Marxists Internet Archive > Norsk > Lenin
Skrevet 29. juni 1918. Publisert i Pravda 2. juli 1918. Norsk utgave etter Marx - Engels - Marxisme, Oslo 1977, s. 277-281.
Det cr gudskjelov ingen som tror på mirakler nå til dags. Mirakuløs spådomsevne er et eventyr. Men vitenskapelig profeti er en kjensgjerning. Og i disse dager, da vi ofte støter på skammelig motløshet og til og med fortvilelse rundt omkring oss, er det nyttig å minne om en vitenskapelig spådom som er gått i oppfyllelse.
Friedrich Engels skrev i 1887 om den kommende verdenskrig i et forord til en brosjyre av Sigismund Borkheim: Til minne om de tyske hurrapatriotene i 1806-1807. (Zur Erinnerung fur die deutschen Mordspatrioten 1806-1807). (Denne brosjyren er nr. XXIV i Sosialdemokratisk bibliotek som ble utgitt i Göttingen-Zurich i 1888.)
Slik resonnerte Friedrich Engels for over tretti år siden om den kommende verdenskrigen:
"…Ingen annen krig er nå lenger mulig for Prøyssen-Tyskland enn en verdenskrig, og det en verdenskrig av et omfang og en voldsomhet som ingen har drømt om før. Atte-ti millioner soldater kommer til å massakrere hverandre, og herunder vil de ete opp hele Europa til de har gnagd det barere enn noen grashoppesverm noensinne har gjort. Trettiårskrigens ødeleggelser sammentrengt på tre eller fire år og spredt over hele kontinentet, hungersnød, pest og alminnelig demoralisering både i hærene og i folkemassene, framkalt av bitter nød; håpløs forvirring i vår kunstige mekanisme i handel, industri og kreditt som ender i alminnelig bankerott; sammenbrudd for de gamle statene og deres tradisjonelle statsvisdom i den grad at kronene kommer til å rulle i dusinvis på fortauet og at det ikke vil finnes noen til å plukke dem opp; absolutt ingen mulighet for å forutse hvordan alt sammen vil ende og hvem som vil gå ut av kampen som seierherre; bare ett resultat er absolutt sikkert: alminnelig utmattelse og skapelse av betingelsene for arbeiderklassens endelige seier.
Dette er perspektivet når systemet med å overby hverandre i rust· ninger, drevet til det ytterste, til slutt bærer sine uunngåelige frukter. Dit; mine lorder, fyrster og statsmenn, har dere i deres visdom brakt det gamle Europa. Og når dere ikke har noen annen utvei enn å innlede den siste store krigsdansen - så kan det passe oss godt (uns kann es recht sein). Krigen kan kanskje midlertidig drive oss i bakgrunnen, den kan fravriste oss mang en posisjon som alt er vunnet. Men når dere har sloppet løs krefter som dere ikke lenger vil være i stand til å konntrollere igjen, kan saken gå sin gang: ved slutten av tragedien vil dere være ruinert og proletariatets seier vil enten alt være vunnet eller i hvert fall (doch ) uunngåelig.
London, 15. desember 1887. Friedrich Engels."
Hvor genial er ikke denne spådommen! Og hvor uendelig rik på tanker er ikke hver setning i denne konsise, klare, korte og vitenskapelige klasseeanalysen ! Hvor mye kunne de ikke lære av den, de som nå skammelig bukker under for mangel på tro, motløshet og fortvilelse, hvis … hvis folk som er vant til å krype for borgerskapet. eller som lar seg skremme av det, bare kunne tenke, bare hadde evnen til å tenke!
Noe av det som Engels spådde, har gått annerledes: ingen kan vente at verden og kapitalismen ikke skal ha forandret seg i tretti år med rasende hurtig kapitalistisk utvikling. Men det mest forbausende er at så mange av Engels' spådommer slår til "bokstavelig talt". For Engels ga en fullstendig eksakt klasseanalyse, og klassene og det innbyrdes forhold mellom dem er uforandret.
"…krigen kan kanskje midlertidig drive oss i bakgrunnen…" Utviklingen har fulgt akkurat denne linjen, men det har gått enda lenger og enda verre: noen av sosialsjåvinistene som er blitt "drevet tilbake", og deres karakterløse "halvmotstandere", kautskyanerne, har gitt seg til å forherlige bakover-bevegelsen og er blitt direkte svikere og forrædere mot sosialismen.
