Skrive: 1926
Publisert: upublisert
Omsetjing: Torbjørn Kalberg (frå italiensk)
Kjelde: Tre artikler av Antonio Gramsci, Institutt for sosiologi ved UiO, Oslo 1992. Publisert med løyve frå omsetjaren.
Digitalisering: Magnus Bernhardsen
Korrekturlesing: Magnus Bernhardsen
HTML: Magnus Bernhardsen
Utgangspunktet for disse notatene er en artikkel i Quarto Stato den 18. september om problemet i Sør-Italia, signert av Ulenspiegel, som redaksjonen har utstyrt med ei ganske komisk innledning. I artikkelen gjør Ulenspiegel[1] oppmerksom på ei bok av Guido Dorso som nylig er kommet ut (La Rivoluzione Meridionale, red. Piero Gobetti, Torino 1925). Ulenspiegel viser til den vurderinga som Dorso har gitt av holdninga til vårt parti når det gjelder sørspørsmålet. Redaksjonen av Quarto Stato, som påstår den er sammensatt av ei gruppe «ungdommer som har fullkommen kjennskap til de generelle linjene i Sør-Italiaproblemet», protesterer kollektivt mot at det skulle gå an å gi Kommunistpartiet noen som helst ros i denne sammenhengen. Dette er vel og bra. Ungdom av Quarto Stato-typen har til alle tider og steder gitt uttrykk for svært avvikende meninger og protester på papiret, uten at papiret av den grunn har gjort opprør. Men så tilføyer disse «ungdommene»: «Vi har ikke glemt at den magiske formelen til kommunistene i Torino var å dele ut de store jordeiendommene til proletariatet på landsbygda. Denne formelen er det motsatte av ethvert sunt og realistisk syn på sørspørsmålet». Her blir det nødvendig å sette tingene på plass. Det eneste «magiske» som eksisterer her er nemlig frekkheten og den overflatiske dilettantismen til de «unge» skribentene i Quarto Stato.
Den «magiske formelen» er tatt rett ut av lufta. Og de «unge» i Quarto Stato må ha ganske liten respekt for sine svært intellektuelle lesere siden de våger å foreta slike omveltninger av sannheten med så mye sjølsikker veltalenhet. Her er i hvert fall et utdrag fra Ordine Nuovo[2] (nr 3, januar 1920) med et sammendrag av synspunktene til kommunistene i Torino:
«Borgerskapet i nord har lagt Sør-ltalia og øyene under seg og gjort dem til kolonier for utbytting. Når proletariatet i nord frigjør seg fra det kapitalistiske åket, vil det frigjøre massene av bønder i sør fra å være slaver for banker og parasittisk industri fra nord. Det økonomiske og politiske oppsvinget blant bøndene fins ikke i ei oppdeling av udyrka og vanskjøtta mark, men i solidariteten til industriproletariatet som for sin del også trenger bøndenes solidaritet. Industriproletariatet har «interesse» av at ikke kapitalismen får et nytt oppsving gjennom å eie jord og av at ikke Sør-ltalia og øyene blir militære baser for kapitalistisk kontrarevolusjon. Ved å tvinge arbeiderkontroll på industrien, vil proletariatet få industrien til å produsere jordbruksmaskiner, tekstiler, sko og elektrisk kraft for bøndene. Proletariatet vil hindre at industrien og bankene fortsatt skal kunne utnytte bøndene og undertrykke dem som slaver for pengesekkene sine. Ved å knuse eneveldet i fabrikkene, ved å knuse det undertrykkende statsapparatet til den kapitalistiske staten og opprette arbeiderstaten som underlegger kapitalistene loven om nyttig arbeid, knuser arbeiderne alle bånda som holder bonden fast til fattigdom og håpløshet. Ved å opprette arbeidernes diktatur med kontroll over industrien og bankene, omformer proletariatet den enorme krafta til statsorganisasjonene til å bli ei støtte for bøndene i deres kamp mot godseierne, mot naturen og fattigdommen. Proletariatet vil gi bøndene lån, opprette kooperativer, garantere sikkerhet for person og eiendeler mot ran og plyndring, og sette i gang offentlige arbeider for nydyrking og vanningsanlegg. Alt dette vil bli gjort fordi det er i proletariatets interesse å øke jordbruksproduksjonen, fordi det er i deres interesse å bevare solidariteten med bondemassene, fordi det er i deres interesse å gjøre industriproduksjonen om til et nyttig arbeid for fred og brorskap mellom by og land, mellom nord og sør.»
Dette ble skrevet i januar 1920. Det er gått sju år siden da og vi er mer enn sju år eldre politisk sett. Enkelte begreper ville i dag ha vært uttrykt bedre, perioden umiddelbart etter erobringa av staten, med uerfaren arbeiderkontroll som kjennetegn, burde og skulle vært bedre atskilt fra periodene som følger etter. Men det som er viktig å legge merke til her er at det grunnleggende begrepet til kommunistene i Torino ikke var den «magiske formelen» om å dele opp godseiendommene, men den politiske alliansen mellom arbeidere i nord og bønder i sør for å velte borgerskapet fra statsmakta. Ikke bare det, nettopp kommunistene i Torino (som likevel ga støtte til jordoppdelinga som en underordna del av en felles aksjon mellom de to klassene), var på vakt mot «mirakel»-illusjoner om mekanisk oppdeling av godseiendommene. I den samme artikkelen fra 3. januar 1920 står det:
«Hva oppnår en fattig bonde med å ta over udyrka eller vanskjøtta jord? Uten maskiner, uten bolig på arbeidsstedet, uten lån til å vente på innhøstinga, uten kooperative ordninger som kan ta seg av sjølve avlinga (dersom bonden skulle nå fram til avlinga uten å ha hengt seg først i den sterkeste busken i krattskogen eller i det minst sjukelige villfikentreet på den udyrka marka) og redde han fra klørne til pengehaiene, hva kan en fattig bonde oppnå ved en slik overtakelse?»
Og likevel var vi for den svært realistiske og ikke i det hele tatt «magiske» formuleringa om jorda til bøndene. Men vi ville at dette skulle være en del en alminnelig revolusjonær aksjon til de to allierte klassene under ledelse av industriproletariatet. Skribentene i Quarto Stato har tatt den «magiske formelen» rett ut av lufta og tillagt den kommunistene i Torino. På denne måten viser de at de er lite seriøse som journalister og like skruppelløse intellektuelle som landsbyapotekere. Dette er også politiske elementer som veier tungt og som fører med seg konsekvenser.
I den proletariske leiren har kommunistene i Torino hatt et uimotsagt «ry» for å ha gjort arbeidernes avantgarde oppmerksom på spørsmålet om Sør — Italia. De har lagt det fram som en av de vesentligste problemene i den nasjonale politikken til det revolusjonære proletariatet. På denne måten har de bidratt i praksis til å få spørsmålet om sør ut av sin ubestemte, intellektualistiske, såkalte «konkrete» fase[3] og over i en ny. Den revolusjonære arbeideren i Torino og Milano ble nå hovedpersonen for sørspørsmålet, og ikke lenger Giustino Fortunato, Gaetano Salvemini, Eugenio Azimonte, Arturo Labriola for bare å nevne navnene på favoritthelgenene til «ungdommen» i Quarto Stato.
