F�rste gang trykt i New Politics 5, no.1, Winter 1966, pp.57-84. Oversatt til norsk ved Magnus E. Marsdal m.fl. og utgitt av R�d Ungdom i 1999. Tilrettelagt for internett av Frans-Arne Stylegar.
Dette er en fullstendig omskrevet og utvidet versjon av en studie som opprinnelig ble offentliggjort i det sosialistiske studenttidsskriftet Anvil (vinteren 1960) og som senere ble trykt opp igjen to eller tre ganger andre steder. Grunnlaget, hovedinnholdet og noen avsnitt st�r igjen, men jeg har benyttet denne nye utgaven til � foreta en grundig revisjon av det som var et raskt f�rsteutkast.
M�let er ikke � presentere den sosialistiske tenkningens historie i et n�tteskall, men ganske enkelt � illustrere en tese. Denne tesen er en historisk forklaring p� innholdet i sosialismen og hvordan sosialismen kom til � f� den betydning den har i dag. Med dette for �ye har jeg valgt � dr�fte noen f� av de viktigste sosialistiske str�mninger fram til begynnelsen av det 20. �rhundre, siden temaet for denne unders�kelsen er kildene til den sosialistiske bevegelsen. Det fins en rekke tendenser som det ville ha blitt vanskelig � behandle kort og som derfor ikke blir dr�ftet her i det hele tatt, som f.eks. syndikalisme, deleonisme, bolsjevisme, IWW, de kollektivistiske liberalerne etc.; men jeg tror at studier av disse f�rer til samme konklusjonen.
Den st�rste vanskeligheten med en kortfattet behandling av dette emnet er det tette nett av myter som er spunnet omkring sosialismens skrevne historie. Som avslutning har jeg laget en liste over noen ganske f� verk som er spesielt nyttige for noen av str�mningene som blir diskutert her. Interesserte lesere m� for �vrig g� tilbake til kildene. I dag fins det ingen noenlunde skikkelig historie om den sosialistiske tankeverden; og det vil sannsynligvis ikke komme noen f�r flere universitetsutdannete sosialister gj�r den jobben som E.P. Thompson gjorde for William Morris. Hans sanne ansikt var nesten blitt utvisket av myter.
N�r det gjelder William Morris s� leste jeg om igjen "A Dream of John Ball", og kom igjen over det kjente sitatet om - vel, la oss sitere det igjen som motto for de neste sidene: "Jeg spekulerte over alt dette, om hvordan mennesker kjemper og taper kampen, og at det de kjempet for blir virkelighet til tross for deres nederlag, og n�r det viser seg at det ikke var det de mente og andre mennesker m� kjempe for det de mente under et annet navn."
Hal Draper
Sosialismens krise i dag gjelder innholdet i sosialismen. For f�rste gang i historien vil trolig et flertall av verdens befolkning kalle seg "sosialister" i en eller annen forstand, men aldri tidligere har ordet v�rt mindre informativt. Den n�rmeste en kommer et felles innhold i de forskjellige "sosialismer", er en negasjon: antikapitalisme. P� den positive siden er spektret av motstridende og uforenlige ideer som kaller seg selv sosialistiske, videre enn mangfoldet av ideer i den borgerlige verden.
Selv antikapitalisme blir i mindre og mindre grad en fellesnevner. I en del av spektret har en rekke sosialdemokratiske partier s� og si eliminert et hvert sosialistisk krav fra sine program, og lover � opprettholde privat n�ringsliv overalt hvor det er mulig. Det mest framtredende eksemplet er det tyske sosialdemokratiet. ("Som ide, filosofi og sosial bevegelse er det tyske sosialdemokratiet ikke lenger representert av et politisk parti," oppsummerer D.A. Chalmers i sin nyutkomne bok, The Social Democratic Party of Germany.) Disse partiene har helt utdefinert sosialismen, men tendensen de har gitt et klart uttrykk favner hele det reformistiske sosialdemokratiet. I hvilken betydning er disse partiene fortsatt "sosialistiske"?
I en annen del av verdensbildet finner vi kommuniststatene, hvis p�stand om at de selv er "sosialistiske" er basert p� en negasjon: avskaffelsen av det kapitalistiske systemet med privat profitt, og det faktum at den herskende klassen ikke best�r av private eiendomsbesittere. Men det sosio-�konomiske systemet som faktisk har erstattet kapitalismen i disse landene ville ikke v�rt gjenkjennelig for Karl Marx. Staten eier produksjonsmidlene - men hvem "eier" staten? Definitivt ikke arbeidermassene som er utbyttet, ufri og fremmedgjort fra alle midler til sosial og politisk kontroll. En ny klasse hersker, de byr�kratiske pampene; de hersker over et kollektivistisk system - en byr�kratisk kollektivisme. Dersom vi ikke mekanisk likestiller statliggj�ring med "sosialisme"; p� hvilken m�te er disse samfunnene "sosialistiske"?
Disse to egendefinerte formene for sosialisme er meget forskjellige, men de har mer til felles enn de tror. Det typiske sosialdemokratiet har dr�mt om � "sosialisere" kapitalismen ovenfra. Prinsippet har alltid v�rt at �kt statlig innblanding i samfunnet og �konomien er sosialistisk i seg selv. Dette har en skjebnesvanger likhet med den stalinistiske forestillingen om � p�tvinge noe kalt sosialisme ovenfra, og � sette likhetstegn mellom statliggj�ring og sosialisme. Begge deler har sine r�tter i sosialismens tvetydige historie.
Tilbake til r�ttene: de f�lgende sider har til form�l � unders�ke innholdet i sosialismens historie, p� en ny m�te. Det har alltid eksistert forskjellige "typer sosialisme", og de er vanligvis blitt delt inn i reformistisk eller revolusjon�r, fredelig eller voldelig, demokratisk eller autorit�r, etc. Disse skillene fins, men det underliggende skillet er noe annet. Gjennom historien til sosialistiske bevegelser og ideer g�r det grunnleggende skillet mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra.
Det som forener de mange forskjellige former for Sosialisme Ovenfra, er ideen om at sosialisme (eller en brukbar etterligning av dette) m� bli overlevert nedover til de takknemlige massene i en eller annen form, av en styrende elite som ikke er underlagt deres kontroll. Kjernen i Sosialisme Nedenfra er at sosialisme bare kan virkeliggj�res gjennom den egne frigj�ring til aktiviserte masser i bevegelse, som streber etter frihet, mobilisert "nedenfra" i en kamp for � ta sin skjebne i egne hender, som akt�rer (ikke bare statister) p� historiens scene. "Arbeiderklassens frigj�ring m� v�re dens eget verk": dette er den f�rste setningen i statuttene skrevet av Marx for den F�rste Internasjonale, og dette er Det fremste prinsipp i hans livsverk.
Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som forklarer at kommunistdiktaturet blir godtatt som en form for "sosialisme". Det er ideen om Sosialisme Ovenfra som konsentrerer sosialdemokratenes oppmerksomhet p� samfunnets parlamentariske overbygning og h�ndteringen av "kommandoh�ydene" i �konomien, og som gj�r dem fiendtlig innstilt til massebevegelse nedenfra. Det er Sosialisme Ovenfra som er den dominerende tradisjon i sosialismens utvikling.
V�r oppmerksom p� at dette ikke er noe s�regent for sosialismen. Tvert imot, lengselen etter frigj�ring ovenfra er det altoverskyggende prinsippet gjennom �rhundrer av klassesamfunn og politisk undertrykking. Det er det evige l�ftet som enhver makthaver setter fram for � f� folket til � rette blikket oppover for � s�ke beskyttelse, i stedet for mot seg selv for � s�ke frigj�ring fra behovet for beskyttelse. Folket vendte seg til kongen for beskyttelse mot adelen og til messiaser for � styrte kongenes tyranni. I stedet for dristig massebevegelse nedenfra, er det alltid tryggere og mer fornuftig � finne den "gode" lederen som skal bli "folkets velgj�rer". M�nsteret for frigj�ring ovenfra er like gammelt som sivilisasjonen selv, og m�tte vise seg ogs� i sosialismen. Men det er bare innafor rammene av den moderne sosialistiske bevegelsen at frigj�ring nedenfra i det hele tatt kunne bli et realistisk m�l. Ideen har gjort seg gjeldende innenfor sosialismen, men det har skjedd i rykk og napp. Sosialismens historie kan leses som et kontinuerlig, men stort sett mislykket, fors�k p� � befri seg fra den gamle tradisjonen - tradisjonen for frigj�ring ovenfra.
Ut fra overbevisningen om at sosialismens n�v�rende krise bare kan forst�s i lys av "det store skillet" i den sosialistiske tradisjonen, vil vi n� se p� noen eksempler p� sosialismens to sjeler.
Karl Kautsky, den ledende teoretikeren i Den andre Internasjonale, innledet sin bok om Thomas More med en bemerkning om at de to store skikkelsene som innleder sosialismens historie er More og Munzer, og at de begge "f�lger i den lange rekken av sosialister, fra Lykurgos og Pythagoras til Platon, graccherne, Catalina, Kristus�"
Dette er en meget imponerende liste av tidlige "sosialister", og gitt Kautskys posisjon burde han ha v�rt i stand til � gjenkjenne en sosialist n�r han s� en. Det mest spennende med denne listen er hvordan den faller fra hverandre ved unders�kelse, i to ganske forskjellige grupper.
Det Plutark skrev om Lykurgos f�rte til at de tidlige sosialistene ans� han som grunnleggeren av Spartas "kommunisme" - det er derfor Kautsky tar han med p� listen. Men, som Plutark beskriver det, systemet i Sparta var det basert p� lik fordeling av jord under privat eierskap; det var p� ingen m�te sosialistisk. Den "kollektivistiske" f�lelsen man kanskje kan f� en beskrivelse av styresettet i Sparta, kommer fra en annen kant: levem�ten til den herskende klassen i Sparta, som var organisert som en permanent disiplinert garnison i en tilstand av beleiring; til dette kan vi legge det terroristiske regimet som ble p�tvunget helotene (slavene). Jeg kan ikke se hvordan en moderne sosialist kan lese om Lykurgos' styresett uten � f�le at han ikke st�r overfor en av sosialismens forfedre, men en forl�per for fascismen. En ganske stor forskjell! Men hva kommer det av at denne forskjellen ikke var synlig for sosialdemokratiets ledende teoretiker?
Pythagoras opprettet en eliteorden som fungerte som landaristokratiets politiske arm mot plebeiernes demokratiske bevegelse. Han og partiet hans ble til slutt styrtet og forvist av et folkelig revolusjon�rt oppr�r. Kautsky ser ut til � befinne seg p� gal side av barrikadene! I tillegg hersket det innenfor den pythagoreiske orden et absolutt autorit�rt og ensrettet regime. Til tross for dette, valgte Kautsky � betrakte Pythagoras som en av sosialismens forfedre fordi han trodde at de organiserte pythagoreerne praktiserte felleshusholdning. Selv om dette skulle v�re sant, (Kautsky fant senere ut at det ikke var det) ville det gjort den pythagoreiske orden akkurat like kommunistisk som et kloster. Sett opp en nok en av totalitarismens forgjengere p� Kautskys liste.
Tilfellet med Platons Republikken er velkjent. Det eneste element av "kommunisme" i hans idealstat er forordningen om klosterliknende felleshusholdning for den lille eliten av "voktere" som utgj�r byr�kratiet og h�ren. Men det omgivende samfunnssystemet skulle ha privat eiendom, ikke sosialistisk. Og - her har vi det igjen - Platons statsmodell er regjering av en aristokratisk elite, og han understreker at demokrati uunng�elig betyr samfunnets forringelse og undergang. Platons politiske m�l var i virkeligheten en rehabilitering av og opprensking i det styrende aristokratiet, for � bekjempe de demokratiske str�mningene. � kalle han en av sosialismens forfedre, impliserer en oppfatning av sosialisme som gj�r enhver form for demokratisk kontroll irrelevant.
P� den annen side hadde Catilina og graccherne ingen kollektivistisk side. Deres navn er forbundet med det folkelig-demokratiske oppr�rets massebevegelser mot Etablissementet. De var avgjort ikke sosialister, men de var p� folkets side i klassekampen i den gamle verden, p� parti med den folkelige bevegelsen nedenfra. Det ser ut til at det hele var likegyldig for sosialdemokratiets teoretiker.
