Tony Cliff: Trotskismen etter Trotski (1999)

I Det kommunistiske manifest hevder Marx og Engels at kommunister generaliserer utfra arbeiderklassens historiske og internasjonale erfaringer. Disse erfaringene endrer og utvikler seg kontinuerlig, og derfor endrer marxismen seg også hele tida; i det øyeblikket marxismen ikke lenger endrer seg, er den død. Noen ganger skjer historiske forandringer sakte og nesten umerkelig, men noen ganger er forandringene radikale. På denne måten oppstår det plutselige vendepunkter i marxismens historie.

For eksempel kan man ikke forstå det gjennombruddet som utgivelsen av Det kommunistiske manifest representerte, uten å ta i betraktning bakgrunnen for den kommende revolusjonen i 1848.

Et annet vendepunkt var Pariskommunen i 1871 som inspirerte Marx til å skrive i Borgerkrigen i Frankrike at "arbeiderklassen kan ikke bruke det gamle statsapparatet for å bygge sosialisme."(1) Han hevdet at arbeiderklassen må knuse det kapitalistiske statsapparatet og bygge en ny stat uten noen politistyrke, uten noen stående hær og uten noe byråkrati, en stat der alle embetspersoner skulle være valgt, de skulle kunne tilbakekalles umiddelbart og de skulle få den samme lønna som arbeiderne de representerte. Det kommunistiske manifest hadde ikke nevnt noe av dette. Marx så nå de sentrale trekkene ved en arbeiderstat. Han kom ikke til disse konklusjonene ved å sitte i studérkammeret; hans forståelse sprang ut av handlingene til arbeiderne i Paris som hadde makten i 74 dager, og som viste hva slags stat arbeiderklassen var i stand til å skape.

På samme måte var Trotskis teori om den permanente revolusjon et biprodukt av den russiske revolusjon i 1905. Denne teorien hevdet at i tilbakestående og underutviklede land var borgerskapet, ved å være seint ute historisk, for feige og for konservative til å gjennomføre borgerlig-demokratiske oppgaver, slik som å oppnå nasjonal uavhengighet og landreformer. Disse oppgavene kunne bare oppnås ved en revolusjon ledet av arbeiderklassen med støtte av bondestanden. I prosessen med å løse disse oppgavene ville en arbeiderrevolusjon kunne gå hinsides begrensningene som lå i de borgerlige eiendomsforholdene, og dette ville føre til opprettelsen av en arbeiderstat.

Idéene om at borgerskapet var kontrarevolusjonært og at arbeiderklassen kunne lede bondestanden dukket ikke spontant opp i Trotskis briljante hode, men de oppsto ut fra virkelige hendelser i 1905-revolusjonen. Dette viste i praksis hvordan arbeiderne, og ikke borgerskapet, kjempet for å kaste tsarveldet for dermed å oppnå demokratisk kontroll over samfunnet. Petrograd, senteret for revolusjonen, utviklet til og med organene som kjennetegner en arbeiderstat, nemlig arbeiderråd, eller sovjeter. Den videre utvikling av marxismen ved folk som Lenin og Luxemburg var også resultater av historiske erfaringer, for eksempel var sistnevntes glimrende bok om massestreiken et resultat av kampene i Russland og Polen i løpet av 1905.

Et nytt vendepunkt skjedde da Stalin forsøkte å utslette den bolsjevikiske revolusjonens tradisjon. Trotski fikk til oppgave å føre dens forsvar. Han gjorde dette på en glimrende måte, inntil han ble myrdet i 1940. Men på slutten av andre verdenskrig sto Den fjerde Internasjonale, som han dannet, overfor en ny og avgjørende utfordring, nemlig hvordan reagere på en situasjon som var radikalt annerledes enn hva dens grunnlegger hadde forestilt seg. Dette skapte spesielle vanskeligheter fordi bevegelsen hadde tapt den intellektuelle giganten som hittil hadde ledet den.

Før sin død hadde Trotski kommet med en rekke spådommer. Fire av disse skulle bli utfordret av realitetene etter andre verdenskrig.

(1) Han spådde at det stalinistiske regimet i Russland ikke kunne overleve krigen. Trotski hevdet således i artikkelen Arbeiderstaten, Thermidor og Bonapartisme den 1. februar 1935 at stalinismen, som en form for bonapartisme, "ikke kan opprettholde seg selv særlig lenge; en kule som balanserer på toppen av en pyramide må uunngåelig rulle ned på den ene eller andre siden"; dermed ville "det stalinistiske regimets uunngåelige kollaps" følge.(2)

Ett mulig utfall kunne være en gjeninnføring av kapitalismen. I Krig og Den fjerde Internasjonale (10. juni 1934) skrev Trotski at "hvis krigen forlenges og verdensproletariatet fortsetter å være passivt, så ikke bare kan, men må de indre sosiale motsetningene i Sovjetunionen føre til en borgerlig bonapartistisk kontrarevolusjon."(3)

"Det er kun én måte Sovjetunionen vil kunne komme fra en krig på uten å tape, og det er hvis det blir hjulpet av revolusjon i vest og i øst. Men den internasjonale revolusjonen, den eneste måten å redde Sovjetunionen på, vil på samme tid være sovjetbyråkratiets dødsstøt."(4)

Uansett hvilket perspektiv som legges til grunn, så er det klart at Trotski i så stor grad var overbevist om det stalinistiske regimets ustabilitet at han 25. september 1939 i artikkelen Sovjetunionen i krig skrev at å betrakte det russiske regimet som et stabilt klassesystem ville være "å gjøre oss selv til latter" fordi det på den tida "bare var noen få år eller noen få måneder før dets ynkelige fall.(5)"

De faktiske forhold på slutten av andre verdenskrig var ganske annerledes. Det stalinistiske regimet kollapset ikke. Faktum var at det etter 1945 stadig ble styrket gjennom å ekspandere inn i Øst-Europa.

