Artikkelen ble opprinnelig trykt i Iskra i 1904 og i Die Neue Zeit i 1903/1904. Første del er oversatt av Harald Minken etter Gesammelte Werke, bind 1, s. 422-434, Berlin 1972. Den er tidligere trykt i Rødt! nr. 4, 2005. Del II er oversatt av Frans-Arne Stylegar etter teksten i samme verk, s. 434-446.
Det har falt i det russiske sosialdemokratiets lodd å løse en oppgave som ikke har noen paralleller tidligere i sosialismens historie, nemlig å utarbeide en sosialdemokratisk taktikk, bygd på arbeiderklassens klassekamp, i en absolutistisk stat. Forholdene i Russland i dag blir ofte sammenliknet med forholdene i Tyskland på sosialistlovenes tid. Men parallellen er dårlig, for vi bør ikke stirre oss blind på rettsvesen og politi, men oppfatte forholdene i Russland ut fra et politisk standpunkt. Riktignok legger mangelen på demokratiske friheter hindringer i vegen for massebevegelsen, men det betyr forholdsvis lite. Også i Russland har massebevegelsen vist å sprenge grensene som den absolutistiske forfatningen setter, og har skapt seg sin egen, om enn innskrenkede "forfatning" gjennom "gateuro". Den vil den holde fast ved til den endelige seieren over absolutismen. Hovedvanskeligheten for sosialdemokratiets kamp i Russland er derimot at det borgerlige klasseherredømmet er skjult bak absolutismens voldsherredømme. Det gjør at sosialistenes egen lære om klassekamp nødvendigvis får preg av abstrakt propaganda, mens den daglige politiske agitasjonen hovedsakelig får et revolusjonært-demokratisk preg. Sosialistlovene forsøkte å stille arbeiderklassen utafor forfatningen, men i et høyt utviklet borgerlig samfunn, der klassemotsetningene ligger klart i dagen og kommer åpent til uttrykk i parlamentet, var Bismarcks forsøk nokså absurd. I Russland skal det motsatte eksperimentet gjennomføres, nemlig å skape en sosialdemokratisk bevegelse i et samfunn der borgerskapet ikke har den direkte politiske makta.
Dette har betydning - ikke bare for spørsmålet om hvordan den sosialistiske læra skal omplantes til russisk jord, ikke bare for spørsmålet om agitasjonen, men også for organisasjonsspørsmålet. I den sosialdemokratiske bevegelsen er organisasjonen ikke et kunstprodukt av propagandaen, som i de tidligere utopiske sosialistiske forsøkene, men et allerede eksisterende historisk produkt av klassekampen, der sosialdemokratiet bare fører inn den politiske bevisstheten. Under normale forhold, dvs. der hvor borgerskapets etablerte politiske klasseherredømme har oppstått før den sosialdemokratiske bevegelsen, bidrar borgerskapet sjøl i høy grad til å skape den første politiske sammensveising av arbeiderne. "På dette stadiet," sier Det kommunistiske manifest, er "massesammenslutning av arbeiderne ... ennå ikke et resultat av deres egen forening, men av borgerskapets forening." I Russland har sosialdemokratiet fått oppgava å erstatte en historisk prosess med et bevisst politisk inngrep, og føre arbeiderklassen direkte fra den politiske oppsplittingen som danner grunnlaget for det absolutistiske herredømmet, til den høyeste forma for organisasjon som målbevisst kjempende klasse. Derfor er organisasjonsspørsmålet også særlig vanskelig for det russiske sosialdemokratiet. Ikke bare fordi de må løse det uten det borgerlige demokratiets formelle rettigheter, men framfor alt fordi de i en viss forstand må skape organisasjonen "av intet", som Gud den allmektige, uten det politiske råmaterialet som det borgerlige samfunnet har frambrakt andre steder.
Problemet, slik det russiske sosialdemokratiet nå i noen år har stilt det, er nettopp overgangen fra en oppsplittet mengde av sirkler og lokalorganisasjoner, som tilsvarte en forberedende og hovedsakelig propagandistisk fase for bevegelsen, til den organisasjonen som kreves for enhetlig politisk masseaksjon i hele landet. Men siden det framtredende trekket ved de gamle, politisk utdaterte organisasjonsformene var oppsplittingen i helt sjølstyrte og ganske så sjølgode lokalorganisasjoner, så blei naturlig nok sentralisme slagordet for det store organisasjonsløftet i den nye fasen. Sentraliseringstanken var gjennomgangs-melodien i Iskra i bladets tre år lange, lysende kampanje for å forberede partistiftelsen på landsmøtet i 1903. Samme tanke gjennomsyret hele den unge garde i det russiske sosialdemokratiet. Snart skulle det imidlertid vise seg - på landsmøtet og i enda sterkere grad etter landsmøtet - at sentralisme er et slagord som på langt nær uttømmer særpreget og det historiske innholdet i den sosialdemokratiske organisasjonsforma. Ennå en gang har det vist seg at det marxistiske synet på sosialismen ikke på noe område, heller ikke på organisasjonsområdet, kan reduseres til en enkel formel.
Boka til kamerat Lenin - en av Iskras fremragende ledere og kjempere i forberedelseskampanjen til landsmøtet - utgjør den systematiske framstillinga av synspunktene til den ultrasentralistiske retninga i det russiske partiet. Det synet som her framstilles på kraftfullt og uttømmende vis, er oppfatningen til en hensynsløs sentralisme med to framtredende prinsipper. Det ene prinsippet består i å utheve og skille ut den organiserte troppen av erklærte og aktive revolusjonære fra det omliggende miljøet av uorganiserte, men likevel revolusjonært aktive. Det andre prinsippet er den strenge disiplinen og den sentrale organisasjonens direkte og bestemmende innblanding i alle deler av lokalorganisasjonens liv. Det er nok å vise til at etter dette synet har sentralkomiteen for eksempel fullmakt til å organisere alle underordnede deler av partiet, og altså til å bestemme personsammensetningen i alle lokalorganisasjoner fra Genève og Liege til Tomsk og Irkutsk, utferdige lokale vedtekter for dem, oppløse dem ved direktiv og konstituere dem på nytt, og dermed også indirekte påvirke sammensetningen av partiets høyeste organ, landsmøtet. Slik framstår sentralkomiteen som den egentlige aktive kjerna i partiet, og hele resten av organisasjonen bare som sentralkomiteens utførende verktøy.