Her, i forhistorien for v�rt emne, fins to slags skikkelser som er som skapt for den sosialistiske bevegelsens Pantheon. Vi finner skikkelser med et anstr�k (p�st�s det) av kollektivisme, som like fullt var gjennomf�rte elitister, autorit�re og antidemokrater; og det fantes skikkelser uten noe kollektivistisk ved seg, som var knyttet til demokratiske klassekamper. En kollektivistisk tendens uten demokrati, og en demokratisk tendens uten kollektivisme, men fortsatt ingenting som f�rer disse to str�mningene sammen.
Ikke f�r Thomas Munzer, lederen av den revolusjon�re venstrefl�yen i den tyske reformasjonen, finner vi antydningen til en slik sammensmelting; en sosial bevegelse med kommunistiske ideer (Munzers) som ogs� var engasjert i en dyptg�ende folkelig-demokratisk kamp nedenfra. Motsetningen er nettopp Sir Thomas More, kl�ften mellom disse to samtidige g�r til kjernen i v�rt tema. Mores Utopia tegner et bilde av en gjennomdisiplinert samfunn som minner mer om 1984 enn om et sosialistisk demokrati, elitistisk tvers igjennom, til og med med slaveri, en typisk Sosialisme Ovenfra. Det er ikke overraskende at av disse to "sosialistiske forfedre" som st�r p� terskelen til den moderne verden, ford�mte den ene (More) den andre og st�ttet b�dlene som tok livet av ham og bevegelsen hans.
Hva var s� sosialismens innhold da den f�rst kom til verden? Helt fra begynnelsen var den splittet i sosialismens to sjeler; og det var krig mellom dem.
I. Babeuf. Den f�rste moderne sosialistiske bevegelsen var den som ble ledet av Babeuf i den siste fasen av den franske revolusjonen ("De likeverdiges sammensvergelse"), f�dt som en fortsettelse av revolusjon�r jakobinisme med et mer konsekvent sosialt m�l: et samfunn med kommunistisk likhet. Dette er f�rste gang i moderne tid at sosialismens ide knyttes til ideen om en folkelig bevegelse - en kombinasjon av avgj�rende betydning.
Denne kombinasjonen reiser umiddelbart et avgj�rende sp�rsm�l: Hva er blir egentlig i hvert tilfelle oppfattet � v�re forbindelsen mellom denne sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen? Dette er n�kkelsp�rsm�let for sosialismen i de neste 200 �r.
Slik babouvistene s� det: Massebevegelsen i folket har mislykkes; folket synes � ha snudd ryggen til revolusjonen. Men de lider fortsatt, fortsatt trenger de kommunisme: dette vet vi. Folkets revolusjon�re vilje er blitt knust av en sammensvergelse fra h�yresiden. Det vi trenger er et renkespill fra venstresida for � gjenskape den folkelige bevegelsen, � sette den revolusjon�re viljen ut i livet. Vi m� derfor gripe makten. Men folket er ikke lenger rede til � gripe makten. Derfor er det n�dvendig for oss � gripe makten i deres navn, for � kunne heve folket opp til det punktet. Det inneb�rer et midlertidig diktatur, av en minoritet - det m� innr�mmes, men det vil v�re et oppdragende diktatur, som tar sikte p� � skape de betingelsene som gj�r demokratisk kontroll mulig i framtiden. (S�nn sett er vi demokrater.) Dette vil ikke v�re et folkets diktatur slik som under Pariserkommunen, og slett ikke proletariatets, det er rett og slett et diktatur over folket - med meget gode hensikter.
I mesteparten av de neste femti �rene forble forestillingen om Det oppdragende diktaturet over folket programmet for det revolusjon�re venstre - gjennom de tre B'er (Babeuf, Buanarroti, Blanqui) og hvis vil legger til anarkistisk ordgyteri, ogs� Bakunin. Nyordningen vil bli overlevert ned det lidende folket av den revolusjon�re klikken. Denne typiske Sosialisme Ovenfra er den f�rste og mest primitive formen for revolusjon�r sosialisme, men det fins fortsatt beundrere av Castro og Mao som tror at det er det toppen av revolusjonisme.
II. Saint-Simon. Et lysende intellekt som dukket opp i denne revolusjon�re perioden grep saken an p� en helt annen m�te. Saint-Simon ble drevet av en voldsom reaksjon mot revolusjon, uorden og uroligheter. Det som begeistret ham var industriens og vitenskapens muligheter.
Hans visjon hadde ingenting � gj�re med noe i n�rheten av likhet, rettferd, frihet, menneskerettigheter eller beslektede lidenskaper; den omfattet kun modernisering, industrialisering, planlegging, atskilt fra slike betraktninger. Planlagt industrialisering var n�kkelen til den nye verden, og de som kunne gjennomf�re dette var �penbart oligarkiene av finans- og forretningsfolk, vitenskapsmenn, teknologer og ledere. Da han ikke hadde noen appell hos disse, vendte seg til Napoleon eller hans etterf�lger Ludvig 18. for � f� disse til � sette i verk planer for et kongelig diktatur. Han hadde flere forskjellige planer, men alle var totalt autorit�re ned til den minste forordning. Som systematisk rasist og militant imperialist var han en innbitt fiende av selve ideen om likhet og frihet, som han hatet som avkom av den franske revolusjonen.
Det var f�rst i den siste fasen av sitt liv (1825) at han gikk over til � appellere nedover til arbeiderne, han var skuffet over den naturlige elitens oppslutning om sin plikt til � innf�re det moderniserende oligarkiet. Den "nye kristendommen" skulle bli en folkelig bevegelse, men dens rolle skulle kun v�re � overbevise de herskende om � ta hensyn til r�dene fra saint-simonistene. Arbeiderne skulle organisere seg - for � anmode sine kapitalister og bedriftsledere til � ta styringen fra de "snyltende klassene".
Hva var s� forholdet mellom det ideen om Det planlagte samfunn og den folkelige bevegelsen? Folket, bevegelsen, kunne v�re nyttig som rambukk - i noens hender. Saint-Simons siste ide var en bevegelse nedenfra for � gjennomf�re Sosialisme Ovenfra. Men makt og kontroll m�tte forbli der hvor de alltid har v�rt - der oppe.
III. Utopistene. En tredje type sosialisme som vokste fram i den post-revolusjon�re generasjonen, tilh�rte de virkelig utopiske sosialistene - Robert Owen, Charles Fourier, Etienne Cabet, etc. De planla et idealsamfunn, fullt ferdig fra Lederens hode, som skulle finansieres av rike filantropers n�de under Den veldedige makts beskyttende vinge.
Owen (p� mange m�ter den mest sympatiske i denne gjengen) var like kategorisk som alle de andre: "Denne store forandringen� m� og vil bli gjennomf�rt av de rike og mektige. Det fins ingen andre til � gj�re det� det er bortkastet tid, talent og penger for de fattige � kjempe mot de rike og mektige�" Han var naturligvis mot "klassehat", klassekamp. Blant de mange som mener det, er det f� som har skrevet s� direkte at m�let for denne "sosialismen" er "� regjere eller behandle hele samfunnet slik som de dyktigste legene behandler sine pasienter i de beste psykiatriske sykehusene", med "overb�renhet og godhet" overfor de stakkarslige som "er blitt slik p� grunn av det n�v�rende, h�yst irrasjonelle, samfunnssystemets ufornuft og urettferdighet."
Cabets samfunnssystem s�rget for valg, men det skulle ikke v�re noen fri diskusjon; og han insisterte p� at en kontrollert presse, systematisk indoktrinering og fullstendig disiplinert ensretting var en del av medisinen.
Hva var forholdet mellom den sosialistiske ideen og den folkelige bevegelsen, for disse utopiske sosialistene? Den folkelige bevegelsen var flokken som skulle gjetes av den gode hyrden. Man m� ikke tro at Sosialisme Ovenfra alltid m� inneb�re grusomt despotiske hensikter.
Denne siden ved disse ovenfra-sosialismene h�rer slett ikke bare fortiden til. Tvert imot; den er s� moderne at en moderne forfatter som Martin Buber, i Paths of Utopia kan prestere det bemerkelsesverdige kunststykke � behandle de gamle utopistene som om de var gode demokrater og "frihetselskere". Denne myten er ganske utbredt, og den peker nok en gang p� den sterkt manglende forst�elsen hos sosialistiske skribenter og historikere av at den dypt rotfestede tradisjonen for Sosialisme Ovenfra er den dominerende komponenten i sosialismens to sjeler.
Utopismen var elitistisk og antidemokratisk tvers igjennom fordi den var utopisk - det vil si; den strebet etter oppskriften p� en prefabrikkert modell, ville dr�mme fram en plan som deretter kunne virkeliggj�res gjennom viljen. Framfor alt var den i seg selv fiendtlig til selve ideen om � omforme samfunnet nedenfra, gjennom den samfunnsrystende inngripen fra frihetss�kende folkemasser, selv der hvor den til slutt godtok � gripe til massebevegelse som pressmiddel mot lederne. I den sosialistiske bevegelsen slik den utviklet seg f�r Marx, krysset aldri den sosialistiske ideens linje linjen til demokrati nedenfra.
Denne krysningen, denne syntesen, var Marx' store bidrag; hele innholdet i Kapitalen er underordnet sammenliknet med dette. Dette er marxismens hjerte; "Dette er loven, resten er kommentarer." Det Kommunistiske Manifest fra 1848 var karakteristisk for den f�rste bevegelsens selvbevissthet (med Engels' ord) "hvis oppfatning helt fra begynnelsen var at arbeiderklassens frigj�ring m� v�re arbeiderklassens eget verk".
Den unge Marx gikk selv gjennom et mer primitivt stadium akkurat som det menneskelige fosteret gjennomg�r gjellestadiet; eller for � si det p� en annen m�te, en av sine f�rste immunprosesser gjennomgikk han da han ble angrepet av den mest utbredte sykdom av alle, illusjonen om "frelserdespoten". Da Marx var 22 �r gammel, d�de den gamle keiseren, og til liberalernes lovprisninger besteg Friedrich Wilhelm den Fjerde tronen omgitt av forh�pninger om demokratiske reformer ovenfra. Ingenting av den sorten skjedde. Marx kom aldri tilbake til denne tanken, som her villedet hele sosialismen med sin tro p� frelser-diktatorer eller frelser-presidenter.
Marx kom inn i politikken som den kjempende redakt�ren for en avis som var organ for ytterste venstre i det liberale demokratiet i det industrialiserte Rhindistriktet, og ble snart det fremste redaksjonelle taler�r for fullt politisk demokrati i Tyskland. Den f�rste artikkelen han publiserte var en polemikk hvor han gikk inn for pressens ubetingede frihet fra all statlig sensur. P� det tidspunkt da den keiserlige regjeringen tvang fram hans avgang, var han i gang med � finne ut mer om de nye sosialistiske ideene som kom fra Frankrike. Da denne ledende talsmann for et liberalt demokrati ble sosialist, betraktet han fortsatt oppgaven � v�re kampen for demokratiet - bortsett fra at demokrati n� hadde en dypere betydning. Marx var den f�rste sosialistiske tenker og leder som kom til sosialismen gjennom kampen for det liberale demokrati.
I noen manuskript-notater fra 1844 tilbakeviste han den eksisterende "primitive kommunismen" som fornekter menneskets personlighet, og vendte blikket mot en kommunisme som skulle v�re en "fullt utviklet humanisme". I 1845 utarbeidet han og vennen Engels en argumentasjon mot elitismen i den sosialistiske str�mningen som en Bruno Bauer representerte. I 1846 organiserte de De tyske demokratiske kommunistene i eksil i Brussel, og Engels skrev: "I v�r tid er demokrati og kommunisme ett." "Bare proletarene er i stand til � virkelig forbr�dres under det kommunistiske demokratiets banner."