(2) Trotski trodde at kapitalismen var inne i en krise som bare kunne ha dens endelige fall som utgang. Resultatet var at produksjonen ikke kunne utvides og at det kunne ikke være tale om noen virkelige sosiale reformer eller noen vekst i massenes levestandard. I 1938, i Kapitalismens dødsangst og oppgavene for Den fjerde Internasjonale, skrev Trotski at den vestlige verden var:

"inne i en epoke med kapitalisme i forfall: når det generelt ikke kan komme på tale med systematiske sosiale reformer og noen heving av massenes levestandard" når ethvert seriøst krav fra proletariatet og selv ethvert seriøst krav fra småborgerskapet uvegerlig strekker seg hinsides rammene til de kapitalistiske eiendomsforholdene og den borgerlige staten.(6)

Likevel, etterkrigstidas verdenskapitalisme opplevde ikke noen generell stagnasjon eller forfall. Den vestlige kapitalismen utvidet seg massivt, og ved siden av dette så vi at reformismen blomstret. Som Mike Kidron har påpekt: "Systemet som helhet har aldri vokst så raskt og i så lang tid som etter krigen - dobbelt så fort mellom 1950 og 1964 som mellom 1913 og 1950, og ytterligere nær femti prosent raskere enn i løpet av generasjonen før det igjen."(7)

Konsekvensen var at istedenfor å falle fra hverandre så dukket de sosialdemokratiske og kommunistiske partiene i etterkrigsperioden opp større i antall og med mer støtte enn noen gang tidligere. Reformismen blomstret på grunnlag av en økende levestandard.

I Storbritannia, for eksempel, representerte Attlee-regjeringen reformismens høydepunkt. Den ble dannet i 1945 og var ikke bare den første flertallsregjeringen dannet av Labour, men den representerte høydepunktet i Labours historie. Uansett hvilke myter som har blitt spunnet rundt Labour-regjeringen av 1945-51, så er det ingen tvil om at den var den mest effektive reformistiske Labour-regjering av dem alle.

Under Attlee hadde arbeidere og familiene deres det mye bedre enn før krigen. Regjeringen opprettholdt et høyt utgiftsnivå når det gjaldt sosiale tjenester; i budsjettet i april 1949 ble det bevilget 465 millioner pund til matsubsidier, en formidabel sum som gjorde mye for å holde levekostnadene nede for arbeidsfolk. Og full sysselsetting og relativt lav inflasjon var naturligvis svært fordelaktig for arbeiderne.

Full sysselsetting var én faktor som sikret masseoppslutning om regjeringen. Arbeidsledigheten var ekstremt lav gjennom hele perioden Labour satt ved makten (unntatt under brenselskrisa vinteren 1947, da den nådde 3 prosent). Det var tre og en halv million flere arbeidere sysselsatt i juni 1951 enn seks år tidligere.(8) En annen faktor var velferdsstaten med flaggskipet National Health Service.

Labours popularitet hos arbeiderne forble høy. I 43 suppleringsvalg tapte det bare én parlamentsplass! Videre ga parlamentsvalget i oktober 1951 Labour den høyeste stemmeandelen som ett parti noen gang har oppnådd - 13.948605 stemmer, eller 49,8 prosent av det totale stemmeantallet. Bare valgsystemets særegenheter ga toryene flertall i parlamentet. Til tross for nød og rasjonering på hjemmebane, og kriger ute, så beholdt Labour sin støtte.(9)

Og Storbritannia var ikke noe unntak. Gjennom hele Europa ble levestandarden høynet. Full sysselsetting, eller nesten full sysselsetting, vedvarte. Systematiske reformer ble oppnådd, og de reformistiske massepartiene forsvant ikke gradvis. I Tyskland, Frankrike, Spania, Norge, Sverige, Danmark og andre land satt sosialdemokratiske partier ved makten i en lang periode.

(3) Ved å bruke sin teori om den permanente revolusjon, hevdet Trotski at i tilbakeliggende, underutviklede land kunne borgerlige demokratiske oppgaver - nasjonal frigjøring og landreformer - bare bli fremmet gjennom arbeiderklassens makt.

Dette ble også motbevist gjennom faktiske hendelser. I Kina, verdens mest folkerike land, ledet Mao et stalinistisk parti som var totalt atskilt fra arbeiderklassen. Likevel oppnådde det å forene landet, oppnå uavhengighet fra imperialismen og innføre landreformer. Tilsvarende prosesser fant sted andre steder, som på Kuba og i Vietnam.