Lenin ser streng sentralisme i organisasjonen i forening med en sosialdemokratisk massebevegelse som et eget revolusjonært og marxistisk prinsipp, og mener å kunne underbygge det med en mengde fakta. La oss likevel undersøke saka nærmere.
Det finns ingen tvil om at sosialdemokratiet generelt har et sterkt sentralistisk preg. Det har vokst fram fra jordsmonnet til en tendensielt sentraliserende kapitalisme og må utkjempe sine kamper innafor de politiske rammene til en sentralisert borgerlig storstat, og er derfor fra barnsbein av klar motstander av enhver partikularisme og nasjonal føderalisme. Innafor rammene av en bestemt stat er dets oppgave å representere arbeiderklassens felles interesse som klasse, i motsetning til alle partielle interesser og gruppeinteresser i klassen. Derfor søker det overalt naturlig nok å sveise sammen alle nasjonale og religiøse grupper i arbeiderklassen, og alle yrkesgrupper, til et enhetlig, felles parti. Bare under spesielle og unormale forhold, som i Østerrike, har sosialdemokratene vært tvunget til å gjøre unntak og gå inn for et føderalistisk prinsipp.
På denne bakgrunn kunne det aldri være tvil om at det russiske sosialdemokratiet måtte bygge et enhetlig, kompakt arbeiderparti i hele det russiske riket, og ikke et føderativt konglomerat av et utall nasjonale og provinsielle særorganisasjoner. Et ganske annet spørsmål er derimot om graden av sentralisering og utformingen av sentralismen innafor et forent og enhetlig russisk sosialdemokratisk parti.
Ser vi abstrakt på sosialdemokratiets oppgaver som kampparti, ser det i utgangspunktet ut til at partiets kampdyktighet og handlekraft er direkte proporsjonal med sentralismen i organisasjonen. Men mye viktigere enn de abstrakte kravene som må stilles til enhver kamporganisasjon, er her de særlige historiske betingelsene for arbeiderklassens kamp.
Den sosialdemokratiske bevegelsen er den første i klassesamfunnenes historie som i alle deler og i hele bevegelsens forløp er beregnet på å organisere massene og utløse deres sjølstendige direkte aksjon.
Ut fra dette skaper sosialdemokratiet en helt annen slags organisasjon enn de tidligere sosialistiske bevegelsene, for eksempel bevegelsene av jakobinsk-blanquistisk type.
Det virker som om Lenin undervurderer dette når han på side 140 i boka mener at en revolusjonær sosialdemokrat ikke er annet enn "en jakobiner som er uadskillelig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Den avgjørende forskjellen mellom sosialdemokrati og blanquisme ligger altså i følge Lenin i organisasjonen og klassebevisstheten til arbeiderklassen i motsetning til sammensvergelsen til et lite mindretall. Det han glemmer, er at den forskjellen faktisk innebærer en fullstendig omvurdering av organisasjonsbegrepet, et helt nytt innhold for begrepet sentralisme, og en helt ny oppfatning om den gjensidige forbindelsen mellom organisasjonen og kampen.
Blanquismen var ikke innrettet på arbeidermassenes direkte klasseaksjon, og trengte derfor heller ikke en masseorganisasjon. Tvert om - ettersom de breie folkemassene først skulle komme inn på kampplassen i det revolusjonen brøt fram, mens det bare krevdes et kupp fra et lite mindretall for å forberede revolusjonen, så var det rett og slett nødvendig å skarpt avgrense de personene som skulle gjennomføre de bestemte aksjonene fra folkemassene, om aksjonene skulle lykkes. Og det var mulig og gjennomførbart nettopp fordi det ikke fantes noen indre forbindelse mellom blanquistenes konspirasjonsvirksomhet og hverdagslivet til folkemassene.
Taktikken og virksomhetens nærmeste oppgaver kunne man fritt tenke ut, uten sammenheng med den elementære klassekampen, og den tok derfor form av en på forhånd utarbeidet fast og detaljert plan. De aktive medlemmene i organisasjonen forvandlet seg derfor nødvendigvis til reine utførende organer for en på forhånd bestemt vilje utenfor medlemmenes virkefelt, til verktøy for en sentralkomite. Slik finner vi her også det andre prinsippet i den konspiratoriske sentralismen - partiorganenes absolutte, blinde underordning under sentralledelsen, og utvidelsen av ledelsens fullmakter til organisasjonens ytterste utkanter.
Vilkårene for sosialdemokratisk aksjon er grunnleggende annerledes. De vokser historisk fram av den elementære klassekampen. De beveger seg i en dialektisk motsigelse, siden arbeiderhæren på den ene sida må rekruttere gjennom kamp, mens den på den andre sida først i kampen kan bli klar over sine kampoppgaver. Organisasjon, opplysning og kamp er her ikke mekanisk eller tidsmessig atskilte momenter, som i den blanquistiske bevegelsen, men bare forskjellige sider av samme prosess. Bortsett fra allmenne grunnregler for kampen finnes det ingen ferdig, på forhånd fastlagt detaljert kamptaktikk, som kan drilles inn i den sosialdemokratiske medlemsmassen av en sentralkomite. Kampens organisasjonsbyggende prosess medfører stadige endringer i sosialdemokratiets innflytelsessfære.