Under utarbeidelsen av det synspunkt som f�rst forente den nye kommunistiske ideen med de nye demokratiske forh�pningene, kom de i konflikt med de eksisterende kommunistiske sektene, som Weitlings, som dr�mte om et messiansk diktatur. For � slutte seg til gruppen som ble til Kommunistens Forbund (som de skrev Det Kommunistiske Manifest for), satte de som vilk�r at organisasjonen skulle endres fra en elitekonspirasjon av det gamle slaget til en �pen propagandagruppe, at "alt som leder til overtroisk autoritetstro, strykes fra vedtektene", at ledelsen skulle velges av hele medlemsmassen i motsetning til tradisjonen med "avgj�relser ovenfra". De fikk Forbundet med seg p� sin nye framgangsm�te, og i et tidsskrift utgitt i 1847 bare f� m�neder f�r Det Kommunistiske Manifest, kunngjorde gruppen:
"Vi h�rer ikke til de kommunistene som vil den personlige friheten til livs, som vil gj�re verden om til en stor arbeidsbrakke eller et gigantisk arbeidshus. Det fins helt klart noen kommunister som, med lett samvittighet, nekter � godta den personlige friheten fordi de ser p� den som en hindring for fullstendig harmoni. Men vi har intet �nske om � bytte vekk frihet for likhet. Vi er overbevist om� at ikke under noe sosialt system vil den personlig friheten v�re bedre sikret enn i et samfunn basert p� felleseie� [La oss forene] v�re krefter for � skape en demokratisk stat hvor hvert parti har adgang til gjennom tale eller skrift � vinne flertallet for sine ideer�"
Det kommunistiske manifest som ble til gjennom disse diskusjonene proklamerte at revolusjonens f�rste m�l var "� vinne slaget om demokratiet." Da Kommunistens Forbund, to �r senere etter 1848-revolusjonenes undergang, ble splittet, var det igjen i konflikt med den "primitive kuppkommunismen", som ville erstatte en virkelig massebevegelse i en opplyst arbeiderklasse med besluttsomme revolusjon�re grupper. Marx fortalte dem:
"Minoriteten� gj�r den blotte viljen til drivkraften i revolusjonen, i stedet for de faktiske forholdene. Der vi sier til arbeiderne: "Dere vil bli n�dt til � g� gjennom femten eller tjue eller femti �r med borgerkriger og internasjonale kriger, ikke bare for � forandre de r�dende forholdene, men ogs� for � forandre dere selv og gj�re dere i stand til � ta den politiske makten", sier dere til arbeiderne: "Vi m� oppn� makt straks, ellers kan vi like godt legge oss til � sove."
"For � forandre dere selv og gj�re dere i stand til � ta den politiske makten": dette er Marx` program for arbeiderbevegelsen, i motsetning b�de til de som sier at arbeiderne kan ta makten hvilken som helst s�ndag, og de som sier aldri. Slik ble marxismen til, i bevisst kamp mot forkjemperne for Det oppdragende diktatur, frelser-diktatorene, de revolusjon�re elitistene, de autorit�re kommunistene, i tillegg til filantropiske velgj�rere og borgerlige liberalere. Dette var Marx' marxisme, ikke den karikerte uhyrligheten som har f�tt p�klistret denne merkelappen b�de av Etablissementets professorvelde, som gr�sser av Marx' kompromissl�se �nd av revolusjon�r opposisjon mot det kapitalistiske status quo, og av stalinistene og ny-stalinistene som m� skjule det faktum at Marx gjorde hva det skulle v�re for � bekjempe slike som dem.
"Det var Marx som til slutt forente de to ideene om sosialisme og demokrati" fordi han utviklet en teori som gjorde syntesen mulig for f�rste gang. Teoriens kjerne er denne p�standen: At det finnes en sosial majoritet som har interesse av og motivasjon for � forandre systemet, og at sosialismens m�l kan v�re utdanningen og mobiliseringen av denne majoriteten. Dette er den utbyttede klassen, arbeiderklassen, som drivkraften for revolusjon endelig vil springe ut av. F�lgelig er en Sosialisme Nedenfra mulig, basert p� en teori som ser de revolusjon�re utviklingsmulighetene i de brede masser, ogs� hvis de synes tilbakeliggende p� et bestemt tidspunkt og et bestemt sted. Kapitalen er, n�r alt kommer til alt, ingenting annet enn en p�visning av den �konomiske basis for denne p�standen.
Det er bare en teori om arbeiderklasse-sosialisme som gj�r sammensmeltingen av revolusjon�r sosialisme og revolusjon�rt demokrati mulig. Vi argumenterer ikke her for v�r egen overbevisning om at dette synet er berettiget, men holder fast p� hva som er alternativet: alle sosialister eller aspirerende reformatorer som avviser dette synet, m� havne i en eller annen Sosialisme Ovenfra, om det er av den reformistiske, utopiske, byr�kratiske, stalinistske, maoistiske eller Castro-varianten. Og det gj�r de.
Fem �r f�r Det kommunistiske manifest hadde en nyomvendt, 23 �r gammel sosialist fortsatt skrevet i den gamle, elitistiske tradisjonen: "Vi kan bare rekruttere v�r rekker fra de klassene som har f�tt en rimelig god utdanning: det vil si fra universitetene og fra handelsborgerskapet�" Den unge Engels ble klokere; men denne foreldete l�rdom er fortsatt blant oss.
En av de mest gjennomf�rt autorit�re personer i radikalismens historie er ingen annen enn "anarkismens far", Proudhon. Hans navn blir n� og da gjenopplivet som et stort "frihetlig" forbilde p� grunn av hans iherdige gjentakelse av ordet frihet, og hans appeller om "revolusjon nedenfra".
Noen er kanskje villige til � overse hans hitlerske form for antisemittisme ("J�den er menneskehetens fiende. Det er n�dvendig � sende denne rasen tilbake til Asia, eller utrydde den�"). Eller hans grunnleggende rasisme i sin alminnelighet (han mente det var riktig for S�rstatene � holde amerikanske svarte som slaver, siden de var lavest st�ende blant de mindreverdige raser). Eller hans glorifisering av krig for krigens skyld (p� n�yaktig samme vis som Mussolini). Eller hans syn p� at kvinner ikke skulle ha noen rettigheter ("Jeg nekter henne alle politiske rettigheter og ethvert initiativ. For kvinnen ligger frihet og et godt liv kun i ekteskapet, i moderskapet og i huslige plikter�") - det vil si nazistenes "Kinder-Kirche-K�che".
Men det er ikke mulig � glatte over hans voldsomme motstand ikke bare mot fagorganisering og streikerett (han st�ttet til og med politiet i streikebryteri), men ogs� mot enhver ide om retten til � stemme, allmenn stemmerett, folkesuverenitet og selve grunnlovstanken. ("Alt dette demokratiet er avskyelig� Hva skulle jeg ikke gi for � seile inn i denne mobben med knyttede never!"). Hans opptegnelser for sitt ideelle samfunn innbefatter undertrykkelse av alle andre grupper, ethvert offentlig m�te med mer enn 20 deltakere, enhver fri presse og alle valg. I de samme opptegnelser ser han fram til "en alminnelig inkvisisjon" og domfellelsen av "flere millioner mennesker" til tvangsarbeid - "s� snart revolusjonen er gjennomf�rt."
Bak all dette fantes en suveren forakt for folket - det n�dvendige grunnlaget for sosialisme ovenfra, p� samme m�te som det motsatte var marxismens grunnlag. Massene er korrupte og h�pl�se ("Jeg tilber menneskeheten, men spytter p� mennesker!") De er "bare noen ville� som det er v�r plikt � sivilisere, og uten � gj�re dem til v�re herrer," skrev han til en venn som han h�nlig irettesatte: "Du tror fortsatt p� folket." Fremskritt kan bare skje under herred�mmet til en elite som passer p� at folket ikke f�r noen makt.
Fra tid til annen s� han p� en eller annen regjerende despot som den eneherskeren som ville bringe revolusjonen: Louis Bonaparte (han skrev en hel bok i 1852 der han ber�mmer keiseren som b�rer av revolusjonen); prins Jerome Bonaparte; og til slutt tsar Alexander II ("Glem ikke at tsarens despoti er n�dvendig for sivilisasjonen").
Det fantes selvf�lgelig en kandidat til diktatorjobben som var n�rmere: han selv. Han utviklet en detaljert plan for et n�ringsliv bygd p� "gjensidighet", kooperativt i formen, som ville spre seg og ta over all forretningsvirksomhet og deretter staten. I sine skrifter plasserer Proudhon seg selv som �verste leder, selvf�lgelig ikke underlagt den demokratiske kontroll han foraktet s� dypt. Han tok seg av detaljene p� forh�nd:
"Sett opp et hemmelig program, for alle lederne: ugjenkallelig fjerning av kongelighet, demokrati, eiere, religion [osv]." "Lederne er landets naturlige representanter. Ministrer er kun overordnete ledere og generaldirekt�rer; slik jeg en dag vil bli� N�r vi blir herskere, vil religionen bli det vi vil den skal v�re; likedan med utdanning, filosofi, rettsvesen, administrasjon og regjering."
Leseren, som kan v�re full av de vanlige illusjonene om anarkistisk "frihetlighet", vil kanskje sp�rre: Var han da uoppriktig i sin store kj�rlighet til friheten? P� ingen m�te: det gjelder bare � forst� hva anarkistisk "frihet" betyr. Proudhon skrev: "Frihetens prinsipp er som hos Thelemes abbed [hos Rabelais]: gj�r hva du vil!" og prinsippet innebar: "ethvert menneske som ikke kan gj�re det han vil, og alt hva han vil, har retten til � gj�re oppr�r, ogs� alene, mot regjeringen, til og med hvis regjeringen var alle andre." Det eneste menneske som kan glede seg over denne friheten er en despot; dette er betydningen av den glimrende innsikt hos Dostovjevskis Shigalev: "N�r jeg starter i uinnskrenket frihet, havner jeg i uinnskrenket despoti."
Tilsvarende gjelder den andre "anarkismens far", Bakunin, hvis oppskrifter p� diktatur og undertrykking av demokratisk kontroll er bedre kjent enn Proudhons.
Det grunnleggende resonnementet er det samme: Anarkismen handler ikke om � skape demokratisk kontroll nedenfra, bare om �deleggelsen av "autoritet" over individet, inkludert den mest demokratiske regulering av samfunnet som tenkes kan. Dette er klarlagt av autoritative anarkistiske fortolkere igjen og igjen, for eksempel av George Woodcock: "selv hvis demokrati var mulig, ville ikke anarkisten st�tte det� Anarkister kjemper ikke for politisk frihet. Det de kjemper for, er frihet fra politikk�" Anarkismen er i prinsippet sterkt antidemokratisk, siden en ideell demokratisk autoritet fortsatt er autoritet. Men siden anarkismen - n�r den avviser demokratiet - ikke har noen annen metode for � l�se de uunng�elige uoverensstemmelsene og forskjellene blant innbyggerne i Theleme, blir dens uinnskrenkede frihet for hvert ukontrollert individ umulig � skille fra det uinnskrenkede despoti ut�vd av et slikt individ, b�de i teori og praksis.
Det store problemet i v�r tid er � oppn� demokratisk kontroll nedenfra over den enorme makt som ut�ves i et moderne samfunn. Anarkismen, som er friest av alle med sitt ordgyteri om "noe nedenfra", avviser dette m�let. Det er den andre siden av den byr�kratiske despotismens medalje, med alle dens verdier snudd opp-ned, ikke botemiddelet eller alternativet.
Det blir ofte framstilt som om det tyske sosialdemokratiske partiet, selve modellen for et moderne sosialdemokrati, ble bygd p� marxistisk grunn. Dette er en myte akkurat som mye annet i de eksisterende sosialisme-historiene. P�virkningen fra Marx var sterk, ogs� p� noen av topplederne i en periode, men politikken som gjennomsyret og til slutt fylte hele partiet, kom hovedsaklig fra to andre kilder. Den ene var Lasalle, som grunnla tysk sosialisme som organisert bevegelse (1863); den andre var de britiske fabianerne som inspirerte Eduard Bernsteins "revisjonisme".
Ferdinand Lasalle er prototypen p� statssosialisten - det vil si en som har som m�l at sosialismen skal avgis nedover av den eksisterende staten. Han var ikke det f�rste prominente eksemplet (det var Louis Blanc), men for ham var den eksisterende staten keiserstaten under Bismarck.
Staten, sa Lasalle til arbeiderne, er noe som "kan oppn� for hver enkelt av oss det ingen av oss kan oppn� alene." Marx hevdet det stikk motsatte; at arbeiderklassen m�tte frigj�re seg selv og avskaffe den eksisterende staten underveis. E. Bernstein hadde helt rett i at Lasalle "laget en ren kultus" omkring staten. "All sivilisasjons eldgamle vestalinneild, staten, forsvarer jeg sammen med dere mot disse moderne barbarene [det liberale borgerskapet]", sa Lasalle til en pr�yssisk rett. Dette var det som gjorde Marx og Lasalle "fundamentalt uenige", p�peker Lasalles biograf Footman, som avsl�rer hans pro-pr�yssiske holdning, pro-pr�yssiske nasjonalisme og pro-pr�yssiske imperialisme.
