L'Ordine Nuovo, 5. juni 1920. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter den engelske versjonen i Selections from Political Writings 1910-1920, s. 260-264, London, 1971.
Den proletariske revolusjon er ikke en vilkårlig handling utført av en organisasjon som erklærer seg for å være revolusjonær, eller av et system av erklært revolusjonære organisasjoner. Den proletariske revolusjon er en langvarig historisk prosess som manifesterer seg i dannelsen og utviklingen av produktivkrefter (som vi sammenfatter i uttrykket "proletariat") i en gitt historisk kontekst (som vi sammenfatter i uttrykket "privat eiendomsrett, kapitalistisk produksjonsmåte, fabrikksystem og samfunnets organisering i den demokratiske-parlamentariske stat). I en bestemt fase av denne prosessen er de nye produktivkreftene ikke lenger i stand til å utvikle og organisere seg på uavhengig grunnlag innenfor det menneskelige samfunns offisielle rammeverk. Det er i denne fasen at den revolusjonære handling inntreffer. Den består i et voldelig forsøk på å sprenge dette rammeverket og ødelegge hele det apparat av politisk og økonomisk makt som undertrykker de revolusjonære produktivkreftene. Den består i et forsøk på å knuse det borgerlige statsmaskineriet og etablere en ny form for stat innenfor hvis rammer de frigjorte produktivkreftene kan finne egnede betingelser for sin videre utvikling og vekst, og i hvis organisasjon de finner sterke forsvarsverk og nødvendige og tilstrekkelige våpen til å undertrykke sine motstandere.
Man kan ikke sette likhetstegn mellom den prosessen som en virkelig proletarisk revolusjon er, og utviklingen og aktiviteten i revolusjonære organisasjoner av frivillig og kontraktsmessig art, slik som politiske partier og fagforeninger. Dette er organisasjoner som har oppstått innenfor en atmosfære av borgerlig demokrati og politisk frihet, som uttrykk for og som utvikling av denne politiske friheten. Denne typen organisasjoner legemliggjør en lære som fortolker den revolusjonære prosessen og (innenfor visse rammer av historisk sannsynlighet) forutser dens utvikling, de er akseptert av de store masser som en del av dem selv og som deres fremtidige ledelsesapparat, og de vil i stadig økende grad bli de direkte og ansvarlig handlende i de på hverandre følgende frigjøringsforsøk som hele arbeiderklassen vil gjøre i løpet av den revolusjonære prosessen. Men de er ikke identiske med denne prosessen. De går ikke utover den borgerlige staten, og de omfatter ikke og kan heller ikke omfatte hele den mangfoldige fremveksten av revolusjonære krefter som kapitalismens utbyttings- og undertrykkingsapparat frigjør gjennom sin ubønnhørlige utvikling.
I en periode kjennetegnet ved borgerskapets økonomiske og politiske herredømme foregår den reelle utviklingen av den revolusjonære prosessen i det skjulte - i fabrikkens mørke og i den dype bevisstheten hos de umåtelige masser som kapitalismen underkaster sine lover. Den kan ikke kontrolleres og dokumenteres, det vil først skje en gang i fremtiden, når de elementer som utgjør den (følelsene, uvissheten, vanene og spirene til initativ og livsholdning) har utviklet seg og blitt lutret i takt med samfunnets utvikling og med utviklingen av den stilling som arbeiderklassen oppnår i produksjonen. De revolusjonære organisasjoner (partiet og fagforeningen) er oppstått i den politiske frihets og det borgerlige demokratis sfære. De er generelt sett uttrykk for en utvikling av friheten og demokratiet i denne sfæren, der de mellommenneskelige relasjoner er mellom borgere, mens den revolusjonære prosessen foregår i produksjonssfæren, der relasjonene er mellom undertrykker og undertrykt, mellom utbytter og utbyttet, der det ikke finnes frihet for arbeideren og der det ikke finnes demokrati. Den revolusjonære prosessen foregår der hvor arbeideren er intet, men krever å bli alt, og der eierens makt er ubegrenset og betyr liv eller død for arbeideren, for arbeiderkvinnen og for deres barn.
Når sier vi at arbeiderrevolusjonen som historisk prosess, som er en del av de kapitalistiske samfunnsforholdenes prosess, som har sin indre lovmessighet, og som nødvendigvis må foregå ved at en mengde ukontrollerbare aksjoner forener seg - ukontrollerbare fordi de oppstår gjennom en situasjon som arbeideren ikke har villet og ikke har kunnet forutse; når sier vi at denne prosessen har blitt synlig og kan kontrolleres og dokumenteres?
Vi sier det når hele arbeiderklassen har blitt revolusjonær, ikke lenger i den forstand at den generelt nekter å samarbeide med borgerskapets regjeringsinstitusjoner eller at den utgjør en opposisjon innenfor det borgerlige demokratiet; men i den forstand at hele arbeiderklassen, slik den fremstår i en fabrikk, begynner en aksjon som med nødvendighet må munne ut i etableringen av en arbeiderstat og med nødvendighet må føre til at man forestiller seg det menneskelige samfunns form i en helt ny skikkelse, en universell form, som omfatter hele Internasjonalen og dermed hele menneskeheten. Og vi sier at den inneværende perioden er revolusjonær nettopp fordi vi konstaterer at arbeiderklassen i alle land med hele sin styrke - til tross for sine feiltagelser, sin vakling og de forhindringer som gjør seg gjeldende for en undertrykt klasse som uten historisk erfaring skal skape et nytt samfunn - forsøker å danne institusjoner av ny type blant arbeiderne, representative institusjoner som oppstår innenfor en industriell ramme. Og vi sier at den inneværende perioden er revolusjonær fordi arbeiderklassen med all sin kraft forsøker å etablere sin egen stat. Derfor sier vi at opprettelsen av fabrikkråd er av avgjørende historisk betydning og begynnelsen på en ny epoke i menneskeslektens historie, ettersom den revolusjonære prosessen har blitt synlig og går inn i den fasen der den kan kontrolleres og dokumenteres.