Det følger av dette at den sosialdemokratiske sentraliseringen ikke kan bygge på blind lydighet eller mekanisk underordning av partikjemperne under en sentralmakt. Det kan heller aldri trekkes en absolutt grense mellom den fast organiserte kjerna til det klassebevisste proletariatet og det omliggende lag av folk som nettopp er trukket inn i klassekampen og er i ferd med å tilegne seg klassebevissthet. Det forekommer oss at å opprette sentralisme i sosialdemokratiet på grunnlag av de to grunnsetningene som Lenin forfekter - først hele partiorganisasjonens blinde underordning under sentralledelsen, som styrer all virksomhet i minste detalj, tenker for alle og avgjør alt, og dernest den brutale avsondringen av partiets organiserte kjerne fra det revolusjonære miljøet rundt dem - er å overføre organisasjonsprinsippene til den blanquistiske bevegelsen av sammensvergelsesgrupper på en mekanisk måte til den sosialdemokratiske bevegelsen av breie arbeidermasser. Lenin sjøl har kanskje karakterisert sitt standpunkt langt skarpsindigere enn hans motstandere kunne gjort, når han definerte sin "revolusjonære sosialdemokrat" som en "jakobiner som er uatskillig knyttet til det klassebevisste proletariatets organisasjon". Bortsett fra at sosialdemokratiet faktisk ikke er knyttet til arbeiderklassens organisasjon, men er arbeiderklassens egen bevegelse. Sosialdemokratisk sentralisme må altså være av et helt annet slag enn den blanquistiske. Den kan ikke være annet enn sammenfatningen av viljen til den klassebevisste og kjempende fortroppen til arbeiderne, slik den utøves overfor de enkelte individene og gruppene i klassen. Den er så å si "egensentralismen" til proletariatets førende sjikt, majoritetens makt i egen partiorganisasjon.
Allerede ut fra analysen av dette egentlige innholdet i sosialdemokratiets sentralisme står det klart at betingelsene for en slik sentralisme ikke fullt ut er til stede i Russland i dag. Betingelsene er nemlig at det allerede finns et stort sjikt av proletarer som er skolert i den politiske kampen, og at de har mulighet til å gi uttrykk for sine oppfatninger gjennom direkte innflytelse (på offentlige landsmøter, i partipressa osv.).
Den sistnevnte betingelsen kan åpenbart først skapes gjennom politisk frihet i Russland, mens den første betingelsen - at det har formet seg en klassebevisst og sjølstendig tenkende fortropp for proletariatet - bare så vidt er i ferd med å oppstå. Å frambringe den må betraktes som hovedmålet i det agitatoriske og organisatoriske arbeidet i tida framover.
Desto mer overraskende virker Lenins tese om at alle forutsetninger for å skape et stort og ytterst sentralisert arbeiderparti i Russland, allerede er tilstede. Det avslører en altfor mekanisk oppfatning om den sosialdemokratiske organisasjonen når han optimistisk erklærer at i dag er det "ikke proletariatet, men mange akademikere i det russiske sosialdemokratiet som trenger til fostring i organisasjon og disiplin" (side 145), og når han berømmer den oppdragende virkningen til fabrikken, som fra ungdommen av gjør proletariatet modent for "disiplin og organisasjon" (side 147). Den slags disiplin som Lenin sikter til, blir innprentet i proletariatet ikke bare i fabrikken, men i kasernene, og også gjennom det moderne byråkratiet - kort sagt gjennom hele den sentraliserte borgerlige statens virksomhet. Det er ikke annet enn misbruk av ord når man bruker ordet disiplin om to så forskjellige foreteelser som på den ene sida vilje- og tankeløsheten til et mangebeint og mangearmet kjøttberg som utfører mekaniske bevegelser etter en taktstokk, og på den andre sida den frivillige koordineringen av de bevisste politiske handlingene til et samfunnsmessig sjikt. To så ulike ting som kadaverlydigheten til en undertrykt klasse og det organiserte opprøret til en klasse som kjemper for sin befrielse. Proletariatet kan ikke oppdras til den nye disiplin - den frivillige sosialdemokratiske sjøldisiplinen - gjennom å knytte an til disiplinen som den kapitalistiske staten har innprentet i dem (bare at taktstokken overføres fra borgerskapets hånd til den sosialdemokratiske sentralkomiteen). Bare gjennom å bryte ned den slaviske underkastelsesånden og rive den opp med rota, kan proletariatet oppdras til den nye disiplinen.
Av den samme tanken framgår det videre at sentralisme i sosialdemokratisk forstand slett ikke er et absolutt begrep, som lar seg gjennomføre på samme måte på et hvert trinn i arbeiderbevegelsens utvikling. Snarere må sentralismen oppfattes som tendens, som lar seg virkeliggjøre i større og større grad etter hvert som arbeidermassene blir mer opplyste og politisk skolerte under kampens gang.
Utvilsomt er det i høyeste grad en hemsko at de viktigste forutsetningene for fullt ut å virkeliggjøre sentralismen i så liten grad, er tilstede i den russiske bevegelsen i dag. Men etter vårt syn blir det feil å tru at ettersom den opplyste arbeiderklassens majoritetsherredømme i egen partiorganisasjon er et uoppnåelig mål i dag, kan det erstattes med sentralledelsens "foreløpige" eneherredømme i partiet, eller at mangelen på åpen arbeiderkontroll med partiorganenes virksomhet like godt kan bøtes med den omvendte kontrollen, sentralkomiteens kontroll av de revolusjonære arbeidernes virksomhet.