Lasalle organiserte den f�rste tyske sosialistbevegelsen som sitt personlige diktatur. Helt bevisst satte han i gang � bygge den opp som en massebevegelse nedenfra for � oppn� en Sosialisme Ovenfra (husk Saint-Simons rambukk). M�let var � overbevise Bismarck til � gi innr�mmelser - spesielt alminnelig stemmerett, og p� grunnlag av disse kunne en parlamentarisk bevegelse under Lasalle bli Bismarckstatens allierte i koalisjon mot det liberale borgerskapet. For � n� dette m�let pr�vde faktisk Lasalle � forhandle med Jernkansleren. Etter � ha sendt ham de diktatoriske statuttene for sin organisasjon som "konstitusjonen i mitt konged�mme som du kanskje vil misunne meg", fortsatte Lasalle:
"Men denne miniatyren vil v�re nok til � vise hvor sant det er at arbeiderklassen f�ler en instinktiv tilb�yelighet i retning diktatur hvis den f�rst blir riktig overbevist om at diktaturet vil ut�ves i dens interesse; og hvor mye den, tross alle republikanske synsm�ter - eller nettopp p� grunn av dem - vil v�re tilb�yelig, som jeg sa deg nylig, til � se p� kongemakten, i motsetning til det borgerlige samfunnets egoisme, som den naturlige representant for sosialt diktatur. Men da m� kongemakten p� sin side endelig bestemme seg for � ta det - sikkert temmelig usannsynlige - skritt � sl� inn p� en virkelig revolusjon�r linje og forandre seg selv fra et monarki for de privilegerte sjikt til et sosialt og revolusjon�rt folkets monarki."
Selv om dette hemmelige brevet ikke var kjent p� den tiden, forsto Marx lasalleanismens vesen fullt ut. Han sa direkte til Lasalle at han var en "bonapartist", og skrev forutseende at "hans holdning er den framtidige arbeiderdiktatorens." Han kalte tendensen hos Lasalle for "kongelig pr�yssisk regjeringssosialisme", og ford�mte hans "allianse med absoluttiske og f�ydale motstandere av borgerskapet."
"I stedet for omforming av samfunnet gjennom en revolusjon�r prosess," skrev Marx, ser Lasalle sosialismen stige opp "av `den statlige hjelpen' som staten gir til produsentenes kooperative sammenslutninger og som staten, ikke arbeideren, `setter ut i livet'." Marx gj�r narr av dette. "Men hva de n�v�rende kooperative sammenslutningene ang�r, s� har de verdi bare s� lenge de er arbeidernes egne uavhengige verk og ikke er under innflytelse av regjeringen eller borgerskapet." Dette er en klassisk framstilling av betydningen til ordet uavhengig som hj�rnesteinen i Sosialisme Nedenfra versus stats-sosialisme.
Det fins et instruktivt eksempel p� hva som skjer n�r en akademisk anti-marxist av amerikansk type kommer over dette aspektet hos Marx. Mayos bok "Democracy and Marxism" (senere revidert til "Introduction to Marxist Theory") p�viser enkelt og greit at marxismen er antidemokratisk hovedsakelig ved det enkle middel � definere den som "Moskva-ortodoksien". Men han ser i det minste ut til � ha lest Marx og innsett at Marx aldri, i sine milelange skrifter og et langt liv, la for dagen noe �nske om mer makt til staten - heller det motsatte. Det gikk opp for ham at Marx ikke var noen "statist".
"Den vanlige kritikken mot marxismen er at den har tendens til � degenerere til en form for "statisme". Ved f�rste blikk [dvs. ved lesning, H.D.] viser kritikken seg � treffe langt over m�l, for styrken i Marx' politiske teori � er nettopp dens totale frav�r av glorifisering av staten".
Denne oppdagelsen utgj�r en betydelig utfordring for Marx-kritikere, som selvf�lgelig vet p� forh�nd at marxismen m� forherlige staten. Mayo l�ser vanskeligheten med to utsagn: 1) "statismen er implisitt i vilk�rene for total planlegging �" 2) Se p� Russland.
Men Marx dyrket ikke "total planlegging". Grunnen til at han s� ofte har blitt angrepet (av andre Marx-kritikere) for ikke � ha satt opp en n�yaktig plan for sosialismen er nettopp at han reagerte s� kraftig mot sine forgjengeres utopiske "planisme" eller planlegging ovenfra. "Planisme" er nettopp den oppfatning av sosialismen som Marx ville til livs. Sosialisme m� inneb�re planlegging, men "total planlegging" er ikke det samme som sosialisme, akkurat som enhver tosk kan bli professor uten at en hver professor m� v�re en tosk.
I Tyskland vokser det bak Lassalle fram en rekke "sosialismer" som beveger seg i en interessant retning.
De s�kalte akademiske sosialistene (kateter-sosialistene, en str�mning blant etablerte akademikere) hadde mer �penlyst enn Lassalle forh�pninger til Bismarck, men deres oppfatning av sosialisme var ikke prinsipielt fremmed fra hans. Men Lasalle fors�kte den risikable utvei � sette i gang en massebevegelse nedenfra for � n� dette m�l - risikabelt fordi n�r bevegelsen f�rst var i gang kunne den komme ut av kontroll, noe den ogs� gjorde mer enn �n gang. Bismarck selv n�lte ikke med � framstille sin patriarkalske �konomiske politikk som en slags sosialisme, og det ble skrevet b�ker om "monarkistisk sosialisme", "Bismarcksk statssosialisme", osv.
G�r vi videre mot h�yre, kommer vi til "sosialismen" til Friedrich List, en proto-nazist, og til kretser hvor en antikapitalistisk form for antisemittisme (D�hring, A. Wagner, osv.) la noe av grunnlaget for bevegelsen som kalte seg sosialisme under Adolf Hitler.
Fellesnevneren for hele dette spekteret, p� tvers av alle forskjellene, er oppfatningen av sosialisme som ensbetydende med statlig innblanding i �konomisk og sosialt liv, rett og slett. "Staat, greif zu!" oppfordret Lasalle. "Stat, ta styringen!" - dette er sosialismen til hele gjengen.
Det er derfor Schumpeter har rett n�r han p�peker at den britiske parallellen til den tyske statssosialismen er - fabianismen, Sidney Webbs sosialisme. Fabianerne (eller n�rmere bestemt webbianerne) er, i den sosialistiske id�historien, den moderne sosialistiske retning som fjernet seg mest fra marxismen og ble mest fremmed for marxismen. Den var en nesten kjemisk ren, ublandet sosialdemokratisk reformisme, s�rlig f�r den store arbeider- og sosialistbevegelsen i England, som den ikke �nsket og ikke hjalp fram (til tross for en vanlig myte om det motsatte). Derfor er den meget viktig � unders�ke, i motsetning til de fleste andre reformistiske str�mninger som hedret marxismen ved � adoptere noen av dens begreper og forvrenge dens innhold.
Fabianerne, med overlegg middelklasse-preget i sin sammensetning og appell, var ikke for � bygge noen massebevegelse i det hele tatt, minst av alt en fabiansk. De s� p� seg selv som en liten elite av skarpskodde tenkere som skulle gjennomsyre de eksisterende samfunnsinstitusjonene, p�virke de virkelige lederne i alle sf�rer, om de var toryer eller liberale, og med "gradvishetens uavvendelighet" lede samfunnsutviklingen mot sitt kollektivistiske m�l. Siden deres oppfatning av sosialismen kun omfattet statlig intervensjon (nasjonal eller kommunal), og deres teori sa dem at kapitalismen selv ble kollektivisert med raske skritt hver dag og m�tte bevege seg i denne retningen, s� var deres funksjon bare � p�skynde prosessen. Fabian Society ble skapt i 1884 for � v�re lokkefisk foran en hai. Til � begynne med var haien det liberale partiet, men da gjennomtrengingen av liberalismen mislyktes totalt og arbeiderne til slutt organiserte sitt eget klasseparti p� tross av fabianerne, skiftet lokkefisken ganske enkelt hai.
Det fins trolig ingen annen sosialistisk retning som s� systematisk og til og med bevisst utviklet sin teori som en Sosialisme Ovenfra. Denne bevegelsens vesen ble tidlig gjenkjent, selv om den senere ble mindre tydelig da fabianismen smeltet sammen med Labour-reformismen. Den ledende kristen-sosialisten i The Fabian Society angrep en gang Webb for � v�re "en byr�kratisk kollektivist" (kanskje f�rste gang uttrykket ble brukt). Hilaire Bellocs engang s� ber�mte bok fra 1912 om The Servile State ble hovedsakelig utl�st av Webb-typen hvis "kollektivistiske ideal" var grunnleggende byr�kratisk. G.D.H. Cole mintes: "Webb-tilhengerne den gang pleide gjerne � si at enhver som var aktiv i politikken, var enten en "A" eller en "B" - en anarkist eller en byr�krat - og at de var "B'er".
Disse karakteristikkene gir knapt noe fullgodt bilde av den Webb's kollektivisme som fabianismen var. Den var gjennomg�ende lederfiksert, teknokratisk, elitistisk, autorit�r, "planistisk". Webb likte godt uttrykket "� trekke i tr�dene" nesten som et synonym for politikk. Et fabiansk tidsskrift skrev at de �nsket � v�re "sosialismens jesuitter". Evangeliet var orden og effektivitet. Folket, som skulle behandles med godhet, passet kun til � bli styrt av dyktige eksperter. Klassekamp, revolusjon og folkelig uro var sykdomstegn. I Fabianism and the Empire ble imperialismen hyllet og omfavnet. Hvis den sosialistiske bevegelsen noen gang utviklet sin egen byr�kratiske kollektivisme, s� var det denne.
"Det er mulig � tenke at sosialismen i grunnen er en bevegelse nedenfra, en klassebevegelse", skrev en talsmann for fabianismen, Sidney Ball, for � befri leseren fra denne ideen, men n� "n�rmer sosialistene seg problemet fra et vitenskapelig heller enn et folkelig synspunkt; de er middelklasse-teoretikere", skr�t han, og fortsatte med � forklare at det er "en tydelig forskjell mellom gatas sosialisme og lenestolsosialismen".
Fortsettelsen er ogs� kjent, selv om den ofte er tilsl�rt. Mens fabianismen som en egen retning kokte bort i en bredere str�m av Arbeiderparti-reformisme omkring 1918, gikk de ledende fabianerne i en annen retning. B�de Sidney og Beatrice Webb og Bernard Shaw - topptrioen - ble prinsipielle tilhengere av stalinistisk totalitarisme i 1930-�ra. Enda tidligere hadde Shaw, som mente at sosialismen trengte en supermann, funnet mer enn en. Etter tur omfavnet han Mussolini og Hitler som godgj�rende despoter som kunne formidle "sosialismen" ned til yahooene [Swifts undermennesker i Gulliver. O.a.], og ble bare skuffet over at de faktisk ikke avskaffet kapitalismen.
I 1931 oppdaget Shaw, etter et bes�k i Russland, at Stalinregimet virkelig var fabianisme i praksis. Ekteparet Webb fulgte etter til Moskva, og fant Gud. I deres Soviet Communism: a New Civilization beviste de (direkte ut fra Moskvas egne dokumenter og Stalins egne p�stander, iherdig unders�kt) at Russland er det st�rste demokrati i verden; Stalin er ingen diktator; likhet hersker for alle; ettparti-diktaturet er n�dvendig; Kommunistpartiet er en gjennomf�rt demokratisk elite som bringer sivilisasjonen ut til slaverne og mongolene (men ikke engelskmenn); politisk demokrati har sl�tt feil i Vesten uansett, og det er ingen grunn til at politiske partier skal overleve i v�r tid�
De st�ttet Stalin standhaftig gjennom Moskvaprosessene og Hitler-Stalinpakten uten synlige skrupler, og d�de som mer ukritiske pro-stalinister enn man i dag finner i Politbyr�et. Som Shaw forklarte det; ekteparet Webb hadde kun forakt tilovers for den russiske revolusjonen, men "de ventet til omveltningens �deleggelse og sammenbrudd var slutt, dens feilgrep rettet opp og kommuniststaten noen lunde satt ut i livet." Det vil si de ventet til de revolusjon�re massene var lagt i tvangstr�ye, og revolusjonens ledere avsatt, diktaturets effektive ro hadde senket seg, kontrarevolusjonen grundig etablert; deretter kunne de erkl�re dette som Idealet.