"…Krigen kan kanskje fravriste oss mang en posisjon som alt er vunnet…" En hel rekke "legale" posisjoner er blitt fravristet arbeiderklassen. Men på den annen side er den blitt stålsatt av prøvelser og får harde, men nyttige lærdommer i illegal organisasjon, i illegal kamp og i å forberede sine krefter til et revolusjonært stormangrep.
"…Kronene kan komme til å rulle i dusinvis…" Flere kroner er alt ramlet. Og en av dem er verd dusinvis av andre - kronen til selvherskeren over hele Russland, Nikolai Romanov.
"…Absolutt ingen mulighet for å forutse hvordan alt sammen vil ende…" Etter fire års krig er denne absolutte umuligheten, om en så kan si, blitt enda mer absolutt.
"… Håpløs forvirring i vårt kunstige maskineri i handel, industri og kreditt…" Ved slutten av krigens fjerde år har dette vist seg fullt ut i en av de største og mest tilbakeliggende av de statene som kapitalistene har dratt inn i krigen - Russland. Men viser ikke den økende hungersnøden i Tyskland og Østerrike, mangelen på klær og råstoffer og slitasjen på produksjonsmidlene at en liknende tilstand meget hurtig nærmer seg også i andre land?
Engels skildrer bare følgene av en "utenriks" krig, han behandler ikke en indre krig, dvs. en borgerkrig, uten hvilken ikke en eneste av de store revolusjonene i historien har funnet sted og uten hvilken ikke en eneste alvorlig marxist har forestilt seg overgangen fra kapitalismen til sosialismen. Og mens en utenrikskrig kan dra ut en viss tid uten å skape "håpløs forvirring" i kapitalismens "kunstige maskineri", er det innlysende at en borgerkrig er helt utenkelig uten en slik følge.
Hvilken åndssløvhet, hvilken karakterløshet - for ikke å si kremmeraktig lakeitjeneste for borgerskapet - viser ikke de som i likhet med våre Novaja Sjisnister, mensjeviker, høyre-sosialrevolusjonære osv., fortsetter å kalle seg "sosialister", som ondskapsfullt peker på denne "håpløse forvirringen" og legger skylden for alt på det revolusjonære proletariat, sovjetmakten og "utopien" om overgang til sosialismen. "Forvirringen" eller "rasrukh", for å bruke det utmerkete russiske uttrykket, er framkalt av krigen. Det kan ikke forekomme noen hard krig uten oppløsning. Det kan ikke forekomme noen borgerkrig - den uunngåelige forutsettning for og ledsager av den sosialistiske revolusjon - uten oppløsning. A gi avkall på revolusjonen og sosialismen "på grunn av" oppløsningen, betyr bare å demonstrere sin prinsippløshet og i praksis å desertere til borgerskapet.
"… Hungersnød, pest og alminnelig demoralisering både av hærene og folkemassene, framkalt av bitter nød…"
Hvor enkelt og klart drar ikke Engels den ubestridelige slutning, som må være innlysende for enhver som overhodet evner å tenke over de objektive følger av mange års hard, pinefull krig. Og hvor selsomt dumme er ikke de tallrike "sosialdemokrater" og såkalte "sosialister" som ikke vil eller ikke ønsker å begripe denne særdeles enkle tanken.
Kan det tenkes at en krig kan vare i mange år uten at både hærene og folkemassene demoraliseres? Selvsagt ikke. En slik følge av en langvarig krig er absolutt uunngåelig for flere år, om ikke en hel generasjon. Men våre "mennesker i futteral", de borgerlige intellektuelle gråtekonene som kaller seg "sosialdemokrater" og "sosialister", hermer etter borgerskapet og gir revolusjonen skylden for utslagene av demoralisasjon eller den uunngåelige strengheten i de tiltak som blir gjort for å bekjempe særlig akutte tilfelle av demoralisasjon - enda det er soleklart at denne demoralisasjonen er framkalt av den imperialistiske krig, og at ingen revolusjon kan fri seg for slike følger av krigen uten langvarig kamp, uten en rekke strenge represalier.
Våre søtladne skribenter i Novaja Sjisn, Vperjod eller Djelo Naroda er villige til å tillate en revolusjon av proletariatet og andre undertrykte klasser "teoretisk", vel å merke forutsatt at revolusjonen kommer dettende ned fra himmelen og ikke blir født og ikke vokser opp av en jord som er vætet av blodet fra fire års imperialistisk folkeslakteri, mens millioner og atter millioner menn og kvinner er utmattet, utpint og demoralisert av dette slakteriet.
