjonens kjølvann som en flokk haier. Og dermed er anarkismens historiske løpebane vel bragt til ende.
På den andre siden er massestreiken i Russland blitt virkeliggjort, ikke som et middel til gjennom et plutselig teaterkupp å springe inn i den sosiale revolusjon og dermed omgå arbeiderklassens politiske kamp og især parlamentarismen, nei, den er et middel til først å skape betingelsene for den daglige politiske kamp for proletariatet og især for parlamentarismen. Den revolusjonære kamp i Russland, i hvilken massestreiken kommer til bruk som det viktigste våpen, blir fra det arbeidende folks side - og i første rekke fra proletariatets, nettopp ført for å oppnå presis de samme politiske rettigheter og betingelser, hvis nødvendighet og betydning for arbeiderklassens emansipasjonskamp Marx og Engels var de første til å påvise - noe de i motsetning til anarkistene med all makt hadde kjempet for i Internasjonalen. Dermed har den historiske dialektikk, den klippe som hele den marxistiske sosialismes lære beror på, ført til at anarkismen, som ideen om massestreiken var uadskillelig forbundet med, i dag selv er kommet i motsetning til denne massestreikens praksis, mens omvendt massestreiken, som har vært bekjempet som noe som stod i motsetning til proletariatets politiske virksomhet, i dag viser seg å være det mektigste våpen i den politiske kamp for politiske rettigheter.
Når altså den russiske revolusjon nødvendiggjør en grundig revisjon av marxismens standpunkt til massestreiken, så er det fremdeles en gang bare marxismen som med sine allmenne metoder og synspunkter i ny skikkelse går av med seieren. Morens elskede kan kun dø for morens egen hånd.
Den første revisjon som følger av begivenhetene i Russland når det gjelder spørsmålet om massestreiken, dreier seg om den vanlige oppfatning av problemet. Inntil nå står både de ivrige talsmenn for et "forsøk med massestreiken" i Tyskland (folk som Bernstein, Eisner osv.) og de konsekvente motstandere av et slikt forsøk, som man kan finne dem i fagforeningskretse (f.eks. representert av Bömelburg), i virkeligheten på den samme plattform - og det er faktisk den anarkistiske oppfatning. De tilsynelatende motpoler utelukker ikke bare gjensidig hverandre, men som alltid betinger og supplerer de hverandre. For den anarkistiske måte å tenke på er spekulasjonene om det "store smell", om den sosiale revolusjon, kun et ytre og uvesentlig kjennetegn. Det som derimot er vesentlig er hele det abstrakte og uhistoriske syn på massestreiken og i det hele tatt på betingelsene for den proletariske kamp. Når det dreier seg om de materielle forutsetninger for anarkistenes "revolusjonære" spekulasjoner, eksisterer det kun to ting: først og fremst den løse luften og så den gode viljen og motet som skal til for å redde menneskeheten ut av vår tids kapitalistiske jammerdal. Av dette resonnement ut i løse luften fulgte allerede for 60 år siden, at massestreiken er det korteste, sikreste og letteste redskap for å utføre spranget over i det bedre sosiale hinsidige. Spekulasjonene ut i løse luften gav siden som resultat at den faglige kamp er den eneste "direkte masseaksjon" og den eneste revolusjonære kamp - som bekjent de franske og italienske "syndikalisters" nyeste påfunn. Det fatale for anarkismen har hele tiden vært at de metoder som ble improvisert ut i løse luften, ikke bare gjorde opp regningen uten vert, dvs. var den rene utopi, men at de, fordi de overhodet ikke regnet med den foraktede elendige virkelighet, i den selvsamme elendige virkelighet stort sett kom til å opptre som reaksjonens hjelpetjeneste gjennom sine revolusjonære spekulasjoner.
Samme abstrakte, uhistoriske betraktningsmåte preger imidlertid også i dag dem som etter et styrevedtak med det første vil sette i gang en massestreik i Tyskland på en bestemt dato. Og det samme gjelder dem som liksom deltagerne i fagforeningskongressen i Köln ville bringe problemet massestreik ut av verden gjennom et "propagandaforbud". Begge retninger går ut fra den samme rent anarkistiske forestilling om at massestreiken bare er et teknisk kampmiddel, som kan "besluttes" og "forbys" etter forgodtbefinnende, en slags lommekniv man "for alle tilfellers skyld" kan ha klar i lommen og folde ut og bruke når man bestemmer seg for det. Ganske visst er det nettopp motstanderne av massestreiken som gjør krav på æren for å ta den historiske bakgrunnen og de materielle betingelsene for den nåværende situasjon i Tyskland i betraktning, i motsetning til revolusjonsromantikerne som svever i luften og overhodet ikke vil regne med den harde virkelighet og dens muligheter og umuligheter.
"Kjensgjerninger og tall, tall og kjensgjerninger!" roper de, som dr. Gradgrinn i Dickens' bok "Harde tider". Hva motstanderne av massestreiken blant fagforeningsfolk forstår ved "historisk bakgrunn" og "materielle betingelser" er to faktorer: På den ene side proletariatets svakhet, på den annen den prøyssisk-tyske militarismens styrke. De utilstrekkelige arbeiderorganisasjoner og kassabeholdninger og de imponerende prøyssiske bajonetter, dette er de "kjensgjerninger og tall" som disse fagforeningslederne baserer sine praktiske politikk på. Nå er fagforeningskasser og prøyssiske bajonetter utvilsomt ytterst materielle og også meget historiske foreteelser; men en oppfatning basert på dette grunnlag, er ingen historisk materialisme i den Marx'ske betydning, men en politimessig materialisme, i Puttkamers ånd. Også representantene for den kapitalistiske politistat regner meget - og til og med utelukkende - med det organiserte proletariats eksisterende makt, så vel som med bajonettenes materielle makt, og ut fra det sammenlignende eksempel som settes opp på grunnlag av disse to tallrekker, blir det stadig vekk dratt den beroligende slutning: Den revolusjonære arbeiderbevegelse blir fostret av enkelte agitatorer og oppviglere, altså har vi i fengslene og bajonettene et tilstrekkelig middel for å bli herre over denne ubehagelige, "forbigående foreteelse".
De klassebevisste tyske arbeidere har for lengst forstått det humoristiske ved denne politimessige teorien, som går ut på at hele den moderne arbeiderbevegelsen er et kunstig og vilkårlig produkt av en håndfull samvittighetsløse "agitatorer og oppviglere". Men det er akkurat den samme oppfatning som kommer til uttrykk når et par utmerkede kamerater slår seg sammen til en frivillig nattevaktpatrulje for å advare de tyske arbeidere mot det farlige som bedrives av noen "revolusjonsromantikere" med deres "propaganda for massestreik"; eller når på den andre siden en ynkelig og oppbragt kampanje blir satt i scene av dem som tror de er blitt ført bak lyset gjennom en eller annen "fortrolig" ordning mellom partiledelsen og fagorganisasjonens toppledelse i forbindelse med en massestreiks utbrudd i Tyskland. Skulle det være kommet an på revolusjonsromantikernes fengende "propaganda" eller på partiledelsenes fortrolige eller offentlige beslutninger, så hadde vi ikke hatt én eneste massestreik i Russland frem til i dag.
I intet land tenkte man - som jeg allerede har fremhevet det i mars 1905 i "Sächsische Arbeiter-Zeitung" - så lite på å drive "propaganda" for eller "diskutere" den som i Russland. Og de enkelte eksempler på beslutninger og avgjørelser tatt av den russiske partiledelse som virkelig skulle proklamere massestreiken, som f.eks. det siste forsøk i august i år etter oppløsningen av dumaen, er nesten fullstendig mislykket. Når den russiske revolusjon altså lærer oss noe, er det fremfor alt at massestreiken ikke blir "lagd" kunstig, ikke blir "besluttet" på måfå, ikke blir til gjennom "propaganda", men at den er en historisk foreteelse som på et visst tidspunkt med historisk nødvendighet oppstår av de sosiale forhold.
Problemet kan ikke forstås hvis man bare hengir seg til abstrakte spekulasjoner over massestreikens mulighet eller umulighet, dens nytte eller skade, men kun gjennom undersøkelser av de faktorer og de sosiale forhold som massestreiken på et gitt tidspunkt av klassekampen vokser ut av. Problemet kan med andre ord alene forstås og diskuteres ikke gjennom en subjektiv vurdering av massestreiken med utgangspunkt i det ønskelige, men gjennom en objektiv undersøkelse av massestreikens kilder med utgangspunkt i den historiske nødvendighet.
I den abstrakte logiske analyses klare luft lar massestreikens absolutte umulighet og sikre nederlag så vel som dens fullkomne mulighet og dens utvilsomme seier bevise med nøyaktig samme styrke. Og derfor er bevisføringens verdi den samme i begge tilfeller; nemlig lik null. Derfor er også spesielt frykten for "propaganda" til fordel for massestreiken, som sågar har ført til formelige bannlysninger av de påstått skyldige i disse forbrytelser, utelukkende et produkt av komiske misforståelser. Det er like så umulig å drive "propaganda" for massestreiken som abstrakt kampmiddel, som det er å propagandere for "revolusjonen". "Revolusjon" så vel som "massestreik" er begreper som i seg selv bare er klassekampens ytre form, og som bare har innhold og mening i sammenheng med ganske bestemte politiske situasjoner.
Hvis en eller annen skulle finne på å gjøre massestreiken som form for proletarisk aksjon til gjenstand for regelrett agitasjon og gå ut for å fallby denne "idé" for å vinne arbeiderne for den litt etter litt, så ville det være en like så ørkesløs som gold og flau beskjeftigelse, på samme måte som hvis noen ville gjøre ideen om revolusjonen eller barrikadekampen til gjenstand for en særlig agitasjon. Massestreiken er nå kommet i sentrum for den tyske og den internasjonale arbeiderbevegelses levende interesse fordi den er en ny kampform, og som sådan et sikkert symptom på en dyptgående indre forskyvning i klasseforholdene og i klassekampens vilkår. Det vitner om den tyske proletarmasses sunne revolusjonære instinkt og levende intelligens at de - på tross av hardnakket motstand fra sine fagforeningsledere - viser det nye problemet en så varm interesse. Men denne interesse, denne sanne intellektuelle tørst og revolusjonære virkelyst hos arbeiderne kan man ikke imøtekomme ved å traktere med abstrakt hjernegymnastikk over muligheten eller umuligheten av massestreiken. Man må derimot klarlegge hele utviklingen av den russiske revolusjon for dem, påpeke denne revolusjonens internasjonale betydning, klassemotsetningenes skjerping i Vest-Europa, de videre politiske perspektiver for klassekampen i Tyskland, og massenes rolle og oppgaver i de kommende kamper. Kun i denne formen vil diskusjonen om massestreiken føre til at proletariatets åndelige horisont utvides, dets klassebevissthet skjerpes, dets måte å tenke på utdypes og dets handlekraft herdes.
Men holder man fast ved dette standpunkt, vil man også oppleve hvor latterlig den straffeprosess er, som motstanderne av "revolusjonsromantikken" har satt i gang, fordi man ved behandlingen av problemet ikke har holdt seg nøyaktig til Jena-resolusjonens ordlyd. Med denne resolusjonen slår de "praktiske politikere" seg til nød til ro, fordi den hovedsaklig kopler massestreiken sammen med den alminnelige valgrettens skjebne, og dermed tror de seg kunne dra følgende to slutninger: for det første at massestreiken bevarer en rent defensiv karakter, og for det andre at massestreiken er underordnet parlamentarismen, er blitt forvandlet til et blott og bart appendiks til parlamentarismen. Men den virkelige kjerne i Jena-resolusjonen er i denne forbindelsen at i den nåværende situasjon i Tyskland vil et attentat i riksdagen mot riksdagsvalgretten fra den herskende reaksjon høyst sannsynlig kunne bli den utløsende faktor og signalet til en periode med stormende politiske kamper, der massestreiken for første gang vil komme i bruk i Tyskland som kampmiddel. Men å ville begrense og kunstig beskjære den sosiale rekkevidde og det historiske spillerom for massestreiken som fenomen og problem i klassekampen gjennom en ordlyd i en partiresolusjon er et forehavende som hva kortsiktighet angår, kan måle seg med det diskusjonsforbud som fagforeningskongressen i Köln vedtok. I resolusjonen fra partikongressen i Jena har det tyske sosialdemokratiet offisielt rettet sin oppmerksomhet mot den dyptgående forandring i den proletariske klassekamps internasjonale betingelser som springer av den russiske revolusjon, og det har bevitnet sin revolusjonære utviklingsevne, sin tilpasningsevne overfor de nye krav i den kommende fase i klassekampen. I dette ligger Jena-resolusjonens betydning. Hva den praktiske bruk av massestreiken i Tyskland angår, vil historien treffe avgjørelsen, liksom den har gjort det i Russland - og i historien er sosialdemokratiet med sine beslutninger riktignok er en viktig faktor, men kun én faktor blant mange andre.
Massestreiken, som den for det meste oppfattes i Tyskland i dagens diskusjon, er en meget klar og enkelt uttenkt og skarpt avgrenset enkeltforeteelse. Man snakker utelukkende om den politiske massestreik. Her blir det kun tenkt på en enkeltstående storslått arbeidsnedleggelse fra hele industriproletariatets side, en streik satt i gang på politisk foranledning og av største rekkevidde, og til og med basert på en gjensidig oppnådd forståelse mellom partimessige og faglige instanser; det hele deretter gjennomført med disiplin og i største orden, og avsluttet i fremdeles skjønnere orden etter en appell i rett tid fra de ledende instanser, hvorigjennom reguleringen av streikeunderstøttelsen, alle omkostningene, ofrene - med andre ord massestreikens hele materielle regnskap - på forhånd blir bestemt ganske nøyaktig.
Når vi nå sammenligner dette teoretiske skjema med den virkelige massestreik slik den har foregått i Russland i de siste 5 år, så må vi si at den forestilling som står i sentrum for den tyske diskusjon, ikke svarer til en eneste av de mange massestreiker som har funnet sted, og at massestreikene i Russland på den andre siden oppviser en så forskjelligartet mangfoldighet, at det er ganske umulig å tale om "massestreiken" - om en abstrakt og skjematisk form for massestreik. Alle sider av massestreiken og dens karakter er ikke bare forskjellige i de forskjellige byer og deler av landet, men fremfor alt har den endret karakter gjentatte ganger i løpet av revolusjonen. Massestreikene har i Russland gjennomgått en bestemt historie som fremdeles ikke er avsluttet. Den som vil tale om massestreiker i Russland, må altså først og fremst ha dens historie for øye.
Den nåværende så å si offisielle periode i den russiske revolusjon blir med full rett datert til Petersburg-proletariatets oppstand den 22. januar 1905, fra de 200.000 arbeideres demonstrasjonstog til tsarens slott, som endte i et fryktelig blodbad. Den blodige massakre i Petersburg gav som kjent signal til utbruddet av den første kjempeserie av massestreiker, som i løpet av noen få dager veltet frem over hele Russland og bragte revolusjonens kamprop fra Petersburg til alle rikets avkroker og ut til de bredeste lag innenfor proletariatet. Petersburg-oppstanden den 22. januar var imidlertid bare sluttfasen av den massestreik som proletariatet i tsarens hovedstad hadde startet i januar 1905. Denne massestreik i Petersburg utfoldet seg utvilsomt under det umiddelbare inntrykk av den mektige generalstreiken som rett før, i desember, var brutt ut i Baku i Kaukasus og som en tid lang holdt hele Russland i ånde.
Desember-begivenhetene i Baku var imidlertid på sin side ikke annet enn den siste og voldsomste utløper av de mektige massestreiker som likt periodiske jordskjelv i årene 1903 og 1904 rystet hele Sør-Russland, og hvis prolog var massestreiken i Batum (Kaukasus) i mars 1902 - og denne første massestreikbevegelse i den fortløpende kjede av de nåværende erupsjoner ligger til syvende og sist kun fem år fra den store generalstreik blant Petersburgs tekstilarbeidere i årene 1896 og 1897; og når denne bevegelse i det ytre synes skilt fra revolusjonen i dag med noen års tilsynelatende stillstand og stivnet reaksjon, så forstår likevel alle som kjenner den indre politiske utvikling hos det russiske proletariat frem mot den klassebevissthet som karakteriserer det i dag, og som kjenner dette proletariats revolusjonære energi, at den nåværende periode av massekamp har en historie som begynte med generalstreiken i Petersburg.
Når man diskuterer massestreiken er denne derfor viktig, fordi den allerede i kimeform inneholder alle de senere massestreikers hovedmomenter. Til å begynne med ser Petersburg-generalstreiken i 1896 ut til at være en ren økonomisk lønnskamp. Dens årsaker var de utålelige arbeidsvilkår for spinnerne og veverne i Petersburg, en arbeidstid på 13, 14 og 15 timer daglig, elendige akkordlønninger og en hel mønsterfortegnelse over nedrig arbeidsgiversjikane. Men tekstilarbeiderne holdt lenge tålmodig ut denne situasjonen, inntil en tilsynelatende bagatellaktig omstendighet fikk begeret til å flyte over. I 1896 ble kroningen av den nåværende tsar Nikolai II nemlig gjennomført etter å ha vært utsatt i 2 år på grunn av frykt for de revolusjonære, og i den anledning viste Petersburgs arbeidsgivere deres patriotiske iver, idet de påla deres arbeidere tre dagers tvangsferie, uten - merkelig nok - at de ville betale dem for disse dager. Tekstilarbeiderne, som ble oppbragt over dette, kom i bevegelse. Etter rådslagning mellom omkring 300 av de mest opplyste arbeidere i Jekaterinenhofer-hagen ble streiken besluttet og kravene formulert: 1. Utbetaling av lønn for kroningsdagene; 2. 10 ½-timers arbeidsdag; 3. Forhøyelse av akkordlønnen. Dette skjedde den 24. mai. Etter noen uker lå samtlige veverier og spinnerier stille, og 40.000 arbeidere var i generalstreik. I dag kan denne hendelsen når den sammenlignes med revolusjonens mektige massestreiker, synes som en liten ting. Men i det daværende Russlands tilfrosne politiske liv var en generalstreik noe uhørt, det var selv en hel revolusjon i det små. Selvfølgelig satte man deretter inn med de mest brutale former for forfølgelse, ca. 1000 arbeidere ble arrestert og sendt tilbake til deres hjemtrakter, og generalstreiken ble knust.
Allerede her ser vi alle grunntrekkene i de senere massestreiker. Den nærmeste foranledning til bevegelsen var rent tilfeldig, ja, underordnet, dens utbrudd elementært, men i bevegelsens tilblivelse kom frukten av sosialdemokratiets årelange agitasjon til syne, og i løpet av generalstreiken stod de sosialdemokratiske agitatorer i spissen for bevegelsen, de ledet den og brukte den til å sette gang i den revolusjonære agitasjon. Dessuten: Streiken var i det ytre bare en økonomisk lønnskamp, det var utelukkende regjeringens holdning og sosialdemokratiets agitasjon som gjorde den til en politisk foreteelse av første rang. Og endelig: Streiken ble nedkjempet, arbeiderne led "nederlag". Men allerede i januar 1897 gjentok tekstilarbeiderne i Petersburg generalstreiken og oppnådde denne gang et fremragende resultat: Innføring av en lovfestet 11 ½-timers arbeidsdag i hele Russland. Det som imidlertid var enda viktigere: siden den første generalstreik i 1896, som var blitt gjennomført uten noen form for organisasjon eller streikekasse, begynner nå en intensiv faglig kamp i det egentlige Russland, som raskt brer seg fra Petersburg ut i det øvrige land og åpner helt nye perspektiver for den sosialdemokratiske agitasjon og organisasjon, en kamp som under den tilsynelatende våpenstillstand i den etterfølgende periode på denne måte forbereder den proletariske revolusjon med et usynlig muldvarparbeid.
Streikeutbruddet i Kaukasus i mars 1902 ble tilsynelatende fremkalt av like så tilfeldige rent økonomiske partielle faktorer som streiken i 1896, selv om de var helt forskjellige. Streiken sprang ut av den store industri- og handelskrisen som i Russland var en forløper for den japanske krig og sammen med den var den mektigste faktor i den begynnende revolusjonære gjæring. Krisen førte til en enorm arbeidsløshet, som gav god næring til agitasjonen blant de proletariske masser, og for å få ro i arbeiderklassen gikk regjeringen til det skritt å tvangstransportere de "overflødige hender" tilbake til deres respektive hjemsteder. Et slikt skritt rettet mot ca. 400 oljearbeidere fremkalte en masseprotest i Batum, som igjen førte til demonstrasjoner, anholdelser, en massakre og til slutt en politisk prosess, der et rent økonomisk anliggende plutselig ble til en politisk og revolusjonær begivenhet. Ekkoet fra denne streiken, som endte fullstendig "resultatløs" og var blitt slått ned i Batum, ble en rekke revolusjonære massedemonstrasjoner blant arbeiderne i Nizhni Novgorod, Saratov og andre byer, altså et kraftig fremstøt for den revolusjonære bevegelses brede bølge.
Allerede i november 1902 fulgte den første ekte revolusjonære gjenklang i form av en generalstreik i Rostov ved Don. Det var de ulike lønninger i den vladikaukasiske jernbanens verksteder som gav støtet til denne bevegelsen. Ledelsen ville nedsette lønningene, hvoretter sosialdemokratiets Don-komité utsendte et opprop med oppfordring til streik samt følgende krav: 9-timers arbeidsdag, lønnsøkninger, avskaffelse av bøtesystemet, avskjedigelse av noen upopulære ingeniører o.s.v. Samtlige jernbaneverksteder gikk ut i streik. Snart sluttet alle de andre fagene seg til dem, og plutselig hersket der en hittil ukjent tilstand i Rostov: Enhver form for ervervsmessig arbeid lå stille, og i stedet ble det dag etter dag holdt kjempemessige møter i det fri med 15-20.000 arbeidere, ofte omringet av kosakktropper. Sosialdemokratiske folketalere opptrådte for første gang offentlig, holdt flammende taler om sosialismen og den politiske frihet og ble mottatt med voldsom begeistring, revolusjonære opprop ble spredt i titusenvis av eksemplarer. Midt i det stivnede absolutistiske Russland erobret Rostovs proletariat for første gang i et stormløp sin forsamlingsrett, sin talefrihet. Ganske visst foregikk det heller ikke her uten en massakre. Lønnsforskjellene i de vladikaukasiske jernbaneverksteder hadde i løpet av noen dager gitt anledning til en generalstreik og til et revolusjonært gateslag. Som ettervirkning fulgte straks etter enda en generalstreik i stasjonsbyen Tishorezk på den samme jernbanelinjen. Også her kom det til en massakre, og videre til en politisk prosess, og også Tishorezk har på denne måte flettet seg inn i den sammenhengende kjede av revolusjonære øyeblikk.