Den russiske bevegelsens egen historie gir mange bevis på hvor ubrukelig sentralismen i den sistnevnte betydning er. Sjølsagt vil en allmektig sentralledelse etter Lenins ideal, med nesten uinnskrenkede fullmakter til innblanding og kontroll, være en uting dersom den bare brukte makta si på den reint tekniske sida av sosialdemokratiets virksomhet, slik som fordeling av midler, distribusjon av agitasjonsmateriell, salg av partilitteratur og utsending av agitatorer. En sterk sentralledelse har bare mening hvis den bruker sin makt til å frambringe en enhetlig kamptaktikk og utløse store politiske aksjoner. Men hva har skjedd ved de viktige vendepunktene for den russiske bevegelsen til nå? De viktigste og mest fruktbare taktiske vendepunktene i de siste ti åra er ikke "funnet på" av bestemte ledere i bevegelsen, og langt mindre av ledende organer. De var hver gang det spontane produktet av en bevegelse som handlet på egen hånd. Det var tilfelle for første etappe i den egentlige proletariske bevegelsen i Russland, som startet med det spontane utbruddet av storstreika i St Petersburg i år 1896 og utløste de første økonomiske masseaksjonene til den russiske arbeiderklassen. På samme måte begynte andre etappe - etappen med politiske gatedemonstrasjoner - ganske spontant med studenturolighetene i St Petersburg i 1901. Neste betydelige taktiske vendepunkt, som åpnet nye horisonter for bevegelsen, var massestreika i Rostow, som brøt ut "av seg sjøl". Improvisert gateagitasjon, folkemøter under åpen himmel og offentlige taler var viktige nye virkemidler der. Få år før ville ikke den djerveste optimist blant sosialdemokratene våget å tenke på slikt i drømme. I begynnelsen var handlingen, i alle disse tilfellene. Den sosialdemokratiske organisasjonens initiativ og bevisste ledelse spilte ytterst liten rolle. Det skyldes ikke mangelfulle forberedelser i de berørte lokalorganisasjonene, sjøl om også det kan ha spilt en rolle. Og det skyldtes slett ikke at bevegelsen den gang manglet en allmektig sentralledelse etter Lenins planer. Tvert imot, en slik hadde høyst sannsynlig bare ført til større ubesluttsomhet i de lokale partilagene, og til en splittelse mellom den stormende massen og det nølende sosialdemokratiet. Samme foreteelse - den ubetydelige rolla til partiledelsens bevisste initiativ når det gjelder å utvikle ny taktikk - ser vi også i Tyskland og alle andre steder. Sosialdemokratiets kamptaktikk blir i hovedtrekk slett ikke "funnet på", men er resultatet av en sammenhengende rekke store, skapende handlinger i den eksperimenterende, ofte elementære klassekampen. Her som ellers kommer det ubevisste før det bevisste, den objektive historiske prosessens logikk før den subjektive logikken til de som er med. Den sosialdemokratiske ledelsens rolle i dette er hovedsakelig av konservativ karakter. Erfaringsmessig tar den hver nyskaping i kampen og utarbeider den videre til sin ytterste konsekvens, slik at den snarere bli omskapt til et bolverk mot videre fornyelse i stor stil. For eksempel beundrer man overalt det tyske sosialdemokratiets nåværende taktikk for at den er så vidunderlig mangfoldig, fleksibel og sikker. Men det betyr bare at vårt parti i dagskampen har tilpasset seg de nåværende parlamentariske betingelsene inntil minste detalj, utnytter hele det kampterreng som parlamentarismen byr på, og veit å beherske det i samsvar med sine grunnprinsipper. Men denne spesielle utformingen av taktikken skjuler for de videre horisontene, og det i den grad at det kan synes som den parlamentariske taktikken er den eneste og evig gyldige taktikken for sosialdemokratisk kamp. Det er betegnende for denne stemningen at for eksempel Parvus i mange år forgjeves har forsøkt å dra i gang en debatt i partipressa om behovet for endring i taktikken i tilfelle den allmenne stemmeretten skulle bli opphevd. Dette til tross for at partilederne med bittert alvor har innsett at noe slikt faktisk kan skje. Men en slik treghet kan til en stor del forklares, for det er ikke lett å tegne opp konturene av en imaginær, ennå ikke virkelig politisk situasjon. Det må bli abstrakte spekulasjoner. Det som er viktig for sosialdemokratiet i enhver situasjon, er ikke å gi seg inn på spådomskunster og skrive ut en ferdig resept for framtidas taktikk på forhånd, men å opprettholde partiets levende evne til en riktig historisk vurdering av dagens kampformer. Man må ha et våkent blikk for det midlertidige ved den nåværende fasen av kampen, og for nødvendigheten av å styrke de revolusjonære aspektene med sikte på å nå sluttmålet for arbeiderklassens klassekamp.
Om man vil utstyre partiledelsen med absolutt makt av så negativ karakter som det Lenin gjør, så innebærer det imidlertid en svært farlig kunstig styrking av den konservatismen som nødvendigvis må prege enhver partiledelse. Om nå sosialdemokratiets taktikk ikke skapes av en sentralkomite, men av hele partiet, eller riktigere av hele bevegelsen, så må de enkelte ledd i organisasjonen ha det nødvendige albuerom, slik at de i en gitt situasjon fullt ut kan utnytte alle tilgjengelige midler for å videreutvikle kampen og utløse nye revolusjonære initiativ. Men det forekommer oss at Lenins ultrasentralisme i sitt vesen ikke er preget av en positiv, skapende ånd, men av en steril nattvekterånd. Han tenking går mer i retning av å kontrollere partivirksomheten enn på å befrukte den, mer på innordning enn på utfoldelse, mer på å mobbe enn på å forene bevegelsen.