Spørsmålet om «proletariatets hegemoni»[4], det vil si det samfunnsmessige grunnlaget for proletariatets diktatur og arbeiderstaten, ble lagt klart fram av kommunistene i Torino. Proletariatet kan bli en ledende og dominerende klasse i den grad det lykkes i å skape et system for klasseallianse som gjør det mulig å mobilisere hoveddelen av arbeiderbefolkninga mot kapitalismen og den borgerlige staten. I Italia, i de virkelige klasseforholda som fins i Italia, betyr dette i den grad proletariatet lykkes i å oppnå samtykke fra de store bondemassene. Men bondespørsmålet i Italia er bestemt av historien, det er ikke «bonde- og jordbruksspørsmålet i sin alminnelighet». I Italia har bondespørsmålet gjennom den bestemte italienske tradisjonen, gjennom den bestemte utviklinga til den italienske historien, tatt to typiske og spesielle former, Sør-Italiaspørsmålet og spørsmålet om Vatikanet. å erobre flertallet av bondemassene betyr altså for det italienske proletariatet å gjøre disse to spørsmåla til sine egne fra et sosialt synspunkt. Det betyr å forstå klassekravene som de representerer og å gjøre disse kravene om til en del av sitt revolusjonære overgangsprogram, å sette disse kravene som en del av sitt mål for kampen.
Det første problemet å løse for kommunistene i Torino var å forandre den politiske retninga og den generelle ideologien til proletariatet sjøl som et nasjonalt element som lever i det sammensatte statslivet, og ubevisst utsettes for innflytelse fra skolen, avisene og den borgerlige tradisjonen. Det er godt kjent hvilken ideologi som blir spredd overalt av borgerskapets propagandister blant massene i nord: sør er et blylodd som hindrer den kulturelle utviklinga i Italia fra å gjøre raskere framskritt. Søringene er biologisk mindreverdige vesener, naturbestemte halv- eller helbarbarer. Hvis Sør-Italia er tilbakeliggende, ligger ikke skylda i det kapitalistiske systemet eller i noen annen historisk årsak, men i naturen som har gjort søringene til latsekker, udugelige, kriminelle og barbarer. Denne onde skjebnen mildner naturen ved en rein individuell eksplosjon av store genier, lik ensomme palmer i en uttørka og ufruktbar ørken. Sosialistpartiet var i stor grad et redskap for denne borgerlige ideologien blant proletariatet i nord. Sosialistpartiet ga sin velsignelse til hele «søringlitteraturen» fra klikken av skribenter fra den såkalte positivistiske skolen, som Ferri, Sergi, Niceforo, Orano og deres mindre betydningsfulle tilhengere. I artikler, småstykker, noveller, romaner, memoarer og minnebøker gjentok de i forskjellige former det samme refrenget. Enda en gang ble «vitenskapen» brukt for å knekke de ulykkelige og utbyttete, men denne gangen kledde den seg i sosialismens farger og ga seg ut for å være proletariatets vitenskap.
Kommunistene i Torino reagerte kraftig mot denne ideologien, nettopp i Torino der fortellingene og beskrivelsene til krigsveteranene om «bandittvesenet» i sør hadde hatt stor innflytelse på folkelige tradisjoner og synsmåter. De reagerte kraftig, med praktiske tiltak, og klarte å oppnå konkrete resultater av største historiske betydning. De klarte å oppnå, nettopp i Torino, kimen til det som vil bli løsninga på Sør-Italiaproblemet.
Forøvrig hendte det allerede før krigen en episode i Torino som inneholdt de samme utviklingsmulighetene som alle aksjonene og all propagandaen kommunistene utførte i etterkrigstida. Da det fjerde valgdistriktet i byen ble ledig i 1914 etter at Pilade Gay døde, og det ble spørsmål om en ny kandidat, tok ei gruppe fra den sosialistiske partiavdelinga, som de framtidige redaktørene i Ordine Nuovo var med i, opp tanken om å stille opp Gaetano Salvemini som kandidat. Salvemini var den gangen den mest framskredne og radikale talsmannen for bondemassene i sør. Han sto utafor Sosialistpartiet, og førte til og med en aktiv og svært farlig kampanje mot Sosialistpartiet. Hans påstander og anklager blant arbeidermassene i sør, førte nemlig ikke bare til hat mot slike som Turati, Treves og D'Aragona, men mot industriproletariatet i sin helhet. (Mange av blykulene som den kongelige garden fyrte av mot arbeiderne i 1919, 1920, 1921 og 1922 var av det samme blyet som trykte artiklene til Salvemini.) Likevel ville Torino-gruppa skape blest rundt navnet til Salvemini. Dette ble forklart slik til Salvemini sjøl av kamerat Ottavo Pastore som dro til Firenze for å få hans samtykke til kandidaturet:
«Arbeiderne i Torino vil velge en kandidat for bøndene i Puglia. Arbeiderne i Torino vet at ved parlamentsvalgene i 1913 var det overveldende flertallet av bøndene i Molfetta og Bitonto for Salvemini. Det var det administrative presset fra regjeringa Giolitti, og vold fra betalte gangstere og politiet som hindra dem i å gi uttrykk for det de mente. Arbeiderne i Torino ber ikke om noen garantier til gjengjeld av Salvemini, verken til partiet, til noe program eller til disiplin overfor parlamentsgruppa. Når han blir valgt vil Salvemini bare stå til ansvar overfor bøndene i Puglia, ikke overfor arbeiderne i Torino som vil drive valgpropaganda etter sine egne prinsipper, og ikke i det hele tatt stå ansvarlig for den politiske aktiviteten til Salvemini».
Salvemini ville ikke akseptere kandidaturet, enda om han ble grepet og til og med rørt over forslaget, (på den tida var det ennå ikke snakk om kommunistisk «falskhet», og oppfatninga var ærlig og liketil). Han foreslo Mussolini som kandidat og sa seg villig til å komme til Torino for å støtte Sosialistpartiet i valgkampen. Han holdt faktisk også to store massemøter, i Folkets Hus og på piazza Statuto, blant folkemassene som så på han og ga han applaus som representant for bøndene i sør, undertrykte og utbytta i enda mer hatefulle og dyriske former enn proletariatet i nord. Den potensielle politiske retninga i denne episoden, som ikke ble utvikla videre etter Salveminis bestemmelse, ble gjentatt og anvendt av kommunistene i etterkrigstida. La oss ta for oss de mest iøynefallende og typiske kjensgjerningene.
I 1919 ble forbundet Giovane Sardegna oppretta, starten og forløperen til det som seinere skulle bli Sardinias Aksjonsparti[5]. Giovane Sardegna satte seg som mål å forene alle sardere på øya og på fastlandet i ei regional blokk som skulle øve et nyttig press på regjeringa for å få løftene som ble gitt til soldatene under krigen til å bli holdt. Den som organiserte Giovane Sardegna på fastlandet var en viss professor Pietro Nurra, en «sosialist» som i dag sannsynligvis er en del av gruppa med «ungdommer» i Quarto Stato som hver uke oppdager en ny horisont de må utforske. Advokater, lærere og statstjenestemenn slutta seg til forbundet, med den entusiasmen som muligheten til å skaffe seg utmerkelser og små medaljer alltid skaper. Stiftelsesmøtet som ble holdt i Torino for sardere som bodde i Piemonte lyktes over all forventning, etter antall frammøtte å dømme. Flertallet var fattigfolk, alminnelige mennesker uten framstående egenskaper, ufaglærte kroppsarbeidere, folk med små pensjoner, tidligere carabinieri (politisoldater) og fangevoktere og forhenværende tollfunksjonærer som livnærte seg med forskjellig slags småhandel. Alle var begeistrete ved tanken på at de befant seg blant landsmenn, at de hørte taler om sitt fedreland som de fortsatt var knytta til på tusen og ett vis, gjennom vennskap, minner, lidelser og håp, håpet om å vende tilbake til landet sitt, men et rikere og mer velstående land, som kunne tilby levelige vilkår, enda om de var beskjedne.