Var dette virkelig en gigantisk misforst�else, en eller annen uforst�elig blunder? Eller hadde de ikke rett i � tro at dette var den "sosialisme" som svarte til deres ideologi, pluss minus litt blod? Fabianismens vending fra middelklasse-gjennomtrenging [jfr. det Draper skriver om "lokkefisk", overs. Anm.] til stalinisme var som en d�r hengslet p� Sosialisme Ovenfra.
Hvis vi ser tilbake p� ti�rene like f�r �rhundreskiftet som satte fabianismen til verden, kommer en annen skikkelse til syne, Webbs motsetning, den revolusjon�re sosialismens ledende personlighet i denne perioden, poeten og kunstneren William Morris, som ble sosialist og marxist da han var sent i f�rti�rsalderen. Morris' skrifter om sosialisme puster gjennom hver eneste pore en �nd av Sosialisme Nedenfra, akkurat som hver eneste linje av Webb er det motsatte. Dette kommer kanskje klarest fram i hans kraftige angrep p� fabianismen (med gode begrunnelser), hans avsmak for "marxismen" hos den britiske utgaven av Lasalle, den diktatoriske H.M. Hyndman; hans ford�mmelser av statssosialismen, hans avsky for det byr�kratisk-kollektivistiske utopia i Bellamys Looking Backward. (Sistnevnte fikk ham til � bemerke: "Hvis de rekrutterte meg til et regiment av arbeidere, ville jeg bare ligge p� ryggen og sparke.")
Morris' sosialistiske skrifter er gjennomsyret av den vekt han overalt legger p� klassekamp nedenfra i samtida; og n�r det gjelder den sosialistiske framtida, s� ble hans News from Nowhere skrevet som et direkte motsvar til Bellamys bok. Han advarte:
"at enkeltmennesker ikke kan skyve livets viderverdigheter over p� en abstraksjon kalt staten, men m� hanskes med dem i bevisst fellesskap med hverandre� Variasjon i livsf�rsel er et like viktig m�l for sann kommunisme som like muligheter, og � kun en forening av disse to vil f�re til virkelig frihet."
"Selv enkelte sosialister", skrev han " er tilb�yelige til � forveksle de kooperative innretninger som det moderne liv tenderer mot, med selve innholdet i sosialismen". Dette betydde "faren for at felleskap skal utvikles til byr�krati". Derfor uttrykte han engstelse for et "kollektivistisk byr�krati" i framtiden. I sin kraftige reaksjon mot statssosialisme og reformisme, falt han tilbake til anti-parlamentarisme, men han gikk ikke i den anarkistiske fellen:
"�folk vil m�tte forbindes gjennom administrasjon, og det vil av og til oppst� meningsforskjeller� Hva skal man gj�re? Hvilken part skal gi etter? V�re anarkistiske venner sier at flertallet ikke m� f� sin vilje; i s� fall m� det bli mindretallet. Og hvorfor? Ligger det noen hellig rett i et mindretall?"
Dette g�r langt dypere inn i kjernen i anarkismen enn den vanlige oppfatningen som sier at problemet med anarkismen er at den er over-idealistisk.
William Morris versus Sidney Webb; dette er en m�te � oppsummere saken p�.
Eduard Bernstein, den sosialdemokratiske "revisjonismens" teoretiker, fikk sine impulser fra fabianismen, som han ble sterkt p�virket av under sitt eksil i London. Han oppfant ikke reformistisk politikk i 1896, han bare ble dens teoretiske talsmann (lederen for partibyr�kratiet foretrakk mindre teori: "Man sier det ikke, man gj�r det", sa han til Bernstein, og mente at politikken til det tyske sosialdemokratiet var blitt renset for marxisme lenge f�r teoretikerne gjenspeilte denne endringen).
Men Bernstein "reviderte" ikke marxismen. Hans rolle var � rive den opp med roten under dekke av � skj�re vekk visne grener. Fabianerne hadde ikke brydd seg med � late som, men i Tyskland var det ikke mulig � knuse marxismen med et frontalangrep. Omvendingen til Sosialisme Ovenfra ("die alte Scheisse" - "den gamle dritten") m�tte presenteres som en "modernisering", en "revisjon".
Egentlig fant "revisjonismen", akkurat som fabianismen, sin sosialisme i den uunng�elige kollektiviseringen av kapitalismen selv, den s� bevegelsen mot sosialisme som summen av de kollektivistiske tendensene som fantes i selve kapitalismen; de trodde p� "selvsosialiseringen" av kapitalismen ovenfra, gjennom den eksisterende statens institusjoner. Det � betrakte statliggj�ring som ensbetydende med sosialisme er ikke stalinismens oppfinnelse; det ble systematisert av den fabianske, revisjonistiske, statssosialistiske str�mningen i den sosialdemokratiske reformismen.
De fleste n�tidas oppdagelser som proklamerer at sosialismen er avlegs fordi kapitalismen ikke eksisterer lenger, kan vi finne allerede hos Bernstein. Det var "absurd" � kalle Weimar-Tyskland kapitalistisk, erkl�rte han, p� grunn av kontrollen som ble ut�vd over kapitalistene. Det f�lger av bernsteinismen at nazistaten var enda mer antikapitalistisk, som sagt�
Omformingen av sosialismen til en byr�kratisk kollektivisme er allerede implisitt i Bernsteins angrep p� arbeiderdemokratiet. Han avviste tanken om arbeiderkontroll i industrien, og fortsatte ved � omdefinere demokrati. Er det "en regjering av folket"? Det forkaster han, til fordel for den negative definisjonen "frav�r av klasseregjering". Dermed blir selve begrepet arbeiderdemokrati som et sosialismens sine qua non kassert, like effektivt som i de dyktige redefinisjonene av demokrati som fins p� �stblokkuniversiteter. Til og med politisk frihet og representative institusjoner er blitt definert ut: et teoretisk resultat som er desto mer imponerende ettersom Bernstein personlig ikke var antidemokratisk slik som Lasalle og Shaw. Det er teorien om Sosialisme Ovenfra som krever slike formuleringer. Bernstein er den ledende sosialdemokratiske teoretiker ikke bare for tesen om at statliggj�ring=sosialisme, men ogs� for � skille sosialisme fra arbeiderdemokrati.
Det passet seg derfor godt at Bernstein skulle komme til den slutningen at Marx' fiendtlighet mot staten var "anarkistisk", og at Lasalle hadde rett n�r han mente staten kunne iverksette sosialismen. "Det vil kun v�re en gradsforskjell mellom det administrative systemet i overskuelig framtid og det vi har i dag", skrev Bernstein; "statens hend�en", er ikke annet enn utopisme selv under sosialismen. Han, derimot, var meget praktisk; for eksempel da keiserens ikke hend�ende stat kastet seg inn i det imperialistiske kappl�pet om kolonier, stod Bernstein straks opp for kolonialismen og Den hvite manns byrde: "De innf�dte kan bare tilkjennes en betinget rett til det landet de bebor, en h�yere sivilisasjon kan i siste instans gj�re krav p� en h�yere rett."
Bernstein satte sin visjon om veien til sosialismen opp mot Marx': Marx' visjon "er bildet av en h�r. Den presser seg fram, via omveier, over stokk og stein � Til slutt kommer den til en dyp avgrunn. P� den andre siden vinker m�let - framtidsstaten som bare kan n�s over havet, et r�dt hav, som noen har sagt." Bernsteins visjon, derimot, var ikke r�d, men rosenr�d: klassekampen dempes ned til harmoni idet en vennligsinnet stat sakte forandrer borgerskapet til gode byr�krater. Det gikk ikke slik - da Bernsteins sosialdemokrati f�rst skj�t ned den revolusjon�re venstresida i 1919, og deretter bidro de, ved � gi makten tilbake til det fordervete borgerskapet og til milit�ret, til � f�re Tyskland i hendene p� fascistene.
Hvis Bernstein var teoretikeren som likestilte byr�kratisk kollektivisme med sosialisme, s� var det hans motstander p� venstrefl�yen i den tyske bevegelsen som ble den ledende talsperson i Den annen internasjonale for en revolusjon�r-demokratisk Sosialisme Nedenfra. Dette var Rosa Luxemburg, som s� ettertrykkelig knyttet sin tiltro og sitt h�p til en fri arbeiderklasses spontane kamp, at mytemakerne oppfant en "spontanitetsteori" for henne, som hun aldri stod for; en teori hvor "spontanitet" er satt opp mot "lederskap".
I sin egen bevegelse kjempet hun hardt mot de "revolusjon�re" elitistene som gjenoppdaget teorien om Oppdragende Diktatur over arbeiderne (det blir gjenoppdaget i hver generasjon som Aller siste nytt), og m�tte skrive: "Uten flertallet av proletariatets bevisste vilje og bevisste handling kan det ikke bli noen sosialisme � [Vi] vil aldri p�ta oss regjeringsmakt uten gjennom den klare, utvetydige viljen til det store flertallet i den tyske arbeiderklassen�" Og hennes ber�mte aforisme: "Feil beg�tt av en virkelig revolusjon�r arbeiderbevegelse er mye mer fruktbare og historisk verdifulle enn ufeilbarligheten i den aller beste sentralkomit�."
Rosa Luxemburg versus Eduard Bernstein: det er det tyske kapitlet i fortellingen
Ved kildene til amerikansk "innf�dt sosialisme" er bildet det samme, bare i enda st�rre grad. Hvis vi betrakter den importerte "tyske sosialismen" (Lasalles med marxistisk pynt) i det tidlige Socialist Labor Party, er den ledende skikkelsen her langt borte, Edward Bellamy og hans Looking Backward (1887). Like f�r ham kom den n� glemte Laurence Gronlund, hvis Cooperative Commonwealth (1884) hadde enorm innflytelse i sin samtid, med et opplag p� 100.000.
Gronlund er s� ajour at han ikke sier at han forkaster demokratiet - han bare "omdefinerer" det, til "administrasjon ved de kompetente", i motsetning til "styre ved majoriteter", sammen med et forsiktig forslag om � fjerne representativt styre som s�dan og ogs� alle partier. Alt det "folket" �nsker, l�rer han oss, er "administrasjon - god administrasjon". De burde finne "de rette lederne", og s� v�re "villige til � legge hele sin kollektive styrke i deres hender". Representativt styre vil bli erstattet av folkeavstemningen. Han er sikker p� at dette systemet vil fungere, forklarer han, fordi det fungerer s� bra for hierarkiet i den katolske kirken. Selvf�lgelig forkaster han den forferdelige ideen om klassekamp. Arbeiderne er ute av stand til � frigj�re seg selv, og han ford�mmer spesielt Marx' ber�mte uttrykk om dette grunnleggende prinsippet. "Yahooene" vil bli frigjort av en elite av de "kompetente", hentet fra intelligentsiaen; og p� ett tidspunkt satte han seg fore � organisere et hemmelig, konspiratorisk Amerikansk sosialistisk broderskap blant studenter.
Bellamys sosialistiske utopi i Looking Backward er uttrykkelig formet med h�ren som det ideelle samfunnsm�nster - disiplinert, hierarkisk styrt av en elite, organisert ovenfra og ned, med det hyggelige fellesskap i bikuben som det store m�l. Selve historien gir et bilde av at overgangen kommer gjennom konsentrasjonen av samfunnet til ett stort forretningsselskap, en eneste kapitalist: staten. Alminnelig stemmerett er avskaffet; alle organisasjoner nedenfra elimininert; avgj�relser bli tatt av administrative teknokrater ovenfra. Som en av hans tilhengere definerte denne "amerikanske sosialismen": "dens sosiale ide er et perfekt organisert industrisystem som, fordi hjulene griper s� tett i hverandre, vil virke med et minimum av friksjon og et maksimum av velstand og fritid for alle."
Som hos anarkistene er Bellamys fantastiske l�sning p� grunnproblemet i samfunnsmessig organisering - � l�se uoverenstemmelsene mellom menneskenes tanker og interesser - antakelsen at eliten vil v�re overmenneskelig klok og ute av stand til urettferdighet (i bunn og grunn det samme som den stalinistisk-totalit�re myten om partiets ufeilbarlighet). Poenget med denne antakelsen er at den overfl�diggj�r enhver interesse for demokratisk kontroll nedenfra, noe som er utenkelig for Bellamy ettersom massene, arbeiderne, rett og slett er et farlig uhyre, den barbariske horden. Bellamy-bevegelsen, som kalte seg selv "nasjonalistisk" og opprinnelig satte seg fore � v�re b�de antisosialistisk og antikapitalistisk - ble systematisk organisert med appell til middelklassen, slik som fabianismen.