Nettopp i den nåværende situasjonen for det russiske sosialdemokratiet virker et eksperiment av denne typen dobbelt farlig. Det står foran store revolusjonære kamper for å styrte absolutismen, foran eller snarere midt i en periode med den mest intense skapende aktivitet på taktikkens område, og - som ventelig i en revolusjonær periode - en eksplosjonsartet utvidelse og forandring av partiets innflytelsessfære. Å sette fotlenker på partiets evne til å ta initiativer i slike tider, å ville stenge inn partiets evne til ekspansjon bak piggtråd, det betyr at sosialdemokratiet allerede i utgangspunktet i høy grad blir satt ute av stand til å løse tidas store oppgaver.
Fra våre generelle overveielser om det særlige innholdet i den sosialdemokratiske sentralismen kan man ikke uten videre avlede hvordan de enkelte paragrafene i vedtektene til det russiske partiet skal se ut. Naturligvis må det i siste instans avhenge av de konkrete vilkårene for virksomheten i hver enkelt periode. Siden det jo nå handler om det første forsøket på å bygge opp et stort proletarisk parti i Russland, er det heller ikke å vente at vedtektene skal være feilfrie - det kan under enhver omstendighet først prøves i det praktiske liv. Det vi imidlertid kan utlede av vår allmenne analyse av den sosialdemokratiske organisasjonen, er de store trekkene, organisasjonens ånd, som særlig i begynnelsen av massebevegelsen krever en koordinerende og sammenfattende form for sosialdemokratisk sentralisme, ikke en ensrettende og eksklusiv form. Men om nå en ånd preget av politisk bevegelsesfrihet har fått feste i partirekkene, parret med et skarpt blikk for behovet for prinsippfasthet og enhet i bevegelsen, så vil bevegelsens praksis raskt korrigere både ett og annet firkantet partimedlem og enkelte mangler i vedtektene. Det er ikke vedtektenes ordlyd, men hva slags mening og ånd som de aktive klassekjemperne gir til ordene, som avgjør verdien av en organisasjonsform.
Så langt har vi studert sentralismens problemer med utgangspunkt i sosialdemokratiets generelle prinsipper, og, i noen grad, i lys av forhold som er særegne for Russland. Den militære ultra-sentralismen som Lenin og hans venner står for, er imidlertid ikke et resultat av tilfeldige meningsforskjeller. Den sies å ha sammenheng med en kampanje mot opportunismen som Lenin har ført helt ned til de minste organisatoriske detaljer.
"Det er viktig," sier Lenin (side 52), "å smi et mer eller mindre effektivt våpen mot opportunismen". Han synes å mene at opportunismen mer bestemt springer ut av de intellektuelles typiske hang til desentralisering og manglende organisasjon, av deres aversjon mot den strenge disiplin og det "byråkrati" som imidlertid er påkrevd for at partiet skal fungere. Lenin sier at de intellektuelle er og blir individualister med anarkistiske tendenser selv etter at de har sluttet seg til den sosialistiske bevegelsen. Ifølge ham er det bare blant intellektuelle at man kan merke en avsky mot sentralkomiteens absolutte autoritet. Den ekte proletaren, mener Lenin, finner på grunn av sitt klasseinstinkt en slags sanseløs glede i å underlegge seg et fast lederskap og en nådeløs disiplin. "Å stille opp en motsetning mellom byråkrati og demokrati," skriver Lenin, "er å sette det revolusjonære sosialdemokratiets organisasjonsprinsipp opp mot metodene til en opportunistisk organisasjon" (side 151). Han erklærer at en tilsvarende konflikt mellom sentraliserende og autonomistiske tendenser finnes i alle land der reformisme og revolusjonær sosialisme møtes ansikt til ansikt. Han peker spesielt på den nylige kontroversen i det tyske sosialdemokratiet om spørsmålet om hvilken grad av frihet partiet skal gi sine sosialistiske representanter i lovgivende forsamlinger. La oss se nærmere på de parallellene Lenin finner.
Først er det viktig å understreke at glorifiseringen av proletarenes antatte genialitet i spørsmålet om sosialistisk organisering og en generell mistillit til intellektuelle som sådan ikke nødvendigvis er noe kjennetegn ved "revolusjonær marxistisk" mentalitet. Det er veldig enkelt å vise at slike argumenter i seg selv er uttrykk for opportunisme. Antagonismen mellom rent proletariske elementer og de ikke-proletariske intellektuelle i arbeiderbevegelsen har vært hevdet som en ideologisk sak av følgende tendenser: de franske syndikalistenes halvanarkisme, hvis løsenord er "Se opp for politikeren!"; engelsk "trade-unionism", full av mistenksomhet mot de "sosialistiske fantaster"; og, dersom vi er riktig informert, den "rene økonomisme" som for kort tid siden var representert i det russiske sosialdemokratiet av Rabochaya Mysl, som ble trykt i hemmelighet i St. Petersburg.
I de fleste sosialistiske partier i Vest-Europa er det utvilsomt en sammenheng mellom opportunismen og de "intellektuelle", og mellom opportunimse og desentralistiske tendenser innenfor arbeiderbevegelsen. Men ingenting står i større motsetning til marxismens historisk-dialektiske metode enn å se på samfunnsmessige fenomen uten hensynstagen til deres historiske grunnlag, og presentere disse fenomenene som abstrakte formler med absolutt og generell gyldighet.
Rent abstrakt kan man si at den "intellektuelle", en sosial kategori som har oppstått i borgerskapet og derfor er proletariatet fremmed, slutter seg til den sosialistiske bevegelsen ikke på grunn av, men på tross av sine naturlige klassetilbøyeligheter. Av den grunn er han også mer tilbøyelige til opportunistiske avvik enn proletaren. Sistnevnte kan man forvente finner et revolusjonært ankerfeste i sine klasseinteresser, så lenge han ikke forlater sitt naturlige miljø, de arbeidende masser. Men den konkrete form som den intellektuelles tilbøyelighet til opportunismetar, og, først og fremst, måten som denne tilbøyeligheten kommer til uttrykk på i organisasjonsspørsmål, er alltid avhengig av det sosiale miljø han befinner seg i.