De sardiske kommunistene, de var akkurat åtte i tallet, dro til møtet. De la fram sin egen resolusjon for møteledelsen, og ba om å få holde et motinnlegg. Etter den flammende og retoriske talen til den offisielle referenten, smykka med alle Venusene og kjærlighetsgudene som kjennetegner de provinsielle talemåtene, etter at de frammøtte hadde grått ved minnene om fortidas lidelser og blodet som var spilt av sardiske regimenter under krigen, og hadde hissa seg opp nesten til delirium ved tanken på ei forent blokk av alle Sardinias flotte sønner, var det svært vanskelig å få motinnlegget til å «treffe blink». De mest optimistiske spådommene var, om ikke akkurat lynsjing, så i hvert fall en tur på politistasjonen, etter å ha blitt redda unna følgene av «mengdens rettferdige harme». Sjøl om motinnlegget med en gang vakte voldsom forbauselse, ble det likevel hørt på med oppmerksomhet, og da fortryllelsen en gang var brutt, ble den revolusjonære konklusjonen nådd raskt og metodisk. Er det slik at dere fattige sardiske djevler er for ei blokk med rikfolkene på Sardinia som har ruinert dere og er de lokale vokterne av den kapitalistiske utbyttinga, eller er dere for ei blokk med de revolusjonære arbeiderne på fastlandet som vil slå ned på all utbytting og frigjøre alle undertrykte? Dette dilemmaet trengte gjennom hjernene til dem som var tilstede. Stemmegivninga ble en stor suksess: på den ene sida ei lita gruppe skrålende rikfolk, embetsmenn i flosshatt, akademikere bleike av sinne og redsel, med et førtitalls politibetjenter som pynt på det som skulle være enighet, og på den andre, flertallet av de fattige djevlene, kvinnene kledd i sin flotteste stas, rundt den bitte lille gruppa av kommunister. En time seinere, på Folkets Hus[6], ble Den sardiske sosialistiske studiesirkelen danna med 256 medlemmer. Opprettinga av Giovane Sardegna ble utsatt på ubestemt tid og fant aldri sted.
Dette var det politiske grunnlaget for aksjonen som ble drevet blant soldatene i Sassari-brigaden, en brigade som nesten fullt ut var satt sammen av folk fra Sassari-området. Brigaden hadde deltatt i undertrykkinga av oppstanden i Torino i august 1917. Man var sikker på at den aldri hadde fraternisert med arbeiderne på grunn av hatet som enhver undertrykking etterlater seg i mengden, også overfor de materielle redskapene for undertrykkinga, og i regimentene på grunn av minnet om soldatene som hadde falt av slagene fra opprørerne. Brigaden ble hilst velkommen av en mengde fine damer og herrer som gav soldatene blomster og frukt. Soldatenes sinnstilstand er beskrevet godt i denne fortellinga av en garver[7] fra Sassari som var med i de første propagandaundersøkelsene:
«Jeg gikk bortover mot en leirplass på x-plassen, (de sardiske soldatene slo i de første dagene leir på plasser som om byen var under beleiring) og begynte å snakke med en ung bonde som hadde hilst vennlig på meg fordi jeg var fra Sassari akkurat som han.
«Hva har dere i Torino å gjøre?»
«Vi er kommet for å skyte rikingene som er i streik.»
«Men det er ikke rikingene som streiker, det er arbeiderne og de er fattige.»
«Her er alle rike, de har krave og går med slips. De tjener mer enn 30 lire om dagen. Jeg kjenner de som er fattige og vet hvordan de er kledd. I Sassari, ja der er det mange fattige. Alle vi som 'graver i jorda' er fattige. Vi tjener 1,50 om dagen.»
«Men jeg er også arbeider og er fattig.»
«Det er fordi du er sarder.
«Men hvis jeg går til streik sammen med de andre, vil du skyte på meg da?»
Soldaten tenkte seg om litt, så la han armen på skulderen min:
«Hør her, når du streiker med de andre, så hold deg hjemme!»
Slik var holdninga til den overveldende delen av brigaden. Den hadde bare et lite antall gruvearbeidere fra kulldistriktet i Iglesias-området. Likevel ble brigaden flytta fra Torino etter noen få måneder, ved utbruddet av generalstreiken den 21. og 22. juli. De eldste soldatene ble dimittert og enheten delt i tre, en tredjedel ble sendt til Aosta, en tredjedel til Trieste, og en til Roma. Brigaden ble sendt av sted om natta i all hast. Ingen elegant mengde hilste dem på stasjonen, sangene deres hadde ikke lenger det samme innholdet som da de kom, sjøl om det fortsatt var krigssanger.
Var disse hendingene uten følger? Nei, de har hatt resultat som fins den dag i dag, og som fortsatt virker i djupet av folkemassene. Hjerner som aldri hadde tenkt i denne retninga og som heretter fortsatte å være påvirka av dem, ble radikalt forandra på et øyeblikk. Våre arkiver er gått tapt, mange papirer er ødelagt av oss sjøl for ikke å framkalle arrestasjoner og forfølgelser. Men vi husker titalls og hundrevis av brev som kom til redaksjonen av Avanti[8] fra Sardinia. Det var ofte kollektive brev, undertegna av alle Sassari-veteranene fra en bestemt landsby. Den politiske holdninga vi gav støtte til, spredte seg på kontrollert og ukontrollert vis. Danninga av Det sardiske aksjonspartiet ble sterkt påvirka av denne holdninga i medlemsstokken sin. Det skulle være mulig å trekke fram episoder i denne forbindelsen som er innholdsrike og betydningsfulle. Den siste kontrollerbare ettervirkninga av denne aksjonen fant sted i 1922. Da ble det sendt 300 politisoldater til Torino fra Cagliari-legionen med den samme målsettinga som Sassari-brigaden. Vi mottok ei prinsipperklæring til redaksjonen av Ordine Nuovo som var undertegna størstedelen av disse politisoldatene. Denne erklæringa var et ekko av vårt synspunkt på sørproblemet. Den var et endelig bevis på at vår linje var korrekt. Proletariatet måtte gjøre denne linja til sin egen for å gi den politisk styrke. Ingen masseaksjon er mulig om ikke massene sjøl er overbevist om måla de vil oppnå og metodene de skal bruke. For å bli i stand til å regjere som klasse må proletariatet kvitte seg med alle korporative rester, med alle former for syndikalistisk fordommer og slagg. Hva betyr dette? Det betyr at ikke bare forskjellen mellom de ulike faga må overvinnes. For å oppnå tillit og enighet hos bøndene og enkelte halvproletære lag i byene er det også nødvendig å overvinne visse fordommer og få bukt med en viss type egoisme som kan finnes og som faktisk også er til stede i arbeiderklassen sjøl, også etter at fagsjåvinismen er blitt borte. Jernarbeideren, tømreren, bygningsarbeideren og så videre må ikke bare tenke som proletarer, og ikke lenger som jernarbeidere, tømrere, bygningsarbeidere og så videre. De må ta enda et skritt framover, de må tenke som arbeidere som er medlemmer av en klasse som har til hensikt å lede bøndene og de intellektuelle, en klasse som kan seire og bygge sosialismen bare om den får hjelp og støtte fra det store flertallet av disse sosiale laga. Hvis dette ikke blir oppnådd, blir ikke proletariatet en ledende klasse, og disse laga som i Italia utgjør flertallet av befolkninga blir fortsatt under ledelse av borgerskapet og gjør det mulig for staten å motstå og svekke proletariatets angrep.
Vel, det som har skjedd når det gelder sørspørsmålet viser at proletariatet har forstått disse pliktene sine. Vi kan huske to hendinger, den ene i Torino, den andre i Reggio Emilia, altså i reformismens, klassekorporativismens og arbeiderproteksjonismens høyborg, stedet som «Sør-Italiaspesialistene» holder fram som eksempel overfor bøndene i sin propaganda blant dem.