Våren 1903 gir svaret på de nedkjempede streiker i Rostov og Tishorezk: Hele Sør-Russland står i mai, juni og juli i flammer - Baku, Tblisi, Batum, Jelisavetgrad, Odessa, Kiev, Nikolayev, Jekaterinoslav befinner seg i bokstaveligste forstand i generalstreik. Men heller ikke her oppstår bevegelsen etter en eller annen på forhånd fastlagt plan fra et sentrum; den flyter sammen fra enkelte punkter og fra sted til sted veksler anledning og form.
Det begynner i Baku, hvor flere separate lønnskamper innenfor de enkelte fabrikker og bransjer til slutt kulminerer i en generalstreik. I Tblisi settes streiken i gang av 2000 ansatte innenfor handelssektoren - de hadde en arbeidstid fra klokken 6 om morgenen til klokken 11 om kvelden. Den 4. juli kl. 8 om kvelden forlater de alle sammen butikkene og går i demonstrasjonstog gjennom byen for å oppfordre butikkinnehaverne til å lukke forretningene. Seieren er fullstendig: alle butikkansatte tilkjemper seg en arbeidstid fra 8 til 8, og alle fabrikker, verksteder og kontorer slutter seg straks til dem. Avisene utkommer ikke, og sporveistrafikken kan kun foregå under militær beskyttelse. I Jelisavetgrad begynner der den 10. juli en streik i alle fabrikkene utsprunget av rent økonomiske krav. De blir for det meste etterkommet, og den 14. juli opphører streiken. Men 14 dager senere bryter den ut igjen, og denne gang er det bakerne som gir signalet, men så følger steinarbeiderne, snekkerne, fargerne, møllearbeiderne og til slutt alle fabrikkarbeiderne.
I Odessa begynner bevegelsen med en lønnskamp, men det oppstår forviklinger med den "legale" arbeiderforeningen, som var grunnlagt av regjeringsagenter etter den berømte gendarm Subatovs program. Den historiske dialektikken har enda en gang fått anledning til å utføre et av sine smukke ondskapsfulle puss: Den økonomiske kampen i den foregående periode - herunder generalstreiken i Petersburg i 1896 - hadde forledet de russiske sosialdemokrater til å legge overdreven vekt på den såkalte "økonomisme", og dermed hadde de beredt grunnen for Subatovs demagogiske fremstøt blant arbeiderne. Etter noen tid fikk den revolusjonære strøm imidlertid vendt det lille skip med det falske flagg rundt og tvunget det til å seile i spissen for den revolusjonære proletariske flåte. Subatov-foreningene gav om våren parolen til den store generalstreiken i Odessa i 1904, og til generalstreiken i Petersburg i januar 1905. Arbeiderne i Odessa, som var lullet inn i illusjonen om regjeringens oppriktige arbeidervennlighet og dens sympati for den rent økonomiske kamp, ville plutselig sette tingene på prøve og tvang i en fabrikk Subatovs "arbeiderforening" til å erklære streik for noen meget beskjedne kravs skyld. De ble ganske enkelt satt på gaten av arbeidsgiveren, og da de overfor fagforeningens leder krevde den øvrighetsbeskyttelse som var blitt dem lovet, forduftet herren og lot arbeiderne i stikken i vill opphisselse. Straks stilte sosialdemokratene seg i spissen, og streikebevegelsen sprang over til andre fabrikker. Den 1. juli streiket 2500 jernbanearbeidere, den 4. juli gikk havnearbeiderne til streik for å få lønnen hevet fra 80 kopek til 2 rubler, samt kutt i arbeidstiden med en halv time. Den 6. juli sluttet sjøfolkene seg til bevegelsen. Den 13. juli begynte sporveispersonalet å streike. Nå ble det avholdt et møte med deltagelse av samtlige streikende, en 7000-8000 mann; et demonstrasjonstog begynner å gå fra fabrikk til fabrikk, det vokser som en lavine, og en 40.000-50.000 stor menneskemengde begir seg ned til havnen for å sørge for at alt arbeid der blir nedlagt. Snart er det generalstreik i hele byen.
I Kiev begynner streiken den 21. juli i jernbaneverkstedene. Også her er den umiddelbare grunn de elendige arbeidsforholdene, og det blir stilt noen lønnskrav. Dagen etter følger støperiene eksemplet, og den 23. juli inntreffer det en begivenhet som gir signalet til generalstreik. Om natten blir to av jernbanearbeidernes delegerte arrestert; de streikende krever straks at de skal settes på fri fot, og da dette kravet ikke blir oppfylt beslutter de at togene ikke skal få lov til å forlate byen. De streikende med koner og barn setter seg på skinnegangen - et hav av menneskehoder, det blir truet med geværsalver. Arbeiderne blotter sine bryst og roper: "Skyt!". En salve blir avfyrt mot den forsvarsløse sittende folkemengden, og 30-40 lik, deriblant kvinner og barn, blir liggende på plassen. Da dette blir kjent går hele Kiev til streik samme dag. De myrdedes lik blir løftet opp av mengden og båret avsted i en massedemonstrasjon - møter, taler, arrestasjoner, enkelte gatekamper - Kiev står midt i revolusjonen. Bevegelsen går snart mot sin slutning, men det lykkes boktrykkerne å tilkjempe seg en arbeidstidsforkortelse på én time, samt en lønnsøkning på én rubel. I en gjærfabrikk blir 8-timersdagen innført, jernbaneverkstedene blir lukket gjennom en beslutning av ministeriet, andre bransjer viderefører lokale streiker for å få sine krav gjennom.
I Nikolayev bryter generalstreiken ut under umiddelbart inntrykk av nyhetene fra Odessa, Baku, Batum og Tblisi, på tross av motstand fra den sosialdemokratiske komité, som på dette tidspunkt ønsket å utsette igangsettelsen av aksjonen, fordi militæret var i ferd med å trekke seg ut av byen på øvelse. Men massene lot seg ikke holde tilbake; det begynte i én fabrikk, de streikende gikk fra det ene verkstedet til det andre, og militærets motstand kastet bare bensin på bålet. Snart dannet det seg massedemonstrasjoner, det ble sunget revolusjonære sanger som også rev de gamle arbeidere med seg og de sporveisansatte fulgte med, det kom menn og kvinner. Arbeidsstilheten var fullkommen.
I Jekaterinoslav begynner bakerne den 5. august og arbeiderne fra jernbaneverkstedene den 7. august og deretter alle andre fabrikker å streike; den 8. august stanser sporveistrafikken, avisene kommer ikke ut.
Slik kom den imponerende streik i Sør-Russland sommeren 1903 i gang. De lokale økonomiske kamper og de små "tilfeldige" begivenheter fløt via mange små kanaler raskt sammen i et mektig hav og forvandlet i noen uker hele det sørlige tsarrike til en usedvanlig revolusjonær arbeiderrepublikk. "Omfavnelser, rop av henrykkelse og begeistring, frihetssanger, munter latter, humor og glede hørtes i denne folkemengde bestående av mange tusen mennesker, som fra morgen til kveld bølget gjennom byen. Stemningen var høy, man kunne nesten tro at et nytt og bedre liv var begynt på jorden. Et dypt alvorlig og samtidig idyllisk rørende bilde", således skrev den gang korrespondenten i det liberale blad "Osvobozhdenie", herr Peter v. Struve.
I begynnelsen av året 1904 kom krigen, og for en stund var det en hvilepause i massestreikbevegelsen. Først veltet en bølge av politimessig foranstaltede "patriotiske" demonstrasjoner seg ut over landet. Det "liberale" borgerlige samfunn ble i første omgang fullstendig overkjørt av den offisielle tsaristiske sjåvinisme. Men sosialdemokratiet tar snart igjen kampplassen i besittelse; filleproletariatets politi-inspirerte patriotiske demonstrasjoner blir møtt av revolusjonære arbeiderdemonstrasjoner. Og endelig får den tsaristiske armés forsmedelige nederlag også de liberale til å våkne opp av dvalen sin. Nå begynner en æra med liberale og demokratiske kongresser, banketter, taler, adresser og manifester. Absolutismen, som for en tid på grunn av krigens ydmykelser er blitt stekket lar i sin forfjamselse d'herrer få sin vilje, og de øyner allerede himmelen fylt med liberale fioliner.
I et halvt år tar den borgerlige liberalisme den fremste del av den politiske scene i besittelse, proletariatet trer inn i skyggen, men etter en lenger depresjon kommer absolutismen atter på bena igjen, hoffklikken samler sine krefter, og gjennom et eneste tramp i gulvet med kosakkstøvelen blir hele den liberale aksjon i desember jaget i et musehull. Bankettene, talene, kongressene blir kort og godt forbudt som en "frekk obsternasighet", og liberalismen ser seg plutselig satt ut av spill. Men nettopp der hvor liberalismen har mistet tråden, begynner proletariatets aksjon. I desember 1904 fører arbeidsløsheten til, at den storslåtte generalstreiken i Baku bryter ut: Arbeiderklassen er igjen inne på arenaen. Da all tale blir forbudt og forstummer, begynner handlingen igjen. I Baku behersker sosialdemokratiet i noen få uker situasjonen fullstendig under generalstreiken, og de eiendommelige begivenheter i desember i Kaukasus ville ha vakt uhyre oppsikt, hvis ikke de var blitt overgått så raskt av den stigende revolusjonsbølgen som den selv hadde pisket opp. De fantastiske, men uklare etterretninger om generalstreiken i Baku var fremdeles ikke nådd ut til alle områder av tsarriket, før massestreiken brøt ut i januar 1905 i Petersburg.
Også her var anledningen som kjent en bagatell. To arbeidere fra Putilov-verkene ble avskjediget på grunn av sitt medlemskap i den legale Subatov-forening. Dette skritt førte den 16. januar til en solidaritetsstreik, som omfattet samtlige 12.000 arbeidere fra disse verker. Sosialdemokratene begynte på grunnlag av streiken en aktiv agitasjon for utvidelse av kravene, en utvidelse som kom til å gjelde kravet om 8-timersdag, retten til faglig organisering, tale og pressefrihet osv. Gjæringen blant Putilov-arbeiderne spredte seg raskt til det øvrige proletariatet, og noen få dager etter var 140.000 arbeidere i streik. Felles rådslagninger og stormfulle diskusjoner førte til utarbeidelse av det proletariske charter om borgerlige rettigheter med 8-timersdagen som første punkt, og med dette dro 200.000 arbeidere den 22. januar ledet av presten Gapon til tsarpalasset. Konflikten omkring de to oppsagte Putilov-arbeiderne var i løpet av én uke blitt forvandlet til en prolog til den mektigste revolusjon i nyere tid.
De begivenheter som siden fulgte, er kjente nok: Petersburg-blodbadet fremkalte i januar og februar kjempemessige massestreiker og generalstreiker i samtlige industrisentre og byer i Russland, Polen, Litauen, de baltiske provinsene, Kaukasus, Sibir, fra nord til sør, fra vest til øst, men ved nærmere granskning fremtrer disse massestreiker i andre former enn i perioden hittil. Denne gang gikk de sosialdemokratiske organisasjoner over alt i spissen med opprop; over alt ble den revolusjonære solidaritet med Petersburg-proletariatet uttrykkelig angitt som generalstreikens årsak og formål; over alt forekom det samtidig demonstrasjoner, taler og kamper med militæret; men heller ikke her var det tale om en forutbestemt plan om noen organisert aksjon, for partiets opprop var knapt nok i stand til å holde tritt med massenes spontane reisning; lederne hadde knapt nok tid til å formulere parolene for de fremstormende proletarmasser.
Dessuten: De tidligere masse- og generalstreikene oppstod av forskjellige sammenstrømmende lønnskamper, som i den revolusjonære situasjons alminnelige stemning og under inntrykk av den sosialdemokratiske agitasjon raskt ble til en politisk manifestasjon. Det økonomiske moment og den faglige splittelse var utgangspunktet og den sammenfallende klasseaksjon og det politiske lederskap slutresultatet. Nå er bevegelsen den omvendte. Generalstreikene i januar og februar brøt fra først av ut som en samlet aksjon under sosialdemokratiets ledelse; men aksjonen ble snart oppløst i en uendelig rekke av lokale partielle økonomiske streiker i enkeltområder, byer, bransjer, fabrikker. Hele våren 1905, like til midt ut på sommeren, gjæret det over alt i hele kjemperiket en utrettelig økonomisk kamp, som nesten hele proletariatet førte mot kapitalen, en kamp som fra toppen og nedad rev alle småborgerlige og liberale erverv med seg, butikkansatte, bankfolk, teknikere, skuespillere, kunstnere, den trengte ned hos tjenestefolkene, inn hos de laveste politigrader, ja, til og med inn blant lag av filleproletariatet, og samtidig strømmet den ut av byen og ut på landet og banket endatil på militærkasernens jernporter.
Dette danner et uhyre broket bilde av et generelt oppgjør mellom arbeid og kapital, et bilde som gjenspeiler den sosiale lagdelingens hele mangfoldighet og den politiske bevissthet i hvert lag og i hver avkrok og gjennomløper hele den lange skala fra den erfarne storindustrielle proletariske elitetropps regulære faglige kamp til en flokk landproletarers formløse protestutbrudd og videre til den første uklare bevegelse i en opphisset soldatgarnison - fra den veloppdragne elegante revolte i mansjetter og stive flipper på et bankkontor til en forvirret halvt fryktsom, halvt dristig murring i en forsamling av utilfredse politimenn i et innrøkt, halvmørkt og skittent vaktrom.
Etter den teorien som hylles av tilhengere av "ordentlige og veldisiplinerte" kamper, som går etter plan og skjema, spesielt hos dem som befinner seg på avstand og alltid vil vite hvordan det "egentlig skulle ha vært gjort", var oppløsningen av den store politiske generalstreikaksjonen fra januar 1905 i et utall av økonomiske kamper sannsynligvis "en stor feil", som "lammet" denne aksjonen og forvandlet den til et "blendverk". Også sosialdemokratiet i Russland, som er med i revolusjonen uten å "lage" den, og som først selv må lære dens lover at kjenne mens den utvikler seg, var i første øyeblikk ved å miste fatningen, fordi generalstreikens første stormflod for en tid så ut til å trekke seg tilbake uten noe resultat. Men historien, som begikk denne "store feil", utførte dermed ganske ubekymret av sine ubedte skolemesteres resonnement et like så uunnværlig som i sine konsekvenser helt uvurderlig kjempearbeid for revolusjonen.
Proletariatets plutselige generaloppstand i januar etter mektig tilskyndelse av begivenhetene i Petersburg var sett utenfra en politisk handling, en revolusjonær krigserklæring mot absolutismen. Men denne første generelle og direkte klasseaksjon virket som sådan så mye mektigere tilbake på klassen, idet den for første gang vekket klassefølelsen og klassebevisstheten hos millioner og atter millioner som ved et elektrisk støt. Og denne våknende klassefølelse ytret seg straks ved at en milliontallig proletarmasse ganske plutselig klart og gjennomtrengende kom til bevissthet om det utålelige i den sosiale og økonomiske tilværelse som de i årtier hadde tålt i kapitalismens lenker. Dermed begynte en spontan og generell riving og røsking i disse lenkene. Det moderne proletariats tusentallige lidelser minte dem om gamle blødende sår. Her blir der kjempet for 8-timersdag, der mot akkordarbeidet, her blir en mester "lempet ut" i en sekk på en kjerre, et annet sted blir det kjempet mot de infame straffesystemer og over altfor bedre lønninger, her og der blir det også kjempet for avskaffing av hjemmearbeidet. Tilbakestående, degraderte fag i de store byer og i små provinsbyer som hittil har slumret bort i idyllisk søvn, landsbyen med sin arv fra livegenskapet - alt dette besinner seg plutselig på sine rettigheter, vekket av januarlynet, og søker nå febrilsk å hente inn det forsømte.
Den økonomiske kamp innebar altså her i virkeligheten ikke noen oppløsning, ikke noen atomisering av aksjonen, men bare en frontendring, et plutselig og naturlig omslag av det første generalslag mot absolutismen til en generalavregning med kapitalen, som i overensstemmelse med dens karakter tok form av enkelte oppsplittede lønnskamper. Det var ikke den politiske klasseaksjonen som i januar ble brutt ved generalstreikens splitting i økonomiske streiker, men omvendt: etter at det mulige innhold i den gitte situasjonen og på det gitte trinnet av revolusjonen var uttømt, gikk den i oppløsning eller slo snarere over i en økonomisk aksjon.
I virkeligheten: Hva kunne generalstreiken i januar mer oppnå? Kun den fullstendige tankeløshet kunne vente seg en tilintetgjørelse av absolutismen med et slag ved hjelp av en eneste "utholdende" generalstreik etter det anarkistiske skjema. Absolutismen må i Russland styrtes av proletariatet. Men proletariatet har i denne forbindelsen bruk for en utviklet form for skolering, klassebevissthet og organisasjon. Det kan ikke tilegne seg dette bare gjennom brosjyrer og løpesedler, men kun gjennom den levende politiske skole, gjennom kamp og i kamp, i revolusjonens fremadskridende forløp. Dertil kommer at absolutismen ikke kan styrtes på et hvilket som helst tidspunkt, hvis man bare mobiliserer tilstrekkelig meget "energi" og "utholdenhet".
Absolutismens undergang er bare et utvendig uttrykk for det russiske samfunns indre sosiale og klassemessige utvikling. For at absolutismen skal kunne styrtes, må det fremtidige borgerlige Russland etableres og formes i sitt indre, i sin moderne klassedeling. Hertil hører en avgrensning mellom forskjellige sosiale lag og interesser, foruten dannelsen av de proletariske, revolusjonære og også av de liberale, radikale, de småborgerlige, konservative og reaksjonære partier. Dertil hører også selvbesinnelse, selverkjennelse og klassebevissthet ikke bare i de brede lag av folket, men også hos de borgerlige lag. Men heller ikke disse er i stand til at danne seg og modnes på annen måte enn gjennom kamp, i selve den revolusjonære prosess og gjennom begivenhetenes levende skole, i sammenstøt med proletariatet så vel som innbyrdes, i uopphørlig gjensidig friksjon. Denne klassespaltning og klassemodning innenfor det borgerlige samfunn så vel som dets aksjoner i kampen mot absolutismen blir gjennom proletariatets særlige ledende rolle og dets klasseaksjon på den ene siden bremset og vanskeliggjort, på den andre siden drevet voldsomt frem. De forskjellige understrømmer i revolusjonens sosiale prosess krysser hverandre, hemmer hverandre og øker revolusjonens indre motsetninger, men sammenlagt fremskynder og forsterker de på denne måte kun dens veldige utbrudd.
Det tilsynelatende så enkle og rent mekaniske problem - omstyrting av absolutismen - krever derfor en temmelig lang sosial prosess, en fullstendig undergravning av det samfunnsmessige fundament, slik at det underste blir vendt opp og det øverste vendt ned, den tilsynelatende "orden" må forvandles til kaos, og det tilsynelatende "anarkistiske" kaos må forvandles til en ny orden. Og i denne sosiale omdanningsprosess av det gamle Russland var det ikke bare den første generalstreikens januarutladning som spilte en uerstattelig rolle; det samme - og i enda høyere grad gjorde det følgende store vår- og sommeruvær. Det forbitrede generelle oppgjør mellom lønnsarbeid og kapital har i samme grad bidratt til en avgrensning mellom de forskjellige folkelige lag, så vel som mellom de borgerlige lag, det har bidratt til utviklingen av det revolusjonære proletariats klassebevissthet, så vel som til klassebevisstheten hos det liberale og konservative borgerskap. Og på samme måte som lønnskampene i byene bidro til å danne det sterkt monarkistiske industriparti i Moskva, har de voldsomme bondereisninger i Livland ført til en hurtig likvidering av den berømte adelig-agrare zemstvo-liberalismen.
Men samtidig har perioden med økonomiske kamper våren og sommeren 1905 gjennom den aktive sosialdemokratiske agitasjon og ledelse gitt byenes proletariat en mulighet for å tilegne seg hele summen av januarprologens lære, for herigjennom å kunne klargjøre seg revolusjonens videre oppgaver. I denne sammenheng finner vi imidlertid fremdeles en begivenhet av vedvarende sosial karakter, en generell bedring av proletariatets levestandard, både den økonomiske, sosiale og intellektuelle. Vårstreikene i 1905 er nesten helt gjennom forløpt seierrikt.
Som en prøve på det enorme og nesten uoverskuelige materiale er her bare anført noen data over et par av de viktigste streiker som i Warszawa ble ledet av Polens og Litauens sosialdemokrati. I de største fabrikker innenfor metallbransjen i Warszawa - i alt i 22 fabrikker - tilkjempet samtlige arbeidere seg etter en 4-5 ukers streik (siden den 25. og 26. januar) 9-timersdagen, en lønnsøkning fra 15 til 20 % og forskjellige mindre krav. I de største verksteder innenfor trebransjen, i alt 10 verksteder, erobret de streikende allerede den 23. februar 9-timersdagen; de var likevel ikke fornøyde med dette, men holdt fast ved kravet om 8-timersdagen, og oppnådde det etter en uke sammen med lønnsøkninger. Hele murerbransjen begynte en streik den 27. februar og krevde i overensstemmelse med sosialdemokratiets parole 8-timersdagen, og den 11. mars ble 9-timersdagen gjennomført, alle kategorier fikk lønnsøkning, regelmessige ukentlige lønnsutbetalinger osv., osv. Malerne, vognmakerne, salmakerne og smedene tilkjempet seg i fellesskap 8-timersdagen uten lønnsnedslag. Telefon-verkstedene streiket i 10 dager og oppnådde 8-timersdagen og en lønnsøkning fra 10 til 15 %. Det store veveriet Hielle & Dietrich (10.000 arbeidere) oppnådde etter 9 ukers streik en nedsettelse av arbeidstiden på med én time og en lønnsøkning på fra 5 til 10 %. Og det samme resultat i en uendelighet av variasjoner ser vi i alle de øvrige bransjer i Warszawa, Lodz og Sosnowies.