(4) Endelig, hvis alle de tre prognosene over hadde vist seg å være korrekte, så ville det ikke ha vært noen framtid verken for stalinismen eller reformismen, og veien ville vært åpen for en ekstremt rask framgang for Den fjerde Internasjonale. På dette grunnlaget var Trotski overbevist om at organisasjonen hadde en stor framtid i vente de kommende årene.

"Menneskeheten har blitt fattigere enn for 25 år siden, mens ødeleggelsesmidlene har blitt uendelig mye kraftigere. I de aller første månedene av krigen vil derfor en stormfull reaksjon mot sjåvinismens stank settes inn blant de arbeidende massene. De første ofrene for denne reaksjonen vil, sammen med fascismen, være partiene til Den andre og Den tredje Internasjonale. Deres kollaps vil være betingelsen for en fornyet revolusjonær bevegelse, som for sin utkrystallisering ikke vil finne noen annen akse enn Den fjerde Internasjonale. Dens trente kadre vil lede arbeiderne til en stor offensiv."(10)

"Når hundreårsjubiléet for Det kommunistiske manifest blir feiret, vil Den fjerde Internasjonale ha blitt den avgjørende revolusjonære kraft på vår planet."(11)

Den 18. oktober 1938, i en tale med tittelen Grunnleggelsen av Den fjerde Internasjonale, understreket Trotski poenget:

"Ti år! Bare ti år! Tillat meg å avslutte med en spådom: i løpet av de neste ti årene vil programmet til Den fjerde Internasjonale bli en veiviser for millioner, og disse revolusjonære millioner vil vite hvordan de stormer himmel og jord."(12)

Gjentatte kommentarer om det samme temaet gjør det til en kjensgjerning at hans uttalelser om Den fjerde Internasjonales raske seier ikke bare var ubetenksomme bemerkninger, men at de utgjorde en sammenhengende tråd inntil hans død.

Dessverre var denne spådommen også grunnløs fordi hans prognoser når det gjaldt Russland, den vestlige kapitalismen og tredje verden alle ble motbevist av hendelsene etter 1945. Det ble igjen veldig liten plass for Den fjerde Internasjonale - de trotskistiske organisasjonene var og ble knøttsmå og med så godt som ingen innflytelse i arbeiderklassen.

Det er nødvendig med en foreløpig bemerkning angående måten vi trotskister burde oppfatte Trotski på. Han var en politisk kjempe blant oss: organisatoren av Oktoberrevolusjonen, lederen av den røde armé og, sammen med Lenin, lederen av Den kommunistiske Internasjonale.

Ved å ta for seg situasjonen i Storbritannia i 1926, den kinesiske revolusjon i 1925-1927, Tyskland under nazismens framvekst, Frankrike 1936 eller Spania 1931-1938, så utviste Trotski gang på gang en fantastisk evne til å analysere kompliserte situasjoner, å se for seg framtidige utviklingstrekk, og å foreslå den nødvendige strategien.

Trotskis ord var ofte profetiske. I mange tilfeller besto hans analyser historiens test på en glimrende måte. Ingen av de andre store marxistiske tenkerne overgikk ham når det gjaldt evnen til å bruke den historisk-materialistiske metode, å lage en syntese av økonomiske, sosiale og politiske faktorer, å se disse i sammenheng med massepsykologien til millioner av mennesker, og fatte viktigheten av den subjektive faktor - rollen som ble spilt av arbeiderpartiene og arbeiderlederne i de store begivenhetene.(13) Trotskis Historien om den russiske revolusjon rager over all annen marxistisk historieskrivning. Den er et analytisk og kunstnerisk monument av rikdom og skjønnhet man ikke tidligere hadde sett maken til.(14)

Trotskis skrifter fra årene 1928-1940 - artiklene, essayene og bøkene om utviklingen i Tyskland, Frankrike og Spania - er blant de mest briljante marxistiske tekstene. De er i samme divisjon som Karl Marx' beste historiske skrifter, Louis Bonapartes attende brumaire og Klassekampen i Frankrike. Trotski begrenset seg ikke til å analysere situasjoner, men la fram en klar aksjonslinje for proletariatet. Når det gjelder strategi og taktikk er hans skrifter ekstremt verdifulle revolusjonære brukerhåndbøker, sammenlignbare med de beste som Lenin skrev.

En annen perle blant Trotskis verker er hans skrifter om Tyskland i årene før Hitler kom til makten. På den tida var Tyskland landet med den viktigste arbeiderbevegelsen i verden. Det var i ferd med å gå inn i en dyp nedgangsperiode og sosial krise, hvilket var bakgrunnen for nazibevegelsens raske vekst. Stilt overfor dette mobiliserte Trotski all sin energi og kunnskap. I denne perioden skrev han utallige små bøker, pamfletter og artikler som analyserte den tyske situasjonen. De er blant de mest fremragende skriftene han forfattet. En slik evne til å forutse tingenes utvikling finnes ikke noe annet sted. Han advarte mot katastrofen som ville følge i kjølvannet av nazistenes vekst og som truet ikke bare den tyske, men også den internasjonale arbeiderklassen. Hans oppfordringer om å aksjonere for å stoppe dem, for en enhetsfront av alle arbeiderbevegelsens organisasjoner, ble viktigere og viktigere. Tragisk nok ble ikke hans profetiske advarsler eller oppfordringer fulgt. Stemmen hans var et rop i mørket. Verken kommunistpartiet (KPD) eller sosialdemokratene (SPD) gjorde noe. Hvis Trotskis analyser og aksjonsforslag hadde blitt fulgt, ville resten av dette århundrets historie ha sett fullstendig annerledes ut. Trotskis analyse av begivenhetene i Tyskland var spesielt imponerende sett i lys av at forfatteren befant langt unna begivenhetenes sentrum. Likevel greide han å følge med på hendelsene fra dag til dag. Når man leser Trotskis skrifter fra 1930-1933, gir deres konkrete preg et klart inntrykk av at forfatteren må ha bodd i Tyskland, og ikke langt borte på den tyrkiske øya Prinkipo.(15)