Etter fabrikkokkupasjonene foreslo Fiat-ledelsen overfor arbeiderne at de skulle overta styringa av bedriften, som et kooperativ. Reformistene var naturligvis for dette. Ei økonomisk krise var i emning, arbeidsløshetens spøkelse skapte engstelse i arbeiderfamiliene. Hvis Fiat ble et kooperativ ville man kunne oppnå en viss trygghet for jobbene til de faglærte arbeiderne, og særlig de mest politisk aktive som nesten var overbevist om at de kom til å få sparken.
Den sosialistiske partiavdelinga med kommunistene i spissen gikk kraftig ut i dette spørsmålet. De sa til arbeiderne:
«En stor kooperativ bedrift som Fiat kan bare overtas av arbeiderne dersom de er fast bestemt på å gå inn i det borgerlige politiske maktsystemet som i dag styrer Italia. Forslaget fra Fiat-ledelsen er en del av den politiske planen til Giolitti. Hva består denne planen i? Heller ikke før krigen kunne borgerskapet lenger regjere på fredelig vis. Opprøret til de sicilianske bøndene i 1894 og Milanoopprøret i 1898 var det italienske borgerskapets «experimentum cruxis»[9]. Etter det blodige tiåret 1890-1900 måtte borgerskapet gi avkall på et altfor eksklusivt, voldelig og direkte diktatur. På samme tid, sjøl om det ikke var samordna, reiste bøndene i sør og arbeiderne i nord seg mot borgerskapet. I det nye hundreåret innførte den herskende klassen en ny politikk for klasseallianse, for politiske klasseblokker, det vil si borgerlig demokrati. Den måtte velge: enten et demokrati for landsbygda, altså en allianse med bøndene i sør, frihandelspolitikk, alminnelig stemmerett, administrativ desentralisering og lave priser for industriprodukter, eller ei blokk mellom kapitalismen og arbeiderne, uten alminnelig stemmerett, for tollmurer, for opprettholding av statlig sentralisering (uttrykket for borgerlig herredømme over bøndene særlig i sør og på øyene), for en reformistisk lønnspolitikk og frihet for fagforeningene. Det var ikke tilfeldig at den herskende klassen valgte den andre løsninga. Giolitti personifiserte det borgerlige herredømmet, og Sosialistpartiet ble redskapet for Giolittis politikk. Hvis dere ser godt etter, så var det i tiåret 1900-10 at de mest radikale krisene i den sosialistiske arbeiderbevegelsen fant sted. Massene reagerte spontant mot politikken til de reformistiske lederne. Syndikalismen ble født, det instinktive, elementære og primitive, men sunne uttrykket for reaksjonen til arbeiderne mot blokka med borgerskapet, og for ei blokk med bøndene og først og fremst bøndene i sør. Akkurat slik er det. Syndikalismen er til og med i en viss grad et svakt forsøk fra bøndene i sør, representert ved sine mest framskredne intellektuelle, på å lede proletariatet. Hvem er den ledende kjerna i den italienske syndikalismen, og hva er dens ideologiske hovedpunkt? Den ledende kjerna til syndikalismen består nesten utelukkende av folk fra sør: Labriola, Leone, Longobardi, Orano. Det ideologiske hovedpunktet i syndikalismen er en ny og mer energisk liberalisme, mer aggressiv og kamplysten enn den tradisjonelle. Ser dere nøye etter, er det to grunnleggende forklaringer på hvorfor syndikalismen gikk fra krise til krise, og hvorfor de syndikalistiske lederne etterhvert gikk over til den borgerlige leiren.
Det er emigrasjonen og frihandelen, to forklaringer som henger nøye sammen med Sør-Italiaproblemet. Det var emigrasjonen som gav opphavet til Enrico Corradinis begrep om den «proletariske nasjonen». Libya-krigen framstod for et helt lag av italienske intellektuelle som starten på offensiven til det «store proletariatet» mot den kapitalistiske og plutokratiske[10] verdenen. Ei hel gruppe syndikalister gikk over til nasjonalismen. Det nasjonalistiske partiet bestod faktisk til å begynne med av tidligere syndikalistiske intellektuelle (Monicelli, Forges-Davanzati, Maraviglia). Boka Historien om et tiår, av Labriola (tiåret fra 1900-1910) er det mest typiske og karakteristiske uttrykket for denne anti-giolittiske nyliberalismen fra sør.
I disse ti åra blir kapitalismen sterkere og mer utvikla. En stor del av aktiviteten dens blir ført over på jordbruket i Podalen. Det mest framtredende trekket ved disse ti åra er massestreikene til jordarbeiderne i Podalen. Ei djuptgående forandring finner sted blant bøndene i nord. Det foregår ei djuptgående klassedifferensiering (tallet på jordløse dagarbeidere øker med 50 %, ifølge opplysningene fra folketellinga i 1911), og dette blir fulgt av ei nyorientering når det gjelder politiske strømninger og åndelige holdninger. Kristeligdemokratiet og mussolinismen er de to mest iøynefallende produktene av perioden. Romagna er den lokale smeltedigelen for disse to nye aktivitetene, dagarbeideren uten jord synes å ha blitt den sosiale hovedpersonen i den politiske kampen. Venstreorganene til sosialdemokratiet, (som Azione i Cesena) og også mussolinismen kommer raskt under kontroll av «Sør-Italia-intelligentsiaen».
Azione i Cesena er en lokal utgave av Gaetano Salveminis L’Unità. Avanti med Mussolini som redaktør, blir sakte. men sikkert, gjort om til en arena for de syndikalistiske forfatterne fra sør. Typer som Fancello, Lanzillo, Panunzio og Ciccotti blir hyppige bidragsytere i Avanti. Salvemini sjøl skjuler ikke sine sympatier for Mussolini, som også blir en av favorittene til Prezzolinis Voce. Alle husker at da Mussolini forlater Avanti og går ut av Sosialistpartiet er han i virkeligheten omgitt av denne flokken med syndikalister og intellektuelle fra Sør-Italia.
Den mest kjente etterdønninga av denne perioden på det revolusjonære området er den røde uka i juni 1914[11]. Romagna og Marche er hovedsentret for denne røde uka. På det borgerlige politiske området er den mest merkbare etterdønninga Gentiloni-pakten[12]. Da Sosialistpartiet som følge av jordbruksaksjonene i Podalen, siden 1910 hadde gått tilbake til en uforsonlig taktikk, tapte industriblokka, som fikk støtte av og ble representert av Giolitti, sin betydning. Giolitti satte geværet foran den andre skulderen, istedet for alliansen mellom borgerskap og arbeidere, satte han alliansen mellom borgerskap og katolikker, som representerte bondemassene i Nord- og Sentral-ltalia. Som et resultat av denne alliansen ble Det konservative partiet til Sonnino fullstendig knust. Bare en bitteliten enhet ble beholdt, i Sør-ltalia, rundt Antonio Salandra. Krigen og etterkrigstida fikk se hvordan det utvikla seg en serie ørsmå prosesser i borgerklassen, prosesser som fikk svært stor betydning. Salandra og Nitti ble de to første regjeringssjefene fra sør (for ikke å snakke om sicilianerne selvfølgelig, slike som Crispi, som var den mest energiske representanten for borgerskapet i det 19. hundreåret). De prøvde å gjennomføre planen til det industrielle borgerskapet og godseierne i sør, Salandra som representant for den konservative leiren og Nitti for den demokratiske. (Begge disse regjeringssjefene fikk solidarisk støtte fra Corriere della Sera, det vil si tekstilindustrien i Lombardia). Allerede under krigen prøvde Salandra å vende de tekniske styrkene i statsapparatet til fordel for Sør-Italia, det vil si han prøvde å erstatte det giolittianske personalet i staten med et nytt personale som skulle sette den nye politiske kursen til borgerskapet ut i livet. Dere husker kampanjen som La Stampa førte, særlig i 1917-18, for et nært samarbeid mellom giolittianere og sosialister for å hindre "puglifisering"[13] av staten. Denne kampanjen ble ført i La Stampa av Francesco Ciccotti og var altså et faktisk uttrykk for avtalen som fantes mellom Giolitti og reformistene. Dette var ikke et ubetydelig spørsmål, og giolittianerne gikk så langt i sin defensive iherdighet at de passerte grensene for det som er tillatt for et storborgerlig parti. De gikk så langt som til antipatriotiske og defaitistiske demonstrasjoner som alle husker.