Den borgerlige parlamentarismen er det faste grunnlag for det fenomenet som Lenin har observert i den tyske, franske og italienske sosialistiske bevegelse. Denne parlamentarismen er utklekkingsanstalt for enhver opportunistisk tendens som nå finnes innenfor det vestlige sosialdemokrati.
Den formen for parlamentarisme man nå har i Frankrike, Italia og Tyskland gir grobunn for slike opportunistiske illusjoner som overvurdering av betydningen av sosiale reformer, klasse- og partisamarbeid, troen på en fredelig utvikling mot sosialisme osv. Den gjør det ved å heve intellektuelle, i egenskap av parlamentarikere, opp over proletariatet og ved å skille intellektuelle fra proletarer innenfor den sosialistiske bevegelsen selv. I og med arbeiderbevegelsens vekst, blir parlamentarismen et springbrett for politiske karrierister. Det er derfor så mange ambisiøse, men falne størrelser fra borgerskapet flokker seg rundt de sosialistiske partiers faner.
En annen kilde til opportunismen er de store midler og den betydelige innflytelse som representeres av de store sosialdemokratiske organisasjonene. Partiet opptrer som et bolverk for klassebevegelsen mot avvik i retning av mer borgerlig parlamentarisme. For at de skal kunne seire, må disse tendensene ødelegge bolverket. De må oppløse den aktive, klassebevisste delen av proletariatet i en flytende "velgermasse". Det er på denne måten de "autonomistiske" og desentralistiske tendensene oppstår i våre sosialdemokratiske partier. Vi legger merke til at disse tendensene passer med bestemte politiske målsetninger. De kan ikke forklares, slik Lenin forsøker, som et resultat av den intellektuelles psyke, av hans antatte ustabile karakter. De kan kun forklares som et resultat av den borgerlige parlamentariske politikerens behov, altså av en opportunistisk politikk.
Situasjonen er ganske annerledes i tsar-Russland. Opportunismen i den russiske arbeiderbevegelsen er ikke, rent generelt, et biprodukt av sosialdemokratiets styrke eller av borgerskapets oppløsning. Den skyldes den i politisk henseende tilbakeliggende tilstanden til det russiske samfunn.
Det miljø der intellektuelle rekrutteres til sosialismen er i Russland i langt større grad deklassert og mye mindre borgerlig enn i Vest-Europa. Legg til den russiske proletariske bevegelsens umodenhet, og man får omstendigheter som oppmuntrer til lange teoretiske utflukter som omfatter både fullstendig avvisning av arbeiderbevegelsens politiske aspekter og tro på at individuelle terroristiske handlinger er vegen å gå, ja, selv komplett politisk likegyldighet hensunket i liberalismens og den kantianske idealismens hengemyrer.
Den intellektuelle innenfor den russiske sosialdemokratiske bevegelsen kan imidlertid bare være aktivt tiltrukket til disorganisatoriske handlinger. Det står i motstrid til den russiske intellektuelles omgivelser. Det finnes ikke noe borgerlig parlament som kan styrke slike tendenser i Russland. Den vestlige intellektuelle somi dette øyeblikk vedkjenner seg til "dyrkingen av egoet" og farger selv sine sosialistiske lengsler med en aristokratisk moral, er ikke representativ for den borgerlige intelligensiaen "i sin allminnelighet". Han representerer bare en bestemt fase i den sosiale utviklingen. Han er et produkt av borgerlig dekadens. Narodnikene ("Populistene") i 1875 mante den russiske intelligensiaen til å gå opp i massen av bønder. Dagens ultra-siviliserte tilhengere av Tolstoj snakker om å søke tilflukt hos "de enkle mennesker". På samme måte vil forkjemperne for "ren økonomisme" innenfor det russiske sosialdemokratiet at vi skal bøye oss for arbeidets "furede never".
Dersom vi i stedet for anvende vest-europeiske formler på forholdene i Russland, og heller tilnærmer oss organisasjonsspørsmålet med utgangspunkt i særegne russiske forhold, ender vi opp med konklusjoner som står i diametral motsetning til Lenins. Å tilkjenne opportunismen en uforanderlig forkjærlighet for en bestemt organisasjonsform, altså desentralisering, er å misforstå dens kjerne. Når det gjelder organisasjonsspørsmålet, som ethvert annet spørsmål, har opportunismen bare ett prinsipp: prinsippløsheten. Opportunismen velger sine midler ut fra omstendighetene, alt ut fra hva som synes å tjene målsetningen. Dersom vi, som Lenin, definerer opportunismen som en tendens som lammer arbeiderklassens uavhengige revolusjonære bevegelse og forvandler den til et instrument for ambisiøse borgerlige intellektuelle, må vi også innse at i en arbeiderbevegelses tidlige utviklingsfase er det mer sannsynlig at dette skjer som et resultat av rigid sentralisering enn av desentralisering. Det er gjennom ekstrem sentralisering at en ung, uerfaren proletarisk bevegelse på det mest fullstendige vis kan bli overlatt til de intellektuelle lederne som bemanner sentralkomiteen. Også i Tyskland var det, i den sosialdemokratiske bevegelsens barndom og før det hadde utkrystallisert seg en fast kjerne av bevisste proletarer og en taktikk fundert på erfaring, talsmenn for de to motsatte organisasjonstypene som møttes ansikt til ansikt. Lasalles Allgemeine Deutsche Arbeiterverein stod for ekstrem sentralisering. Prinsippet om autonomisme ble hevdet av det partiet som var blitt etablert gjennom Eisenach-kongressen og var støttet av blant andre W. Liebknecht and A. Bebel. "Eisenachernes" taktikk var temmelig forvirret. Likevel bidro de i langt større grad til å vekke klassebevisstheten hos de tyske massene enn hva Lassales organisasjon gjorde. Alt fra et meget tidlig tidspunkt av spilte arbeiderne hovedrollen i det partiet (som kom klart til uttrykk i antallet av arbeideraviser i provinsene), og bevegelsen fikk hurtig stor bredde. På samme tid ledet "lasallerne" - sine eksperimenter med "diktatorer" til tross - sin skare av trofaste fra det ene mislykkede initiativet til det andre.