I det egentlige Russland ble 8-timersdagen erobret i desember 1904 av noen kategorier av oljearbeidere i Baku, i mai 1905 av noen sukkerarbeidere i Kiev-rayonen, i januar 1905 av samtlige boktrykkere i byen Samara (der man samtidig fikk gjennomført bedre akkorder og avskaffing av bøtesystemet), dessuten i februar i en fabrikk for krigsmedisinske instrumenter, i et møbelsnekkeri og i en patronfabrikk i Petersburg; videre ble det innført 8-timers skift i gruvene i Vladivostok, i mars i det statlige mekaniske verkstedstrykkeri, i april i smiene i byen Bobruisk, i mai hos de ansatte funksjonærer ved den elektriske sporveien i Tblisi, og likeledes i mai ble det gjennomført 8 ½-timers arbeidsdag i Morosovs kjempemessige bomullsveveri (dessuten ble lønnen forhøyet med 8 % og nattarbeidet ble samtidig avskaffet). I juni ble 8-timersdagen gjennomført i noen oljemøller i Petersburg og Moskva, i juli ble 8 ½-timersdagen gjennomført hos smedene i Petersburg havn, i november i samtlige privattrykkerier i byen Orel (samtidig med at timebetalingen ble forhøyet med 20 % og akkordlønningene med 100 %, dessuten ble det innført et paritetisk forliksutvalg).
9-timersdagen i samtlige jernbaneverksteder (i februar) i mange statlige militær- og marineverksteder, i de fleste fabrikker i byen Berdjansk, i samtlige trykkerier i byen Poltava så vel som byen Minsk: 9 ½-timersdagen på skipsverftet, det mekaniske verksted og støperiet i Nikolayev, og i juni i mange restauranter og kafeer etter en generell servitørstreik (samtidig med en lønnsøkning på mellom 20 og 40 % og innføring av 2 ukers årlig ferie).
10-timersdagen ble gjennomført i nesten alle fabrikkene i byene Lodz, Sosnowies, Riga, Kovno, Reval, Dorpat, Minsk, Sharkow, dessuten hos bakerne i Odessa, i håndverksbedrifterne i Kishinjov, i noen hattefabrikker i Petersburg, i fyrstikkfabrikkene i Kovno (foruten en lønnsøkning på 10 %) i samtlige marineverksteder og for samtlige havnearbeidere.
Lønnsøkningene er gjennomgående av mindre omfang enn arbeidstidsforkortelsen, men likevel av betydning; f.eks. ble det i Warszawa i midten av mars 1905 av byens fabrikkforvaltning fastsatt en generell lønnsøkning på 15 %. I tekstilindustriens sentrum Ivanovo Vosnessensk oppnåddes en lønnsøkning fra 7 til 15 %; i Kovno (Kaunas) ble 73 % av det samlede antall arbeidere berørt av lønnsøkningene. En fast minimumslønn ble innført i en del bakerier i Odessa, i Neva-skipsverftet i Petersburg o.s.v.
Ganske visst ble disse innrømmelser ofte trukket tilbake, snart det ene sted og snart det annet. Men dette førte bare igjen til fornyede og fremdeles mer forbitrede revansjekamper, og på det viset er streikeperioden våren 1905 blitt et forspill til en uendelig rekke av økonomiske kamper, som stadig utvider seg og griper over i hverandre, og fortsetter den dag i dag. I perioder med tilsynelatende stillstand for revolusjonen, da telegrammene ikke bringer noen sensasjonelle nyheter fra Russland til den øvrige verden, og da den vest-europeiske leser skuffet legger sin morgenavis til side med en bemerkning om, at det "ikke skjer noe" i Russland, blir revolusjonens store muldvarparbeide i virkeligheten fortsatt uavbrutt dag for dag, time for time. I en uopphørlig intensiv økonomisk kamp med raskt virkende kortvarige metoder gjennomføres overgangen fra den primitive akkumulasjonens, den patriarkalske rovdriftens kapitalisme, til et hypermoderne sivilisert stadium. I dag har den faktiske arbeidstid i den russiske industri ikke bare lagt den russiske fabrikklovgivning bak seg, dvs. den lovmessige arbeidsdag på 11 ½ time, men også overskredet de konkrete tyske forhold. Innenfor de fleste bransjer i den russiske storindustri hersker i dag 10-timersdagen, som i Tyskland i sosiallovgivningen blir fremstilt som et uoppnåelig mål. Og ikke nok med det, den lengselsfullt ventede "industrielle konstitusjonalisme", som man svermer for i Tyskland og for hvis skyld tilhengerne av den opportunistiske taktikk er villige til å holde all frisk luft langt borte fra den saliggjørende parlamentarismens stillestående vann, blir født i Russland midt under en revolusjonsstorm av revolusjonen sammen med den politiske "konstitusjonalisme".
Det er ikke bare inntruffet en generell økning av arbeidernes levestandard, for slett ikke å snakke om kulturnivået. Den materielle levestandard som et vedvarende nivå av velvære er der ikke plass til i revolusjonen. Full som den er av motsetninger og kontraster bringer den på én og samme tid økonomiske seire med seg og de mest brutale hevnakter fra kapitalismens side; i dag 8-timersdagen, i morgen masselockout og den nakne sult for hundretusener. Det mest verdifulle ved denne skarpe revolusjonære opp- og nedadgående bølge - fordi det er varig - er dens åndelige nedslag: proletariatets sprangvise intellektuelle, kulturelle vekst som frembyr den eneste ubrytelige garanti for dets videre uopphørlige fremrykning innenfor den økonomiske så vel som innenfor den politiske kamp. Men ikke bare det: Det blir snudd opp og ned på forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver; siden januargeneralstreikene og de følgende streiker i 1905 er prinsippet for det kapitalistiske "husbondvelde" de facto avskaffet.
I de største fabrikker i alle viktige industrisentre har det tilsynelatende helt av seg selv dannet seg arbeiderkomiteer som arbeidsgiverne må forhandle med, og som fatter avgjørelser i alle konflikter. Og til slutt en ting til: De tilsynelatende kaotiske streiker og de "desorganiserte" revolusjonære aksjoner etter januargeneralstreiken er blitt utgangspunkt for et voksende organisasjonsarbeide, madame Historie peker fra det fjerne leende nese av de byråkratiske sjablongmennesker, som holder strengt vakt over den tyske fagforeningslykke. De fasttømrede organisasjoner, som på forhånd skal forskanses til en uinntagelig festning, som en ubetinget forutsetning for et eventuelt forsøk med å sette en eventuell tysk massestreik i gang, disse organisasjoner blir i Russland tvertimot født av massestreiken! Og mens de tyske fagforeningers voktere mest av alt frykter at organisasjonene skal gå i stykker som kostbart porselen i en revolusjonær virvel, viser den russiske revolusjon oss det helt omvendte bilde: Ut av malstrømmen og stormen, ut av massestreikenes og gatekampenes ild og glød stiger Venus av havskummet: frisk, ung, sterk og livsglad ... de faglige organisasjoner.
Her igjen et lite eksempel, som imidlertid er typisk for hele riket. På Russlands annen faglige konferanse, som fant sted i slutningen av februar 1906 sa representanten for fagforeningene i Petersburg i sin beretning over utviklingen av de faglige organisasjoner i den tsaristiske hovedstad:
"Den 22. januar 1905 som skylte Gapons forening vekk, var et vendepunkt. Arbeiderne, utgått av massene, har av begivenhetene lært å verdsette betydningen av å organisere seg, de forstår at de kun selv kan skape disse organisasjoner. I direkte forbindelse med januarbevegelsen oppstår i Petersburg den første fagforening - nemlig boktrykkernes. Det utvalg som var utpekt til å utarbeide tarifforslagene, formulerte vedtektene, og den 19. juni begynte foreningen å fungere. Noenlunde samtidig ble kontoristenes og bokholdernes forening en realitet. Ved siden av disse organisasjoner som nesten eksisterer helt åpenlyst (legalt), oppstod fra januar til oktober 1905 halvt legale og illegale fagforeninger. Til de første hører f.eks. apotekermedhjelpernes og de butikkansattes. Blant de illegale fagforeninger må urmakernes forbund fremheves; deres første hemmelige møte fant sted den 24. april. Alle forsøk på å sammenkalle et åpent møte strandet på hardnakket motstand fra både politi og arbeidsgivere, i dette tilfelle håndverkskammeret. Men motgang forhindret ikke fagforeningens eksistens. Den holdt hemmelige medlemsmøter den 9. juni og den 14. august, dessuten holdt den faglige ledelse også møter. Skreddernes og syerskenes fagforening ble våren 1905 grunnlagt i en skog, og 70 personer deltok. Etter at spørsmålet om selve grunnleggelsen var blitt drøftet ble det valgt en komité som ble pålagt å utarbeide vedtektene. Alle forsøk fra komiteens side på å få gjort fagforeningen lovlig forble resultatløse. Dens virksomhet innskrenket seg til agitasjon og verving av medlemmer i de enkelte verksteder. En liknende skjebne ble skomakernes fagforening til del. En natt i juli ble det kalt til hemmelig møte i en skog utenfor byen. Mer enn 100 skomakere var til stede, det ble holdt et innlegg om fagforeningenes betydning, deres historie i Vest-Europa og deres oppgaver i Russland. Deretter ble det besluttet å grunnlegge en fagforening; 12 mann ble valgt til å danne den komité som skulle utarbeide vedtektene og innkalle til en generalforsamling. Vedtektene ble utarbeidet, men foreløpig er det verken lykkes å få dem trykt eller å innkalle til en generalforsamling."
Det var den første, vanskelige begynnelse. Så kom oktoberdagene, og den andre store generalstreiken, tsarmanifestet av 30. oktober, og den korte "forfatningsperiode". Arbeiderne styrtet seg med brennende iver ut i den politiske frihets bølger for straks å bruke den til organisasjonsarbeid. Ved siden av de daglige politiske møter, diskusjonene og foreningsstiftelser tar man straks fatt på oppbygningen av fagforeningene. I oktober og november oppstår det i Petersburg førti nye fagforeninger. Straks blir det grunnlagt et "sentralbyrå", dvs. et fagforeningskartell, forskjellige fagblader oppstår, og siden november også et sentralorgan, "Fagforeningen". Det som ovenfor er fortalt om Petersburg holder i det store og hele også stikk når det gjelder Moskva og Odessa, Kiev og Nikolayev, Saratov og Voronezh, Samara og Nizhni Novgorod og alle Russlands større byer og i enda høyere grad i Polen. Fagforeningene i de enkelte byer søker kontakt med hverandre, det blir avholdt konferanser. "Forfatningsperiodens" avslutning og det reaksjonære omslag gjør for en tid også ende på fagforeningenes åpne brede aktivitet, men slukker likevel ikke deres livsgnist. De fungerer videre i all hemmelighet som organisasjoner og fører samtidig helt åpenlyst lønnskamper. Det skapes en merkelig blanding av en på én og samme tid lovlig og ulovlig tilstand når det gjelder fagforeningene, som svarer til den motsigelsesfylte revolusjonære situasjon.
Men midt i kampen blir organisasjonsarbeidet med stor grundighet, ja, faktisk med pedanteri, fortsatt utbygd. F.eks. er de polske og litauiske sosialdemokratiske fagforeninger, som på siste partidag (i juni 1906) var representert med 5 delegerte for 10.000 betalende medlemmer, utstyrt med ordentlige statutter, trykte medlemsbøker, klistremerker o.s.v. Og de samme bakere, skomakere, metallarbeidere og boktrykkere fra Warszawa og Lodz, som i juni 1905 stod på barrikadene og i desember kun ventet på en parole om gatekamp fra Petersburg, finner nå mellom to massestreiker, mellom fengsel og lockout, den tid og alvor, som skal til for inngående og oppmerksomt å diskutere deres fagforeningslover. Ja, disse gårsdagens og morgendagens barrikadekjempere har mer enn en gang på møtene gitt deres ledere det glatte lag og truet med å ville tre ut av partiet, fordi disse ulykksalige små fagforeningsbøker ikke kunne bli trykt raskt nok, og det i hemmelige trykkerier under uavlatelig trakassering fra politiet, og denne iver og dette alvor varer ved til i dag. I de første to uker av juli 1906 er der f.eks. blitt dannet 15 nye fagforeninger i Jekaterinoslav, i Kostroma 6 fagforeninger, flere i Kiev, Poltava, Smolensk, Tjerkassy, Proskurov - helt ned til de minste provinsavkroker. Under møtet i Moskvas fagforeningskartell den 4. juni i år (1906) ble det etter de forskjellige faglige delegertes beretninger besluttet "at fagforeningene skal disiplinere deres medlemmer og holde dem tilbake fra gateopptøyer; tidspunktet anses nemlig for at være ugunstig når det gjelder massestreiker. Overfor mulige provokatører fra regjeringens side skal de sørge for at massene ikke strømmer ut på gatene". Endelig besluttet kartellet at i den perioden hvor en fagforening leder en streik, skal de andre legge bånd på seg når det gjelder lønnsendringer. De fleste økonomiske kamper blir nå ledet av fagforeningene.
Således har den store økonomiske kamp som er utgått fra januargeneralstreiken, og som stadig ikke er opphørt, dannet en bred bakgrunn for revolusjonen, og ut av denne oppstår snart enkelt-eksplosjoner, snart generelle store proletariske hovedaksjoner i uopphørlig vekselvirkning med den politiske agitasjon og revolusjonens ytre begivenheter. Således flammer mot denne bakgrunn følgende begivenheter opp: den 1. mai 1905 tar maifestlighetene form av en enestående altomfattende generalstreik i Warszawa, en fullstendig fredelig massedemonstrasjon, der ender i et blodig møte mellom den forsvarsløse masse og soldatene. I juni fører en masseutflukt i Lodz, som blir slått ned av soldatene, til en demonstrasjon med 100.000 arbeidere i forbindelse med begravelsen av ofrene til et nytt møte med militæret og til slutt til en generalstreik, som den 23., 24. og 25. går over i den første barrikadekamp i tsarriket. En lille episode ombord på panserskipet "Potemkin" fører i juni til det første matros-opprør i Svartehavsflåten, hva der straks resulterer i en mektig massestreik i Odessa og Nikolayev. Videre følger som et ekko: Massestreiker og matrosopprør i Kronstadt, Libau, Vladivostok.
I oktober måned kommer Petersburgs storslåtte eksperiment med å innføre 8-timersdagen. De arbeiderdelegertes råd beslutter å gjennomføre 8-timersdagen i Petersburg på revolusjonært viss. Det vil si: På en bestemt dag erklærer samtlige arbeidere i Petersburg overfor deres arbeidsgivere, at de ikke har til hensikt å arbeide lenger enn 8 timer daglig, for derfor at forlate arbeidsplassene når de 8 timer er gått. Ideen gir anledning til levende agitasjon og blir mottatt av proletariatet med begeistring og gjennomført; de største ofre blir ikke skydd. Således betyr f.eks. 8-timersdagen for tekstilarbeiderne, som inntil da hadde arbeidet 11 timer og det på akkord, en enorm lønnsreduksjon, som de dog beredvillig aksepterte. I løpet av en uke er 8-timersdagen tatt i samtlige av Petersburgs fabrikker og verksteder, og arbeidernes jubel kjenner ingen grenser. Men arbeidsgiverne, som til å begynne med var blitt tatt på sengen, ruster seg nå til forsvar: over alt trues det med stenging av fabrikkene. En del arbeidere innlater seg på forhandlinger og oppnår noen steder 10 andre steder 9-timers arbeidsdag. Men Petersburg-proletariatets elite, arbeiderne i de store statlige metallverker, lar seg ikke rokke, og det kommer til lockout, som i en måned setter mellom 45.000 og 50.000 mann på gaten. 8-timersbevegelsen kommer dermed gjennom denne avslutning til å virke inn på den store massestreiken i desember, som storlockouten i høy grad var med på å bremse.
Som svar på Bulygins dumaprosjekt følger imidlertid i oktober den andre brede massestreiken i hele tsarriket, og her var det jernbanefolkene som gav parolen. Denne andre revolusjonære hovedaksjonen fra proletariatets side har allerede en vesentlig annen karakter enn den første i januar. Den politiske bevissthet spiller allerede en meget større rolle. Ganske visst var den første foranledning til utbruddet av massestreiken også her en underordnet og tilsynelatende tilfeldig ting: jernbanefolkenes konflikt med forvaltningen om pensjonskassen. Men industriproletariatets alminnelige reisning, som deretter fulgte, ble båret frem av klare politiske tanker. Januarstreikens prolog var en tiggergang til tsaren om politisk frihet, oktoberstreikens parole lød: Vekk med tsarismens konstitusjonelle komedie! Og takket være generalstreikens umiddelbare resultat - tsarmanifestet av 30. oktober, fløt bevegelsen ikke tilbake i seg selv som i januar for å gjenoppta begynnelsestrekkene i den økonomiske klassekamp, men strømmet ut og utnyttet under stor aktivitet den nylig erobrede politiske frihet. Demonstrasjoner, møter, en ung presse, offentlige diskusjoner og blodige massakrer som slutningen på visen, og deretter nye massestreiker og demonstrasjoner - dette er det stormfulle bilde av november- og desemberdagene. I november blir den første demonstrative massestreik satt i gang etter en appell fra sosialdemokratiet, som en protestmanifestasjon mot blodsutgytelsene og innføring av unntakstilstand i Livland og Polen. Gjæringen etter den kortvarige forfatningsdrøm og den grusomme oppvåkning fører endelig i desember til utbruddet av den tredje allmenne massestreik i hele tsarriket. Denne gang er forløpet og avslutningen igjen en helt annen enn i de to første tilfellene. Den politiske aksjon slår ikke lenger om i en økonomisk som i januar, men den erobrer heller ikke en rask seier som i oktober. Den tsaristiske hoffklikks forsøk med den virkelige politiske frihet blir ikke gjentatt, og den revolusjonære aksjon støter derfor i hele sin bredde mot den harde muren som absolutismens materielle makt utgjør. Gjennom den logiske utvikling av begivenhetenes videre forløp slår massestreiken denne gang over i en åpen oppstand, en bevæpnet barrikade- og gatekamp i Moskva. Som høydepunktet i den politiske aksjon og massestreikbevegelsens oppad pekende linje avslutter desemberdagene i Moskva revolusjonens første arbeidsrike år.
Begivenhetene i Moskva viser samtidig i et lite prøvebilde den logiske utvikling og fremtiden for den revolusjonære bevegelse som helhet: den uunngåelige avslutning i en alminnelig åpen oppstand, som imidlertid på sin side ikke kan komme i stand på annen måte enn gjennom erfaringene fra en rekke forberedende (partielle) oppstander, som nettopp derfor foreløpig avsluttes med partielle ytre "nederlag" og vurdert enkeltvis forekommer å være kommet "for tidlig".
Året 1906 bringer duma-valgene og dumaepisoden. Proletariatet boikotter ut fra sitt sterke revolusjonære instinkt og klare erkjennelse av situasjonen hele den tsaristiske konstitusjonelle farse, og liberalismen overtar i noen måneder atter forgrunnen på den politiske scene. Situasjonen fra året 1904 er tilsynelatende ved å vende tilbake. En periode med snakk trer i stedet for en periode med handling, og proletariatet trer for en tid inn i skyggen for så meget desto flittigere å vie seg til den faglige kamp og organisasjonsbyggingen. Massestreikene forstummer, mens knitrende raketter fra den liberale retorikk blir avfyrt dag etter dag. Men til slutt rasler jernteppet plutselig ned, skuespillerne blir jaget fra hverandre, og av de liberale raketter er der nå kun røyk og dunst tilbake. Det russiske sosialdemokratis sentralkomité forsøker å fremkalle en fjerde massestreik i hele Russland, som en demonstrasjon for dumaen og for en gjenoppretting av den liberale periode, men forsøket faller helt til jorden. Den politiske massestreiks rolle - isolert - er uttømt, massestreikens overgang til allminnelig folkeoppstand og gatekamp er fremdeles ikke inne. Den liberale episode er forbi, den proletariske er fremdeles ikke begynt. Foreløpig forblir scenen tom.
Vi har i det foregående forsøkt å skissere massestreikens historie i Russland i korte trekk. Allerede et flyktig blikk på denne historie viser oss et bilde som ikke har en eneste strek som ligner det bilde man gjør seg i Tyskland når man diskuterer massestreik. I stedet for et stivt og fortenkt skjema for gjennomførelsen av en fantasiløs politisk "aksjon" etter beslutning i de høyeste instanser på grunnlag av plan og omtanke, ser vi et stykke levende liv av kjøtt og blod, som aldeles ikke lar seg skjære ut av revolusjonens store ramme, men er forbundet med tusen årer med alt som hører revolusjonen til.