«I dag er Giolitti på nytt ved makta, og enda en gang har han storborgerskapets tillit på grunn av panikken som har grepet det, ansikt til ansikt med den kraftfulle bevegelsen blant folkemassene. Giolitti vil temme arbeiderne i Torino. Han har slått dem to ganger: i streiken sist april og i fabrikkokkupasjonene, begge ganger ved hjelp av CGL[14] det vil si den korporative reformismen. Nå innbiller han seg at han skal klare å låse dem fast til det borgerlige statssystemet. Hva vil i virkeligheten skje om fagarbeiderne på Fiat godtar forslaga fra ledelsen? De nåværende industriaksjene blir til obligasjoner. Kooperativet må altså betale et fast utbytte til obligasjonsinnehaverne, uansett hvordan forretninga går. Bedriften Fiat vil bli avgiftsbelagt på alle slags vis av kredittinstitusjonene som fortsatt er i hendene på borgerskapet, og som har interesse av å få arbeiderne under sin vilkårlige makt. Fagarbeiderne må nødvendigvis knytte seg til staten som vil 'komme arbeiderne til hjelp' gjennom aktiviteten til arbeiderrepresentantene i parlamentet, ved at det politiske arbeiderpartiet blir underlagt regjeringspolitikken. Dette er planen til Giolitti i sin fulle bredde. Proletariatet i Torino vil ikke lenger eksistere som uavhengig klasse, men bare som vedheng til den borgerlige staten. Klassekorporativismen vil triumfere, mens proletariatet vil miste sin posisjon som leder og vegviser. Det kommer til å framstå for massene av enda fattigere arbeidere som ei privilegert gruppe. Det vil framstå for bøndene som en like stor utsuger som borgerskapet, fordi borgerskapet overfor massene av bønder, slik det alltid har gjort, vil framstille kjernene av privilegerte arbeidere som den eneste årsaken til deres lidelser og fattigdom».
Fagarbeiderne ved Fiat godtok nesten enstemmig vårt synspunkt, og forslaget til ledelsen ble avvist. Men dette eksperimentet var ikke det eneste. Med en hel serie aksjoner viste proletariatet i Torino at det hadde nådd en svært høg grad av modenhet og politisk dyktighet. Teknikerne og funksjonærene klarte å forbedre sine forhold i 1919, bare fordi de fikk støtte fra arbeiderne. For å knekke den faglige aktiviteten til teknikerne, foreslo arbeidsgiverne overfor arbeiderne at de sjøl skulle oppnevne nye formenn og avdelingsledere, gjennom valg. Arbeiderne avviste dette forslaget, enda om det var mange grunner til uoverensstemmelser med teknikerne som alltid hadde vært et redskap for sjefenes undertrykking og forfølgelse. Da satte avisene i gang en voldsom kampanje for å isolere teknikerne ved å sette søkelyset på de skyhøye lønningene deres som gikk helt opp i 7000 lire i måneden. Fagarbeiderne ga også støtte til faglige aksjoner blant de ufaglærte som bare på denne måten klarte å få sine krav igjennom. Innafor fabrikken ble alle privilegier og all utnytting av de mindre kvalifiserte arbeiderne fra de mer kvalifiserte feid vekk. Gjennom disse aksjonene gjorde den proletariske fortroppen seg fortjent til sin sosiale posisjon som fortropp. Det var dette som var grunnlaget for utviklinga av Kommunistpartiet i Torino. Men utafor Torino da? Vel, vi hadde til hensikt å ta saken opp utafor Torino, og nettopp i Reggio Emilia, der reformismen og klassekorporativismen var mest utbredt. Reggio Emilia hadde alltid vært skyteskive for «Sør-Italia-intelligentsiaen». Ei setning fra Camillo Prampolino: «Italia er delt i nordboere og stinkende søringer"[15], var det mest karakteristiske uttrykket for det voldsomme hatet som retta seg mot arbeidere i nord fra dem som bodde i sør. I Reggio Emilia oppsto et problem som var likt det på Fiat. En stor fabrikk skulle gå over i hendene på arbeiderne som en kooperativ bedrift. Reformistene i Reggio var entusiastiske overfor denne begivenheten og utbasunerte den på rosende vis i avisene sine og på møter. En kommunist fra Torino dro til Reggio, og tok ordet på et massemøte i fabrikken. Han forklarte hele nord-sørproblemet, og «miraklet» skjedde: med overveldende flertall avviste arbeiderne de reformistiske og korporative påstandene. Det ble vist at reformistene ikke representerte oppfatninga til arbeiderne i Reggio, de representerte bare passiviteten deres og andre negative trekk. De hadde klart å opprette et politisk monopol fordi de hadde ei betydelig samling med organisatorer og propagandister med en viss profesjonell dyktighet i sine rekker.
Dermed hadde de klart å hindre utviklinga og organiseringa av ei revolusjonær strømning. Likevel var det nok med én dyktig revolusjonær for å sette dem til veggs og vise at arbeiderne i Reggio er modige og kampvilige, og ikke svin som er fødd opp på regjeringsfór.
I april 1921 fikk 5000 revolusjonære arbeidere sparken fra Fiat, arbeiderrådene[16] ble oppløst, og reallønningene satt ned. I Reggio Emilia skjedde sannsynligvis noe tilsvarende. Arbeiderne ble altså slått. Men var offeret de hadde gjort unyttig? Det tror vi ikke. Vi er tvert imot sikre på at det ikke var unyttig. Det er opplagt vanskelig å holde oversikt over alle de store massehendingene som viser den øyeblikkelige og raske virkninga av disse aksjonene. Når det gjelder bøndene er forøvrig disse oversiktene alltid vanskelige og nesten umulige, og de er enda vanskeligere når de gjelder bondemassene i sør.
Sør-Italia kan beskrives som en stor sosial ruin. Bøndene som utgjør det store flertallet av befolkninga har ingen enhet seg imellom. (Det er sjølsagt nødvendig å gjøre unntak: Puglia, Sardinia, Sicilia der det fins særegne egenskaper i det store bildet av strukturen i sør.) Samfunnet i sør er ei stor agrarblokk med tre sosiale lag: den store formløse og splittete bondemassen, de intellektuelle fra små- og mellomborgerskapet på landsbygda og de store godseierne og de store intellektuelle.
Bøndene i sør er i stadig gjæring, men som masse er de ute av stand til å gi et sentralisert uttrykk for sine forventninger og behov. Mellomlaget av de intellektuelle mottar impulsene for sin politiske aktivitet fra bøndene. De store godseierne, i den politiske leiren, og de store intellektuelle, i den ideologiske leiren, tar til sjuende og sist hånd om og dominerer hele dette området. Det er naturligvis i den ideologiske leiren at sentraliseringa kommer sterkest og mest presist til uttrykk. Giustino Fortunato og Benedetto Croce representerer dermed hjørnesteinene i systemet i Sør-Italia, og er til en viss grad de to hovedpersonene i italiensk reaksjon.