Rent generelt er det fast, despotisk sentralisme som er de opportunistiske intellektuelles foretrukne organisasjonsform i perioder da de revolusjonære kreftene blant arbeiderne ennå mangler struktur og bevegelsen selv skranter, slik som i dag er tilfellet i Russland. I en senere fase, under et parlamentarisk regime og med utgangspunkt i et sterkt sosialdemokratisk parti, vil de intellektuelles opportunistiske tendenser komme til uttrykk i en tilbøyelighet til "desentralisering".
Hvis man aksepterer Lenins synspunkt og frykter for de intellektuelles innflytelse i den proletariske bevegelsen, kan vi ikke forestille oss en større fare for det russiske partiet enn Lenins organisasjonsplan.
Ingenting vil med større sikkerhet sette en makthungrig intellektuell elite i stand til å trellebinde en ung arbeiderbevegelse enn denne byråkratiske tvangstrøyen, som vil komme til å paralysere bevegelsen og forvandle den til en nikkedokke i sentralkomiteens hender. På den andre siden finnes det ikke noen mer effektiv måte å forhindre opportunistiske intriger og personlige ambisjoner på enn proletariatets uavhengige revolusjonære aksjon, og gjennom denne lærer arbeiderne politisk ansvar og selvstendighet.
Det som i dag bare er et spøkelse som hjemsøker Lenin i fantasien, kan i morgen være en realitet.
La oss ikke glemme at den revolusjonen som snart vil bryte ut i Russland vil være en borgerlig, og ikke en proletarisk revolusjon. Denne vil radikalt endre alle forutsetningene for sosialistisk kamp. Også de russiske intellektuelle vil hurtig bli fylt med borgerlig ideologi. Sosialdemokratiet er i skrivende stund det russiske proletariatets eneste vegleder. Men alt dagen etter revolusjonen vil vi oppleve at borgerskapet og i fremste rekke dens intelligensia med naturnødvendighet vil gjøre massene til et springbrett for egne parlamentariske ambisjoner. De borgerlige demagogers spill vil forenkles dersom, på det nåværende stadium, spontaniteten, initiativet og den politiske sansen hos de framskredne deler av arbeiderklassen hindres i sin utvikling og utfoldelse av en autoritær sentralkomite.
Viktigere er den falskhet som dypest sett ligger til grunn for tanken om en plan for uhemmet sentralisme - tanken om at vegen til opportunisme kan blokkeres gjennom klausuler i partivedtektene. Under inntrykk av den senere tids begivenheter i sosialistpartiene i Frankrike, Italia og Tyskland synes de russsiske sosialdemokratene å oppfatte opportunismen som en fremmed blomst, bragt inn i arbeiderbevegelsen av representanter for det borgerlige demokrati. Dersom det var tilfellet, ville ikke en vedtekt ha kunnet stanse den. Denne strømmen av ikke-proletariske rekrutter til proletariatets parti er forårsaket av dyptliggende samfunnsmessige forhold, blant annet småborgerskapets økonomiske kollaps, den borgerlige liberalismens bankerott og det borgerlige demokratis degenerering. Det er naivt å sette sine forhåpninger til at en setning i partivedtektene skal kunne stanse denne strømmen. En regelhåndbok kan muligens styre livet til en liten sekt eller en privat sirkel. En historisk tendens vil imidlertid feie til side enhver paragraf, uansett hvor utspekulert formulert den måtte være. Det er dessuten ikke riktig at man gjennom å kvitte seg med elementer som skyves mot den sosialistiske bevegelsen på grunn av det borgerlige samfunns oppløsning, forsvarer arbeiderklassens interesser. Sosialdemokratiet har alltid hevdet at det ikke bare representerer proletariatets klasseinteresser, men også hele det nåværende samfunns progressive aspirasjoner. Det representerer interessene til alle som er undertrykt av borgerskapets overherredømme. Dette skal ikke bare forstås på den måten at alle disse interessene ideelt sett er ivaretatt i det sosialistiske programmet. Historiens frammarsj gjør det gitte prinsippet til virkelighet. I egenskap av politisk parti blir sosialdemokratiet et tilfluktsted for alle misnøyde elementer i vårt samfunn og dermed for hele folket, i motsetning til de kapitalitiske herskendes lille minoritet. Men sosialister må hele tiden ha klart for seg hvordan denne blandede forsamlingens angst, bitterhet og forhåpninger kan underlegges arbeiderklassens overordnete målsetning. Sosialdemokratiet må hegne om de ikke-proletariske protestanters tumulter mot de rådende forhold med det båndet som knyttes av proletariatets revolusjonære aksjon. Det må assimilere de elementer som oppsøker det. Dette er bare mulig hvis sosialdemokratiet allerede har en sterk, politisk erfaren proletarisk kjerne som er klassebevisst nok til å trekke med seg, slik som fram til nå i Tyskland, de deklasserte og småborgerlige elementer som slutter seg til partiet. I et slikt tilfelle kan økt sentralisering og strengere disiplin, i form av spesifikke vedtekter, være et effektivt vern mot den opportunistiske fare. Det var på det viset den revolusjonære sosialistiske bevegelsen i Frankrike beskyttet seg mot den jaurésistiske forvirringen. En modifisering av det tyske sosialdemokratiets vedtekter i den retningen ville være et svært velkomment tiltak. Men ikke en gang her er det riktig å forestille seg partivedtektene som et våpen som på én eller annen måte er tilstrekkelig. Det kan i høyden være et redskap for å tvinge gjennom viljen til det proletariske flertallet i partiet. Dersom dette flertallet ikke er der, så vil selv den strengeste bestemmelse på papiret være verdiløs.