I de bekmørke dagene på 1930-tallet skinte Trotski for oss som en tindrende ledestjerne. Med nazistenes skremmende framgang og Moskva-prosessenes spill for galleriet, der lederne for Oktoberrevolusjonen, Bolsjevikpartiet og Komintern ble fordømt som naziagenter, var vår ideologiske og følelsesmessige avhengighet dyp og forståelig. Vi var ganske overbeviste, og rettmessig så, om genialiteten i hans analyser av den totale situasjonen og av strategiene og taktikkene han utviklet for å møte den.

Etter krigen var det virkelig uutholdelig smertefullt å innse at Trotskis prognoser om det stalinistiske regimets framtid og den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen i det kapitalistiske Vesten samt i det tilbakeliggende Øst, ikke ble oppfylt. Å gjenta Trotskis ord bokstav for bokstav mens man unngikk å se virkeligheten i øynene var på samme tid en overdreven heder av og en fornærmelse mot ham. Det var å behandle Trotski som en over-historisk person; det passer seg for en religiøs sekt, men ikke for den vitenskapelige sosialismens, marxismens, disipler. Med tungt hjerte må vi minnes uttrykket tilegnet Aristoteles: "Platon er meg kjær, men sannheten er meg enda kjærere."

At Den fjerde Internasjonales ledelse i det store og det hele nektet å innse at sentrale prognoser hadde blitt motsagt av virkeligheten er forståelig, men ikke desto mindre en alvorlig feil. Å se sannheten i øynene var en forutsetning for å kunne besvare spørsmålet "hvorfor slo ikke prognosene til?". Det å stille det riktige spørsmålet utgjør 90 prosent av det å finne svaret. Epler falt ned fra trær lenge før Isaac Newton, men først da han stilte spørsmålet "hvorfor?" kunne han formulerer tyngdeloven.

For å komme over krisa i verdenstrotskismen måtte man først erkjenne avgrunnen mellom Trotskis prognoser og virkeligheten. Det skjedde ikke nødvendigvis.

Ta Trotskis første spådom. Som sitert over, trodde han at det stalinistiske regimet ikke kunne overleve krigen. Når Stalin likevel fremdeles hadde makten i Russland, var konklusjonen til James P. Cannon, leder for trotskistene i USA, at krigen av den grunn ikke var over!:

"Trotski spådde at Sovjetunionens skjebne ville bli avgjort gjennom krigen. Dette forblir vår faste overbevisning. Det er bare det at vi er uenige med noen mennesker som ubetenksomt tror at krigen er over. Krigen har bare gjennomgått ett stadium og er nå inne i en prosess av omgruppering og reorganisering før den neste fasen. Krigen er ikke over, og revolusjonen som vi sa ville komme ut av krigen i Europa, er ikke tatt av dagsorden. Den har bare blitt forsinket og utsatt, først og fremst av mangel på et tilstrekkelig sterkt revolusjonært parti."(16)

Dette var et ekstremt tilfelle av skolastisisme. I middelalderen, da skolastikerne debatterte hvorvidt olje frøs om vinteren, benyttet de seg ikke av en enkel test, nemlig å sette en beholder med olje i snøen og observere den, men lette isteden etter et sitat om emnet fra Aristoteles.

Elleve måneder etter krigens slutt ble det klart selv for trotskistene som hadde de største skylappene, at det stalinistiske regimet hadde overlevd krigen. Men de insisterte fortsatt på at regimet var ustabilt. Således slo tidsskriftet Fourth International i april 1946 fast at:

"Uten å overdrive kan man slå fast at Kreml ikke har stått overfor en mer kritisk situasjon hjemme og ute enn det man gjør i dag."(17)

"Det hendte på et massemøte med Kalinin ved talerstolen at en kvinne reiste seg opp for å forlange en forklaring på hvorfor han hadde på seg så fine polerte sko, mens massene måtte gå barføtt eller i bastsko. Dette var virkelig dristig! Det indikerer i hvilken grad misnøyen har vokst blant massene mot byråkratiske privilegier."(18)

Men, istedenfor å beskrive de elendige forholdene i etterkrigstidas Russland, som jeg sa til Ernest Mandel, et ledende medlem av Den fjerde Internasjonale, da jeg møtte ham i september 1946 i Paris, så hadde denne historien vært publisert mange år tidligere. Faktisk dreide det seg om et opptrinn som hadde inntruffet mer enn et kvart århundre tidligere!