I den liberale fase av borgerskapets og det borgerlig dominerte samfunns historiske prosess var statens minste celle fabrikkeieren som tvinger arbeiderklassen inn under profittens åk. Og i den liberale fasen ledet arbeideren også fabrikken og var industriherre. Kilden til den industrielle makt var i fabrikken, og arbeideren var ikke i stand til å fri bevisstheten sin for den overbevisning at eieren var nødvendig, fordi hans person ble identifisert med den personen som stod for den ansvarlige ledelse av produksjonen og dermed også for arbeiderens lønn, hans brød, hans klær og hans hjem.
I den imperialistiske fase av borgerskapets historiske prosess fjernes den industrielle makten fra den enkelte fabrikk og konsentreres i en trust, i et monopol, i en bank og i statsbyråkratiet. Den industrielle makt blir uansvarlig og dermed mer autokratisk, grusommere og mer vilkårlig. Men arbeideren, som har blitt befridd for ærefrykten for "lederen" og for sin servile tro på hierarkiet og som også påvirkes av den nye historiske fases endrede samfunnsforhold, han gjør uvurderlige erobringer når det gjelder autonomi og kampvilje.
I fabrikken blir arbeiderklassen et gitt "produksjonsinstrument" i en gitt organisk sammenheng; hver arbeider blir "ved et tilfelle" en del av denne organismen. Men det tilfeldige gjelder bare hans intensjon, og ikke jobben hans, fordi han utgjør en nødvendig del av arbeids- og produksjonsprosessen, og kun derfor blir han ansatt og kan tjene til livets opphold. Han er et tannhjul i arbeidsdelingsmaskinen og i arbeiderklassen, som har blitt et produksjonsinstrument. Dersom arbeideren og arbeiderklassen kommer til klar erkjennelse av denne "gitte nødvendighet" og legger den til grunn for et representativt apparat av statens type (altså ikke et medlemskap man inngår av fri vilje, som en kontrakt, men et som man absolutt og organisk svarer til en virkelig som det er nødvendig å erkjenne dersom man vil sikre seg brød, klær, hjem og industriproduksjon), betyr det at en ny historisk epoke innledes, en der arbeiderstatene forener seg og danner det kommunistiske samfunn - bestående av en verden organisert på grunnlag av og etter modell av den store maskinfabrikken og av den kommunistiske Internasjonale, og der hvert folk og hver del av menneskeheten er karakterisert av at en bestemt produksjonsgren er dominerende, og ikke lenger fordi den utgjør en stat og har bestemte grenser.
Gjennom å bygge opp dette representative apparatet utfører arbeiderklassen i virkeligheten eksproprieringen av den første maskinen, av det viktigste produksjonsinstrumentet: arbeiderklassen selv, som har gjenfunnet seg selv og kommet til erkjennelse av sin organiske enhet, og som på basis av denne enheten setter seg opp mot kapitalismen. Arbeiderklassen fastslår på den måten at den industrielle makten, at kilden til den industrielle makten skal vende tilbake til fabrikken, og den gjør på ny fabrikken - ut fra et arbeidersynspunkt - til en form der arbeiderklassen konstituerer seg som en spesifikk levende organisme, som cellen i en ny stat - arbeiderstaten, og som grunnlaget for et nytt representativt system - rådssystemet. Alt i det arbeiderstaten oppstår i en produktiv skikkelse, skaper den betingelsene for sin utvikling, for sin oppløsning som stat og for sin inkorporering i et verdensssystem - den kommunistiske Internasjonale.
På samme måte som hvert fag, fra et proletarisk synspunkt, sveises sammen med andre fag i fabrikkrådet på en stor maskinfabrikk, og på samme måte som hvert trinn i den industrielle produksjon, fra et proletarisk synspunkt, smelter sammen med de øvrige trinn og stiller produksjonsprosessen i relieff - er det også i verden som helhet, der det engelske kullet smelter sammen med den russiske oljen, den sibirske hveten med svovelen fra Sicilia, risen fra Vecelli med trevirket fra Steiermark … i en enkelt organisme undergitt en internasjonal administrasjon som bestemmer over verdens rikdommer i hele menneskehetens navn. I denne betydning er fabrikkrådet den første celle i en historisk prosess som vil kulminere i den kommunistiske Internasjonale - ikke lenger som en politisk organisering av det revolusjonære proletariatet, men som en reorganisering av den internasjonale økonomien og av de nasjonale og internasjonale relasjonene mellom mennesker. Enhver revolusjonær handling er i dag verdifull og historisk virkelig gjennom å være en del av denne prosessen og gjennom å oppfattes som og faktisk være en frigjøringsakt vendt mot den borgerlige overbygning som hemmer og undertrykker denne prosessen.
De forhold som skal forbinde partiet og fabrikkrådet, fagforeningen og fabrikkrådet, kan utledes av de argumentene som her er fremført. Partiet og fagforeningen skal ikke opptre som formynder eller fiks-ferdig overbygning for denne nye institusjonen, der revolusjonens historiske prosess antar en historisk kontrollerbar form. De bør opptre som bevisste agenter for dens frigjøring fra den borgerlige statens undertrykkende krefter. De bør sette seg fore å organisere de allmenne (politiske) ytre betingelser som vil gjøre det mulig for revolusjonen å gå fremover raskest mulig, og de frigjorte produktivkrefter å oppnå sin største ekspansjon.
Sist oppdatert 13. mai 2007