4. oktober 1898. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Ausgewehlte Reden und Schriften II, Berlin 1951.
Vollmar har kritisert meg kraftig for at jeg pr�ver � formane gamle veteraner n�r jeg selv bare er for en ny rekrutt til bevegelsen � regne. Dette er ikke tilfelle. Det ville v�re overfl�dig, all den stund jeg er overbevist om at veteranene st�r fast p� det samme grunnlag som jeg selv. Det er slett ikke et sp�rsm�l om � formane noen, men om � uttrykke en bestemt taktikk klart og utvetydig. Jeg er klar over at jeg fremdeles har mye � bevise i den tyske bevegelsen, men jeg �nsker � gj�re det p� venstrefl�yen, der folk kjemper mot fienden, og ikke p� h�yrefl�yen, der man leter etter m�ter � inng� kompromiss med fienden p�. (Protester).
Men n�r Vollmar m�ter mine faktiske argumenter med argumentet "Din gr�nnskolling, jeg kunne ha v�rt bestefaren din," s� forteller det meg at hans logiske argumenter synger p� siste verset. (Latter). Faktisk, i l�pet av innlegget sitt kom han med en rekke uttalelser som, tatt i betrakting at de kommer fra en veteran, er forvirrende, for � si det mildt.
N�r det gjelder Vollmars sarkastiske sitat fra Marx om arbeiderlovgivning, repliserer jeg med et annet Marx-sitat, at innf�ringen av arbeiderlovning i England betydde intet mindre enn frelse for det borgerlige samfunn. Dessuten hevdet Vollmar at det var galt � ikke oppfatte fagbevegelsen som sosialistisk, og pekte i den forbindelse p� de (engelske) fagforeningene. Og er ikke Vollmar klar over forskjellen p� den gamle og den nye fagbevegelsen? Vet han ikke at de gamle fagforeningene stod helt og fullt p� borgerskapets side? Vet han ikke at det var ingen ringere enn Engels som uttrykte det h�p at den sosialistiske bevegelsen n� kan hende kunne f� fremgang i England, fordi landet hadde mistet sitt overherred�mme p� verdensmarkedet og fagbevegelsen derfor m�tte sl� inn p� en ny vei? Vollmar mante frem blanqismens sp�kelse. Er han ikke klar over forskjellen p� blanqisme og sosialdemokrati? Vet han ikke at blanqismen g�r ut p� at en h�ndfull emiss�rer skal ta makten p� arbeiderklassens vegne; for sosialdemokrater er det arbeiderklassen selv? Det er en forskjell som ingen som er veteran i den sosialdemokratiske bevegelsen, b�r glemme.
For det tredje antydet han at jeg t�rstet etter voldelige virkemidler. Jeg har ikke gitt noen antydninger i den retning, verken i mine taler eller i mine artikler om Bernstein i Leipziger Volkzeitung. Mitt utgangspunkt er det helt motsatte. Jeg sier at det eneste voldelige middel som vil gi oss seier er arbeiderklassens sosialistiske opplysning gjennom den daglige kampen.
Det finnes ikke noe st�rre kompliment enn � si om mine uttalelser at de er fullstendig selvinnlysende. De er sikkert nok selvinnlysende for enhver sosialdemokrat, men de er ikke selvinnlysende for alle her p� kongressen (�h!"), for eksempel, ikke for kamerat Heine med hans kompensasjonspolitikk. Hva er sammenhengen mellom denne politikken og v�r maktovertagelse? Hva best�r kompensasjonspolitikken i? Vi krever styrking av folks rettigheter, av demokratiske friheter: den kapitalistiske staten krever styrking av sine egen styrker og sine egne kanoner. Selv i det heldigste tilfellet, da en slik avtale inng�s og overholdes av begge sider, s� er et stykke papir alt vi f�r. Borne har alt sagt: "Jeg vil ikke r�de noen til � bruke en tysk grunnlov som garanti, for alle tyske grunnlover kan kj�pes og selges." Konstitusjonelle friheter m�, dersom de skal ha varig verdi, vinnes gjennom kamp, ikke gjennom argumenter. Men det den kapitalistiske staten ville oppn� gjennom en avtale med oss, har en solid, brutal realitet. De kanonene og de soldatene som vi ville g� med p�, ville endre den objektive materielle maktbalansen, og ikke til v�r fordel. Det var ingen ringere enn Lassalle som sa: "Den egentlige grunnlov i ethvert land best�r ikke av den skrevne loven, men i den faktiske maktbalansen." Det uunng�elige resultat av kompensasjonspolitikken er at vi slutter oss til noe som ser fint ut p� papiret, men som i den objektive virkeligheten styrker v�re motstandere; at vi grunnleggende sett svekker v�r egen posisjon og styrker v�re motstanderes. Jeg stiller sp�rsm�let om noen som kan komme med et slikt forslag for alvor fors�ker � komme til politisk makt? Jeg tror det sinnet som kamerat Fendrich uttrykte da han fremhevet det innlysende resultatet av denne tendensen, ved en feiltagelse ble rettet mot meg; det var i bunn og grunn rettet mot Heine. Det var bare et uttrykk for den skarpe motsetningen som Heine skapte mellom sitt eget standpunkt og v�rt partis proletariske overbevisning da han v�get � tale om konsesjoner til den kapitalistiske staten.
Ta s� Konrad Schmidts uttalelse om at det kapitalistiske herred�mmets anarki kan oppheves gjennom fagforeningskamp, eller noe slikt. Hvis det er noe i v�rt program som gir troverdighet til n�dvendigheten av � erobre den politiske makt, s� er det overbevisningen om at ingen urter vokser i det kapitalistiske samfunns jord som kan lege det kapitalistiske anarkiet. Anarkiet - arbeiderklassens fryktelige lidelser, folks usikre eksistens, utbyttingen, avstanden mellom rik og fattig - tiltar for hver dag. Kan noen tro at en som vil l�se disse problemene med kapitalistiske metoder, ser n�dvendigheten av at arbeiderklassen m� erobre den politiske makten? Heller ikke her er Fendrichs og Vollmars sinne rettet mot meg, men mot Konrad Schmidt.
Og s� den velkjente uttalelsen (av Bernstein, overs. anm.) i Neue Zeit: "Det endelige m�let, hva det n� enn m�tte v�re, betyr ingenting for meg: bevegelsen betyr alt!" En som kan si dette, st�r ikke for n�dvendigheten av � ta makten. Dere forst�r at enkelte kamerater i partiet ikke st�r for v�r bevegelses endelige m�l, og at det er n�dvendig � sl� dette utvetydig fast. Hvis det noen gang har v�rt n�dvendig � si dette klart, s� er det n�. Reaksjonens vind treffer oss som en haglbyge. Denne debatten m� gi et svar p� keiserens seneste tale. Som romeren Cato m� vi si, skarpt og klart: "For �vrig mener jeg at denne staten m� �delegges." Erobringen av den politiske makt er og blir v�rt endelige m�l, og dette endelige m�let er og blir kampens sjel. Arbeiderklassen kan ikke innta filosofenes dekadente standpunkt: "Det endelige m�let betyr ingenting for meg; bevegelsen betyr alt." Nei, tvert imot, uten at bevegelsen er rettet inn mot det endelige m�let, s� betyr bevegelsen som et m�l i seg selv, ingenting for meg, mens sluttm�let betyr alt. (Applaus).
Sist oppdatert 5. august 2007
fastylegar@marxists.org