"Bak en makt som tilsynelatende er sterkere enn noen gang tidligere, lurer virkeligheten der Sovjetunionen og det sovjetiske byråkratiet har gått inn i den kritiske fasen av sin eksistens."(19)

Trotskis spådom om stalinismens kollaps var en uunngåelig konsekvens av hans analyse av Russlands klassekarakter. Hvis spådommen var gal, måtte man nødvendigvis stille spørsmål ved hans opprinnelige analyse. Om så var tilfellet, var det nødvendig med en ny forklaring på hva det stalinistiske byråkratiet representerte. En måte å tilnærme seg denne oppgaven på, var å se på de øst-europeiske landene som hadde blitt tatt over av Stalin, land som snart ble omdannet til nesten nøyaktige kopier av Russland selv, og spørre seg hvilken klassekarakter de hadde.

Den fjerde Internasjonale aksepterte helt og holdent Trotskis syn om at Russland var en arbeiderstat, en "degenerert arbeiderstat", en arbeiderstat forvrengt av et herskerbyråkrati. Men hvis Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og så videre var av samme type som Russland, fulgte det ikke av dette at Stalin hadde gjennomført en revolusjon i Øst-Europa? Var han ikke dermed revolusjonær, og ikke kontrarevolusjonær? Det holdt ikke. Til å begynne med løste lederne i Den fjerde Internasjonale selvmotsigelsen veldig enkelt: til tross for likhetene mellom dem så var østblokklandene fortsatt kapitalistiske land, mens Russland var en arbeiderstat.

Mandel uttalte i september 1946 at "alle folkedemokratiene", inkludert Jugoslavia, var kapitalistiske land. Stalinistene gjennomførte ikke noen revolusjon i Øst-Europa, men en kontrarevolusjon. For bare å sitere hva han skrev om Jugoslavia og Albania: "I disse to landene behøvde ikke det sovjetiske byråkratiet å utføre noen konsistent kontrarevolusjonær aktivitet; de innfødte stalinistene påtok seg dette selv." I begge land hadde stalinistene konstruert "et nytt borgerlig statsapparat".(20)

Den fjerde Internasjonale fortsatte med den samme linja i forhold til Øst-Europa i to år til. Resolusjonen til Den fjerde Internasjonales andre verdenskongress i april 1948 sier om klassekarakteren til "folkedemokratiene" (Jugoslavia inkludert) at "disse landene beholder sin grunnleggende kapitalistiske struktur". Således, samtidig som de vedlikeholder borgerlige funksjoner og struktur, så representerer "buffer"-statenes situasjon på samme tid en ekstrem form for bonapartisme. Den fortsatte: "Folkedemokratiene" er kapitalistiske land med "ekstreme former for bonapartisme", "politidiktaturer", og så videre. Derfor kunne av kapitalismen bare utfordres gjennom "massenes revolusjonære handling", som ennå ikke var et faktum siden en revolusjon krever voldelig ødeleggelse av det byråkratiske statsmaskineriet. Man kunne således ikke forsvare noen av disse statene, men måtte overholde den "strengeste revolusjonære defaitisme".(21)

To måneder seinere, da Tito brøt med Stalin, gjorde Den fjerde Internasjonale helomvending: Jugoslavia var ikke lenger et kapitalistisk land under et politi-bonapartistisk diktatur, men en genuin arbeiderstat. Den 1. juli 1948 utstedte Det internasjonale sekretariatet i Den fjerde Internasjonale et "Åpent brev til Jugoslavias kommunistparti": "Dere holder en mektig kraft i hendene deres hvis dere bare holder ut på veien til den sosialistiske revolusjonen", og bemerket avslutningsvis "løftet om seierrik motstand fra et revolusjonært arbeiderparti mot Kreml-maskinen - lenge leve den jugoslaviske sosialistiske revolusjon".(22) Dette var en like grunn analyse som det første standpunktet og overså Titos skryt på Det jugoslaviske kommunistpartis femte kongress i 1948 om at han og kumpanene hans visste hvordan de skulle håndtere "trotskist-fascistene" ved å føre dem for Folkets Rett og ilegge dem den strengeste straff. Som Borba formulerte det 4. juli 1948:

"En håndfull trotskister, som i krigen viste sitt sanne ansikt som kollaboratører og agenter for invasjonsmakten, endte skamfulle foran Folkets Rett."(23)

Når helomvendinger som denne kunne finne sted så lett, så førte Michel Pablo, Den fjerde Internasjonales generalsekretær, den nye linja om at østblokklandene var ulike typer av arbeiderstater ut i det ekstreme. I 1949 introduserte han idéen om "århundrer med deformerte arbeiderstater".(24) I april 1954 skrev Pablo, "fanget mellom den imperialistiske trussel og verdensrevolusjonen, var Sovjet-byråkratiet på verdensrevolusjonens side".(25) Videre bar byråkratiet med seg, og ville fortsette å bære med seg, avbyråkratiseringen og den "totale og faktiske liberaliseringen av regimet".(26) Pablo ble en forsvarer av stalinismen. Hvis det skulle bli "århundrer med deformerte arbeiderstater", hvilken rolle fantes det for trotskisme eller arbeiderrevolusjon? Stalinismen var tilsynelatende blitt progressiv, og trotskismen var blitt irrelevant.