Her fantes de voldsomt popul�re agitatorene i den "innf�dte" retningen innen amerikansk sosialisme, hvis oppfatninger gjenl�d i de ikke-marxistiske og anti-marxistiske deler av den sosialistiske bevegelsen godt inn i det 20. �rhundret, med en gjenoppstandelse av Bellamyklubber i 1930-�ra, da John Dewey lovpriste Looking Backward som en utlegning av "det amerikanske ideal for demokrati."
Teknokratiet, som allerede �pent viser fascistiske trekk, var en direkte utl�per av denne tradisjonen p� en kant. Hvis man �nsker � se hvor tynn skillelinjen kan v�re mellom noe som kalles sosialisme og noe som likner fascisme, er det l�rerikt � lese den uhyrlige framstillingen av "sosialisme" som er skrevet av den engang s� ber�mte oppfinner/vitenskapsmann og begavelse i The Socialist Party, Charles P. Steinmetz. Hans America and the New Epoch (1916) legger fram i dypeste alvor n�yaktig den anti-utopien som engang ble latterliggjort i en science-fiction roman hvor Kongressen var erstattet med senatorer direkte fra DuPont, General Motors og de andre storselskapene. Steinmetz, som framstiller de store monopolinstitusjonene (som hans egen arbeidsgiver, General Electric) som det aller fremste i industriell effektivitet, foresl�r � oppl�se den politiske regjeringen til fordel for direkte styre gjennom en sammenslutning av monopolselskapene.
Bellamyismen fikk mange inn p� veien til sosialismen, men veien delte seg. Ved �rhundreskiftet utviklet amerikansk sosialisme verdens mest livfulle antitese til Sosialisme Ovenfra i alle dens former: Eugene Debs. I 1897 var Debs fortsatt p� nippet til � sp�rre ingen ringere enn John D. Rockefeller om � finansiere opprettelsen av en sosialistisk utopi-koloni i en av veststatene. Men Debs, hvis sosialisme var formet i klassekampen til en militant arbeiderbevegelse, fant snart sin egen stemme.
Kjernen i "debsiansk sosialisme" var dens appell og tiltro til massenes egenaktivitet nedenfra. Debs skrifter og taler er gjennomsyret av dette temaet. Han siterte og parafraserte ofte Marx' grunnprinsipp med sine egne ord: "Den store oppdagelsen de moderne slavene har gjort, er at de selv m� vinne sin egen frihet. Dette er hemmeligheten bak deres solidaritet, hjertet i deres h�p�" Hans klassiske utsagn er dette:
"For lenge har verdens arbeidere ventet p� en Moses til � f�re dem ut av ufrihet. Han har ikke kommet; han vil aldri komme. Jeg ville ikke f�re dere ut om jeg kunne; for hvis dere kunne bli f�rt ut, kunne dere bli f�rt tilbake igjen. Jeg ville f�tt dere til � bestemme dere for at det fins ingen ting dere ikke kan gj�re p� egen h�nd." Han gjentok Marx' ord fra 1850:
"I arbeiderklassens kamp for � frigj�re seg fra l�nnsslaveriet kan det ikke gjentas ofte nok at alt avhenger av arbeiderklassen selv. Det enkle sp�rsm�let er: Kan arbeiderklassen selv gj�re seg skikket, gjennom utdanning, organisasjon, samarbeid og selvp�lagt disiplin, til � ta kontroll over produksjonsmidlene og styre industrien i folkets interesse og til samfunnets beste? Det er alt som skal til."
Kan arbeiderne gj�re seg selv skikket� Han hadde ingen bl��yde illusjoner om arbeiderklassen slik den var (eller er). Men han hadde et annet m�l enn elitistene, hvis eneste visdom best�r i � rette en finger mot folkets tilbakeliggenhet i dag, og i � fortelle at det alltid vil v�re slik. Som motvekt til denne troen p� et elitestyre ovenfra, satte Debs den helt motsatte forestillingen om den revolusjon�re avantgarden (ogs� en minoritet), hvis tro tvinger dem til � forfekte en vanskeligere vei for majoriteten:
"Det er minoritetene som har skapt denne verdens historie [sa han i 1917 i en antikrigstale som Wilsons regjering fengslet ham for]. Det er de f� som har hatt mot til � st� i f�rste rekke, som har v�rt �rlige nok mot seg selv til � si sannheten de hadde i seg; som har v�get � utfordre den etablerte orden; som har g�tt inn for de lidende, kjempende fattiges sak; som uten hensyn til de personlige f�lgene har l�ftet fram frihetens og rettferdighetens sak."
Denne "debsianske sosialisme" vakte en veldig gjenklang i folket, men Debs hadde ingen etterf�lger som talsmann for revolusjon�r-demokratisk sosialisme. Etter etterkrigsperiodens radikalisering, ble p� den ene siden sosialistpartiet lyser�dt respektabelt, p� den andre ble kommunistpartiet stalinifisert. Den amerikanske liberalismen hadde p� sin side lenge gjennomg�tt en "statliggj�ring", som kulminerte i 30-�ras store New Deal-illusjon. Den elitistiske visjonen av utdeling ovenfra under Frelserpresidentens beskyttelse tiltrakk seg en hel rekke liberalere for hvem denne landadelsmannen i Det hvite hus var som Bismarck for Lasalle.
Typen hadde blitt innvarslet av Lincoln Steffens, en kollektivistisk liberaler som (lik Shaw og Georges Sorel) var like tiltrukket av Mussolini som av Moskva, og av samme grunner. Upton Sinclair, som forlot Sosialistpartiet fordi det var for "sekterisk", lanserte sin "brede" bevegelse for � "gj�re slutt p� fattigdommen i California", med et manifest som hadde den treffende tittelen I, Governor of California, and How I Ended Poverty (sannsynligvis det eneste radikale manifest med to ganger "jeg" i tittelen), over temaet "sosialisme fra oppe i Sacramento". En av de typiske skikkelsene p� denne tiden var Stuart Chase, som gikk en sikk-sakk-kurs fra reformisme til League for Industrial Democracy til teknokratiets halvfascisme. Det fantes stalinoide intellektuelle som klarte � sublimere sin felles beundring for Roosevelt og Russland ved � tiljuble b�de NRA og Moskvaprosessene. Det fantes tegn i tiden som Paul Blanshard, som hoppet av Sosialistpartiet til Roosevelt p� grunn av at New Deal-programmet for "styrt kapitalisme" hadde tatt initiativet for �konomisk forandring fra sosialistene.
New Deal, ofte med rette kalt Amerikas "sosialdemokratiske periode", var ogs� liberalernes og sosialdemokratenes store fors�k p� Sosialisme Ovenfra, utopien om Roosevelts "folkets monarki". Illusjonen om den Rooseveltianske "revolusjon ovenfra" forente snik-sosialisme, byr�kratisk liberalisme, stalinoid elitisme og illusjoner om b�de russisk kollektivisme og kollektivisert kapitalisme, i �n pakke.
Vi har sett at det er flere utgaver eller str�mninger innen Sosialisme Ovenfra. De er vanligvis sammenvevd, men la oss skille ut noen av de viktigere sidene og se n�yere p� dem.
I. Filantropisme. Sosialisme (eller "frihet", eller hva du vil) skal gis nedover - for � gj�re folket vel - av de rike og mektige, fra deres hjerters godhet. Som Det kommunistiske manifest sa det, myntet p� de tidlige utopistene som Robert Owen: "Proletariatet eksisterer for dem bare som den mest lidende klasse." I takknemlighet m� de undertrykte fattige framfor alt unng� � bli larmende, og ikke noe tull med klassekamp eller frigj�ring. Dette synet kan betraktes som et tilfelle av
II. Elitisme. Vi har nevnt flere tilfeller av denne overbevisningen om at sosialisme er en sak for den nye herskende minoriteten. Den er ikke-kapitalistisk av natur og derfor garantert ren, og den ut�ver sitt herred�mme enten midlertidig (for et kortere historisk tidsrom) eller til og med permanent. Uansett vil denne nye herskende trolig ha som sitt m�l et oppdragende diktatur over massene - til massenes beste, selvf�lgelig - der diktaturet ut�ves av et eliteparti som undertrykker all kontroll nedenfra, eller av barmhjertige despoter eller frelser-ledere av et eller annet slag, eller av Shaws "overmennesker", av rasehygienikere, av Proudhons "anarkistiske" ledere eller Saint-Simons teknokrater eller mer moderne utgaver av de samme - med up-to-date terminologi og nye verbale r�yktepper som kan hylles som ny sosial teori, i motsetning til "1800-talls-marxismen".
P� den annen side har de revolusjon�r-demokratiske talsmenn for Sosialisme Nedenfra ogs� alltid v�rt en minoritet, men kl�ften mellom en elitistisk tiln�rming og en fortropps-tiln�rming [avantgarde] er avgj�rende, som vi har sett i tilfellet Debs. For ham, som for Marx og Luxemburg, er det den revolusjon�re fortroppens oppgave � drive massens flertall til � gj�re seg i stand til � gripe makten i sitt eget navn, gjennom sine egne kamper. Poenget er ikke � benekte minoritetenes kritiske betydning, men � etablere et annet forhold mellom den framskredne minoriteten og den mer tilbakeliggende massen.
III. "Planisme". N�kkelordene er effektivitet, orden, planlegging, system - og disiplinering. Sosialismen er redusert til sosialt ingeni�rarbeid, utf�rt av en Makt hevet over samfunnet. Her igjen er ikke poenget � benekte at effektiv sosialisme krever gjennomf�rt planlegging (eller at effektivitet og orden er bra); men � redusere sosialismen til planmessig produksjon er noe helt annet; akkurat som effektivt demokrati krever stemmerett, men � redusere demokratiet til kun � avgi stemme av og til, gj�r det til et bedrag.
Det er faktisk viktig � vise at � skille planlegging fra demokratisk kontroll nedenfra gj�r planleggingen i seg selv til en parodi; for dagens uhyre kompliserte industrisamfunn kan ikke planlegges effektivt gjennom en allmektig sentralkomit�s befalinger, som hemmer og terroriserer det frie initiativ og korrigering nedenfra. Dette er virkelig den grunnleggende motsigelsen i den nye typen utbyttende samfunnssystem vi finner i den sovjetiske byr�kratiske kollektivismen. Men vi kan ikke forf�lge dette temaet videre her.
� erstatte sosialisme med planisme har en lang historie, rent bortsett fra dens virkeliggj�ring i sovjetmyten om at statliggj�ring = sosialisme, et dogme som vi alt har sett f�rst ble systematisert av den sosialdemokratiske reformismen (s�rlig hos Bernstein og fabianerne). I 1930-�ra ble myten om "Planen", delvis overtatt fra Sovjet-propagandaen, framtredende p� h�yresiden i sosialdemokratiet, der Henri de Man ble hyllet som dens profet og Marx' etterf�lger. De Man forsvant ut av bildet og er n� glemt fordi han hadde s�pass svak d�mmekraft at han f�rst drev sine revisjonistiske teorier til korporativisme, og deretter til samarbeid med nazistene.
Bortsett fra i teoretiske konstruksjoner, opptrer planisme i den sosialistiske bevegelsen oftest legemliggjort i en bestemt psykologisk type radikaler. Belloc skal ha �ren for � ha presentert en av de f�rste skissene av denne typen i The Servile State, med fabianerne i bakhodet. Denne typen, skriver Belloc:
"elsker det kollektivistiske ideal i seg selv� fordi det er en ordnet og regulert form for samfunn. Han elsker � se for seg den ideelle stat hvor jord og kapital skal eies av offentlige tjenestemenn, som skal dirigere andre mennesker omkring og p� den m�ten sk�ne dem for f�lgene av deres egne feil, deres uvitenhet og d�rskap. [Belloc skriver videre:] Hos ham vekker utbyttingen av mennesket ingen indignasjon. Han er ikke den typen som er kjent med verken indignasjon eller noen annen levende f�lelse� [Her er det Sidney Webb Belloc ser for seg] �utsikten til et veldig byr�krati hvor hele livet er planlagt og bestemt i visse enkle skjemaer� gir hans lille mage en endelig tilfredsstillelse."
N�r det gjelder samtidige eksempler med pro-stalinistisk koloritt, er det fullt opp av dem i Paul Sweezys magasin Monthly Review. I en artikkel fra 1930 om "sosialismens bevegelsesm�nstre" skrevet av Max Eastman mens han enn� trodde at han var leninist, beskrives denne typen som rettet mot "effektivitet og intelligent organisasjon� en sann gl�d for en plan�forretningsmessig organisasjon." Av den slags, bemerket han, er Stalins Russland betatt.