De intellektuelle sørfra er et av de mest interessante og viktige sosiale laga i Italias nasjonale liv. Det er nok å tenke på at mer enn tre femtedeler av statsbyråkratiet består av folk fra sør, for å bli overbevist om dette. For å forstå den særlige psykologien til de intellektuelle sørfra er det nødvendig å ha noen kjensgjerninger klart for seg:
Skriftemål har derfor svært liten ledende betydning, og bonden i sør er ikke prestevennlig, enda han ofte er overtroisk i hedensk forstand. Alt dette forklarer hvorfor Partito Popolare[19] (bortsett fra visse områder på Sicilia) ikke har noen betydelig stilling i sør, og ikke rår over noe nett av institusjoner eller masseorganisasjoner. Holdninga til bonden overfor presteskapet er oppsummert i det folkelige uttrykket: «Presten er prest på alteret, ellers er han et menneske som oss andre».
Bonden i sør er knytta til den store godseieren gjennom den intellektuelle. I den grad bondeaksjonene ikke uttrykker seg i masseorganisasjoner som er sjølstendige og uavhengige, enda om dette bare skulle være i navnet (det vil si at de er i stand til å velge bondeledere med bondebakgrunn og klarer å registrere og ordne forskjellen i utviklinga og framgangen som bevegelsen fører med seg), slutter de alltid med å innrette seg etter de vanlige formene i statsapparatet — kommuner, provinser, deputertkammer. Dette finner sted gjennom danning av og oppløsning av lokale partier, der staben består av intellektuelle, men som kontrolleres av store godseiere og deres betrodde menn som Salandra, Orlando, Di Cesaro. Det kunne se ut som om krigen innførte et nytt element i disse organisasjonene, med krigsveteranbevegelsen der bondesoldater og intellektuelle offiserer danna ei blokk som var mer forent seg imellom, og som til en viss grad var fiendtlig overfor de store godseierne. Men dette varte ikke lenge, den siste resten er Den nasjonale unionen[20] som Amendola skapte, og som har en viss skinneksistens på grunn av sin antifascisme. Men fordi det ikke fins noen tradisjon med åpen organisering av de demokratiske intellektuelle i sør, må også denne grupperinga gis oppmerksomhet og bli tatt hensyn til. Den kan gå over fra å være et svært svakt og lite vannhull til å bli ei gjørmete og oppblåst elv, dersom de generelle politiske forholda endrer seg.
Det eneste området der krigsveteranbevegelsen fikk en mer presis profil, og klarte å få til en mer solid sosial struktur, var Sardinia. Dette er lett å forstå. Det er nettopp fordi klassen av store godseiere på Sardinia er så bitteliten, ikke har noen funksjon, og ikke har de samme eldgamle tradisjonene når det gjelder kultur og regjeringsmakt som fastlandet i sør. Presset nedenfra, fra massene av bønder og gjetere har ingen kvelende motvekt i et høyere sosialt lag av storgodseiere.
De ledende intellektuelle føler dette presset fullt ut, og tar skritt som er viktigere enn Den nasjonale unionen. Situasjonen på Sicilia har trekk som er svært forskjellig både fra Sardinia og i Sør-Italia. De store godseierne er mye mer enhetlige og bestemte der enn på det sørlige fastlandet. Dessuten fins det en viss industri der, og en utvikla handel (Sicilia er det rikeste området i hele sør, og et av de rikeste i Italia). De høyere klassene kjenner sin betydning i det nasjonale livet svært godt, og legger vekt på den. Sicilia og Piemonte er de to områdene som har gitt flest politiske ledere til den italienske staten. Det er de to områdene som har spilt en framtredende rolle fra 1870 og framover. Folkemassene på Sicilia er mer framskredne enn i Sør-Italia, men deres framskritt har tatt en typisk siciliansk form. Det fins en siciliansk massesosialisme med en helt egen tradisjon og utvikling. I kammeret[21] i 1922 hadde denne sosialismen omtrent 20 deputerte av de 52 som var valgt fra øya.
Vi har sagt at sør-bonden er knytta til den store godseieren gjennom den intellektuelle. Denne typen organisering er den mest utbredte på hele det sørlige fastlandet og på Sicilia. Den skaper ei monsterliknende agrarblokk på landsbygda som i sin helhet virker som en mellommann og kontrollør for kapitalismen og de store bankene i nord. Dens eneste hensikt er å bevare status quo. Den har ikke et eneste intellektuelt lyspunkt i seg, ikke noe program, ingen spore til forbedringer og framgang. Om noen ideer eller program er lagt fram, har de hatt sin opprinnelse andre steder enn i sør, i grupper av konservative agrarpolitikere, særlig fra Toscana, som sto sammen med de konservative fra den sørlige agrarblokka, i parlamentet. Sonnino og Franchetti var blant de få intelligente borgerne som stilte det søritalienske problemet som et nasjonalt problem, og la fram en regjeringsplan for å løse det. Hva var synspunktet til Sonnino og Franchetti? Det var at det måtte skapes et uavhengig mellomlag i Sør-Italia som kunne, slik man sa det på den tida, være et uttrykk for «offentligheten». Dette mellomlaget skulle på den ene sida begrense den vilkårlige grusomheten til godseierne, og på den andre sida virke dempende på opprørstrangen til de fattige bøndene. Sonnino og Franchetti ble skremt av hvor populære ideene til bakunismen i Den 1. internasjonalen[22] var i sør. Denne redselen fikk dem til å gjøre mistak som ofte var groteske. I et av skriftene sine nevner de for eksempel at et folkelig vertshus eller drikkested i en landsby i Calabria (jeg siterer etter hukommelsen) er oppkalt etter «de streikende» (scioperanti)[23] for å vise hvor utbredte og rotfestete de intemasjonalistiske ideene var. Hvis dette er tilfelle (og det er det nok i betraktning av forfatternes intellektuelle rettskaffenhet), kan det forklares mye enklere. Vi må huske på at det fins mange albanske kolonier i sør, og at ordet skipetari (albanere)[24] har gjennomgått de rareste og mest forunderlige misdannelser (man snakker for eksempel i enkelte dokumenter fra den venetianske republikken om de militære formasjonene til «S'ciopetà»). Det var nok ikke slik at teoriene til Bakunin var så utbredte i sør. Det var vel heller slik at situasjonen her hadde gitt Bakunin inspirasjon til sine teorier. I hvert fall er det slik at de fattige bøndene i sør tenkte på 'generalopprør’ lenge før Bakunin hadde tenkt ut teorien om «den altomfattende ødeleggelsen».
Gjennomføringa av regjeringsplanen til Sonnino og Franchetti ble ikke så mye som påbegynt engang. Og den kunne heller ikke bli gjennomført. Hovedpunktet i forholdet mellom nord og sør i organiseringa av den nasjonale økonomien og av staten er slik at det nesten ikke er mulig for en brei middelklasse i økonomisk forstand å se dagens lys. (Dette betyr dermed at det heller ikke er mulig for et breitt borgerskap å vokse fram.) Enhver lokal kapitalakkumulasjon og enhver akkumulasjon av sparepenger er umulig på grunn av skatte- og avgiftssystemet, og fordi de kapitalistiske bedriftseierne ikke omgjør profitten til ny kapital lokalt, fordi de ikke er fra området. Da utvandringa i det 20. hundreåret tok de gigantiske formene den fikk, og de første pengesendingene begynte å strømme inn fra Amerika, ropte de liberalistiske økonomene triumferende: Drømmen til Sonnino går i oppfyllelse! En stille revolusjon er i gang i sør, og den vil sakte men sikkert forandre hele den økonomiske og sosiale strukturen i landet. — Men staten grep inn, og den stille revolusjonen ble kvalt i fødselen. Regjeringa tilbød statsobligasjoner til sikker rente, og utvandrerne og familiene deres gikk over fra å være agenter for den stille revolusjonen til å subsidiere snylterindustrien i nord. Det kunne virke som om Francesco Nitti, på det demokratiske planet, og formelt sett uavhengig av den sørlige agrarblokka, aktivt gjennomførte programmet til Sonnino. Men han var i stedet den beste agenten for den nordlige kapitalismen når det gjaldt å rake opp den siste beholdninga med sparepenger fra sør. Milliardene som ble slukt av Banca di sconto kom nesten alle fra sør. De 400 000 kreditorene til Banca italiana di sconto var i overveldende flertall sparere fra sør.