Julian Posadas, argentinsk trotskist og leder av én versjon av Den fjerde Internasjonale, gikk lenger enn Pablo når det gjaldt å betegne forskjellige land som arbeiderstater. I tillegg til de øst-europeiske landene, Kuba, Kina, Nord-Vietnam, Nord-Korea og Ytre Mongolia, oppdaget Posadas at en hel rekke av andre land nå var blitt arbeiderstater. Posadas erklærte:

"Internasjonalen må nøye følge utviklingen til en rekke land i Afrika [og] Asia, som utvikler seg til arbeiderstater, så som Syria, Egypt, Irak, Mali, Guinea, Kongo Brazzaville og så videre, for å avgjøre når de går over til å være arbeiderstater."(27)

Perverst nok så Posadas med entusiasme fram til en verdensomspennende atomkrig. Han oppfordret Sovjetunionen til å bruke atombomber mot USA. En "Ekstraordinær konferanse" i hans Fjerde Internasjonale i 1962 erklærte:

"Atomkrig er uunngåelig. Den vil tilintetgjøre kanskje halve menneskeheten; den kommer til å ødelegge en enorm mengde menneskelig rikdom. Det er fullt mulig. Atomkrigen kommer til å framprovosere et sant helvete på jord. Men den vil ikke hindre kommunismen. Kommunismen er en nødvendighet, ikke på grunn av de materielle godene som blir produsert, men fordi den er i menneskers bevissthet. Når menneskeheten reagerer og arbeider på en kommunistisk måte, slik den fungerer, så er det ingen atombombe som er i stand til å omvende det som den menneskelige bevissthet har oppnådd og lært.

Historien, i sin voldelige, krampaktige form, viser at kapitalismen har kort tid igjen. Kort tid. Vi kan samvittighetsfullt og med sikkerhet si at hvis arbeiderstatene oppfyller sin historiske plikt om å hjelpe revolusjonene i koloniene, så har kapitalismen mindre enn ti år igjen å leve. Dette er en dristig uttalelse, men den er fullstendig logisk. Kapitalismen har mindre enn ti år igjen å leve. Hvis arbeiderstatene begynner å støtte revolusjonene i koloniene med all sin kraft, så har kapitalismen mindre enn fem år igjen å leve, og atomkrigen vil vare i svært kort tid."(28)

Halve menneskeheten vil bli utryddet! Men det gjør ingenting: kommunismens seier er sikret!

"Vi forbereder oss selv på en fase der vi i forkant av atomkrigen skal kjempe om makten, i løpet av atomkrigen skal vi kjempe for makten og vi skal ha makten, og umiddelbart etter atomkrigen skal vi ha makten. Atomkrigen har ingen begynnelse og ingen slutt, fordi atomkrig er revolusjon på samme tid i hele verden; ikke som en kjedereaksjon, men samtidig. Samtidighet betyr ikke én og samme dag og én og samme time. Store historiske hendelser burde ikke måles i timer og dager, men i perioder - arbeiderklassen alene vil holde seg ved like, den vil umiddelbart måtte søke samhold og sentralisering

Etter at ødeleggelsen har satt igang vil massene reise seg i alle land - i løpet av kort tid, på få timer. Kapitalismen kan ikke forsvare seg selv i en atomkrig unntatt ved å gjemme seg i huler og ved å forsøke å ødelegge alt den kan. Massene, derimot, vil komme ut, vil måtte komme ut, fordi det er den eneste måten å overleve på, ved å beseire fienden - kapitalismens apparat, politiet, hæren, vil ikke være i stand til å stå imot. Det vil være nødvendig å organisere arbeidernes makt umiddelbart."(29)

Ifølge denne logikken skulle restene av arbeiderklassen, dersom en hydrogenbombe falt ned over London, paralysert av frykt og avmakt, ta makten! Slik gjøres marxismen om fra å være en veiviser til å være en lykkeamulett! Fra arbeiderstater hvor arbeiderne ikke har noen makt, ingenting de skulle ha sagt, til arbeiderrevolusjon som et resultat av kjernefysisk ødeleggelse av arbeiderne! Hvilket ideologisk tilbakeskritt. I det 19. århundre ble utopisk sosialisme etterfulgt av vitenskapelig sosialisme - marxisme - men nå var marxismen i ferd med å bli erstattet av "mirakelsosialisme"!

Mandel, Pablo og Posadas kom fra den samme stallen - dogmatisk trotskisme som holdt fast ved Trotskis ord, mens ordene ble tømt for innhold.