Massestreiken, som den russiske revolusjon viser oss, er en så foranderlig foreteelse at den avspeiler alle faser av den politiske og økonomiske kamp, alle revolusjonens stadier og momenter. Dens anvendelighet, dens virkningskraft, de faktorer hvorav den oppstår, endrer seg hele tiden. Det åpner seg plutselig nye, utvidende perspektiver for revolusjonen der hvor den synes å være kommet inn i et trangt pass, og den svikter der hvor man med full sikkerhet mener seg å kunne regne med den. Snart strømmer den raskt ut over hele riket som en bred bølge fra havet, snart fordeler den seg i et enormt nett av tynne strømmer; det ene øyeblikk spruter den opp av undergrunnen som en frisk kilde, det neste siver den ned i jorden og forsvinner fullstendig. Politiske og økonomiske streiker, massestreiker og partielle streiker, demonstrasjonsstreiker og generalstreiker i enkelte bransjer eller enkelte byer, rolige lønnskamper og gatekamper, barrikadekamper - alt dette løper mellom hverandre, og ved siden av hverandre, krysser hverandre og flyter over i hverandre; det er et evig vekslende hav av fenomener. Og bevegelsesloven for disse fenomener er klar: Den ligger ikke i massestreiken selv, ikke i dens tekniske særegenheter, men i revolusjonens politiske og sosiale styrkeforhold. Massestreiken er bare en form for den revolusjonære kamp, og enhver forskyvning i forholdet mellom de stridende krefter i partiene utvikling og klassedelingen, i kontrarevolusjonens posisjon - alt dette influerer straks på tusen usynlige og neppe kontrollerbare måter på streikeaksjonen. Men samtidig med alt dette hører streikeaksjonen nesten ikke opp et eneste øyeblikk. Den endrer bare sine former, sin utstrekning og sin virkning. Den er revolusjonens levende pulsslag og samtidig dens mektigste drivhjul. Med andre ord: Massestreiken, slik som den russiske revolusjon viser oss det, er ikke et snedig uttenkt middel med sikte på å forsterke virkningen av den proletariske kamp, den er derimot den proletariske masses bevegelsesform, den proletariske kamps måte å manifestere seg på i revolusjonen.
Av dette kan vi utlede noen generelle synspunkter til bedømmelse av massestreikens problem.
1. Det er fullstendig galt å tenke seg massestreiken som en akt, en enkelthandling. Massestreiken er snarere en betegnelse, et samlebegrep for en årelang - kan hende årtier lang - periode i klassekampen. Når det gjelder de utallige forskjellige massestreiker som har utspilt seg i Russland i de siste fire år, passer skjemaet for massestreiken som en rent politisk kortvarig enkelthandling, fremkalt og avsluttet etter en bestemt plan og hensikt, kun i én - og det til og med en underordnet - variant: nemlig den rene demonstrasjonsstreik. I hele den 5-årige periode ser vi i Russland kun få demonstrasjonsstreiker, som dessuten vanligvis begrenser seg til enkelte byer. Vi har f.eks. den årlige 1. mai-generalstreiken i Warszawa og Lodz - i det egentlig Russland er 1. mai inntil nå ikke blitt feiret i nevneverdig omfang gjennom arbeidsnedleggelse; massestreiken i Warszawa den 11. september 1905 som sørgehøytidelighet til ære for den henrettede Marsin Kasprzak, i november 1905 i Petersburg som protestmanifestasjon mot erklæringen av unntakstilstanden i Polen og Livland, den 22. januar 1906 i Warszawa, Lodz, Szestoshowa og i Dabrowa-kullbassengnet, og til dels i visse russiske byer til minne om blodbadet i Petersburg; dernest var det i juli 1906 i Tblisi en generalstreik, en sympatimanifestasjon for de soldater som hadde deltatt i en militærrevolt og var blitt dømt ved en krigsrett, og endelig på samme grunnlag i september samme år under forhandlingene i krigsretten i Reval. Alle de øvrige store og partielle massestreiker og generalstreiker var ikke demonstrasjons-, men kampstreiker, og som sådan oppstod de for det meste spontant, og hver gang med utgangspunkt i spesielle lokale tilfeldige årsaker, og uten plan og bestemt mål, de vokste med elementær kraft til å bli én stor bevegelse, og det ble ikke siden foretatt noe "ordnet tilbaketog" - derimot forvandlet streikene seg undertiden til en økonomisk kamp, undertiden til gatekamper eller de falt rett og slett sammen av seg selv.
I dette generelle bilde spiller de rent politiske demonstrasjoner en fullstendig underordnet rolle - det er små enkeltpunkter midt på de mektige flater. Når man ser på saken ut fra et rent tidsmessig synspunkt kan man finne følgende trekk: Demonstrasjonsstreiken, som til forskjell fra kampstreiken kan oppvise den største grad av partidisiplin, av bevisst ledelse og politiske tanker, og deretter etter skjemaet måtte fremstå som den høyeste og mest modne form for massestreik, spiller i virkeligheten den største rolle i begynnelsen av bevegelsen. Således var f.eks. den totale arbeidsnedleggelse den 1. mai 1905 i Warszawa som det første tilfelle av en beundringsverdig gjennomført beslutning fra sosialdemokratiet side en begivenhet av største rekkevidde for den proletariske bevegelse i Polen. Likeledes gjorde sympatistreiken i november samme år i Petersburg et stort inntrykk, som den første prøve på en bevisst planmessig masseaksjon i Russland. Hamburg-kameratenes "prøve-massestreik" den 17. januar 1906 [12] vil på samme måte spille en fremtredende rolle i de fremtidige tyske massestreikers historie, som det første nye forsøk med det så omstridte våpen, og samtidig et forsøk som i høyeste grad taler overbevisende om Hamburg-arbeidernes kampstemning og kampbegeistring. Og like så sikkert vil perioden med massestreiker i Tyskland, når den først for alvor begynner, av seg selv føre til en generell arbeidsnedleggelse 1. mai. Det burde tilkomme maifestlighetene som en helt naturlig ting å bli den første store demonstrasjon i massekampenes tegn. I denne betydning har "det halte øk" som maifesten ble kalt på fagforeningskongressen i Köln, fremdeles en stor fremtid foran seg og vil kunne komme til å spille en viktig rolle i den proletariske klassekamp i Tyskland. Men med utviklingen av de alvorlige revolusjonære kamper avtar betydningen av slike demonstrasjoner raskt. De samme faktorer som gjør iverksettelse av demonstrasjonsstreiker etter en forutlagt plan og etter partiene paroler objektivt mulig, nemlig veksten i proletariatets politiske bevissthet og skolering, gjør denne form for massestreiker umulig; i dag vil proletariatet i Russland, og det gjelder nettopp massenes mest dugelige fortropp, ikke vite noe av demonstrasjonsstreiker. Arbeiderne forstår seg ikke lenger på moro, men vil derimot nå kun tenke på den alvorlige kamp med alle dens konsekvenser. Og mens det demonstrative element i den første store massestreike i januar 1905 fremdeles spilte en stor rolle, men ikke forsettelig, snarere i rent instinktiv spontan form, så gikk det omvendt galt med forsøket fra den russiske sosialdemokratiske sentralkomités side, da den i august ville fremkalle en massestreik som demonstrasjon til fordel for den oppløste duma, og grunnen var blant annet det skolerte proletariats bestemte avvisning av skrøpelige halvhjertede aksjoner og blotte demonstrasjoner.
2. Men hvis vi i stedet for at rette blikket mot demonstrasjonsstreiken, den underordnede variant, vender det mot kampstreiken, sådan som den i Russland i dag står som den egentlige bærer av den proletariske aksjon, så er det påfallende at det her er umulig å skille det økonomiske og det politiske moment fra hverandre. Også her avviker virkeligheten sterkt fra skjemaet og den pedantiske forestilling, der den rent politiske massestreik logisk avledes av den faglige generalstreik, som det mest modne og høyeste trinn. Men samtidig kan de skilles klart fra hverandre, dette blir imidlertid ettertrykkelig motsagt av de russiske erfaringer. Det kommer historisk ikke bare til uttrykk ved at massestreikene helt fra den første store lønnskamp blant Petersburgs tekstilarbeidere i 1896-97 inntil den siste store massestreik i desember 1905 ganske umerkelig gikk over fra å være økonomisk til at bli politisk, slik at det nesten er umulig å trekke grensen mellom disse to ting. Hver enkelt av de store massestreiker gjentar så å si også i det små de russiske massestreikers generelle historie og begynner med en rent økonomisk eller i det minste delvis faglig konflikt, for deretter å gjennomløpe utviklingen til den politiske manifestasjon. Det store stormvær av massestreiker i Sør-Russland i 1902 og 1903 oppstod, som vi har sett, i Baku på grunn av en konflikt omkring angrepene mot de arbeidsløse, i Rostov på grunn av lønnsforskjeller i jernbaneverkstedene, i Tblisi av en kamp blant de butikkansatte for en forkortelse av arbeidstiden, i Odessa på grunn av en lønnskamp i en enkelt liten fabrikk. Januar-massestreiken i 1905 utviklet seg fra en intern konflikt i Putilov-verkene, oktoberstreiken fra jernbanefolkenes kamp omkring pensjonskassen, og endelig utsprang desemberstreiken av post- og telegraffunksjonærenes kamp for retten til å organisere seg. Fremskrittet i bevegelsen som helhet ytrer seg ikke i at det økonomiske begynnelsesstadium faller bort, men langt mer ved den hurtighet, hvormed den trinnvise utvikling frem mot den politiske manifestasjon blir gjennomløpt, og ved radikaliteten i det punkt, massestreiken når frem til.
Men bevegelsen som helhet går ikke bare fra den økonomiske til den politiske kamp, men også omvendt. Hver enkelt av de store politiske masseaksjoner slår også, etter at de har nådd deres politiske høydepunkt, om i et helt virvar av økonomiske streiker. Og dette gjelder igjen ikke bare for hver enkelt av de store massestreiker, men også for revolusjonen som sådan. Under den politiske kamps utbredelse, dens avklaring og intensivering, skjer det ikke bare det, at den økonomiske kamp ikke forsvinner, den brer seg tvertimot i takt med den politiske, organiserer seg og forsterkes. Det hersker en fullstendig vekselvirkning mellom disse to.
Et hvert nytt stormløp, enhver ny seier i den politiske kamp forvandler seg til et mektig fremstøt for den økonomiske kamp, samtidig med at den utvider de ytre muligheter og arbeidernes indre drivkraft, forbedrer deres situasjon og øker deres kampvilje. Hver gang den politiske aksjons skummende bølge har skylt frem, blir det en fruktbar avleiring tilbake, hvorfra tusenvis av nye spirer til den økonomiske kamp skyter i været. Og omvendt, den uopphørlige økonomiske krigstilstand mellom arbeidere og kapital holder kampviljen våken i alle de politiske pauser, den danner så at si den proletariske klassekrafts bestandig friske reservoar, hvorfra den politiske kamp stadig på ny kan hente sin styrke, og samtidig fører proletariatets utrettelige økonomiske press hvert eneste øyeblikk - snart her, snart der - til enkelte tilspissede konflikter, som uventet kan få de politiske konflikter til å eksplodere i stor målestokk.
Med andre ord: Det er den økonomiske kamp som fører fra det ene politiske knutepunkt til det annet; den politiske kamp utgjør den periodiske gjødsling av jorden for den økonomiske kamp. Årsak og virkning bytter her plass hvert eneste øyeblikk, og på det viset er det politiske og økonomiske moment i en periode med massestreiker ikke noe adskilt, og slett ikke noe som utelukker hverandre, slik som det pedantiske skjema vil ha det - de er i langt høyere grad to sammenflettede sider av den proletariske klassekamp i Russland. Og enheten mellom dem utgjør nettopp massestreiken. Hvis den utspekulerte teori for å nå frem til den "rene politiske massestreik" trekker en kunstig seksjon ut av massestreiken, vil denne foreteelse ved en slik dissekering, som ved enhver annen, ikke være et levende vesen, men et dødt.
3. Endelig viser begivenhetene i Russland oss at massestreiken ikke kan skilles fra revolusjonen. Den russiske massestreiks historie er historien om den russiske revolusjon. Det forholder seg ganske visst slik, at når representantene for vår tyske opportunisme hører om "revolusjon", så tenker de straks på blodsutgytelser, gatekamper, på krutt og kuler, og den logiske slutning på alt dette er: Massestreik fører uavvendelig til revolusjon, ergo må vi ikke gjøre noe slikt. I virkeligheten ser vi i Russland, at nesten enhver massestreik i siste instans ender med en konfrontasjon med den tsaristiske ordens bevæpnede voktere; i det stykke likner de såkalte politiske streiker de større økonomiske kamper. Men revolusjon er noe annet og mer enn blodsutgytelser. Til forskjell fra den politimessige oppfatning, som utelukkende betrakter revolusjonen fra gateurolighetenes og sammenstøtets utgangspunkt, det vil altså si med utgangspunkt i "uordenen", ser den vitenskapelig sosialisme først og fremst revolusjonen som en dyptgående indre omveltning i de sosiale klasseforhold. Og med utgangspunkt i dette standpunkt består det mellom revolusjon og massestreik også en helt annen sammenheng enn den som ut fra trivielle iakttagelser konstaterer at massestreiken vanligvis ender i blodsutgytelser.
Vi har ovenfor sett den russiske massestreiks indre mekanisme, som beror på den uopphørlige vekselvirkning mellom den politiske og økonomiske kamp. Men nettopp denne vekselvirkning er betinget av revolusjonsperioden. Kun i den revolusjonære periodes tordenladde luft er enhver liten partiell konflikt mellom arbeid og kapital nemlig i stand til å utvikle seg til en generell eksplosjon. I Tyskland finner det årlig og daglig de mest heftige og brutale sammenstøt sted mellom arbeiderne og arbeidsgiverne uten at denne kamp går ut over grensene for de enkelte bransjer, det dreier seg om, uten at den når ut over den enkelte by, eller bare den enkelte fabrikk. Forholdsregler overfor de organiserte arbeidere som i Petersburg, arbeidsløshet som i Baku, lønnskonflikter som i Odessa, kamp for å få lov til å organisere seg i fagforeninger som i Moskva er på dagsordenen i Tyskland. Men ikke et eneste av disse tilfelle slår likevel om i en generell klasseaksjon. Og hvis de av seg selv utvikler seg til enkelte massestreiker, som utvilsomt har et politisk anstrøk, så flammer det likevel ikke noe uvær opp. De hollandske jernbanefolks generalstreik, [13] som tross den varmeste sympati forblødde omgitt av landets fullstendig ubevegelige proletariat, leverer den mest overbevisende bekreftelse herpå.
Og omvendt: bare i revolusjonsperioden, da det sosiale fundament og klassesamfunns murer er blitt underminert og stadig forskyves, er enhver politisk klasseaksjon fra proletariatets side på få timer i stand til å rive hittil uberørte lag av arbeidere ut av deres stillstand, noe som nødvendigvis straks slår ut i en stormfull økonomisk kamp. Når en arbeider plutselig ristes våken av det elektriske støt fra en politisk aksjon, griper han i neste øyeblikk til det mest nærliggende: til protest mot sitt økonomiske slaveforhold; den politiske kamps stormkast lar ham plutselig med uant intensitet føle trykket og tyngden av sine økonomiske lenker. Og mens f.eks. den heftigste politiske kamp i Tyskland: valgkampen eller den parlamentariske kamp om tolltariffen neppe utøver noen merkbar og direkte innflytelse på forløpet og intensiviteten av samtidige lønnskamper, så ytrer enhver politisk aksjon fra proletariatets side i Russland seg straks i en utvidelse og utdyping av den økonomiske kamps omfang.
Revolusjonen skaper altså på denne måte først de sosiale betingelser som kreves for at den økonomiske kamp umiddelbart skal kunne gå over i en politisk kamp og den politiske kamp gå over i en økonomisk, slik det kommer til uttrykk i massestreiken. Og der det vulgære skjema bare ser sammenhengen mellom massestreiker og revolusjon i de blodige gatesammenstøt som massestreikene slutter med, så viser et mer dyptgående blikk på begivenhetenes gang i Russland en helt omvendt sammenheng: I virkeligheten er det ikke massestreiken som skaper revolusjonen, men revolusjonen som skaper massestreiken.
4. Det er nok å sammenfatte det som hittil er blitt sagt for at få svar på spørsmålet om den bevisste ledelse og initiativet, når det dreier seg om massestreiken. Når massestreiken ikke betyr en enkelt handling, men en hel klassekamp-periode, og når denne periode er identisk med en revolusjonær periode, så er det klart, at massestreiken ikke kan fremkalles vilkårlig, heller ikke hvis beslutningen kan hende utgår fra det sterkeste sosialdemokratiske partis høyeste instans. Så lenge sosialdemokratiet ikke har det i sin makt å sette revolusjoner i gang etter eget skjønn og avslutte dem, er selv ikke den største begeistring og utålmodighet hos de sosialdemokratiske tropper nok til at vekke en virkelig periode med massestreiker til live og skape en levende mektig folkebevegelse. På grunn av en partiledelses besluttsomhet og de sosialdemokratiske arbeideres partidisiplin kan man nok få arrangert enkelte korte demonstrasjoner, f.eks. som den svenske massestreike, [14] eller den siste østerrikske [15] og også massestreiken i Hamburg den 17. januar. Disse demonstrasjoner skiller seg imidlertid fra en virkelig periode med revolusjonære massestreiker nøyaktig på samme måte som de velkjente flåtedemonstrasjoner i fremmede havner under spente diplomatiske relasjoner skiller seg fra en sjøkrig. En massestreik som er blitt til på grunnlag av lutter disiplin og begeistring, blir i beste fall til en episode som kan komme til å spille en rolle som symptom på arbeidernes kampstemning, hvoretter forholdene imidlertid faller tilbake i den fredelige hverdag. Ganske visst faller massestreikene under revolusjonen heller ikke fullstendig ned fra himmelen. De må på den ene eller den annen måte skapes av arbeiderne. Vedtak og beslutninger fra arbeidernes side spiller også en rolle her, og initiativet så vel som den videre ledelse vil naturlig nok tilfalle den organiserte og mest opplyste sosialdemokratiske kjerne i proletariatet. Men dette initiativ og denne ledelse har for det meste kun et visst spillerom: når det dreier seg om enkeltforeteelser, om enkelte streiker, når den revolusjonære periode allerede er en kjensgjerning, og da for det meste innenfor den enkelte bys grenser. Således har f.eks. som vi har sett, sosialdemokratiet flere ganger med hell direkte utsendt parolen om massestreik i Baku, i Warszawa, i Lodz, i Petersburg. Det samme lyktes, men i langt mindre grad, i forbindelse med det samlede proletariats brede bevegelse. Videre er det her utstukket ganske bestemte grenser for initiativet og den bevisste ledelse. Nettopp under en revolusjon er det for et hvilket som helst ledende organ for den proletariske bevegelse ytterst vanskelig å forutse og beregne hvilken anledning og hvilken faktor som kan føre til utladninger, og hvilke som ikke kan. Heller ikke her består initiativet og ledelsen i å kommandere etter forgodtbefinnende, men i den dyktigst mulige tilpasning til situasjonen og den tettest mulige føling med massenes stemning. Elementet av spontanitet spiller, som vi har sett, i alle russiske massestreiker uten unntak en stor rolle, enten som et drivende eller hemmende element. Men dette beror ikke på at sosialdemokratiet i Russland fremdeles er så ungt og svakt, det beror på at i hver enkelt fase av kampen inngår det en lang rekke uoverskuelige økonomiske, politiske og sosiale faktorer - en masse generelle og lokale, materielle og psykiske momenter, så at ingen enkelt fase lar seg bestemme og avvikle som et regnestykke. Revolusjonen er, også når proletariatet med sosialdemokratiet i spissen spiller den ledende rolle, ikke en manøver på åpen mark av proletariatet, men den er en kamp midt i en uopphørlig kvasen, endring og forskyvning av det sosiale fundament. Kort sagt: i massestreiken i Russland spiller spontanitetens element en fremtredende rolle, ikke fordi det russiske proletariat er "uskolert" men fordi revolusjoner ikke lar seg underkaste noen skolemester.
På den annen side ser vi imidlertid i Russland at den samme revolusjon som i så høy grad vanskeliggjør kommandoen over massestreiken for sosialdemokratiet, og hvert øyeblikk lunefullt slår dirigentstokken ut av hånden på det eller omvendt trykker den det i hånden igjen - at denne revolusjon nettopp selv løser alle de vanskeligheter ved massestreiken, som i det teoretiske skjema i den tyske diskusjon blir behandlet som "ledelsens" hovedproblemer: nemlig spørsmålet om "proviantering", om "utgiftsdekning" og "ofre". Den løser det ganske visst overhodet ikke på samme måte som man pleier å ordne det under fredelige, fortrolige konferanser mellom ledende toppinstanser i arbeiderbevegelsen med blyanten i hånden. "Ordningen" av alle disse spørsmål består i at revolusjonen fører så store folkemasser inn på scenen, at enhver beregning og regulering av omkostningene ved massenes bevegelse, som man på forhånd oppstiller når det dreier seg om en sivil prosess, forekommer å være et fullstendig håpløst foretagende. Selvfølgelig forsøker de ledende organisasjoner i Russland også å understøtte de direkte ofre i kampen etter evne. Således ble f.eks. de tapre ofre for kjempelockouten i Petersburg, som følge av kampen for 8-timersdagen, støttet i ukevis. Men alle disse forholdsregler er i revolusjonens enorme regnskap en dråpe i havet. I det øyeblikk en virkelig alvorlig massestreikperiode begynner, forvandler alle "omkostningsberegningene" seg til et forehavende i stil med å ville tømme et hav med et vannglass. Det er nemlig et hav fullt av forferdelige savn og lidelser - den pris de proletariske masser må betale i enhver revolusjon. Og den løsning som en revolusjonær periode med disse tilsynelatende uovervinnelige vanskeligheter har å by på, består i at den samtidig utløser en mektig sum av masseidealisme, slik at massene blir ufølsomme overfor selv de vanskeligste lidelser.
Det lar seg verken skape noen revolusjon eller noen massestreik med utgangspunkt i den psykologi man kan finne hos en fagforeningsmann som ikke går med på noen arbeidsnedleggelse den 1. mai, hvis ikke han på forhånd er sikret en bestemt understøttelse i tilfelle av at det blir grepet inn overfor ham. Men det er nettopp i den revolusjonære periodes storm at selv proletaren forvandler seg fra den omsorgsfulle familiefar med krav om understøttelse til en "revolusjonsromantiker" for hvem selv det høyeste gode, nemlig livet, for ikke å snakke om den materielle bekvemmelighet bare har liten verdi sammenlignet med kampidealene.