"Det er et omr�de som i det minste m� unnskyldes i andre land - og definitivt ikke ford�mmes ut fra synspunktet til en gal dr�m som frigj�ring av arbeiderne og dermed hele menneskeheten. Hos de som bygde den marxistiske bevegelsen og de som organiserte dens seier i Russland, var denne gale dr�mmen det sentrale motivet. De var, som noen n� er tilb�yelige til � glemme, ekstreme oppr�rere mot undertrykking. Lenin vil kanskje, n�r uroen rundt hans ideer stilner, bli st�ende som den st�rste oppr�rer i historien. Hans st�rste lidenskap var � frigj�re mennesker� hvis vi m� velge ett enkelt begrep for � oppsummere m�let for klassekampen slik den er definert i Marx' skrifter, og spesielt i Lenins skrifter, er menneskelig frihet dets navn�"
Det kan tilf�yes at Lenin mer enn �n gang ford�mte framst�t for totalplanlegging som en "byr�kratisk utopi".
Det er en underavdeling av planismen som ogs� fortjener et navn: la oss kalle den produksjonisme. Selvf�lgelig er alle "for" produksjon, akkurat som alle er for dyden og det gode liv; men for slike er produksjon den avgj�rende pr�ve og m�l for et samfunn. Russisk byr�kratisk kollektivisme er "progressiv" p� grunn av statistikken for st�pejernsproduksjonen (de samme typene overser vanligvis de imponerende statistikkene over produksjons�kning under nazistenes eller japansk kapitalisme.) Det er i orden � knuse frie fagforeninger under Nasser, Castro, Sukarno eller Nkrumah fordi noe som kalles "�konomisk utvikling" g�r foran menneskerettigheter. Dette hardkokte synet ble, selvf�lgelig, ikke oppfunnet av disse "radikalerne", men av hardbarka utbyttere av arbeidskraft under den kapitalistiske industrielle revolusjon; og den sosialistiske bevegelsen ble skapt gjennom � kjempe med nebb og kl�r mot denne "progressive" utbyttingens teoretikere. Ogs� av denne grunn har apologetene for moderne autorit�re "venstre"-regimer en tendens til � betrakte denne mosegrodde doktrinen som sosiologiens nyeste �penbaring.
IV. "Kommunionisme". I sin artikkel fra 1930 kalte Max Eastman dette "det forente broderskaps m�nster" av "forenings- eller fellesskapssosialister"�"de som lengter med en blanding av religi�s mystisisme og dyrisk flokkf�lelse etter menneskelig solidaritet". Det m� ikke forveksles med solidaritetsf�lelsen i streiker etc., og ikke n�dvendigvis identifiseres med det som ofte kalles kameratskap i den sosialistiske bevegelsen eller en "fellesskapsf�lelse" andre steder. Dets spesifikke innhold, som Eastman sier, er "en s�ken etter � g� opp i en totalitet, en s�ken etter � tape seg selv i favnen til et substitutt for Gud."
Eastman peker her p� kommunistpartiets skribent Mike Gold; et annet utmerket eksempel er Harry F. Ward, partiets hardf�re, geistlige medpassasjer hvis b�ker teoretiserer den slags "oseanisk" lengsel etter � skrelle av seg ens individualitet. Bellamys notatb�ker r�per ham som et klassisk tilfelle:
Han skriver om lengselen etter "� absorberes inn i universets allmakt", hans "solidaritets-religion" reflekterer hans mistro til personlighetens individualisme, hans lengsel etter � oppl�se selvet i en forening med Noe St�rre.
Denne spenningstilstanden er meget framtredende i noen av de mest autorit�re formene for sosialisme ovenfra og fins ikke sjelden i mildere former hos de filantropiske elitistene med kristen-sosialistiske synsm�ter. Naturligvis blir denne form for "kommunionistisk" sosialisme alltid tiljublet som en "etisk sosialisme" og hyllet for sin skrekk for klassekampen, for det m� ikke v�re noen konflikt inne i bikuben. Den har en tendens til � stille "kollektivisme" opp mot "individualisme" (en falsk motsetning fra et humanistisk synspunkt), men hva den virkelig bestrider er individualitet.
V. Infiltrasjonisme. Sosialisme Ovenfra framst�r i mange varianter, av den enkle grunn at det alltid fins mange alternativer til massenes selvmobilisering nedenfra; men eksemplene som diskuteres her, deler seg gjerne i to familier.
I den ene er perspektivet � styrte det n�v�rende, kapitalistiske hierarkiske samfunnet for � erstatte det med en nytt, ikke-kapitalistisk hierarkisk samfunn basert p� en ny type elite som herskende klasse. (Disse variantene er vanligvis betegnet som "revolusjon�re" i sosialismens historier.) I den andre er perspektivet � infiltrere maktsentrene i det best�ende samfunn for � omdanne det - gradvis, uunng�elig - til en statliggjort kollektivisme, kanskje molekyl for molekyl slik tr�r forsteines til agat. Dette er det karakteristiske kjennetegn p� de reformistiske, sosialdemokratiske variantene av Sosialisme Ovenfra.
Selve uttrykket infiltrasjonisme ["permeationism"] ble oppfunnet som egenbeskrivelse av det vi allerede har kalt den "reneste" utgave av reformisme som noen gang har eksistert, Sidney Webbs fabianisme. All sosialdemokratisk infiltrasjonisme er basert p� en teori om mekanisk uunng�elighet: den uunng�elige selv-kollektivisering av kapitalen ovenfra, som blir betraktet som ensbetydende med sosialisme. Press nedenfra (der det blir ansett som tillatelig) kan framskynde og lette prosessen, forutsatt at det blir holdt under kontroll for � unng� � skremme de selv-kollektiviserende. S�ledes er de sosialdemokratiske infiltrasjonistene ikke bare villige til, men ivrige etter � "slutte seg til Etablissementet", heller enn � bekjempe det, uansett i hvilken egenskap de f�r slutte seg til, enten det er som byssegutter eller som statsr�der. Typisk nok er funksjonen til deres bevegelse nedenfra f�rst og fremst � utpresse makthaverne til � kj�pe dem opp med den slags muligheter for infiltrering.
Tendensen i retning kapitalismens kollektivisering er s� visst en realitet: som vi har sett g�r den ut p� den byr�kratiske kollektiviseringen av kapitalismen. Etter som denne prosessen har g�tt framover, har det samtidig sosialdemokratiet selv gjennomg�tt en forvandling. Den ledende teoretikeren for denne ny-reformismen i dag, C.A.R. Crosland, avviser som "ekstremistisk" den milde uttalelsen om nasjonalisering som opprinnelig ble skrevet for det britiske arbeiderpartiets program av ingen ringere enn Sidney Webb (sammen med Arthur Henderson)! Antallet sosialdemokratier i Europa som har renset sine program for alt spesifikt antikapitalistisk innhold - et helt nytt fenomen i sosialismens historie - viser i hvor h�y grad den p�g�ende prosessen med byr�kratisk kollektivisering er godtatt som en forsmak p� forsteinet "sosialisme".
Dette er infiltrasjonisme som hovedstrategi. Det f�rer, selvf�lgelig, til infiltrasjonisme som politisk taktikk, et tema vi ikke kan utdype her, bortsett fra � nevne dens mest framtredende form i USA for �yeblikket: st�tten til det demokratiske partiet og lib-lab-koalisjonen rundt "Johnson-konsensusen", dens forl�pere og etterkommere.
Dette skillet mellom disse to "familiene" av Sosialisme Ovenfra er holdbart n�r det gjelder hjemmeavlet sosialisme, fra Babeuf til Harold Wilson; det vil si tilfeller hvor den sosiale basisen for den bestemte sosialistisk str�mningen fins innenfor det nasjonale systemet, det v�re seg arbeideraristokratiet eller deklasserte elementer eller noe annet. Saken er forholder seg noe annerledes med de "sosialismene utenfra" som de n�v�rende kommunistpartiene representerer. Deres strategi og taktikk er til sjuende og sist avhengig av en maktbase utenfor alle hjemlige samfunnslag; det vil si av den byr�kratisk-kollektivistiske herskerklassen i �st.
Kommunistpartiene har vist seg � v�re helt ulike alle slags hjemmeavlede bevegelser i sin evne til � alternere eller kombinere b�de den "revolusjon�r"-opposisjonelle og den infiltrasjonistiske taktikken etter som det passer dem. S�ledes kunne Det amerikanske kommunistpartiet svinge fra sin ultra-venstre-eventyrpolitikk "tredje periode" i 1928-34 inn i folkefrontperiodens ultra-infiltrasjonstaktikk, og s� tilbake til ildsprutende "revolusjonisme" under Hitler/Stalin-pakt-perioden, og igjen, under den kalde krigens svingninger inn i ulike kombinasjoner av begge deler. Med den n�v�rende kommunist-splittelsen langs linjen Moskva/Peking tenderer "krustsjovistene" og maoistene til � ta opp hver sin av de to taktikkene som tidligere hadde vekslet.
Derfor har det offisielle kommunistpartiet og sosialdemokratene i innenrikspolitikken ofte en tendens til � n�rme seg hverandre gjennom infiltrasjonismen, men med utgangspunkt i ulike varianter av Sosialisme Ovenfra.
VI. Sosialisme utenfra. De foreg�ende variantene av Sosialisme Ovenfra strever mot makten i samfunnets �verste lag; n� kommer vi til forventningene om unnsetning utenfra.
Troen p� flygende tallerkener er en patologisk variant, messianisme er en mer tradisjonell form n�r "utenfra" betyr utenfor denne verden, men i denne sammenhengen betyr "utenfra" utenfor den sosiale kampen i hjemlandet. For kommunistene i �st-Europa etter den andre verdenskrigen m�tte Den nye orden importeres p� russiske bajonetter, tyske sosialdemokrater i eksil kunne til slutt bare forestille seg frigj�ringen av sitt eget folk ved en utenlandsk milit�r seiers n�de.
Fredstids-varianten er Sosialisme etter modell. Dette var, selvf�lgelig, metoden til de gamle utopistene, som bygde sine m�nsterkolonier ute i de �de amerikanske skogene for � demonstrere sitt systems overlegenhet og omvende de vantro. I dag er det denne erstatningen for sosial kamp i hjemlandet som i �kende grad er det vesentlige h�pet for den kommunistiske bevegelsen i vest.
M�nstereksemplet s�rger Russland for (eller Kina, for maoistene); og mens det er vanskelig � gj�re det russiske proletariatets skjebne halv-attraktiv for arbeiderne i vest, selv med en god dose l�gner, er det mer framgang � vente seg via to andre tiln�rminger:
a. Den relativt privilegerte stilling for byr�kratiske og underdanige intellektuelle elementer i det russiske kollektivistiske systemet kan settes opp mot situasjonen i Vesten, hvor de samme elementene er underordnet kapitaleierne og forvalterne av rikdom. P� dette punktet faller appellen til Sovjetsystemets statlige �konomi sammen med den historiske appellen middelklasse-sosialismen har til misforn�yde intellektuelle, teknologer, forskere og vitenskaplig ansatte, administrative byr�krater og organisasjonsmennesker av ulike slag, som sv�rt lett kan identifisere seg med en ny herskerklasse bygd p� statlig makt heller enn pengemakt og eierskap, og som derfor visualiserer seg selv som de mektige menn i en ikke-kapitalistisk men elitistisk struktur.
b. Mens de offisielle kommunistpartiene er tvunget til � opprettholde fasaden av rettroenhet i noe som kalles "marxismen-leninismen", er det mer vanlig at nystalinismens seri�se teoretikere som ikke er knyttet til partiet, befrir seg fra kravet. �n utvikling er �pent � gi fullstendig avkall p� ethvert perspektiv for seier gjennom sosial kamp i de kapitalistiske landene. "Verdensrevolusjonen" blir ganske enkelt ensbetydende med kommuniststatenes demonstrasjon av at deres system er overlegent. Dette er n� blitt lansert som tese av ny-stalinismens to ledende teoretikere, Paul Sweezy og Isaac Deutscher.