De hadde hørt og godkjent "teoretisk" at en revolusjon bør sammenliknes med en fødsel, men da det kom til stykket, ble de æreløst grepet av panikk, og deres ynkelige sutring ble et ekko av borgerskapets ondsinnete utfall mot proletariatets oppstand. La oss ta skildringene av en fødsel i litteraturen, når forfatterne har søkt å gi en sannferdig beskrivelse av det grusomme, pinefulle og redselsfulle i fødselsveene, f. eks. i Emile Zolas La joie de vivre (Livsglede) eller Veresajevs En leges notater. Et menneskes fødsel er en akt som forvandler kvinnen til en nesten livløs blodig kjøttklump, utpint, martret og drevet til vanvidd av smerte. Men kan et "individ" som bare ser dette i kjærligheten og dens følger, forvandlingen av kvinnen til mor, kan han regnes for et menneske? Hvem ville gi avkall på å elske og avle barn av denne grunn?
Fødsler kan være lette eller vanskelige. Marx og Engeis, grunnleggerne av den vitenskapelige sosialisme, sa alltid at overgangeri fra kapitalismen til sosialismen uunngåelig vil være forbundet med langvarige fødselsveer. Og idet Engels analyserer følgene av en verdenskrig, skisserer han enkelt og klart den ubestridelige og innlysende kjensgjerning at en revolusjon som følger etter og er forbundet med en krig (og enda mer - vil vi legge til for vår del - en revolusjon som brøt ut under en krig og som er nødt til å vokse og hevde seg midt under en verdenskrig), er et særlig vanskelig tilfelle av barnefødsel.
I klar erkjennelse av dette taler Engels med særlig forsiktighet om sosialismen som fødes av et kapitalistisk samfunn som går til grunne i en verdenskrig. "Bare ett resultat (av en verdenskrig)," sier han, "er absolutt sikkert: alminnelig utmattelse og skapelse av betingelsene for arbeiderklassens endelige seier."
Denne tanken er uttrykt enda klarere i slutten av det forordet vi behandler:
"… Ved slutten av tragedien vil dere (kapitalistene og godseierne; kongene og borgerskapets statsmenn) være ruinert, og proletariatets seier vil enten alt være vunnet eller i hvert fall uunngåelig."
En vanskelig fødsel øker faren for alvorlig sykdom eller dødsfall til det mangedobbelte. Enkeltpersoner kan dø i fødselen, men det nye sammfunn som fødes av det gamle systemet, kan ikke gå til grunne; det eneste som kan skje, er at dets fødsel blir mer pinefull, mer langvarig og dets vekst og utvikling langsommere.
Krigen er ennå ikke slutt. Den alminnelige utmattelse har alt meldt seg. De to direkte resultater av krigen som Engels forutsa betinget (enten arbeiderklassens seier er alt vunnet eller det er skapt forhold som vil gjøre den uunngåelig, trass i alle vansker), begge disse betingelser er til stede, nå, i midten av 1918.
I ett, det minst utviklede, av de kapitalistiske land er arbeiderklassen seier alt nå oppnådd. I de andre skapes, under uhørte anstrengelser og smerter, de forutsetninger som vil gjøre denne seieren "i hvert fall uunngåelig".
La de "sosialistiske" gråtekonene krakse, la borgerskapet tordne og rase. Bare folk som lukker øynene for å slippe å se, og stopper igjen ørene for ikke å høre, kan unngå å legge merke til at over hele verden er fødselsveene begynt for det gamle kapitalistiske samfunn som går svangert med sosialismen. Vårt land, som hendingenes gang midlertidig har stilt i fortroppen for den sosialistiske revolusjon, gjennomgår de særlig harde smertene i den første fødselsperioden som alt er begynt. Vi har all grunn til å se framtiden i møte med full visshet og absolutt tillit, for den forbereder nye forbundsfeller for oss, nye seire for den sosialistiske revolusjon i en rekke av de mer framskredne land. Vi har rett til å være stolte og betrakte oss selv som lykkelige fordi det har falt i vår lodd å være de første som på en kant av jordkloden felte det villdyret, kapitalismen, som har druknet verden i blod, som har dømt menneskeeheten til hungersnød og forvillelse, og som uunngåelig snart vil gå til grunne, hvor uhyggelig og desperat dens dødskamp enn blir.
Sist oppdatert 28. august 2007