Men hvis ledelsen av massestreikene, når det gjelder kommandoen i forbindelse med deres utbrudd og beregningen og dekningen av deres omkostninger, er den revolusjonære situasjons egen sak, så tilfaller ledelsen av massestreiken i en helt annen forstand sosialdemokratiet og dets ledende organer. I stedet for å bryte hodet med den tekniske side, med massestreikens mekanisme, er sosialdemokratiet utpekt til å overta den politiske ledelse også midt i revolusjonsperioden. Det som i massestreikens periode er den viktigste oppgave for "ledelsen", er å gi kampen dens parole og dens retning, å organisere taktikken for den politiske kamp, slik at hele summen av det proletariatet er i stand til å sette inn av eksisterende og allerede utløst, aktiv styrke i enhver fase og i ethvert moment av kampen, blir realisert og kommer til uttrykk i partiets kampstilling, at sosialdemokratiets taktikk i besluttsomhet og klarhet aldri befinner seg under det nivå som det faktiske styrkeforhold betinger, men tvertimot er en smule forut for dette - dette er "ledelsens" viktigste oppgave. Og en slik ledelse slår av seg selv på sin måte om i en teknisk ledelse. En konsekvent, besluttsom, fremadstrebende taktikk fra sosialdemokratiets side fremkaller også i massene en følelse av sikkerhet, av selvtillit og kampenergi. En vaklende svak taktikk basert på en undervurdering av proletariatet virker derimot lammende og forvirrende på massene. I første tilfelle bryter massestreikene ut "av seg selv" og alltid "til rett tid", i det andre kan direkte oppfordringer til massestreik fra ledelsens side ofte forbli helt resultatløse. Den russiske revolusjon oppviser talende eksempler på begge dele.
Spørsmålet er nå om den lærdom man kan trekke av de russiske massestreikene, passer på Tyskland. De sosiale og politiske forhold, historien og arbeiderbevegelsens stilling er helt forskjellige i Tyskland og i Russland. Ved første øyekast kan de indre lover for den russiske massestreik, slik som de er skissert ovenfor, bare oppfattes som et produkt av spesifikt russiske forhold, som overhodet ikke kan komme i betraktning for det tyske proletariat. Det består den tetteste indre sammenheng mellom den politiske og økonomiske kamp i den russiske revolusjon og enheten mellom dem kommer til uttrykk i perioden med massestreiker. Men er dette ikke en simpel følge av den russiske absolutisme? I en stat der enhver form og enhver ytring fra arbeiderbevegelsens side er forbudt, der den enkleste streik er en politisk forbrytelse, må enhver økonomisk kamp logisk sett bli til en politisk.
Når dessuten omvendt allerede det første utbrudd av den politiske revolusjon medførte en alminnelig avregning mellom de russiske arbeidere og arbeidsgivere, så er dette igjen en simpel følge av den omstendighet at den russiske arbeider inntil da hadde stått på det laveste trinn hva levestandard angår og fremdeles aldri hadde ført en regelmessig økonomisk kamp for å forbedre sin situasjon. Proletariatet i Russland måtte på en viss måte arbeide seg ut av de mest elementære problemer, så det var ikke så merkelig at det kastet seg ut i det med ungdommelig vågemot, så snart revolusjonen hadde bragt det første friste pust inn i absolutismens kvelende luft. Og endelig forklares de russiske massestreikers stormende revolusjonære forløp så vel som deres overveiende spontane, elementære karakter på den ene side av Russlands politiske tilbakeliggenhet, av nødvendigheten av først å styrte den orientalske despotisme og på den andre siden av mangelen på organisasjon og skolering hos det russiske proletariat. I et land der arbeiderklassen har 30 års erfaring i det politiske liv, har et sosialdemokrati som støttes av 3 millioner og 1¼ million faglig organiserte kjernetropper, kan den politiske kamp - kan massestreikene - umulig anta den samme stormfulle og elementære karakter som i en halvbarbarisk stat som først nå tar spranget fra middelalderen inn i en ny tids borgerlige orden. Dette er den gjengse forestilling hos dem som vil avlese modningsgraden av et lands samfunnsmessige forhold av ordlyden i landets skrevne lover.
La oss undersøke spørsmålene fra en ende av. For det første er det galt å datere begynnelsen på den økonomiske kamp i Russland til utbruddet av revolusjonen. Faktum er at streikene, lønnskampene i det egentlige Russland siden begynnelsen av 1890-årene og i russisk Polen faktisk siden 1880-årene i stadig høyere grad stod på dagsordenen, og faktisk til sist hadde tilkjempet seg en form for borgerrett. De førte riktignok ofte brutale politimessige overgrep med seg, men hørte ikke desto mindre til de dagligdags begivenheter. Det eksisterte f.eks. allerede i 1891 en betydningsfull allminnelig streikekasse i Warszawa og Lodz, og svermeriet for fagforeningene skapte i disse år i Polen endog for en kort tid de "økonomistiske" illusjoner som noen år senere herjet i Petersburg og i det øvrige Russland. [*]
Tilsvarende ligger det en hel del overdrivelse i forestillingen om at proletariatet i tsarriket før revolusjonen befant seg på en levestandard preget av den rene fattigdom. Nettopp det lag av arbeidere i byenes storindustri som nå har vært det mest aktive og energiske i den økonomiske så vel som i den politiske kamp, stod med hensyn til materiell levestandard neppe lavere enn det tilsvarende lag i det tyske proletariat, og i mange fag kan man i Russland finne tilsvarende, ja, her og der selv høyere lønninger enn i Tyskland. Også når det gjelder arbeidstid vil forskjellen mellom to storindustrielle bedrifter her og der neppe være særlig betydelig. Dermed er de forestillinger som går ut på, at de russiske arbeidere formodentlig lever i materielle og kulturelle slavekår, grepet temmelig meget ut av luften. Denne forestilling strider jo allerede ved en smule ettertanke med selve revolusjonen og med proletariatets fremragende rolle under revolusjonen. Man skaper ikke noen revolusjon av en slik politisk modenhet og tankeklarhet med fattiglemmer, og de industriarbeidere fra Petersburg og Warszawa, Moskva og Odessa som stod i spissen for kampen, står kulturelt og åndelig den vest-europeiske type meget nærmere enn det de mennesker forestiller seg, som betrakter den borgerlige parlamentarisme og den reglementerte fagforeningspraksis som proletariatets eneste og uunnværlige kulturskole. Den moderne storindustrielle utvikling i Russland og den åndelige påvirkning gjennom halvannet tiår gjennom et sosialdemokrati som oppmuntret og ledet den økonomiske kamp, har ytt et godt stykke kulturarbeid også uten den borgerlige rettsordens ytre garantier.
Kontrasten blir imidlertid enda mindre når vi på den andre siden ser mer ettertrykkelig på de tyske arbeideres virkelige levestandard. De store politiske massestreiker har i Russland bragt proletariatets bredeste lag i bevegelse og styrtet dem ut i en omfattende økonomisk kamp. Men finnes der ikke en hel del mørke kroker i arbeidernes eksistens i Tyskland, der fagforeningenes varmende lys inntil nå kun har evnet å trenge sparsomt inn. Finnes det ikke ganske brede lag som inntil nå overhodet ikke - eller forgjeves - har forsøkt å heve seg opp av det sosiale slaveri gjennom de faglige lønnskamper? La oss ta gruvearbeidernes elendighet. I den alminnelige hverdag i den kalde atmosfære i Tysklands parlamentariske ensformighet kan gruvearbeidernes lønnskamp fra tid til annen ytre seg i mektige utbrudd, i massestreiker av typisk elementær karakter, slik det også skjer i andre land, selv i fagforeningenes Eldorado: England. Dette viser nettopp at motsetningen mellom kapital og arbeid her er altfor skarp og mektig til at den lar seg nedbryte gjennom fagforeningskampenes rolige planmessige og partielle form. Denne elendighet hos gruvearbeiderne, denne eruptive undergrunn som allerede i "normale" tider rommer enorme energier, ville i Tyskland ved enhver større politisk masseaksjon fra arbeiderklassens side, ved ethvert sterkere rykk, der forskyver den øyeblikkelige likevekt i den sosiale hverdag, uunngåelig straks gå over i en mektig økonomisk-sosial kamp. La oss dernest ta tekstilarbeidernes elendighet. Også her gir de forbitrede og for det meste resultatløse utbrudd av lønnskamper som raser gjennom Vogtland med et par års mellomrom, et svakt begrep om den voldsomhet med hvilken de store sammentrengte slavemasser under tekstilkapitalens karteller ville eksplodere ved en politisk rystelse, ved en kraftig og dristig masseaksjon fra det tyske proletariats side. La oss deretter ta hjemmearbeidernes elendighet, konfeksjonsarbeidernes elendighet, elektrisitetsarbeidernes elendighet - lutter stormsentra, der det ved enhver politisk atmosfærisk rystelse vil kunne utbryte mektige økonomiske kamper i Tyskland. Sikkerheten for at dette skjer, vil bli desto større jo sjeldnere proletariatet ellers i rolige tider tar kampen opp, og jo mer resultatløse de hver gang kjemper, jo mer brutalt de av kapitalen blir tvunget til å vende tilbake til slaveåket.
Men vi kan også ta store kategorier av proletarer i betraktning, som under tingenes "normale" forløp i Tyskland overhodet er utelukket fra enhver mulighet for å føre en rolig økonomisk kamp for å forbedre sine kår, og som er avskåret fra enhver bruk av retten til å organisere seg. Først kan vi f.eks. ta jernbane- og postfunksjonærenes åpenbare elendighet. Midt i den parlamentariske rettsstat Tyskland består her faktisk russiske tilstander, vel og merke russiske slik som de eksisterte før revolusjonen under absolutismens uforstyrrede herlighet. Allerede under den store oktoberstreik i 1905 stod den russiske jernbanefunksjonær i det fremdeles formelt absolutistiske Russland himmelhøyt over den tyske, når det dreide seg om hans økonomiske og sosiale bevegelsesfrihet. De russiske jernbanefunksjonærer og postfunksjonærer har faktisk erobret retten til å organisere seg med storm, og selv om det for tiden regner med rettssak etter rettssak og med den ene disiplinærstraff etter den andre er det ikke lenger noe som formår å ta det indre samhold fra dem. Men det ville være en fullstendig psykologisk feilregning om man på linje med den tyske reaksjon antar at den tyske kadaverdisiplin hos de tyske jernbane- og postfunksjonærer vil vare evig, at det er en klippe som ikke kan smuldre. Selv om også de tyske fagforeningsledere har vent seg til de bestående tilstander i så høy grad at de uberørt av denne uhørte skjensel med en viss tilfredshet kan betrakte fagforeningskampenes resultater i Tyskland, så vil de uniformerte statsslavers opplagrede forbitrelse uunngåelig forsøke å skaffe seg luft under en alminnelig industriarbeiderreisning. Og når industriproletariatets fortropp går i massestreik for å tilkjempe seg ytterligere politiske rettigheter eller forsvare de gamle, så må hele den store styrke av jernbane- og postfunksjonærer nødvendigvis besinne seg på den særlige skjensel, de er utsatt for og endelig reise seg for å befri seg fra den ekstra porsjon av russisk absolutisme som er innført i Tyskland spesielt for deres skyld. Den pedantiske oppfatning som vil avvikle store folkebevegelser etter skjema og resept, ser retten til at organisere seg når det dreier seg om jernbanefunksjonærene, som den nødvendige forutsetning for at man vil "kunne tenke" på en massestreik. Begivenhetenes reelle og naturlige gang kan bare være omvendt: de tyske jernbane- og postfunksjonærers rett til å organisere seg kan i virkeligheten kun realiseres gjennom en kraftig spontan massestreikaksjon, og den oppgave som under de herskende forhold i Tyskland står som uløselig, kan under inntrykk og press fra en generell politisk proletarisk masseaksjon plutselig finne sine muligheter og løsning.
Og endelig det største og viktigste: landarbeidernes elendighet. Når de engelske fagforeninger utelukkende er tilpasset industriarbeiderne, så følger dette av den engelske økonomis spesifikke karakter, og landbrukets beskjedne rolle i hele det økonomiske liv. I Tyskland vil en faglig organisasjon, den være seg nokså fortrinnelig oppbygd, kun gi et svakt og mangelfullt bilde av proletariatets totale situasjon, dersom den utelukkende omfatter industriarbeidere og er utilgjengelig for landarbeidernes store hær. Det ville imidlertid på den annen side være en skjebnesvanger illusjon å tro at forholdene på landet er uforanderlige og ubevegelige, at sosialdemokratiets utrettelige opplysningsarbeid - og enda i høyere grad hele Tysklands indre klassepolitikk - ikke ustanselig undergraver landarbeidernes passivitet, og at landproletariatet ikke også vil reise seg ved en hvilken som helst større klasseaksjon fra det tyske industriproletariats side, uansett med hvilket formål den er satt i gang. Av helt naturlige grunner kan dette til at begynne med ikke skje på annen måte enn ved en alminnelig stormende økonomisk kamp, ved veldige massestreiker fra landarbeidernes side.
Vi ser hvordan bildet av det tyske proletariats tilsynelatende økonomiske overlegenhet sammenlignet med det russiske, forskyver seg ganske betydelig, så snart vi flytter blikket fra tallene over de faglig organiserte industri- og håndverksbransjer til de store grupper innenfor proletariatet, som står fullstendig utenfor fagforeningenes kamp eller hvis særlige økonomiske kamp ikke lar seg tvinge inn i de snevre rammer for fagforeningenes daglige småkriger. Vi får således øye på det ene mektige område etter det andre, der tilspisningen av motsetningene har nådd den ytterste grense, hvor eksplosivt stoff har hopet seg opp til overflod, hvor en hel del "russisk absolutisme" opptrer ganske utilslørt, og hvor selv den mest elementære avregning med kapitalen på det økonomiske felt først skal til å finne sted.
Ved en alminnelig politisk masseaksjon fra proletariatets side ville alle disse gamle regninger uunngåelig bli presentert for det herskende system. En kunstig arrangert engangsdemonstrasjon fra byproletariatets side, en massedemonstrasjon som utelukkende ble gjennomført på grunnlag av disiplin og en partiledelses taktstokk ville sikkert la de brede folkemasser kjølige og likegyldige. Men en virkelig kampaksjon fra industriproletariatets side - en kraftig og hensynsløs aksjon født av en revolusjonær situasjon, ville sikkert virke tilbake på de dypere lag og rive alle dem som i normale og rolige tider står utenfor den faglige dagskamp, med seg inn i en omfattende økonomisk kamp.
Hvis vi imidlertid vender tilbake til det tyske industriproletariats organiserte fortropper, samtidig med at vi holder oss de mål som de russiske arbeidere kjemper for i den økonomiske kamp, for øye, så finner vi overhodet ikke, at det dreier seg om bestrebelser som de eldste tyske fagforeninger ville ha noen grunn til at betrakte som uttrådte barnesko. Således har siden den 22. januar 1905 det viktigste generelle krav i de russiske streikene vært 8-timersdagen, og det er sannelig ikke noe overstått standpunkt for det tyske proletariat; det er tvertimot i de aller fleste tilfeller et skjønt, fjernt ideal. Det samme gjelder kampen mot "husbondretten", kampen for å innføre arbeiderkomiteer i alle fabrikker, avskaffelse av akkordarbeid, avskaffelse av hjemmearbeid innenfor håndverk, en fullstendig gjennomføring av søndagsfri, anerkjennelse av retten til å organisere seg. Ja, ved nærmere ettersyn er samtlige økonomiske kampobjekter som det russiske proletariat har stilt opp i den nåværende revolusjon, også høyst aktuelle for det tyske proletariat og berører alt sammen ømme punkter i arbeidernes tilværelse.
Konsekvensen av dette er fremfor alt at den rene politiske massestreik, som man fortrinnsvis opererer med, også når det dreier seg om Tyskland, er et fullstendig dødt teoretisk skjema. Skulle massestreikene på en naturlig måte og med utgangspunkt i en sterk revolusjonær gjæring utvikle seg til en besluttsom politisk kamp blant arbeiderklassen i byene, så vil de like så naturlig, presis som i Russland, slå over i en hel periode med elementære økonomiske kamper. Og den frykt fagforeningslederne nærer for at kampen for de økonomiske interesser i en periode med stormfulle politiske kamper, i en periode med massestreiker, ganske enkelt vil bli skjøvet til side og undertrykt, hviler på en frittsvevende skolemesteraktig forestilling om tingenes forløp. En revolusjonær periode ville tvert om også i Tyskland endre karakteren av de faglige kamper og i den grad forsterke dem at fagforeningenes nåværende geriljakrig vil fremstå som den rene barnelek. På den andre siden ville også den politiske kamp få tilført stadig nye impulser og friske krefter av dette elementære økonomiske uvær med massestreiker. Vekselvirkningen mellom den økonomiske og politiske kamp, som samtidig danner den regulerende mekanisme i proletariatets revolusjonære aksjon, ville med naturnødvendighet også i Tyskland oppstå av forholdene.
I denne sammenheng får også spørsmålet om organisasjonen i forhold til massestreikene i Tyskland et vesentlig annet utseende. Hos fagforeningslederne er spørsmålet vanligvis uttømt med påstanden: "Vi er fremdeles ikke sterke nok til å risikere en så farlig kraftprøve som en massestreik". Nå er dette standpunkt for så vidt uholdbart, fordi det er en uløselig oppgave gjennom en rolig tallmessig beregning å fastslå når proletariatet er "sterkt nok" til en eller annen kamp. For 30 år siden talte de tyske fagforeninger 50.000 medlemmer. Det var åpenbart et tall ut fra hvilket man etter den ovenstående målestokk ikke kunne tenke på noen massestreike. Etter ytterligere 15 år var fagforeningene fire ganger så sterke og talte 237.000 medlemmer. Hvis man imidlertid den gang hadde spurt dagens fagforeningsledere om proletariatets organisasjon nå var modent nok til en massestreik, hadde de sikkert svart at dette langt fra var tilfellet, og at de fagorganiserte først måtte kunne telles i millioner. I dag er tallet på de organiserte fagforeningsmedlemmer allerede inne i den andre millionen, men ledernes anskuelser er presis den samme, noe som åpenbart kan fortsette i det uendelige. Det blir her stilltiende ansett som en forutsetning at Tysklands samlede arbeiderklasse til siste mann og kvinne må være opptatt i organisasjonen før man er "sterk nok" til å våge en masseaksjon, som deretter, etter det gamle skjemaet, sannsynligvis ville vise seg å være "overflødig". Denne teori er dog fullstendig utopisk av den simple årsak at den lider av en indre motsigelse som beveger seg i en ond sirkel. Arbeiderne skal før de innlater seg på å delta i en eller annen direkte form for klassekamp, være organisert alle sammen. Men forholdene, betingelsene for den kapitalistiske utvikling og den borgerlige stat medfører imidlertid at under tingenes "normale" forløp, da det ikke foregår noen voldsomme klassekamper, kan bestemte lag - og det dreier seg nettopp om hovedmassen, de viktigste, de som står lengst nede, de mest undertrykte lag av proletariatet - nettopp ikke bli organisert. Og vi kan jo selv i England se at et halvt århundres utrettelig fagforeningsarbeid, uten noen "forstyrrelser" når man like ser bort fra begynnelsen av chartistbevegelsen - uten noen "revolusjonsromantiske" forvirringer og fristelser, ikke har bragt det videre enn til å organisere et mindretal av de bedrestilte lag innenfor proletariatet.
På den andre siden kan fagforeningene liksom andre proletariske kamporganisasjoner ikke i lengden fortsette uten kamp, og her tenkes ikke på de småkrangler som foregår i den borgerlig-parlamentariske periodes brakkvann, men på massekampens heftige revolusjonære periode. Den stive mekanisk-byråkratiske oppfatning vil se kampen bare som et produkt av organisasjon som har nådd en viss styrke. Den levende dialektiske utvikling lar omvendt organisasjonen oppstå som et produkt av kampen. Vi har allerede sett et storslått eksempel på dette i Russland, der et så godt som fullstendig uorganisert proletariat i løpet av halvannet års stormfulle revolusjonskamper skaffet seg et omfattende nett av tilløp til organisasjon. Et annet eksempel av samme slag har vi i de tyske fagforeningenes egen historie. I 1878 utgjorde antallet fagorganiserte 50.000. Etter de nåværende faglige lederes teori var denne organisasjon som sagt langt fra "sterk nok" til å ta en heftig politisk kamp opp. De tyske fagforeninger tok imidlertid, så svake de den gang enn var, kampen opp - nemlig kampen mot sosialistloven, og de viste seg ikke alene at være "sterke nok" og at gå ut av kampen som seierherre, men de femdoblet til og med sin styrke i denne kampen, etter sosialistlovens avskaffelse i 1891 omfattet de 277.659 medlemmer. Ganske visst svarte den metode som førte til fagforeningenes seier i kampen mot sosialistloven, ikke til idealet om den fredelige maurflittige uavbrutte oppbygning; de ble først knust i kampen for så å svinge seg opp på den neste bølge og bli født på ny. Men dette er nettopp den særlige vekstmetode som er i overensstemmelse med de proletariske klasseorganisasjoner; å bli prøvd i kampen for deretter at gå gjenskapt ut av den.