Ei intellektuell blokk som ligger over agrarblokka er i sving i sør. Denne blokka har inntil nå bidratt til å hindre at sprekkene i agrarblokka har blitt altfor farlige og satt i gang et jordras. Talsmenn for denne intellektuelle blokka er Giustino Fortunato og Benedetto Croce som dermed kan kalles de mest aktive reaksjonære på hele halvøya.
Vi har sagt at Sør-Italia er en stor sosial ruin. Denne formuleringa kan brukes ikke bare på bøndene, men også på de intellektuelle. Det er vel kjent at det i sør, side om side med kjempestore eiendommer, har vært og fortsatt er store oppsamlinger av kultur og intelligens hos enkeltindivider og i avgrensa grupper av store intellektuelle, mens det ikke fins noen organisering av gjennomsnittskulturen. I sør finner vi Laterza forlag og tidsskriftet La Critica[25]. Det fins akademier og kulturforetak med toppen av kunnskap. Men det fins ikke små og mellomstore tidsskrifter, det fins ikke forlag som grupper av mellomstore intellektuelle fra sør kan samle seg om. De fra Sør-Italia som har prøvd å komme vekk fra agrarblokka og stille sørspørsmålet i en radikal form, har møtt velvilje i, og samla seg i tidsskrift som trykkes andre steder enn i sør. Det går faktisk an å si at alle kulturelle framstøt fra småborgerlige intellektuelle som har funnet sted i Sentral- og Sør-Italia i det 20. hundreåret, er prega av Sør-Italiaspørsmålet, fordi de er så sterkt prega av intellektuelle fra sør. Det dreier seg om alle tidsskriftene til grupper av intellektuelle fra Firenze som La Voce og L'Unità, tidsskriftene til kristelig-demokratene som L'Azione i Cesena, tidsskriftene til ungliberaleme fra Emilia og Milano som G. Borelli gir ut: slike som La Patria i Bologna eller L'Azione i Milano, og til slutt Gobettis La Rivoluzione.
Nå vel, de fremste politiske og intellektuelle lederne for alle disse initiativene har vært Giustino Fortunato og Benedetto Croce. I en videre sirkel enn den kvelende agrarblokka har de gjort sitt til at problemene i Sør-Italia ikke er blitt reist utover visse grenser, at de ikke er blitt revolusjonære. Som mennesker av den høyeste kultur og intelligens med røtter i tradisjonell sørlig mark, men knytta til europeisk og dermed verdens kultur, hadde de alle de nødvendige egenskapene for å tilfredsstille de intellektuelle behovene til de ærligste representantene for ungdommen i Sør-Italia som hadde utdanning. De hadde alle de nødvendige egenskapene for å gi dem trøst i deres rastløse og kraftløse ønske om opprør mot de eksisterende forholdene, til å lede dem inn på middelvegen med klassisk ro i tanke og handling. De såkalte nyprotestantene eller kalvinistene har ikke forstått at i Italia, der moderne kulturforhold har gjort det umulig med noen religiøs reform blant massene, er den eneste historisk mulige reformen skjedd med filosofien til Benedetto Croce. Retninga og metoden for tankegangen er blitt en annen, det er skapt et nytt verdensbilde som har overgått katolisismen og all annen metafysisk religion. På denne måten har Benedetto Croce fullført en «nasjonal» oppgave av høyeste orden. Han har skilt de intellektuelle fra massene av bønder, fått dem til å delta i den nasjonale og europeiske kulturen og gjennom denne kulturen har han fått dem til å bli tatt opp av det nasjonale borgerskapet og dermed agrarblokka.
Enda om Ordine Nuovo og kommunistene i Torino til en viss grad kan knyttes til de intellektuelle gruppene vi har nevnt, og de derfor også har vært under den intellektuelle innflytelsen til Giustino Fortunato og Benedetto Croce, representerer de likevel samtidig et fullstendig brudd med denne tradisjonen. De representerer starten på ei ny utvikling som allerede har gitt frukt og som vil fortsette å gjøre det. Slik det allerede er sagt har de plassert proletariatet i byene som den moderne forkjemperen for den italienske historien og dermed for Sør-Italiaspørsmålet. De har gjort tjeneste som formidlere mellom proletariatet og visse venstreintellektuelle lag, og har greid å forandre den mentale retninga deres, om ikke fullstendig, så i hvert fall i betydelig grad. Hvis vi tenker oss godt om er dette hovedelementet i skikkelsen Piero Gobetti. Han var ikke kommunist, og ville sannsynligvis aldri blitt det, men han hadde forstått den sosiale og historiske stillinga til proletariatet og klarte ikke lenger å tenke uten å ha dette elementet med. I det felles arbeidet med avisa hadde vi satt Gobetti i kontakt med en levende verden som han tidligere bare hadde kjent gjennom formuleringer i bøker. Den mest framtredende egenskapen hans var intellektuell lojalitet og fullstendig mangel på jåleri og innskrenka smålighet. Derfor kunne han ikke annet enn å bli overbevist om at hele serier av måter å betrakte proletariatet på, var falske og urettferdige.
Hvilke følger fikk disse kontaktene med den proletariske verden for Gobetti? De var opprinnelsen til og støtet til ei oppfatning vi ikke vil diskutere og utdype, eioppfatning som i stor grad knytter seg til syndikalismen og tenkemåten til de intellektuelle syndikalistene. Med denne oppfatninga blir prinsippene i liberalismen ført over fra de individuelle fenomeners rekker til å bli et fenomen for massene. De storartete egenskapene og det opphøyde i enkeltindividenes liv blir overført til klassene, forstått nesten som kollektiv individualitet. Hos intellektuelle som deler denne oppfatninga leder den ofte til reine grublerier eller registreringer av hva som er bra og hva som er dårlig. Den fører til ei foraktelig og latterlig stilling som overdommer i diskusjoner, som utdeler av belønning og straff. Gobetti unngikk denne skjebnen i praksis. Han viste seg som en kulturorganisator av framstående merke, og i den seineste tida hadde han ei rolle som verken bør glemmes eller undervurderes av arbeiderne. Han gravde ei grøft som gruppene av de mer ærlige og oppriktige intellektuelle som i 1919, 1920 og 1921 mente at proletariatet ville være borgerskapet overlegent som herskende klasse, aldri trakk seg tilbake fra.
Noen var i god tro og ærlige, andre hadde svært dårlig tro og var uærlige når de gikk rundt og sa at Gobetti ikke var noe annet enn en kamuflert kommunist, at han var agent om ikke for Kommunistpartiet så i det minste for den kommunistiske gruppa Ordine Nuovo. Det er ikke engang nødvendig å tilbakevise slikt tåpelig sludder. Personen Gobetti og bevegelsen han representerte var spontane resultater av det nye historiske klimaet i Italia. Der ligger deres betydning og verdi. Vi er noen ganger blitt kritisert fra partikamerater for ikke å ha slåss mot idestrømninga til Rivoluzione Liberale. Denne mangelen på kamp skulle til og med være beviset på en organisk forbindelse av machiavellisk[26] karakter (som man pleide å uttrykke det) mellom oss og Gobetti. Men vi kunne ikke slåss mot Gobetti. Han utvikla og representerte en bevegelse som ikke bør bekjempes, i hvert fall ikke prinsipielt. å ikke forstå dette, betyr å ikke forstå spørsmålet om de intellektuelle og den oppgaven de har i klassekampen. Gobetti gjorde i praksis tjeneste som et bindeledd for oss med:
Hvorfor skulle vi ha slåss mot Rivoluzione Liberale-bevegelsen? Kanskje fordi den ikke var bygd opp av reine kommunister som hadde godtatt programmet vårt og læresetningene våre fra A til å? Men dette kunne ikke være noe krav. Det ville vært et politisk og historisk paradoks. De intellektuelle utvikler seg sakte, mye saktere enn hvilken som helst annen samfunnsgruppe på grunn av sin spesielle natur og historiske oppgave. De representerer hele den kulturelle tradisjonen til et folk og prøver å sammenfatte og lage en syntese av hele folkets historie. Dette er særlig tilfelle med den gamle typen intellektuelle, den intellektuelle som er vokst opp i bondemiljø. Det er absurd å tenke seg at det er mulig for denne typen som helhet å bryte med fortida for å gi seg fullstendig over til et nytt ideologisk miljø. Det er absurd for massene av intellektuelle som helhet, og kanskje også for svært mange intellektuelle tatt hver for seg, til tross for alle de ærlige anstrengelsene de gjør og gjerne vil gjøre.