Hva så med Trotskis andre spådom angående verdenskapitalismens skjebne? Stilt overfor en oppgangstid under oppseiling, en som skulle bli den lengste i kapitalismens historie, erklærte Den fjerde Internasjonales konferanse i april 1946:

"Det er overhodet ingen grunn til å anta at vi står overfor en ny epoke med kapitalistisk stabilisering og utvikling. Krigen har forverret kaoset i den kapitalistiske økonomien og har ødelagt de siste mulighetene for en relativt stabil likevektstilstand i sosiale og internasjonale forhold."(30)

"Gjenopplivingen av den økonomisk aktiviteten i de kapitalistiske land som er svekket av krigen, og spesielt kontinentale europeiske land, vil være kjennetegnet av et spesielt lavt tempo som vil holde økonomiene deres på nivåer som grenser til stagnasjon og svekkelse."(31)

Det ble innrømmet at "den amerikanske økonomien snart ville oppleve en relativ oppgang" - men denne oppgangen ville bli kortlivet: "De Forente Stater vil deretter gå mot en ny økonomisk krise som vil bli mer dyptgående og vidtrekkende enn den i 1929-1933, med langt mer ødeleggende ettervirkninger på verdensøkonomien." Utsiktene for britisk kapitalisme var "en langvarig periode med alvorlige økonomiske vanskeligheter, oppstand, og partielle og generelle kriser." Hvordan ville forholdene bli for verdens arbeidere? "Proletariatet [vil] fortsette å arbeide under langt verre levekår enn dem det opplevde før krigen".(32)

En voksende revolusjonær bølge var under disse forholdene uunngåelig på grunn av

"motstanden til proletariatet, som forlanger en forbedring av levekårene, en forbedring som er uforenlig med muligheten til å gjenopplive kapitalismen.

Hvis krigen ikke umiddelbart i Europa skapte et revolusjonært oppsving av det omfang og det tempo vi forutså, er det likevel ikke til å nekte for at den ødela den kapitalistiske likevektstilstand på verdensplan, og således åpner opp for en lang revolusjonær periode."(33)

Verdenskapitalismens stagnasjon og massearbeidsløshet ville skape en generell, revolusjonær situasjon:

"Det som vi nå står overfor, er en verdensomspennende krise som går hinsides alt vi kjenner til i fortiden og et verdensomspennende revolusjonært oppsving under oppseiling, vel å merke med forskjellig tempo i forskjellige deler av verden, men som ustoppelig utøver gjensidig påvirkning fra et senter til et annet, og således danner grunnlaget for et langt revolusjonært perspektiv."(34)

I 1946 spådde Den fjerde Internasjonale at den revolusjonære bølgen ville bli mye bredere og kraftigere enn den som fulgte etter 1. verdenskrig:

"Etter 1. verdenskrig ble den revolusjonære kampens kurve i utgangspunktet kjennetegnet ved et kortvarig og utløst oppsving, som nådde sitt høydepunkt våren 1919, og ble fulgt av en skarp og sammenhengende nedgang, kun avbrutt av et nytt og svært kortvarig oppsving i 1923.

Denne gangen begynner den revolusjonære kampens kurve med en rask og nølende oppgang, avbrutt av mange svingninger eller delvise tilbakeskritt, men dens generelle tendens er oppadgående. Viktigheten av denne kjensgjerning er åpenbar. Mens bevegelsen etter første verdenskrig fra første stund led under byrden av innledende nederlag, framfor alt i Tyskland, lider den nåværende bevegelsen tvert imot under det faktum at ikke på noe tidspunkt hittil har proletariatets fulle kraft blitt kastet ut i kamp. Nederlagene er derfor kortvarige og relative i karakter, de setter ikke etterfølgende hendelsers utvikling i fare, og de kan bli nøytraliserte ved at kampen går over til et mer framskredent stadium."(35)

Det eneste andre alternativet man så for seg var at det borgerlige demokratiet, hvis ikke den revolusjonære bølgen førte til proletarisk seier, i løpet av kort tid ville bli erstattet av nye fascistiske regimer:

"Fra det øyeblikk det tar tilbake sitt eget undertrykkende apparat, og de økonomiske og sosiale forholdene truer eksistensen av systemet deres, vil storborgerskapet besvare enhver aksjon fra de proletariske massene med større og større finansielle bevilgninger til de nyfascistiske lederne. Deres eneste problem her vil være når det gjelder valgmuligheter; for hvis vi nøye studerer den politiske situasjonen i de forskjellige europeiske landene finner vi allerede, på den politiske arena, ikke én, men flere figurer som er morgendagens potensielle Dorioter, Mussolinier og Degrelle'er. På denne måten eksisterer den fascistiske fare allerede over hele kontinentet."(36)

"Det følgende [er] kjennetegnene til produksjonssyklusen under kapitalistisk forfall:

(a) Krisene varer lenger, er mer voldelige og bærer med seg en mye lengre stagnasjon enn perioden med gjenoppliving og blomstring. Den gryende kapitalismen framsto som en lang blomstringstid, avbrutt av korte kriseperioder. Kapitalismen i forfall framstår som en lang krise avbrutt av oppgangsperioder som er mer og mer ustabile og kortvarige.

(b) Verdensmarkedet opphører å ekspandere globalt. Det er ikke lenger noen oppgang på verdensbasis. Oppsplittingen av verdensmarkedet eller den voldelige tilintetgjørelsen av en konkurrent muliggjør alene utvikling av en feberaktig oppgang i enkelte kapitalistiske land.

(c) Det er ikke lenger noen allmenn utvikling av produktivkreftene på nasjonalt nivå. Selv under periodene med "blomstring" utvikler enkelte bransjer seg kun på bekostning av andre bransjer. Teknologiske fremskritt blir ikke lenger, eller blir bare delvis, tatt i bruk i produksjonen.