Etter nærmere undersøkelse av de tyske forhold og den situasjon forskjellige lag og arbeidere befinner seg i, er det klart at heller ikke den kommende periode med stormfulle politiske massekamper vil medføre den fryktede truende undergang for de tyske fagforeninger, men omvendt vil det åpne seg nye og uante perspektiver for en hurtig sprangvis utvidelse av deres maktsfære. Men spørsmålet har også en annen side. En plan om at sette en massestreik i gang som en alvorlig politisk klasseaksjon utelukkende med organiserte, er fullstendig håpløs. Skal massestreiken, eller snarere: skal massestreikene, skal massekampen lykkes, må den bli til en virkelig folkebevegelse, dvs. trekke proletariatets bredeste lag med inn i kampen. Selv i den parlamentariske form hviler den proletariske klassekamps makt ikke på den lille organiserte kjernen, men på den brede omliggende periferi av revolusjonært innstilte proletarer. Hvis sosialdemokratiet ville utkjempe valgslagene utelukkende med sine par hundre tusen organiserte, ville de dømme seg til intet å bety. Og selv om det også finnes en tendens i sosialdemokratiet som går i retning av om mulig å oppta nesten hele det samlede oppbud av velgere i partiorganisasjonene, blir dets velgermasse ikke utvidet gjennom partiorganisasjonens vekst - det viser sosialdemokratiets 30-årige erfaringer, men derimot danner de friske lag av arbeidere som hver gang erobres gjennom en valgkamp, grobunnen for den påfølgende organisasjon. Også her gjelder det at det ikke utelukkende er organisasjonen som stiller kamptropper, men at kampen i enda høyere grad leverer rekrutter til organisasjonen. I langt høyere grad enn den parlamentariske kamp gjelder det samme åpenbart den direkte politiske masseaksjon. Selv om sosialdemokratiet som arbeiderklassens organiserte kjerne er hele det arbeidende folks forente fortropp, selv om den politiske klarhet, styrken og arbeiderbevegelsens enhet har sitt utspring i denne organisasjon, så må proletariatets klassebevegelse aldri oppfattes som det organiserte mindretalls bevegelse. Enhver virkelig stor klassekamp må hvile på de bredeste massers støtte og medvirkning, og en strategi for klassekampen som ikke regner med denne medvirkningen og bare er tilpasset de vakkert utførte marsjøvelser av den lille velekserserte del av proletariatet, er på forhånd dømt til ynkelig fiasko.
Massestreikene, de politiske massekamper, kan altså i Tyskland umulig bæres oppe av de organiserte alene, og umulig planlegges av en regulær "ledelse" fra en partisentral. I dette tilfelle kommer det imidlertid igjen - akkurat som i Russland - ikke så mye an på "disiplin", "skolering" og på de mest omhyggelige forhåndsberegninger over spørsmål som understøttelse og omkostninger, men langt snarere på en virkelig revolusjonær besluttsom klasseaksjon, som er i stand til at vinne og rive de bredeste kretse av de ikke-organiserte med, som jo likevel, når det dreier seg om holdning og stilling, utgjør en del av de revolusjonære proletarmasser.
Overvurderingen og den falske vurdering av organisasjonens rolle i proletariatets klassekamp blir vanligvis supplert med en undervurdering av den uorganiserte proletarmasse og deres politiske modenhet. Først i en revolusjonær periode, i de store igangsettende klassekampe, viser hele den oppdragende virkning av den hurtige kapitalistiske utvikling seg og den sosialdemokratiske innflytelse på de bredeste folkelige lag - noe tallene over organisasjoner og selv valgstatistikker kun gir et ganske svakt begrep om i rolige perioder. Innenfor de siste par år har vi sett i Russland hvordan det av den minste partielle konflikt mellom arbeidere og arbeidsgivere, av den minste lokale brutalitet fra regjeringsorganenes side straks kan oppstå en stor generell proletarisk aksjon. Alle og enhver ser det og finner det naturlig, fordi der nå en gang er "revolusjon" i Russland. Hva betyr dette imidlertid? Det betyr, at klassebevisstheten, klasseinstinktet er i høyeste grad levende hos det russiske proletariat, slik at det umiddelbart oppfatter enhver konkret sak i en hvilken som helst mindre arbeidergruppe som en allminnelig sak, som et klasseanliggende og lynraskt reagerer på det som et hele. Mens selv de heftigste faglige konflikter i Tyskland, i Frankrike, i Italia, i Holland ikke fremkaller noen alminnelig aksjon fra arbeiderklassens side - hadde det også bare vært den organiserte del - så utløser selv den minste foranledning en hel storm i Russland. Det betyr imidlertid ikke annet enn - hvor paradoksalt det enn måtte lyde - at for øyeblikket er klassebevisstheten hos det unge uskolerte, svakt opplyste og fremdeles svakere organiserte russiske proletariat uendelig sterkere enn hos de organiserte, skolerte og opplyste arbeidere i Tyskland eller i noe annet europeisk land. Og dette har ikke noe at gjøre med noen bestemt dyd hos det "unge ubrukte Østen" i sammenlikning med det "råtne Vesten". Det er ganske enkelt resultatet av den umiddelbare revolusjonære masseaksjon. Hos den tyske opplyste arbeider er den klassebevissthet som er innpodet i ham av sosialdemokratiet, teoretisk, latent: Under perioden med den borgerlige parlamentarismes herredømme kan det som regel ikke manifestere seg som direkte masseaksjon; det er her den ideelle sum av de enkelte valgkretsers fire hundre parallellaksjoner under valgkampen, de mange økonomiske partielle kamper og tilsvarende ting. I revolusjonen, hvor massene selv dukker opp på den politiske scene, blir klassebevisstheten praktisk, aktiv. Derfor har et års revolusjon gitt det russiske proletariat den "skolering" som 30 års parlamentarisk og faglig kamp ikke har kunnet gi det tyske proletariatet kunstig. Ganske visst vil denne levende aktive klassefølelse hos proletariatet i Russland også svinne hen i betydelig grad etter revolusjonsperiodens avslutning og den borgerlig-parlamentariske rettsstats etablering eller snarere slå om i en skjult, latent form. Men det er omvendt like så sikkert, at i Tyskland i en periode med sterke politiske aksjoner vil den levende handledyktige revolusjonære klassefølelse gripe de bredeste lag av proletariatet, og det jo hurtigere og mektigere, jo mer omfattende sosialdemokratiets oppdragende innsats har vært. Denne innsats så vel som hele den nåtidige tyske politikks ansporende og revolusjonerende virkning, vil vise seg i at alle de hærskarer som nå i tilsynelatende politisk stupiditet er uimottagelige for sosialdemokratiets og fagforeningenes organisasjonsforsøk - at de plutselig vil slutte opp om sosialdemokratiets fane. En revolusjonær periode av seks måneders varighet vil, hva skoleringen av disse fremdeles uorganiserte masser angår, kunne fullende, hva ti års folkemøter og utdeling av løpesedler ennå ikke har vært i stand til å fullføre. Og når forholdene i Tyskland har utviklet seg frem til dette modenhetstrinn, vil de lag som i dag er uorganiserte og tilbakestående, nødvendigvis utgjøre det mest radikale og pågående element i kampen. Det vil ikke være noen som må trekkes etter. Hvis det kommer til massestreiker i Tyskland, vil det sannsynligvis ikke være de best organiserte - sikkert ikke boktrykkerne - men de dårligst organiserte eller de uorganiserte, gruvearbeiderne, tekstilarbeiderne og kan hende også landarbeiderne, som utvikler den største aksjonsevne.
På denne måten når vi imidlertid også i Tyskland til den samme slutning, når det dreier seg om ledelsens egentlige oppgaver og sosialdemokratiets rolle overfor massestreikene, som i analysen av de russiske begivenheter. La oss nemlig forlate det pedantiske skjema for et organisert mindretalls demonstrative massestreiker, iverksatt av parti og fagforening og vende oss mot det levende bilde av en virkelig folkebevegelse som med elementær kraft oppstår av den ytterste tilspisning av klassemotsetningene og den politiske situasjonen, en bevegelse som kommer til uttrykk både i politiske og økonomiske stormende massekamper og massestreiker. I et slikt tilfelle kommer sosialdemokratiets oppgave åpenbart ikke til at bestå i den tekniske forberedelse og ledelse av massestreikene, men fremfor alt i en politisk ledelse av hele bevegelsen.
Sosialdemokratiet er proletariatets mest opplyste og klassebevisste fortropp, det kan og må ikke fatalistisk med korslagte armer vente på at den "revolusjonære situasjon" skal inntreffe, vente på at den spontane folkebevegelse skal falle ned fra himmelen. Det må tvert om som alltid være forut for tingenes utvikling, søke å fremskynde dem. Det kan det imidlertid ikke gjøre ved bare i tide og utide plutselig helt ut i luften utsende "parolen" om en massestreik, men det kan først og fremst gjøres gjennom at man overfor de bredeste proletariske lag klarlegger hvordan denne revolusjonære periode uunngåelig må inntreffe og hvilke indre sosiale momenter som fører dertil, samt de politiske konsekvenser. Hvis brede proletariske lag skal kunne vinnes for sosialdemokratiets politiske masseaksjon, og hvis sosialdemokratiet på den annen side omvendt skal gripe og beholde den virkelige ledelse, i politisk forstand bli herre over hele bevegelsen, så må det med full klarhet, konsekvens og besluttsomhet vite å fastsette taktikken og målene i den kommende kampperiode.
Vi har sett at massestreiken i Russland ikke er et kunstprodukt av en villet taktikk fra sosialdemokratiets side, men et naturlig historisk fenomen oppstått av den nåværende revolusjons grunnlag. Men hvilke momenter er det som har frembragt disse nye former for revolusjonære manifestasjoner i Russland?
Den russiske revolusjon har som sin nærmeste oppgave å avskaffe absolutismen og opprette en moderne borgerlig parlamentarisk rettsstat. Det er formelt nøyaktig den samme oppgave, som Tyskland ble stilt overfor gjennom marsrevolusjonen og Frankrike i den store revolusjon i slutten av det 18. århundre. Men forholdene, det historiske miljø som disse formelt analoge revolusjoner har funnet sted i, er vesensforskjellige fra dagens Russland. Det avgjørende er den omstendighet at mellom disse borgerlige revolusjoner i Vesten og de nåtidige borgerlige revolusjoner i øst er en hel syklus i den kapitalistiske utvikling bragt til ende, en utvikling som ikke bare hadde omfattet de vest-europeiske land, men også det absolutistiske Russland. Storindustrien med alle dens konsekvenser, den moderne klassedeling, de skarpe sosiale kontraster, det moderne storbyliv og det moderne proletariat er i Russland blitt den herskende, dvs. den utslagsgivende produksjonsform i den sosiale utvikling. På dette grunnlag er det imidlertid oppstått den merkverdige motsigelsesfylte historie at den formelt sett borgerlige revolusjon i første rekke blir gjennomført av et moderne klassebevisst proletariat og i et internasjonalt miljø, som bærer preg av det borgerlige demokratiets forfall. Det er ikke borgerskapet som nå er det førende revolusjonære element, slik det var i Vestens tidligere revolusjoner, da de proletariske masser oppløst i småborgerlighet stilte leietropper for borgerskapet, men omvendt: det klassebevisste proletariat er det ledende og drivende element, mens de storborgerlige lag dels er direkte kontrarevolusjonære, dels vagt liberale, og kun småborgerskapet på landet ved siden av den småborgerlige intelligens i byene er klart opposisjonelt, ja, revolusjonært innstilte. Det russiske proletariat som i så høy grad er bestemt til å spille en ledende rolle i den borgerlige revolusjon, trer selv inn i kampen fri for alle illusjoner om det borgerlige demokrati, og derfor også med en sterkt utviklet bevissthet om dets egne særlige klasseinteresser under et skarpt tilspisset motsetningsforhold mellom kapital og arbeid. Dette motsigelsesfulle forhold kommer til uttrykk i den kjensgjerning at i denne formelt borgerlige revolusjon blir det borgerlige samfunns motsetning til absolutismen dominert av proletariatets motsetning til det borgerlige samfunn, at proletariatets kamp retter seg med samme kraft mot absolutismen som mot den kapitalistiske utbytning, at programmet for den revolusjonære kamp med samme ettertrykk tar sikte på den politiske frihet og på erobringen av 8-timersdagen, så vel som en menneskeverdig materiell eksistens for proletariatet. Den russiske revolusjons dobbelte karakter ytrer seg i den nære forbindelse og vekselvirkning mellom den økonomiske og den politiske kamp, som vi f.eks. har lært det at kjenne under begivenhetene i Russland, og som finner sitt tilsvarende uttrykk i massestreiken.
I de tidligere borgerlige revolusjoner, da skoleringen og ledelsen av de revolusjonære masser på den ene siden ble besørget av de borgerlige partier, mens det på den andre siden kort og godt dreide seg om å styrte den gamle regjering, var den korte barrikadekamp den passende form for den revolusjonære kamp. I dag, når arbeiderklassen i løpet av den revolusjonære kamp selv må komme til klarhet, selv må samle seg og føre an, og hvor revolusjonen på sin side like mye er rettet mot den gamle statsmakten som mot den kapitalistiske utbyttingen, blir massestreiken stående som det naturlige middel til å rekruttere, revolusjonere og organisere de bredeste proletariske lag til aksjon, og samtidig er den et middel for å undergrave den gamle statsmakt og demme opp for den kapitalistiske utbytting. Industriproletariatet i byene er nå revolusjonens sjel i Russland. Men for å igangsette noen som helst direkte politisk aksjon som masse, må proletariatet først samle seg som en masse, og i dette øyemed må det først og fremst begi seg ut av fabrikker og verksteder, av sjakter og masovner, det må overvinne atomiseringen og oppsplittingen i enkeltverksteder som det er dømt til under kapitalens daglige åk. Massestreiken er altså den første impulsive form for enhver revolusjonær aksjon fra proletariatets side, og jo mer industrien blir den sosiale økonomis fremherskende form, jo mer fremtredende proletariatets rolle er i revolusjonen, og jo mer utviklet motsetningen er mellom arbeid og kapital, jo mektigere og jo mer utslagsgivende må massestreiken bli. Den tidligere hovedform for de borgerlige revolusjoner, barrikadeslaget, det åpne møte med statens væpnede makt, er i dagens revolusjon kun det ytterste punkt, kun et moment i hele den prosess som den proletariske massekamp gjennomløper.
Og i revolusjonens nye form er man dermed også nådd frem til den sivilisering og mildning av klassekampen som profetisk ble forutsagt av det tyske sosialdemokratis opportunister, Bernstein, David og andre. Riktignok betraktet disse den med lengsel forventede mildning og sivilisering av klassekampen i de småborgerlig-demokratiske illusjoners ånd, idet klassekampen utelukkende blir begrenset til den parlamentariske kamp, og gaterevolusjonen ganske enkelt blir avskaffet. Historien har funnet løsningen på en noe mer dyptgående og finere måte: med den revolusjonære massestreikens fødsel, som ganske visst ikke erstatter den nakne brutale gatekamp fullstendig og ikke gjør den overflødig, men bare reduserer den til et enkelt moment i den lange politiske kampfase, knytter massestreiken samtidig forbindelsen mellom revolusjonsperioden og et i ordets egentlige forstand enormt kulturarbeide: den materielle og åndelige fremgang for den samlede arbeiderklasse gjennom "siviliseringen" av den kapitalistiske utbyttings barbariske former.
På den måten fremstår massestreiken altså ikke som et spesifikt russisk produkt utsprunget av absolutismen, men som en allminnelig form i den proletariske klassekamp, som følger av den kapitalistiske utviklings nåværende stadium og av klasseforholdene. De tre borgerlige revolusjoner: den store franske, den tyske marsrevolusjon og dagens russiske danner med dette som utgangspunkt en fortløpende utviklingskjede, der det kapitalistiske århundres blomstring og nedgang avspeiler seg. I den store franske revolusjon gir det borgerlige samfunns fremdeles ikke helt utviklede indre motsetninger plass for veldige kamper gjennom en lenger periode, da alle de motsetninger som først vokser frem og modnes i revolusjonens hete, raser uhindret og utvunget ut i en hensynsløs radikalisme. Det tyske borgerskaps revolusjon, som bryter ut midtveis i den kapitalistiske utvikling et halvt århundre senere, blir allerede bremset av interessemotsetningen og likevekten i styrkeforholdet mellom arbeid og kapital og kvalt gjennom et borgerlig-føydalt kompromiss som reduserer det hele til en kort, ynkelig og halvveis forstummet episode. Der går et halvt århundre til, og vi ser dagens revolusjon stå på et punkt ved den historiske vei som allerede er nådd opp over fjellet, har passert over det kapitalistiske samfunns høydepunkt, der den borgerlige revolusjon ikke mer han kveles av motsetningen mellom borgerskap og proletariat, men tvert om vil utfoldes videre i en ny lang periode med mektige sosiale kamper, hvorunder betalingen av den gamle regning (herunder avregningen med absolutismen) ser ut som en bagatell i sammenlikning med de mange nye regninger som revolusjonen selv kommer med. Under det absolutistiske Russlands særlige omstendigheter realiserer dagens revolusjon altså samtidig den internasjonale utviklings generelle resultater, og synes i mindre grad å være en siste utløper av de gamle borgerlige enn en forløper for en ny serie proletariske revolusjoner i vest. Nettopp fordi det mest tilbakeliggende land i så utilgivelig grad har vært for sent ute med sin borgerlige revolusjon, viser det veier og metoder for proletariatets fortsatte klassekamp i Tyskland og i de fremskredne kapitalistiske lande.
Det må etter dette stå klart at det også sett fra denne side vil være fullstendig forfeilet å betrakte den russiske revolusjon på avstand som et smukt skuespill, som noe spesifikt "russisk" og i høyden beundre de kjempendes heltemot, dvs. kampens ytre fremtredelsesformer. Mye viktigere er det at de tyske arbeidere lærer å betrakte den russiske revolusjon som deres eget anliggende, ikke bare i den forstand at det dreier seg om internasjonal klassesolidaritet med det russiske proletariat, men fremfor alt som et kapitel av deres egen sosiale og politiske historie. Fagforeningsledere og parlamentarikere som betrakter det tyske proletariat som "for svakt" og de tyske forhold for umodne til revolusjonære massekamper, har åpenbart ingen anelse om at målestokken for klasseforholdenes modenhet i Tyskland og proletariatets makt ikke ligger i de tyske fagforeningers statistikker eller i valgstatistikkene, men i den russiske revolusjons forløp. På samme måte som modenhetsgraden av de franske klassemotsetninger under julimonarkiet og junislaget i Paris avspeilet seg i den tyske marsrevolusjon, både i dens forløp og i dens fiasko, på samme måte avspeiles i dag de tyske klassemotsetningers modenhetsgrad i den russiske revolusjons eksempler, i dens makt. Og mens den tyske arbeiderbevegelses byråkrater leter etter bevis på deres styrke og modenhet i sine skrivebordsskuffer, ser de ikke at det de leter etter ligger like for øynene av dem i en stor historisk åpenbaring, for historisk sett er den russiske revolusjon en refleks av den internasjonale - det vil i første rekke si den tyske - arbeiderbevegelse.
Det ville derfor være et altfor ynkelig og grotesk bagatellaktig resultat av den russiske revolusjon, dersom det tyske proletariat bare på linje med kameratene Frohme, Elm og andre lånte den ytre form for kampen, nemlig massestreiken som en reservekanon, i tilfelle av at valgretten skulle bli kassert, altså som et passivt middel i den parlamentariske offensiv. Hvis man tar valgretten fra oss når det gjelder riksdagen, så forsvarer vi oss. Det er en ganske innlysende sak. Men for å beslutte dette behøver man ikke å kaste seg ut i en heltepositur á la Danton, som kamerat Elm har gjort det i Jena. Å forsvare de beskjedne mål av parlamentariske rettigheter som man allerede sitter inne med, er noe langt mindre enn den himmelstormende fornyelse som behøvde den russiske revolusjons fryktelige ofre til incitament - det er bare ethvert opposisjonspartis første og enkleste plikt. Men den rene defensiv må aldri alene være uttømmende for proletariatets politikk i en revolusjonsperiode. Og når det på den ene siden er vanskelig å forutse med sikkerhet om likvideringen av den alminnelige valgrett i Tyskland vil skape en situasjon som absolutt vil fremkalle en massestreikaksjon med det samme, så er det på den andre siden ganske sikkert at så snart vi er trådt inn i en periode med omfattende masseaksjoner i Tyskland, vil det bli umulig for sosialdemokratiet å bygge sin taktikk utelukkende på en parlamentarisk defensiv. Å bestemme foranledningen og momentet på forhånd for utbruddet av massestreiker i Tyskland, ligger utenfor sosialdemokratiets makt, fordi det ligger utenfor dets makt å skape historiske situasjoner gjennom partivedtak. Hva det derimot kan og må gjøre er at klarlegge de politiske retningslinjer for disse kamper når de en gang inntreffer, og formulere det i en besluttsom og konsekvent taktikk. Man holder ikke de historiske begivenheter i tømme ved å lage forskrifter for dem, men ved å gjøre seg deres sannsynlige og beregnelige konsekvens bevisst og innrette sin egen handlemåte deretter.
Den truende politiske fare som den tyske arbeiderbevegelse i en rekke år først og fremst har sett i øynene, er et statskupp fra reaksjonens side med henblikk på å vriste den viktigste politiske rettighet, nemlig retten til å delta i riksdagsvalgene, fra de brede lag blant den arbeidende befolkning. På tross av den uhyre rekkevidde som denne eventuelle begivenhet vil få, er det som sagt umulig med bestemthet å hevde at det som følge av et slikt statskupp straks deretter bryter en åpen folkebevegelse frem i form av en massestreiker, fordi utallige omstendigheter og momenter som er med på å bestemme situasjonen under en massebevegelse, er ukjente for oss i dag. Men når man tenker på, hvordan situasjonen i dag i Tyskland er blitt tilspisset til det ytterste, på de mangfoldige internasjonale følger den russiske revolusjon har fått, og endelig på det kunstig fornyede Russland, så står det klart at den omveltning i tysk politikk som ville oppstå av en forkastelse av retten til å delta i riksdagsvalg, ikke ville kunne bli stående ved kampen om denne valgrett alene. I løpet av en kortere eller lenger periode, ville et slikt statskupp med elementær makt snarere trekke et stort generelt oppgjør med brødspekulantene med seg, et oppgjør med de kunstig høye kjøttpriser, med hele den utpining som er en følge av den grenseløse opprustning til lands og til vanns, med korrupsjonen i kolonipolitikken, med den nasjonale skjensel som prosessene i Königsberg [20] innebærer, med stillstanden i sosialreformen og med jernbanefolkenes, postfunksjonærenes og landarbeidernes rettsløshet, med hånet og bedraget overfor gruvearbeiderne, med Löbtauerdommer [21] og hele klassejustisen, med det brutale lockoutsystem - kort og godt med hele det trykk som de øst-elbiske junkere og storkapitalistiske kartellherrer i fellesskap har utøvd gjennom tyve år.