Det som interesserer oss nå er massene av de intellektuelle som helhet og ikke bare som enkeltindivider. Det er klart det er viktig og nyttig for proletariatet at en eller flere intellektuelle, hver for seg, slutter seg til proletariatets program og dets lære, at de blander seg med proletariatet, blir en nødvendig del av det og føler seg som en slik del. Som klasse er proletariatet fattig på organiserende elementer. Det har ikke, og kan ikke danne, et eget lag med intellektuelle annet enn svært sakte, med svært mye arbeid og bare etter erobringa av statsmakta. Men det er også viktig og nyttig at det skjer et organisk brudd i massene av intellektuelle, et brudd av historisk karakter. Det er viktig og nyttig at det som en masseformasjon blir danna en venstretendens, i den moderne betydninga av ordet, en tendens som altså er orientert mot det revolusjonære proletariatet.
Alliansen mellom proletariatet og massene av bønder krever denne formasjonen. Enda mer blir den krevd av massene av bønder i sør. Proletariatet kommer til å ødelegge agrarblokka i sør i den grad det gjennom sitt parti lykkes med å organisere stadig større masser av fattige bønder i sjølstendige og uavhengige formasjoner. Men proletariatet vil lykkes i større eller mindre grad med denne nødvendige oppgaven, som riktignok er underordna, alt etter sin evne til å splitte den intellektuelle blokka som er den fleksible, men svært motstandsdyktige rustninga til agrarblokka. Piero Gobetti hjalp proletariatet med å løse denne oppgaven. Vi tror at vennene til den avdøde[27] vil fortsette arbeidet hans også uten hans ledelse. Det er et gigantisk og vanskelig arbeid, men nettopp et arbeid som er verdig alle slags ofre (også livet, slik som i tilfellet med Gobetti) fra de intellektuelle i nord og sør (og det er mange, flere enn man tror) som har forstått at bare to samfunnskrefter kan være virkelig nasjonale og bære framtida i seg: proletariatet og bøndene.
[1] Ulenspiegel – pseudonym for Tomaso Fiore, medarbeider av Piero Gobetti.
[2] Ordine Nuovo – Kommunistisk gruppe i Torino der Gramsci deltok. Seinere også navn på hovedavisa til PCI.
[3] «Konkrete» fase – da Salvemini forlot Sosialistpartiet i 1913, kalte han politikken sin «konkret».
[4] Hegemoni – nøkkelbegrep hos Gramsci. En klasse må ha kontroll over viktige deler av ideologien, ha tillit og innflytelse før den kan bli ei ledende sosial kraft.
[5] Sardinias Aksjonsparti – bevegelse for sjølstendig Sardinia, grunnlagt i 1920. En del ga full støtte til Mussolini, lederne for den demokratiske delen gikk ut mot fascismen, og ble arrestert eller måtte dra i eksil.
[6] Egentlig Camera del Lavoro, et slags fagforeningskontor (MB).
[7] Garver – lærarbeider, en som gjør skinn av huder.
[8] Avanti – hovedavisa til PSI
[9] Experimentum cruxis – latin for avgjørende prøve. Det dreier seg om Crispis brutale undertrykking i 1894 av bøndenes kamp for å fordele eiendommene til godseierne på en rettferdig måte, og om arbeiderne i Milano som etter å ha demonstrert mot dyrtid og matmangel i 1898 ble angrepet av militære tropper.
[10] Plutokratiske – av plutokrati, rikmannsvelde.
[11] Den røde uka – etter at 3 demonstranter ble drept av politiet under en protestmarsj mot krigen i juni 1914, organiserte PSI en generalstreik over hele landet.
[12] Gentiloni-pakten – avtale mellom Giolitti og katolikkene i 1913 om valgsamarbeid for å hindre sosialistenes frammarsj. Katolikkene skulle ikke følge påbudet fra paven om å boikotte valgene slik regelen hadde vært helt siden 1871. Til gjengjeld skulle de katolske skolene drives etter kirkelige retningslinjer, og spørsmålet om skilsmisse ikke lenger være aktuelt.
[13] Puglifisering – gjøre lik Puglia, område lengst sør i Italia, uttrykk for å beskrive politikken til Nitti og Salandra.
[14] CGL – forkortelse for Confederazione Generale del Lavoro, den italienske landsorganisasjonen fram til 1926 da den ble nedlagt av fascistene.
[15] Nordboere og stinkende søringer – ordspillet «nordici» og «sudici» lar seg ikke gjengi på norsk. «Nordici» betyr nordboere, «sudici» derimot ikke søringer (enda «sud» betyr sør), men møkkete.
[16] Arbeiderrådene – I åra rundt 1920 organiserte kommunistene arbeiderråd i fabrikkene etter sovjetmønsteret i den russiske revolusjonen. Disse arbeiderrådene ble flere ganger satt på prøve under langvarige fabrikkokkupasjoner, inntil hele bevegelsen falt sammen i 1921.
[17] Mezzadria – driftsmåte i jordbruket der bonden og eieren av jorda «deler» utbyttet, det vil si at bonden betaler leie og gir fra seg produkter, jordeieren stiller eiendom og redskaper til disposisjon.
[18] Atavistisk – tilstand der primitive egenskaper dukker opp.
[19] Partito Popolare – forløper til det moderne kristelig- demokratiske partiet, danna i 1919 av den sicilianske presten og sosiologen Don Luigi Sturzo.
[20] Den nasjonale unionen – borgerlig-demokratisk antifascistisk bevegelse med utgangspunkt i avventineropposisjonen i parlamentet i 1924.
[21] Kammeret – det parlamentariske systemet i Italia er et tokammersystem med deputertkammer og senat.
[22] Bakunismen i Den I. internasjonalen – I den første arbeidersammenslutninga som Marx organiserte i 1864 var den russiske anarkisten Bakunin i opposisjon og hadde særlig framgang i Italia og Spania med sin antisentralistiske politikk. Han ble ekskludert fra Internasjonalen i 1872, og organiserte sin egen sammenslutning som rivaliserte med den marxistiske bevegelsen.
[23] Scioperanti – italiensk for streikende.
[24] Skipetari – albanere, etter Shqiperia (ørnelandet), det albanske navnet på Albania.
[25] La Critica – tidsskrift som Croce redigerte fra 1903-44. Antipositivistisk hovedorgan for italiensk litteraturdebatt, agiterte mot verdenskrigen i 1914, sto for en liberal motstand mot fascismen.
[26] machiavellisk etter historikeren, komedieforfatteren og statsmannen Niccolo Machiavelli (1469-1527 ) som av ettertida er blitt sett på som en rå og kynisk maktpolitiker, men verdsatt av Gramsci som en hovedfigur i den nasjonale samlinga av Italia.
[27] Den avdøde – Piero Gobetti døde i Paris i 1926, bare 25 år gammel, etter at han måtte rømme fra Italia under den fascistiske terroren.