Men strømmen av borgerlige elementer til partiet er langt fra den eneste årsak til de opportunistiske tendenser som nå løfter hodet innenfor sosialdemokratiet. En annen grunn finner man i selve den sosialistiske praksisens karakter og i dens indre motsigelser. Proletariatets internasjoanle bevegelse henimot sin fullstendige frigjøring er en prosess med et helt spesielt karakteristikum. For første gang i verdenshistorien uttrykker folket sin vilje fullt bevisst og i opposisjon til enhver herskende klasse. Men denne viljen kan bare oppfylles bortenfor det eksisterende systemet sine grenser. Nå kan massene bare oppnå og forsterke denne viljen gjennom den daglige kampen mot det eksisterende samfunn - det vil si innenfor rammene av det kapitalistiske samfunn. På den ene siden har vi massene; på den andre, deres historiske mål, lokalisert utenfor den nåværende samfunnsorden. På den ene siden har vi dagskampen; på den andre, den sosiale revolusjonen. Slik er betingelsene for den dialektiske motsetning som den sosialistiske bevegelsen flytter seg fram gjennom. Gjennom hele sin utvikling må bevegelsen baute seg fram mellom to skjær: Enten å gi massekarakteren eller gi opp det endelige mål; enten tilbakefall til sekttilværelsen eller forfall til en borgerlig reformbevegelse.
Det er en helt uhistorisk illusjon, og mot enhver historisk erfaring, å håpe på at sosialistisk taktikk lar seg fastlegge én gang for alle ved hjelp av formalistiske midler som man håper skal sikre arbeiderbevegelsen mot alle muligheter for opportunistiske avvik. Marxistisk teori gir oss et holdbart instrument som setter oss i stand til å kjenne igjen og bekjempe typiske uttrykk for opportunismen. Men den sosialistiske bevegelsen er en massebevegelse. De skjær som truer i sjøen, er ikke skapt av individer eller gruppers ondsinnede planer. De har oppstått som en følge av uunngåelige sosiale forhold. Vi kan ikke beskytte oss på forhånd mot enhver mulighet for opportunistisk utglidning. Slike farer kan bare bevegelsen selv overkomme - selvsagt med hjelp av marxistisk teori, men bare etter at den aktuelle faren har tatt en erkjennbar form, i praksis. Studerer vi den fra denne vinkelen, så ser opportunismen ut til å være et produkt av og en uunngåelig fase i arbeiderbevegelsens historiske utvikling. Det russiske sosialdemokratiet oppstår for ikke lenge siden. De politiske forhold som den proletariske bevegelsen i Russland utvikler seg under, er ganske abnorme. I det landet er opportunismen i stor utstrekning et biprodukt av en sosialistisk praksis som famler og eksperimenterer i et landskap som ikke likner noe annet i Europa.
I lys av dette synes vi det er slående at noen kan påstå at det skal la seg gjøre å fjerne enhver mulighet for opportunisme i den russiske bevegelsen ved å nedfelle bestemte bokstaver framfor andre i partivedtektene. Et slikt forsøkt på å forhindre opportunisme ved hjelp av et stykke papir kan vise seg å være fryktelig skadelig - ikke for opportunismen, men for den sosialistiske bevegelsen. Stans den naturlige rytmen i en levende organisme, og du har svekket den, du har begrenset dens motstandskraft og kamplyst - i dette tilfellet ikke bare mot opportunismen, men også (og det er ganske visst av stor betydning) mot den eksisterende samfunnsmessige orden. De foreslåtte midler vender seg mot det målet de er ment å skulle tjene.
I deler av de russiske sosialdemokratenes engstelige ønske om å etablere en allvitende og allmektig sentralkomites vokterskap for å kunne beskytte en så lovende og robust arbeiderbevegelse mot et hvert feilsteg, kjenner vi igjen symptomene på den samme subjektivismen som alt har spilt den sosialistiske tenkningen i Russland flere enn ett puss. Det er morsomt å legge merke til hvilke merkelige krumspring det menneskelige Jeg har måttet utførte i nyere russisk historie. Slått i bakken, nesten redusert til støv, av det russiske eneveldet, tar "jeget" hevn ved å vende seg til revolusjonær aktivitet. I form av en komite av konspirerende, i navnet til en ikke-eksisterende "Folkets vilje", setter det seg på en slags trone og proklamerer at det er allmektig. Men "objektet" viser seg å være den sterkeste. Pisken triumferer, for tsarens velde synes å være historiens "legitime" uttrykk. Med tiden ser vi at det på scenen opptrer et enda mer "legitimt" barn av historien - den russiske arbeiderbevegelsen. For første gang legges grunnlaget for en faktitsk "folkevilje" på russisk jord. Men der er det russiske revolusjonære "jeg" igjen! Mens det står på hodet og tar en piruett, proklamerer det igjen at det selv er historiens allmektige styrer - denne gangen med tittel av Hans Eksellense Sentralkomiteen i Det sosialdemokratiske parti i Russland. Den stolte akrobat evner ikke å begripe at det eneste "subjekt" som i dag kan gjøre krav på den ledende rollen, er arbeiderklassens kollektive "jeg". Arbeiderklassen krever retten til å gjøre sine feil og lære historiens dialektikk. La oss si det rett ut: Historisk sett er de feil som begås av en virkelig revolusjonær bevegelse uendelig mye mer fruktbare enn selv den flinkeste sentralkomites ufeilbarlighet.
04 / 06 / 2007
fastylegar@marxists.org