Men når steinen endelig begynner å rulle, så kan den likegyldig om sosialdemokratiet ønsker det eller ei, ikke stanses. Motstanderne av massestreiken pleier å avvise læren og eksemplene fra den russiske revolusjon med en påpekning av at de overhodet ikke er retningsgivende, først og fremst fordi det først måtte foregå et mektig sprang fra et orientalsk despoti inn i en moderne borgerlig rettsorden. Den formelle avstand mellom den gamle og den nye politiske orden skal tjene som tilstrekkelig forklaring på voldsomheten og maktbruken under revolusjonen i Russland. I Tyskland har vi for lengst rettsstatens nødvendigste former og garantier, og derfor skulle en så elementær utladning av de sosiale motsetninger være en umulighet her. De som tenker på denne måte, glemmer imidlertid at hvis det en gang bryter åpne politiske kamper ut i Tyskland, så vil det historisk betingede mål være et ganske annet enn det i dag er i Russland. Nettopp fordi den borgerlige rettsorden har eksistert lenge i Tyskland, fordi den altså til fulle hadde tid til å bli uttømt og nå er på retur, fordi det borgerlige demokrati og liberalismen har hatt tid til å dø ut, kan det ikke lenger være tale om en borgerlig revolusjon i Tyskland. Og derfor kan det i en periode med åpne politiske folkekamper nå bare handle om proletariatets diktatur i Tyskland som det siste historiske nødvendige mål. Den avstand som finnes mellom denne oppgave og de nåværende tilstander i Tyskland er imidlertid langt voldsommere enn avstanden mellom den borgerlige rettsorden og det orientalske despoti, og derfor kan denne oppgave heller ikke fullbyrdes på én gang, men må gjennom en lang periode med voldsomme sosiale kamper.
Men ligger det ikke et skarpt motsetningsforhold gjemt i de perspektiver som her trekkes opp? Det heter på den ene siden at i en eventuell fremtidig periode med politisk masseaksjon vil de mest tilbakestående lag av det tyske proletariat, landarbeiderne, jernbanefolkene og postslavene først erobre retten til å organisere seg, at utbyttingens verste utvekster først må bli overvunnet, mens på den andre siden den politiske oppgave allerede i denne periode skal være den politiske makterobring ved hjelp av proletariatet! På den ene siden økonomisk faglig kamp for de nære interesser, for å forbedre arbeiderklassens materielle situasjon, på den andre siden sosialdemokratiets ytterste endemål! Javisst, det er krasse motsetninger - ikke motsetninger i vårt resonnement, men derimot motsetninger i den kapitalistiske utvikling. Den forløper ikke etter en perfekt rett linje, men i en skarp sikk-sakk-linje som et lyn. På samme måte som de forskjellige kapitalistiske land representerer de forskjellige stadier i utviklingen, forholder det seg innenfor hvert enkelt lands forskjellige lag av den samme arbeiderklasse. Historien venter imidlertid ikke tålmodig på at de mest tilbakestående lande og lag får innhentet de mest fremskredne, slik at alt kan bevege seg symmetrisk videre som et stramt geledd. Den lar det allerede komme til eksplosjoner på de mest utsatte punkter, så snart forholdene er modne, og i den revolusjonære periodes storm blir det forsømte på få dager og måneder innhentet, det ulike utliknet, og det samlede sosiale fremskritt med et rykk ført et stort skritt videre.
Som i den russiske revolusjonen, der interessene i alle lag og på alle utviklingstrinn i arbeiderbefolkningen samles i det sosialdemokratiske program for revolusjonen og i de mange enkelte kamper i proletariatets store klasseaksjon, slik vil det også skje i Tyskland når tiden er moden. Og sosialdemokratiets oppgave vil heretter være å innrette sin taktikk ikke etter de mest tilbakestående utviklingsfaser, men etter de mest fremskredne.
Det viktigste krav i de store kampenes tidligere eller senere fase som den tyske arbeiderklasse må være forberedt på, er ved siden av en taktikk basert på fullstendig besluttsomhet og konsekvens, den størst mulige aksjonsevne, dvs. den største mulige enhet innenfor den ledende sosialdemokratiske del av den proletariske masse. Imidlertid har de første svake forsøk på å forberede en større masseaksjon allerede med det samme avslørt en viktig ulempe på dette punkt: nemlig det fullstendige skille og den selvstendiggjøring av to organisasjoner innenfor arbeiderbevegelsen - sosialdemokratiet og fagforeningene.
Hvis man ser nærmere på massestreikene i Russland og samtidig på forholdene i selve Tyskland, blir det klart at det er umulig å forestille seg noen som helst større masseaksjon, en såkalt politisk massestreik, hvis det da ikke bare skal innskrenke seg til en éngangsdemonstrasjon. Fagforeningene ville ikke være mer interessert i en slik aksjon enn sosialdemokratiet. Det skyldes ikke den kjensgjerning som fagforeningslederne innbiller seg, at sosialdemokratiet med sin mye mindre organisasjon skulle være henvist til medvirkning fra de 1¼ million fagorganiserte og ikke skulle kunne få noe i gang "uten dem". Det har en langt mer dyptliggende årsak: enhver direkte masseaksjon eller periode med åpenlyse klassekamper ville nemlig samtidig være en politisk og økonomisk kamp. Om det av en eller annen grunn på et tidspunkt skulle komme til omfattende politiske kamper, til massestreiker, i Tyskland, vil det samtidig være innledningen til en periode med mektige faglige kamper i Tyskland, og da vil begivenhetene overhodet ikke spørre om hvorvidt fagforeningslederne har gitt bevegelsen sin velsignelse eller ei. Stiller de seg ved siden av bevegelsen, eller forsøker de kan hende til og med å sette seg opp mot den, så vil følgen av en slik holdning bare være at fagforeningslederne - akkurat som partilederne i tilsvarende tilfelle - ganske enkelt blir skjøvet til side av begivenhetene, mens massene utkjemper både de økonomiske og de politiske kamper uten dem.
Ja, faktisk. Skillet mellom den politiske og den økonomiske kamp og selvstendiggjøringen av de to deler er ikke annet enn et kunstig og også historisk betinget produkt av den parlamentariske periode. Under det borgerlige samfunns rolige "normale" gang blir på den ene siden den økonomiske kamp splittet opp og oppløst i en masse enkeltkamper i hver bedrift, i hver produksjonsgren; på den andre siden blir den politiske kamp ikke utført av massen selv i en direkte aksjon, men på vikarierende måte i former som svarer til den borgerlige stat gjennom press mot de lovgivende forsamlinger. Så snart en periode med revolusjonære kamper opprinner, dvs. så snart massene dukker opp på valplassen, forsvinner både den økonomiske kamps splittelse og den politiske kamps indirekte parlamentariske form; i en revolusjonær masseaksjon er den politiske og økonomiske kamp ett, og det kunstige skillet mellom fagforening og sosialdemokrati, som opptrer som arbeiderbevegelsens to skilte og helt selvstendige former, er ganske enkelt forsvunnet. Det som imidlertid kommer tydelig til uttrykk i den revolusjonære massebevegelse, stemmer også for den parlamentariske periode, når vi tenker på den faktiske situasjonen. Det finnes ikke to forskjellige former for klassekamp for arbeiderklassen, én økonomisk og én politisk. Det finnes bare én klassekamp, som på én og samme tid stiler mot en begrensning av den kapitalistiske utbytting innenfor det borgerlige samfunn og på avskaffelsen av enhver utbytting sammen med det borgerlige samfunn.
Selv om disse to aspekter av klassekampen er skilte i den parlamentariske periode også av tekniske grunner, så utgjør de likevel ikke noe man kan kalle to parallelt løpende aksjoner, men bare to faser, to trinn i arbeiderklassens frihetskamp. Den faglige kamp omfatter arbeidsbevegelsens dagsaktuelle interesser, den sosialdemokratiske kamp dens fremtidsinteresser. Kommunistene, står det i Det kommunistiske manifest, representerer overfor de forskjellige gruppeinteresser (nasjonale, lokale interesser) det samlede proletariats felles interesser, og i de forskjellige utviklingsfaser av klassekampen representerer de den samlede bevegelses interesse, dvs. slutmålene for proletariatets frigjøring. Fagforeningene representerer gruppeinteressene og et utviklingstrinn innenfor arbeiderbevegelsen. Sosialdemokratiet representerer arbeiderklassen og dennes frigjøringsinteresser i sin helhet. Forholdet mellom fagforeningene og sosialdemokratiet er derfor enkeltdelens forhold til helheten, og når teorien om "likeberettigelse" mellom fagforeningene og sosialdemokratiet finner så stor gjenklang hos fagforeningslederne, så hviler det på en grundig feilvurdering av selve fagorganisasjonens vesen og dens rolle i arbeiderklassens generelle frihetskamp.
Denne teori om en parallell aksjon fra sosialdemokratiets og fagforeningenes side og om deres "likeberettigelse" er dog ikke fullstendig grepet ut av luften, men har sine historiske røtter. Den beror nemlig på illusjonen om en rolig og "normal" periode i det borgerlige samfunn, i hvilken sosialdemokratiets politiske kamp tilsynelatende går opp i den parlamentariske kamp. Men den parlamentariske kamp, det supplerende motstykke til fagforeningskampen, er på samme måte som denne utelukkende en kamp som utspiller seg på den borgerlige samfunnsordens grunnvoll. Ifølge dens natur dreier det seg om politisk reformarbeid, på samme måte som fagforeningene arbeider for økonomisk reformarbeid. Den representerer politisk dagsaktuelt arbeid på samme måte som fagforeningene representerer økonomisk dagsaktuelt arbeid. Den utgjør på linje med dette også bare en fase, et utviklingstrin innenfor helheten av den proletariske klassekamp, hvis sluttmål på samme måte peker utover den parlamentariske kamp som utover fagforeningenes kamp. Den parlamentariske kamp forholder seg derfor også til sosialdemokratisk politisk som en enkelt del til helheten, nøyaktig som fagforeningsarbeidet. Sosialdemokratiet er i seg selv nettopp en sammenfatning av så vel det parlamentariske som den faglige kamp i en klassekamp rettet mot avskaffing av den borgerlige samfunnsorden.
Teorien om fagforeningenes "likeberettigelse" med sosialdemokratiet er altså ikke bare en teoretisk misforståelse, ikke bare en feiltagelse, men den er et uttrykk for en velkjent tendens hos den opportunistiske fløy innenfor sosialdemokratiet, en fløy som vil redusere arbeiderklassens politiske kamp til faktisk kun å være den parlamentariske kamp, forvandle sosialdemokratiet fra at være et revolusjonært proletarisk til at bli et småborgerlig reformparti. [**]
Hvis sosialdemokratiet var villig til å akseptere fagforeningenes teori om "likeberettigelsen", ville det dermed indirekte og stilltiende akseptere den forvandling som lenge er blitt tilstrebet av representantene for den opportunistiske retning.
Imidlertid er en slik forskyvning av forholdene innenfor arbeiderbevegelsen i Tyskland mer umulig enn i noe annet land. Det teoretiske forholdsom sier at fagforeningene bare er en del av sosialdemokratiet, finner nettopp i Tyskland sin klassiske illustrasjon i kjensgjerningene, i den levende praksis. Det kommer faktisk til uttrykk i tre retninger. For det første er de tyske fagforeninger direkte et produkt av sosialdemokratiet: Det et sosialdemokratiet som har skapt den første begynnelse til en fagbevegelse i Tyskland; det er dette som har flasket det opp og til dags dato levert deres ledere og organisasjonens mest aktive krefter.
For det andre er de tyske fagforeninger et produkt av sosialdemokratiet også i den betydning at den sosialdemokratiske lære danner sjelen i den faglige praksis; deres overlegenhet over alle borgerlige og konfesjonelle fagforeninger kan de takke klassekamptanken. Deres praktiske suksess og deres makt er et resultat av at deres praksis er inspirert av den vitenskapelige sosialismes teori, hevet over en sneversynt empirisme. Styrken i de tyske fagforeningers "praktiske politikk" ligger i deres innsikt i den kapitalistiske ordens dypere sosiale og økonomiske sammenhenger. Denne innsikt har de imidlertid ingen andre å takke for enn den vitenskapelige sosialismes teori, som denne praksis støtter seg på. I denne forstand betyr bestrebelsene på å løsrive fagforeningene fra den sosialdemokratiske teori, på å søke etter en annen "fagforeningsteori" i motsetning til sosialdemokratiets ikke annet enn et selvmordsforsøk. Løsrivingen av den faglige praksis fra den vitenskapelige sosialismes teori ville for de tyske fagforeninger bety et øyeblikkelig tap av deres overlegenhet overfor alle de borgerlige fagforeninger, det ville bety et fall fra deres hittil høye nivå ned til et nivå preget av holdningsløs famling, av den rene, platte empirisme.
Endelig og for det tredje er fagforeningene, når det dreier seg om deres tallmessige styrke et produkt av den sosialdemokratiske bevegelse og den sosialdemokratiske agitasjon, noe fagforeningslederne etter hvert har glemt. Ganske visst har den faglige agitasjon i mange distrikter ført an foran den sosialdemokratiske og gjør det stadig vekk, og over alt jevner det faglige arbeid også veien for partiarbeidet. Når det dreier seg om virkningen, arbeider parti og fagforening fullstendig hånd i hånd. Men hvis man tar et overblikk over klassekampen i Tyskland i sin helhet, og over den dypereliggende sammenheng, så forskyver forholdet seg vesentlig. Mange fagforeningsledere pleier gjerne med en viss triumf (og en viss skadefryd) fra deres stolte høyde med 1¼ million medlemmer å se ned på den usle halve million organiserte medlemmer i sosialdemokratiet og minne dem om den gang for 10-12 år siden, da man innenfor sosialdemokratiets rekker fremdeles gjorde seg pessimistiske tanker omkring perspektivene for utviklingen av fagforeningene. De bemerker overhodet ikke at det mellom disse to kjensgjerninger - det høye medlemstal i fagforeningene og det lave tall av organiserte i sosialdemokratiet - består en viss grad av direkte årsakssammenheng. Tusener og atter tusener av arbeidere går ikke inn i sosialdemokratiet fordi de er gått inn i fagforeningene. Etter teorien skulle alle arbeidere være dobbeltorganiserte: gå til to forskjellige slags møter, betale to kontingenter, lese to utgaver av arbeiderpressen osv. Men for å gjøre dette kreves en høy grad av intelligens og en idealisme som av ren pliktfølelse overfor arbeiderbevegelsen ikke skyr daglige ofre når det gjelder tid og penger, foruten også den lidenskapelige form for interesse for det egentlige partiarbeid som kun kan bli tilfredsstilt gjennom tilhørighet til en partiorganisasjon. Alt dette holder stikk, når det dreier seg om det mest opplyste og intelligente mindretal blant de sosialdemokratiske arbeidere i de store byer, der partilivet er tiltrekkende og full av innhold, der arbeidernes levestandard er høyere. Men blant de bredere lag av arbeidermassene i storbyene så vel som i provinsen, i de mindre og minste avkroker, der det lokale politiske liv kun er en uselvstendig refleks av det som skjer i hovedstaden, og der partilivet derfor også er trist og monotont, og hvor arbeiderens økonomiske levestandard for det meste er meget kummerlig - der er dobbeltorganisasjonen meget vanskelig å gjennomføre.
For den sosialdemokratisk innstilte arbeider fra de brede masser blir spørsmålet løst av seg selv på den måten at han simpelthen går inn i sin fagforening. Den umiddelbare interesse i den økonomiske kamp kan han nemlig ikke få tilfredsstilt på annen måte enn ved å gå inn i sin faglige organisasjon, noe som utspringer av selve kampens natur. Kontingenten som ofte er en betydelig belastning av hans økonomi, bringer ham umiddelbar og synlig nytte, og han er også med utgangspunkt i sin sosialdemokratiske holdning i stand til at engasjere seg uten å tilhøre noen spesiell partiorganisasjon: gjennom stemmegivningen til parlamentsvalgene, gjennom deltagelse i sosialdemokratiske møter, ved å følge med på referater av sosialdemokratiske taler holdt i de folkevalgte organer, ved å lese partipressen - man kan f.eks. sammenligne tallet på sosialdemokratiske velgere så vel som abonnement-tallet på "Vorwärts" med tallet på organiserte partimedlemmer i Berlin. Og det som er helt avgjørende: den sosialdemokratisk innstilte gjennomsnittsarbeider fra de brede masser, som det enkle menneske han er, har ikke noen forståelse for den innviklede og fine dobbeltsjel-teorien, men føler seg likevel som sosialdemokratisk organisert i fagforeningen. Selv om sentralforbundene ikke bærer noe offisielt partiskilt, så ser arbeidsmannen i den større eller mindre by de kolleger som står i spissen for hans fagforening, som de mest energiske ledere, og han kjenner dem også som kamerater, som sosialdemokrater fra det offentlige liv: snart som sosialdemokratiske riksdags-, landdags- eller kommunalvalgte, snart som sosialdemokratiske tillitsmenn, formenn i velgerforeningene, partiredaktører, partisekretærer eller ganske enkelt som talere og agitatorer. De tanker om den kapitalistiske utbytting, om klasseforholdene, som han hører i agitasjonen i fagforeningen, og som han er kommet til å kunne like og forstå, er ofte de samme som han kjenner fra den sosialdemokratiske agitasjon: ja, de fleste og mest avholdte talere til fagforeningsmøtene, dem som "setter liv i klutene" og brukes som trekkplastre for de ellers svakt besøkte og søvnige fagforeningsmøter, er nettopp kjente sosialdemokrater.
Dette virker derfor alt sammen i retning av å gi den klassebevisste gjennomsnittsarbeider en følelse av at han, når han er faglig organisert, også tilhører sitt arbeiderparti, er sosialdemokratisk organisert. Og det er nettopp i dette forhold at de tyske fagforeningers egentlige rekrutteringsstyrke ligger. Ikke gjennom et skinn av nøytralitet, men den sosialdemokratiske virkelighet som er deres natur, har gjort fagforeningene i stand til å nå deres nåværende styrke. (I dag er det faktisk ikke noen i Tyskland som lar seg villede av dette skinn). Dette skyldes ganske enkelt den samtidige eksistens av forskjellige fagforeninger med borgerlig partipreg: katolske, Hircsh-Dunskerske osv. Det er gjennom dem man forsøker å begrunne nødvendigheten av enhver påstått "nøytralitet". Når den tyske arbeider som har det fulle frie valg til å tilslutte seg en kristelig, katolsk, evangelisk eller frisinnet fagforening, ikke velger noen av disse, men den "frie fagforening", eller endog går ut av en av de tidligere nevnte, for at slutte seg til den, så gjør han det kun fordi han oppfatter sentralforbundene som organisasjoner for den moderne klassekamp, altså som det som i Tyskland er det samme som sosialdemokratiske fagforeninger. Kort og godt - det skinn av "nøytralitet" som eksisterer for mange fagforeningsledere, er ikke noen realitet for massene i de faglige organisasjoner. Og det er et hell for sentralforbundene. Men hvis dette skinn av "nøytralitet", denne fremmedgjøring og løsriving av fagforeningene fra sosialdemokratiet blir en realitet og i særdeleshet blir til virkelighet i de proletariske massers øyne, så ville fagforeningene straks miste hele deres fortrinn overfor de konkurrerende borgerlige forbund og dermed også deres rekrutteringskraft, deres livgivende ild. Det som her er sagt, blir slående bevist av allment kjente fakta. Skinnet av partipolitisk "nøytralitet" fra fagforeningenes side kunne nemlig gjøre fremragende tjeneste som lokkemiddel i et land der sosialdemokratiet selv ikke er vel ansett hos massene, der dette å knytte deres dårlige ry til en arbeiderorganisasjon snarere skader enn hjelper i massenes øyne, der fagforeningene altså først selv må rekruttere sine tropper fra en ganske uopplyst, borgerlig innstilt masse.
England var et eksempel på et slikt land gjennom hele det forrige århundre, og er det også i høy grad i dag. I Tyskland er partiforholdene imidlertid helt annerledes. I et land der sosialdemokratiet er det mektigste politiske parti, og der dets rekrutteringskraft kommer til uttrykk gjennom en hær på over tre millioner proletarer, er det latterlig å snakke om sosialdemokratiets avskrekkende rykte og om nødvendigheten av at arbeidernes kamporganisasjon hykler politisk nøytralitet. Bare dette å stille tallene på sosialdemokratiske velgere opp mot tallene fra de faglige organisasjoner i Tyskland er nok til å gjøre det klart for ethvert barn, at de tyske fagforeninger ikke verver sine medlemmer hos de uopplyste borgerlig sinnede masser som i England, men blant en masse som allerede er blitt satt i bevegelse av sosialdemokratiet og vunnet for klassekamptanken blant den sosialdemokratiske velgermasse. Mange fagforeningsledere avviser med harme tanken om å betrakte fagforeningene som rekrutteringsskole for sosialdemokratiet - det er en av "nøytralitetsteoriens rekvisitter". Faktisk er den for dem tilsynelatende så fornærmende, men i virkeligheten høyst smigrende formodning blitt til fantasi i Tyskland av den enkle grunn, at det for det meste forholder seg like omvendt - det er sosialdemokratiet som i Tyskland utgjør rekrutteringsskolen for fagforeningene. Selv om organisasjonsarbeidet for fagforeningene fremdeles er meget vanskelig og møysommelig (slik at det vekker og nærer den illusjon hos fagforeningslederne at det er dem som pløyer de første furer og sår de første spirer i det proletarisk nyinnvunne land), så er jorden i virkeligheten allerede blitt gjort dyrkbar av den sosialdemokratiske plog, men fagforeningenes spirer og såmannen selv må også være "rød" sosialdemokratisk, for at høsten skal bli god.