Baran og Sweezys Monopoly Capitalism (1966) forkaster uten videre "den tradisjonelle marxistiske ortodoksiens svar - at industriproletariatet til slutt m� reise seg i revolusjon mot sine kapitalistiske undertrykkere". Det samme gjelder alle andre utgrupper i samfunnet - arbeidsl�se, landarbeidere, massene i gettoene osv; de kan ikke danne en samordnet kraft i samfunnet." Dermed er det ingen igjen; kapitalismen kan ikke utfordres effektivt innenfra. Hva skjer da? En vakker dag, forklarer forfatterne p� siste side, "kanskje ikke i dette hundre�ret", vil folket bli desillusjonert over kapitalismen "n�r verdensrevolusjonen spres og n�r de sosialistiske land viser med sitt eksempel at det er mulig" � bygge et fornuftig samfunn. Det er det hele. P� den m�ten blir de marxistiske frasene som fyller de andre 366 sidene i dette essayet bare en besvergelse, akkurat som opplesningen av Bergprekenen i St. Patricks Cathedral.
Det samme perspektivet blir presentert mindre direkte av en mer omskrivende forfatter i Deutschers The Great Contest. Deutscher formidler den nye sovjetiske teorien om "at vestlig kapitalisme vil bukke under ikke s� mye - eller ikke direkte - p� grunn av sine egne kriser og motsetninger som p� grunn av sin manglende evne til � kunne m�le seg med sosialismens resultater [dvs. kommuniststatene]"; og seinere: "Man kan si at dette i en viss utstrekning har erstattet marxismens perspektiv om en permanent sosial revolusjon." Her har vi en teoretisk begrunnelse for det som lenge har v�rt den kommunistske bevegelsens funksjon i Vesten: � v�re grensevakt og hjelpegutt for det konkurrerende og rivaliserende etablissementet i �st. Framfor alt blir Sosialisme Nedenfra-perspektivet like s� fremmed for disse professorene i byr�kratisk kollektivisme som for kapitalismens apologeter ved de amerikanske universitetene.
Denne typen ny-stalinistiske ideologer er ofte kritiske til det n�v�rende Sovjet-regimet - et godt eksempel er Deutscher, fortsatt s� langt som mulig unna � v�re en ukritisk apologet for Moskva, slik de offisielle kommunistene er. De m� forst�s som infiltrasjonister overfor den byr�kratisk kollektivismen. Det som ser ut som en "sosialisme utenfra" sett fra den kapitalistiske verden, blir en slags fabianisme n�r den sees innenfor rammen av det kommunistiske systemet. I denne konteksten er "forandring kun ovenfra" et like fast prinsipp for disse teoretikerne som det var for Sidney Webb. Dette ble demonstrert blant annet ved Deutschers fiendtlige reaksjon mot det �sttyske oppr�ret i 1953 og mot den ungarske revolusjonen i 1956, med den klassiske begrunnelsen at slike oppstander nedenfra ville skremme sovjetstyret vekk fra sin kurs med "liberalisering" gjennom gradvishetens uunng�elighet.
Fra synspunktet til intellektuelle som kan velge mellom ulike roller i den sosiale kampen, har Sosialisme Nedenfra-perspektivet historisk hatt liten appell. Selv innenfor den sosialistiske bevegelsen har det hatt f� konsekvente talsmenn, og ikke mange inkonsekvente heller. Utenfor den sosialistiske bevegelsen er, naturligvis, standardoppfatningen at slike ideer er visjon�re, upraktiske, urealistiske, "utopiske"; idealistiske kanskje, men don Quijotiske. Folk flest er av natur dumme, korrupte, apatiske og stort sett h�pl�se, progressiv forandring m� komme fra Overlegne mennesker som (viser det seg) ligner den intellektuelle som uttrykker disse tankene. Dette er teoretisk omsatt til en Oligarkiets jernlov eller en elitismens blikklov, som p� en eller annen m�te inneholder en plump teori om uunng�elighet - uunng�eligheten av "forandring kun ovenfra".
Uten � gj�re noe fors�k p� � gjennomg� med f� ord argumentene for og imot dette sv�rt utbredte synet, kan vi merke oss den sosiale rollen det spiller, som elitistens selvrettferdiggj�rende rite. I "normale" tider n�r massene ikke er i bevegelse, krever denne teorien kun at man peker med forakt, og avviser all historie om revolusjoner og sosiale oppr�r som foreldet. Men tilbakevendende revolusjon�re oppstander og sosial uro, kjennetegnet nettopp ved at de tidligere inaktive massene trenger seg inn p� den historiske scenen og typisk for perioder n�r grunnleggende sosial forandring st�r p� dagsorden, er akkurat like s� "normalt" i historien som de mellomliggende periodene av konservatisme. N�r den elitistiske teoretikeren derfor m� oppgi posituren som vitenskapelig iakttaker som bare forutsier at folkemassen alltid vil forholde seg passiv, idet han blir stilt overfor den motsatte virkeligheten der en revolusjon�r masse truer med � velte maktstrukturen, er han typisk nok ikke sein med � sl� over i et helt annet spor: � stemple masseintervensjon nedenfra som et onde i seg selv.
Faktum er at valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra for den intellektuelle i bunn og grunn er et moralsk valg, mens det for de arbeidende massene som ikke har noe sosialt alternativ er en n�dvendighet. Den intellektuelle kan ha muligheten til � "slutte seg til etablissementet", noe arbeideren ikke har. Den samme muligheten fins for arbeiderledere, som idet de stiger ut av sin klasse blir stilt overfor et valg de ikke hadde tidligere. Presset i retning tilpasning til herskerklassens sed og skikk, presset mot borgerliggj�ring, blir sterkere etterhvert som personlige og organisasjonsmessige b�nd nedover svekkes. Det er ikke vanskelig for en intellektuell eller en byr�kratisert tjenestemann � overbevise seg selv om at infiltrasjon i og tilpasning til maktapparatet er den smarte m�ten � gj�re det p�, n�r det ogs� �pner for (viser det seg) � ta del i innflytelsens og velstandens privilegier.
Det er derfor et ironisk faktum at Oligarkiets jernlov er jernkledt f�rst og fremst for de intellektuelle elementene som skaper den. Som sosialt sjikt (dvs. bortsett fra enest�ende enkeltindivider) har de intellektuelle aldri hatt for vane � reise seg mot den etablerte makten p� en m�te som er noe i n�rheten av slik den moderne arbeiderklassen har gjort igjen og igjen gjennom sin relativt korte historie. Hjernearbeider-sektoren av den eiendomsl�se middelklassen fungerer stort sett som ideologiske lakeier for de etablerte makthaverne, men blir likevel samtidig drevet til misn�ye og vantrivsel av dette forholdet. Lik mang en annen tjener tenker denne Admirable Crichton, "Jeg er et bedre menneske enn min herre, og hvis forholdene hadde v�rt annerledes skulle vi f� se hvem som skulle b�ye kne." Mer enn noen gang i v�r tid, n�r tilliten til det kapitalistiske systemet svekkes mer og mer verden over, er det n�rliggende for ham � dr�mme om et samfunnssystem hvor han kan komme til sin rett, hvor hjernen skal styre og ikke hender eller pengesekker; hvor han og hans likemenn vil bli kvitt eiendommens trykk gjennom avskaffelse av kapitalismen og befridd for trykket fra de mer tallrike massene gjennom avskaffelsen av demokratiet.
Han beh�ver heller ikke � dr�mme s� langt, for eksisterende utgaver av et slikt samfunn ser ut til � ligge rett for �ynene p� ham, de kolletivistiske i �st. Selv hvis han forkaster disse utgavene, av forskjellige gode grunner inkludert Den kalde krigen, kan han i teorien skape sin egen versjon av en "god" byr�kratisk kollektivisme, som kan kalles "meritokrati" eller "bedriftslederisme" eller "industrialisme", eller hva du vil i USA; eller "afrikansk sosialisme" i Ghana og "arabisk sosialisme" i Kairo; eller forskjellige andre slag sosialisme i andre deler av verden.
Karakteren av valget mellom Sosialisme Ovenfra og Sosialisme Nedenfra kommer klarest fram i forbindelse med et sp�rsm�l hvor det fins en betydelig grad av enighet liberale, sosialdemokratiske og stalinistiske intellektuelle i dag. Dette er den p�st�tte uung�eligheten til autorit�re diktaturer (barmhjertige despotier) i de nye statene s�rlig i Afrika og Asia - f.eks. Nhkrumah, Nasser, Sukarno o.a. - diktaturer som knuser b�de uavhengig fagbevegelse og all politisk opposisjon og organiserer for � maksimere utbyttingen av arbeidskraft, for � suge ut av de arbeidende masser tilstrekkelig kapital til � p�skynde industrialiseringen i det tempo de nye herskerne �nsker. Dermed er "progressive" kretser, som engang ville protestert mot urett overalt, til hittil uovertruffen grad blitt automatiske apologeter for ethvert autorit�rt styre som betraktes som ikke-kapitalistisk.
Bortsett fra den �konomisk-deterministiske begrunnelsen som vanligvis blir gitt for denne holdningen, er det to aspekter ved sp�rsm�let som belyser hva dette i det store og hele handler om:
a. Det �konomiske argumentet for diktatur, som gir seg ut for � bevise n�dvendigheten av halsbrekkende industrialisering, har uten tvil meget stor vekt for de nye byr�kratiske makthaverne - som imidlertid ikke er sm�lige med egen fortjeneste og forherligelse - men det er ikke i stand til � overbevise arbeideren nederst p� stigen om at han og hans familie m� finne seg i hard utbytting og mye svette i en del generasjoner framover, for � oppn� en rask kapitalakkumulasjon. (Det er faktisk derfor halsbrekkende industrialisering forutsetter diktatorisk kontroll.)
Det �konomisk-deterministiske argumentet er rasjonaliseringen av et herskerklasse-synspunkt, det f�r menneskelig mening bare fra et herskerklasse-synspunkt, som selvf�lgelig alltid identifiseres med "samfunnets" behov. Like rimelig er det at arbeiderne nederst p� stigen m� bekjempe denne superutbyttingen for � forsvare sin element�re menneskelige verdighet og livskvalitet. Slik var det ogs� under den kapitalistiske industrielle revolusjon, da "de nye utviklingslandene" befant seg i Europa.
Det er ikke bare et sp�rsm�l om et eller annet teknisk-�konomisk argument, men om sider i en klassekamp. Sp�rsm�let er: Hvilken side st�r du p�?
b. Det blir argumentert med at folkemassen i disse landene er for tilbakeliggende til � kontrollere samfunnet og dets regjering; og dette er utvilsomt sant, ikke bare der. Men hva f�lger av dette? Hvordan blir et folk eller en klasse i stand til � styre selv?
Bare ved � kjempe for det. Bare ved � f�re kamp mot undertrykking - undertrykkingen fra de som forteller dem at de er uegnet til � styre. Bare ved � sl�ss for demokratisk makt utdanner de seg selv og hever seg opp til det niv� der de er i stand til � ut�ve denne makten. Det har aldri v�rt noen annen m�te for noen klasse.
Selv om vi har sett p� en bestemt type forsvarstale, er det faktisk slik at de to punktene som kom fram gjelder over hele verden, i ethvert land; i-land eller u-land, kapitalistisk eller stalinistisk. Da demonstrasjonene og boikottene til de svarte i S�rstatene var i ferd med � skape vanskeligheter for president Johnsson i det han stod foran et valg, var sp�rsm�let: Hvilken side st�r du p�? Da det ungarske folket reiste seg til oppr�r mot de russiske okkupantene, var sp�rsm�let: Hvilken side st�r du p�? Da det algeriske folket kjempet for frigj�ring mot den "sosialistiske" regjeringen til Guy Mollet, var sp�rsm�let: Hvilken side st�r du p�? Da Cuba ble invadert av Washingtons marionetter, var sp�rsm�let: Hvilken side st�r du p�?, og n�r Cubas fagforeninger blir overtatt av diktaturets kommiss�rer, er sp�rsm�let ogs�: Hvilken side st�r du p�?
Fra den f�rste samfunnsdannelsen har det ikke v�rt ende p� teorier som "beviser" at tyranniet er uunng�elig og at frihet gjennom demokrati er umulig; det fins ingen mer bekvem teori for en herskerklasse og dens intellektuelle lakeier. Dette er selvoppfyllende profetier, siden de forblir sanne bare s� lenge de blir ansett som sanne. Til sjuende og sist er den eneste m�ten � bevise at de er falske, selve kampen. Denne kampen nedenfra er aldri blitt stoppet av teoriene ovenfra, og den har forandret verden gang p� gang. � velge en av formene for Sosialisme Ovenfra er � skue bakover til den gamle verden, til den "gamle dritten". � velge Sosialisme Nedenfra er � stadfeste begynnelsen p� en ny verden..