Hvis vi på denne måte ikke sammenlikner fagforeningenes tallmessige styrke med de sosialdemokratiske organisasjoner, men - som riktig er - med den sosialdemokratiske velgermasse, så kommer vi til et resultat som avviker betydelig fra foreningsledernes triumferende seiersbevissthet. Det viser seg nemlig da at de "frie fagforeninger" i dag i virkeligheten fremdeles utgjør et mindretall av Tysklands klassebevisste arbeidere - med deres 1¼ million organiserte utgjør de ikke en gang halvparten av den masse som er blitt vekket av sosialdemokratiet og vunnet for klassekampen.
Den viktigste følge av de anførte fakta er at den fullstendige enhet mellom den faglige og sosialdemokratiske arbeiderbevegelse som er så ubetinget nødvendig for de kommende massekamper i Tyskland, faktisk er til stede, og den har nettopp fotfeste i de brede masser som på én og samme tid utgjør grunnlaget for sosialdemokratiet og for fagforeningene, og i deres bevissthet er begge sider av bevegelsen smeltet sammen til en åndelig enhet. Den påståtte motsetning mellom sosialdemokratiet og fagforeningene skrumper i denne sammenheng inn til å være en motsetning mellom sosialdemokratiet og det øverste lag av fagforeningsfunksjonærer, som imidlertid samtidig markerer motsetningen innenfor fagforeningene mellom en del fagfagforeningslederne og den faglig organiserte proletariske masse.
Den sterke vekst i fagbevegelsen i Tyskland i løpet av de siste 15 år, spesielt i perioden med økonomisk høykonjunktur 1895-1900, har av seg selv medført betydelig selvstendiggjøring av fagorganisasjonene, spesialisering av deres kampmetoder og ledelse og endelig resultert i fremveksten av et regulært fagbyråkrati. Alle disse ting er et fullstendig forklarlig og naturlig historisk produkt av fagforeningenes 15-årige vekst, et produkt av den økonomiske oppgang og av det politiske vindstille i Tyskland. De er, især hva gjelder fagforeningenes funksjonærstand, et historisk nødvendig onde. Men utviklingens dialektikk medfører at det middel som har vært befordrende på fagforeningenes vekst - at det når organisasjonen har nådd en viss størrelse og forholdene en viss modningsgrad, slår over i sin motsetning og kommer til å hemme den videre vekst.
Spesialiseringen av de faglige lederes profesjonelle aktivitet så vel som den snevre synskrets som er forbundet med de oppsplittede økonomiske kamper i en rolig periode, fører hos de faglige funksjonærer altfor lett til både byråkrati og innskrenkethet i oppfatningene. Begge deler ytrer seg imidlertid i en lang rekke tendenser som kan bli høyst skjebnesvangre for den faglige bevegelses fremtid. Dertil hører fremfor alt en overvurdering av organisasjonen som litt etter litt går over fra å være et middel for å nå frem til målet - til å bli et mål i seg selv, et høyeste gode, som kampinteressene ofte blir underordnet. I dette ligger også forklaringen på det behov for hvilepauser som resulterer i at man i redsel viker tilbake for en større risiko og for innbilte farer når det gjelder fagforeningenes beståen, nervøse på grunn av usikkerheten når det dreier seg om større masseaksjoner. Hertil kommer så overvurderingen av selve den faglige kampmåte, dens utsikter og dens resultater. Faglige ledere, som til stadighet er opptatt av økonomiske småkriger og som har det som oppgave å forklare arbeiderne at selv et nokså lite økonomisk resultat, enhver lønnsøkning eller forkortelse av arbeidstiden er av høy verdi, havner selv litt etter litt i den situasjonen at de mister overblikket over den helhetlige situasjonen og over de større sammenhenger.
Bare på den måten kan man forklare at mange fagforeningsledere f.eks. med så stor tilfredshet henviser til resultatene fra de siste 15 år, til de millioner av mark som er oppnådd i lønnsøkninger, i stedet for omvendt å legge vekt på den annen side av medaljen: på den uhyre forringelse av proletarenes levestandard som samtidig har funnet sted på grunn av brødspekulasjon, gjennom skatte- og tollpolitikken, gjennom den jordspekulasjon som har drevet husleiene kraftig i været, kort sagt på alle de objektive tendenser i den borgerlige politikk som for en stor del gjør de resultater som fagforeningene har tilkjempet seg gjennom de siste 15 år, illusoriske. Av hele den sosialdemokratiske sannhet, som ved siden av å vektlegge det faglige arbeid og dets absolutte nødvendighet, legger hovedvekten på kritikken og på de begrensninger som ligger i dette arbeidet, blir bare den halve faglige sannhet tilbake, som utelukkende fremhever det positive ved den dagsaktuelle kamp. Og fortielsen av de objektive begrensninger som den borgerlige samfunnsorden setter for de faglige kamper, utvikler seg endelig til en direkte fiendtlighet overfor enhver teoretisk kritikk som peker på disse begrensninger i forbindelse med arbeiderbevegelsens endelige mål. Ubetinget skamros, grenseløs optimisme, blir gjort til en plikt for enhver "venn av fagbevegelsen". Men ettersom det sosialdemokratiske standpunkt nettopp består i å bekjempe kritikkløs faglig optimisme og kritikkløs parlamentarisk optimisme, blir det til slutt gjort front mot selve den sosialdemokratiske teori. Fagforeningsfunksjonærene søker famlende etter en "ny teori" (som kan tilsvare deres behov og deres oppfatninger), dvs. etter en teori som i motsetning til den sosialdemokratiske lære ville åpne helt ubegrensede perspektiver for økonomisk oppgang på grunnlag av den kapitalistiske orden med utgangspunkt i de faglige kamper. En slik teori har faktisk allerede lenge eksistert: Det dreier seg om professor Sombarts teori, som uttrykkelig ble formulert med henblikk på å drive en kile inn mellom fagforeningene og sosialdemokratiet i Tyskland og lokke fagforeningene over på borgerlig grunn.
I nær sammenheng med disse teoretiske tendenser står en endring av forholdet mellom leder og masse. Den kollegiale ledelse basert på lokale komitéer med deres utvilsomme utilstrekkeligheter erstattes av fagbyråkratenes forretningsmessige ledelse. Initiativ og dømmekraft blir dermed så å si til en fagspesialitet, mens massene i hovedsak er forpliktet til disiplinens mer passive dyd. Disse skyggesider ved funksjonærveldet rommer sikkert også betydelige farer for partiet, noe som den siste nyrekruttering og ansettelse av lokale partisekretærer let kan resultere i - hvis ikke de sosialdemokratiske masser er oppmerksomme på problemet, slik at de omtalte sekretærer forblir rene eksekutivorganer og ikke blir betraktet som utvalgte bærere av initiativ og ledelse i det lokale partiliv.
Men på grunn av de politiske kampenes karakter har man trukket snevrere grenser for byråkratismen innenfor sosialdemokratiet enn innenfor fagforeningene. Her er det nettopp den tekniske spesialisering av lønnskampene, f.eks. avslutningen av kompliserte tariffmessige overenskomster og liknende, som medfører at massen av de organiserte oftest nektes "overblikket over det samlede ervervsliv", noe man begrunner deres manglende kompetanse med. Et resultat av disse forhold er nemlig en argumentasjon som resulterer i enhver teoretisk kritikk av den faglige praksis' utsikter og muligheter blir fordømt, fordi den påstås å være en fare for massenes fromme holdning overfor fagforeningene. Man går her ut fra den antagelse, at arbeidermassene kun kan vinnes og fastholdes i organisasjonen gjennom en blind og barnslig tro på den faglige kamps lykke og hell. I motsetning til sosialdemokratiet, som nettopp baserer sin innflytelse på massenes innsikt i den bestående ordens motsigelser og i hele den kompliserte natur i utviklingen av disse motsigelser, baserer den på massenes kritiske stillingtagen til alle momenter og stadier i deres egen klassekamp, blir fagforeningenes innflytelse og makt etter denne feilaktige teori basert på massenes kritikkløshet og manglende dømmekraft: "Man må la folk beholde troen" - det er det prinsippet som er grunnlaget for at mange fagforeningsfunksjonærer stempler enhver kritikk av fagbevegelsens objektive utilstrekkeligheter som et angrep mot selve bevegelsen.
Endelig er den sterke selvstendiggjøring og "nøytralitet" av fagforeningene overfor sosialdemokratiet også et resultat av denne spesialiseringen og denne byråkratismen. De faglige organisasjoners ytre selvstendighet er oppstått med deres vekst som en naturlig betingelse, noe som har utviklet seg av den tekniske arbeidsdeling mellom den politiske og den faglige kampform. De tyske fagforeningers "nøytralitet" er på sin side oppstått som et produkt av den prøyssisk-tyske politistats reaksjonære foreningslovgivning. Men begge forhold har med tiden endret natur. På bakgrunn av den politiske "nøytralitet", som ble påtvunget fagforeningene, oppstod det senere en teori om deres frivillige nøytralitet, en nødvendighet som skulle være begrunnet i fagforeningskampens natur. Og fagforeningenes tekniske selvstendighet, som skulle hvile på den praktiske arbeidsdeling innenfor den samlede sosialdemokratiske kamp, er nå blitt forvandlet til fagforeningenes uavhengighet av sosialdemokratiet, av dets synspunkter og av dets ledelse - er blitt til den såkalte "likeberettigelse" med sosialdemokratiet.
Dette skinn av uavhengighet og likeberettigelse med sosialdemokratiet kommer imidlertid hovedsaklig til uttrykk hos fagforeningsfunksjonærene, som har sitt utkomme i fagforeningenes forvaltningsapparat. Dessuten er det gjennom en sideordnet eksistens av en stab av faglige funksjonærer, av en fullstendig uavhengig sentralledelse, en mangfoldig fagpresse og endelig med de faglige kongresser skapt et skitn av en fullstendig parallellitet med sosialdemokratiets forvaltningsapparat, med partiledelsen, partipressen og partikongressene. Denne illusjon om likestilling mellom sosialdemokrati og fagforeninger har bl.a. ført til den uhyrlige foreteelse at det på de sosialdemokratiske partikongresser og på de faglige kongresser til dels blir behandlet helt analoge dagsordener, der det blir tatt forskjellige, ja, direkte motstridende beslutninger om de samme problemer. Med utgangspunkt i arbeidsdelingen mellom den kongress som representerer arbeiderbevegelsens allmenne interesser og oppgaver, og fagkongressene som med sitt langt snevrere arbeidsfelt behandler de spesielle spørsmål og interesser som er knyttet til den faglige dagsaktuelle kamp, er det blitt konstruert en splittelse mellom en påstått faglig og en sosialdemokratisk verdensanskuelse, hva angår de samme generelle spørsmål og interesser i arbeiderbevegelsen.
(Og når først denne abnorme tilstand en gang er blitt skapt, har den en naturlig tendens til å vokse og skjerpes. Nå når uskikken med parallelle dagsordener på faglige kongresser og partikongresser er oppstått, medfører selve eksistensen av fagforeningskongressene en naturlig tilskyndelse til en stadig sterkere avgrensning og avstandtagen fra sosialdemokratiet. For å dokumentere sin "selvstendighet" overfor seg selv og andre, for å motbevise at man er overflødig eller underdanig ved bare å gjenta partikongressenes posisjoner, må de faglige kongresser som jo som kjent hovedsaklig er funksjonærkongresser, instinktivt søke å fremheve det som skiller: det "spesielt faglige". På samme måte fører selve eksistensen av en parallell uavhengig sentralledelse for fagforeningene psykologisk til at det hele tiden må gjøres oppmerksom på deres egen uavhengighet av sosialdemokratiets ledelse, og at enhver kontakt med partiet fremfor alt må ses i lyset av spørsmålet om "kompetansegrenser".)
Der har altså utviklet seg den eiendommelige situasjon at den samme fagbevegelse som nede på grunnplanet utgjør en enhet med sosialdemokratiet, oppe i forvaltningsoverbygningen distanserer seg skarpt fra sosialdemokratiet og forholder seg til dette som en annen uavhengig stormakt. Den tyske arbeiderbevegelse får på denne måten den eiendommelige form av en dobbeltpyramide, hvis basis og kropp består av et massiv, men hvis to spisser står langt fra hverandre.
Denne fremstillingen skulle klart vise hva som er den eneste vei å gå for på en naturlig og fruktbar måte oppnå kompakt enhet i den tyske arbeiderbevegelse, en enhet som med henblikk på de kommende politiske klassekamper, men også med henblikk på fagforeningenes egen interesse for sin videre utvikling, er ubetinget nødvendig. Intet ville være mer feilaktig og håpløst enn å ville gjenopprette den enhet som tilstrebes på grunnlag av sporadiske og periodiske forhandlinger omkring enkeltspørsmål innenfor arbeiderbevegelsen mellom den sosialdemokratiske partiledelse og den faglige sentral. Nettopp de to øverste organisasjonsspisser innenfor arbeiderbevegelsen personifiserer, som vi har sett, skillet og selvstendiggjøringen, samtidig som de er - og dette gjelder spesielt den faglige ledelse - bærere og støttepunkter for illusjonen om "likeberettigelsen" og for parallelleksistensen mellom sosialdemokratiet og fagforeningene. Dette å ville opprette enheten mellom de to gjennom en forbindelse mellom partiledelsen og fagbevegelsens øverste ledelse betyr å bygge en bro nettopp der hvor avstanden er størst og overgangen vanskeligst.
(Skulle denne form for forbindelse mellom parti og fagforeninger - disse stormaktsforhandlinger - gå hen og bli til et system, ville det ikke være annet enn en kanonisering av det føderative forhold som eksisterer mellom hele den proletariske klassebevegelse og en del innenfor denne bevegelse, noe det gjelder å gjøre opp med som en abnormitet. Det diplomatisk-føderative forhold mellom den sosialdemokratiske og faglige overinstans kan bare lede til stadig større fremmedgjøring og tilfrysning av forholdene og vil bli en kilde til stadig nye gnisninger. Dette ligger i sakens natur. Gjennom selve den form som dette forholdet har, er det nemlig gitt at det store spørsmål om den harmoniske forening mellom den økonomiske og politiske side av den proletariske frihetskamp blir gjort om til det ubetydelige spørsmål om at der skal være et "vennskapelig naboforhold" mellom "instansene" i Linnenstrasse og på Engel-Ufer, og arbeiderbevegelsens ideer blir skjult av smålige ranghensyn og ømtålighet. Den første prøve på denne diplomatiske instansmetode, forhandlingene mellom partiledelsen og fagbevegelsens øverste ledelse om massestreiken, har allerede levert tilstrekkelig bevis på det håpløse ved denne fremgangsmåten. Og når den øverste ledelsen i fagbevegelsen nylig har erklært at konferanser mellom dem og partiledelsen allerede flere ganger er blitt foreslått, snart fra den ene siden og snart fra den andre, og at de også har funnet sted, så kan denne forsikring sett på bakgrunn av den gjensidige etikette virke meget beroligende og oppløftende. Den tyske arbeiderbevegelse, som står overfor de kommende alvorlige kampproblemer, må imidlertid erkjenne problemene i forbindelse med kampen noe mer dyptgående, og har derfor all mulig grunn til at skyve dette kinesiske mandarinsystem til side og søke løsningen på oppgaven der den etter forholdene er å finne.)
Ikke i toppen, iblant spissene i organisasjonsledelsene og i deres føderative forbund ligger garantien for arbeiderbevegelsens virkelige enhet, men på grunnplanet, blant de organiserte proletariske masser. I bevisstheten hos en million fagforeningsmedlemmer er parti og fagforening faktisk ett, de utgjør nemlig i forskjellige former proletariatets sosialdemokratiske frigjøringskamp. Og derfor gir det også seg selv at det blir nødvendig å avskaffe dette kjølige forhold og de stridigheter som hersker mellom sosialdemokratiet og fagforeningene, og tilpasse deres gjensidige forhold etter bevisstheten hos de proletariske masser, dvs. igjen å slutte fagforeningene til sosialdemokratiet. Det som her vil komme til uttrykk, er bare syntesen av den faktiske utvikling, som førte fra fagforeningenes opprinnelige innordning i sosialdemokratiet til deres fjernelse herfra, for deretter gjennom en periode med sterk vekst både for fagforeningene og sosialdemokratiet å forberede den kommende periode med store proletariske massekamper og dermed gjøre en gjenforening av sosialdemokratiet og fagforeningene til en nødvendighet i begges interesse.
Det dreier seg naturligvis ikke om å oppløse hele den faglige strukturen i partiet, men det dreier seg om å gjenopprette det naturlige forhold mellom ledelsen av sosialdemokratiet og fagforeningene, mellom partikongresser og fagforeningskongresser, som svarer til det faktiske forhold mellom arbeiderbevegelsen som helhet og dens faglige del. En slik vending vil fremkalle kraftig opposisjon hos en del av fagforeningslederne, og annerledes kan det ikke være. Men det er på høy tid at den sosialdemokratiske arbeidermasse lærer å gi uttrykk for sin dømmekraft og aksjonsevne for dermed å bekrefte sin modenhet med henblikk på tidens store kamp og store oppgaver, der massen skal være det handlende kor, ledelsen bare de "talende personer", masseviljens tolker.
Fagbevegelsen er ikke det som avspeiler seg i de helt forklarlige, men feilaktige illusjoner hos et mindretall av fagforeningsledere, men tvert imot det som lever i bevisstheten hos den store masse av proletarer som er vunnet for klassekampen. I denne bevisstheten utgjør fagbevegelsen en del av sosialdemokratiet: "Og hva den er, det våger den å vedstå seg".
* Det beror derfor på en virkelig feiltagelse når kamerat Roland-Holst i forordet til den russiske utgave av sin bok om massestreiken hevder følgende:
"Proletariatet (i Russland R.L.) var siden storindustriens fødsel blitt fortrolig med massestreiken av den enkle grunn at partielle streiker viste seg å være umulige under absolutismens politiske trykk". (Neue Zeit. 1906, no 33.)
Det omvendte var tvertimot tilfellet. Såpass sa også talsmannen for fagforeningskartellet i Petersburg på de russiske fagforeningers annen kongress i februar 1906 i begynnelsen av sitt referat:
"Når det gjelder sammensetningen av den konferanse som jeg ser for meg her, er det ikke nødvendig å fremheve at vår fagbevegelse ikke, som man skulle tro, stammer fra fyrst Swiatopolk-Mirskis "liberale" periode (i 1904 R.L.) eller fra den 22. januar, slik mange forsøker å hevde. Fagbevegelsen har meget dypere røtter; den er uadskillelig knyttet til hele arbeiderbevegelsens fortid. Våre fagforeninger er bare nye organisasjonsformer for ledelsen av den økonomiske kamp som det russiske proletariat allerede har ført i årevis. Uten å fordype oss for meget i historien, kan man vel si at Petersburg-arbeidernes økonomiske kamp antok mer eller mindre organiserte former siden de minnerike streiker i 1896 og 1897. Ledelsen av denne kamp ble, lykkelig kombinert med ledelsen av den politiske kamp, en sak for den sosialdemokratiske organisasjon som het "Petersburg-foreningen for arbeiderklassens frigjøringskamp" som i mars 1898 ble forandret til "Petersburg-komiteen for det russiske sosialdemokratiske arbeiderparti". Det ble her dannet et komplisert system av fabrikk-, distrikts- og forstadsorganisasjoner, som gjennom utallige tråder knytter forbindelsen mellom den sentrale ledelse og arbeidermassene, og gjør det mulig for den å reagere på alle behov innenfor arbeiderbefolkningen ved hjelp av løpesedler. Det ble skapt muligheter for å støtte og lede streiker."
** Da eksistensen av en slik retning innenfor det tyske sosialdemokrati vanligvis benektes, må man hilse den åpenhjertighet med hvilken den opportunistiske retning nylig har formulert sine egentlige mål og ønsker, velkommen. På et partimøte i Mainz den 10. september i år ble følgende resolusjon, fremlagt av dr. David, vedtatt:
"I betraktning av at det sosialdemokratiske parti ikke oppfatter begrepet "revolusjon" som en voldsom omveltning, men som en utvikling i fredelig forstand dvs. en gradvis gjennomføring av et nytt økonomisk prinsipp, avviser den offentlige partiforsamling i Mainz enhver form for "revolusjonsromantikk".
Forsamlingen forstår ved erobringen av den politiske makt ikke annet enn erobringen av folkeflertallet for sosialdemokratiets ideer og krav; en erobring som ikke kan skje med voldelige midler, men bare gjennom en revolusjonering av den enkeltes tanker gjennom åndelig propaganda og gjennom praktisk reformarbeid innenfor alle områder av det politiske og sosiale liv.
I overbevisning om at sosialdemokratiet er meget bedre tjent med de lovlige midler enn med de ulovlige og med en omveltning, avviser forsamlingen den "direkte masseaksjon" som taktisk prinsipp og fastholder prinsippet om parlamentarisk reformarbeid, dvs. den ønsker at partiet heretter på samme vis som tidligere skal anstrenge seg alvorlig for gradvis å nå våre mål gjennom lovgivningens og den organiske utviklings vei.
Den grunnleggende forutsetning for denne reformatoriske kampmetode er ganske visst at muligheten for de eiendomsløse folkemassers deltakelse i lovgivningen i riket ikke blir innskrenket, men utvidet til full likeberettigelse. Av denne grunn regner forsamlingen det for at være arbeidernes ubestridelige rett når det gjelder forsvar mot angrep på deres lovlige rettigheter så vel som tilkjempning av ytterligere rettigheter, også å kunne nedlegge arbeidet i kortere eller lenger tid, hvis alle andre midler svikter.
Da den politiske massestreik imidlertid bare kan gjennomføres med seier for arbeiderne når den holdes innenfor strengt lovlige rammer og de streikende ikke gir den bevæpnede makt noen anledning til inngrep, ser forsamlingen den videre oppbygning av den politiske, faglige og kooperative organisasjon som eneste nødvendige og virksomme forberedelse til bruk av dette kampmiddel. For kun på denne måte kan de forutsetninger skapes innenfor de brede folkemasser, som garanterer det heldige forløp av massestreiken: målbevisst disiplin og passende økonomisk støtte".
Sist oppdatert 8. mai 2007