(d) Det er ikke lenger noen allmenn forbedring av industriarbeidernes levestandard fra én oppgangsperiode av kapitalismen til en annen. Dette utelukker naturlig nok verken en relativ "forbedring" mellom en krise og en oppgangsperiode, eller en relativ forbedring i de arbeidsløses, bøndenes, o.s.v., stilling, som i løpet av "oppgangen" har blitt omformet til industriarbeidere."(37)

Enhver som i dag for første gang leser de ovenstående uttalelsene til Mandel, Pablo, Posadas og Den fjerde Internasjonale må sjokkeres over at rasjonelle mennesker kunne ha slike illusjoner. Det er ingen som er så blind som den som ikke vil se. De ledende medlemmene i den trotskistiske bevegelsen gjorde enorme anstrengelser for å unngå å se virkeligheten i øynene. Når man ser tilbake kan man ikke annet enn å bli overrasket. Men for å forstå hvorfor de ledende trotskistene nektet å se virkeligheten i øynene, må man forstå hvor mye smerte denne virkeligheten pådro dem, ved å knuse de store forhåpningene de hadde. Den trotskistiske bevegelsen opptrådte som de kristne sektene i det 16. og 17. århundre, som tviholdt på middelalderens gamle idéer da den verdenen var i oppløsning og den nye kapitalistiske systemet fremdeles var i sin spede begynnelse. Heksebrenningen deres var en irrasjonell handling, men den kan forklares rasjonelt.

Hvordan man enn forstår Mandels, Pablos og Posadas' motiver, så kan de ikke rettferdiggjøres. For marxister er regel nummer én at hvis du vil forandre virkeligheten, så må du forstå den. Forvirringen i den trotskistiske bevegelsens rekker, sikksakkbevegelsene og splittelsene, var et uunngåelig resultat av det å ikke begripe den virkelige situasjonen som arbeiderklassen befant seg i. De prøvde å stake ut en kurs med et kart som var håpløst foreldet. På denne måten gikk trotskismen inn i en blindgate. Bevegelsens allmenne krise krevde en radikal revurdering av perspektivene for menneskeheten.

De fåtallige kameratene som startet den internasjonale sosialistiske tendensen (IS-tendensen), var ikke forberedt på å bruke marxismen som en erstatning for virkeligheten, men tvert imot ønsket de at den skulle være et våpen for å hjelpe til med å mestre denne virkeligheten. I årene 1946-1948 måtte vi bryne oss på svært vanskelige spørsmål. Vi måtte være klare på at vi videreførte en tradisjon - at vi var etterfølgerne til Marx, Lenin og Trotski - men at vi måtte møte nye situasjoner. Det var både en fortsettelse og en ny begynnelse. Intellektuell hardførhet betyr ikke dogmatisme; å fatte en virkelighet i forandring betyr ikke vaghet. Vår kritikk av ortodoks trotskisme ble unnfanget som en tilbakevenden til klassisk marxisme.

Diskusjonen som følger under, vil ikke nærme seg problemstillingene på grunnlag av etterpåklokskap. Etterpåklokskapen er alltid like klarsynt. Vi skal heller se på hvordan tre teorier utviklet seg som en reaksjon på begivenheter som inntraff kort tid etter at 2. verdenskrig var over - teoriene om statskapitalisme, om den permanente våpenøkonomien og om avbøyd permanent revolusjon. De tre områdene som ble berørt av disse idéene - Russland og Øst-Europa, framskredne kapitalistiske land og Den tredje verden - omfattet hele kloden.

Den byråkratiske statskapitalismen

Hvorfor overlevde de stalinistiske regimene? Hvilken karakter hadde "folkedemokratiene" i Øst-Europa? Hva viste deres opprinnelse om det stalinistiske regimets natur? Teorien om statskapitalisme ble utviklet ut fra forsøket på å besvare disse spørsmålene. Svarene definerte det stalinistiske Russland som et statskapitalistisk land.

Det første dokumentet der undertegnede definerte Russland som statskapitalistisk, var et veldig langt stensilert dokument på 142 sider, skrevet i 1948 med tittelen The Class Nature of Stalinist Russia. Men for å forstå utgangspunktet for teorien er det nyttig å se på "folkedemokratiene", de landene som ble overkjørt av den russiske hæren på slutten av andre verdenskrig. Napoleon sa, "Une armée dehors c'est l'êtat qui voyage" (en hær utenlands er staten på reisefot), og dette prinsippet passer bra til land som Polen og Ungarn, hvis regjeringer ikke var annet enn forlengelser av den russiske stat. Derfor ga studiet av disse innsikt i "moderlandets" regime.

Selv om det var gjennom "folkedemokratienes" briller at man klart kunne se karakteren til det stalinistiske Russland, så ble argumentet skriftlig formulert først etter at The Class Nature of Stalinist Russia hadde blitt utgitt. I 1950 ble On the Class Nature of the People's Democracies utgitt. Utgangspunktet her var at hvis de øst-europeiske statene var geunine arbeiderstater, så måtte en sosial revolusjon ha funnet sted der; og motsatt, hvis ingen sosial revolusjon hadde skjedd, så måtte de øst-europeiske statenes karakter vurderes på nytt.

Diskusjonen ble bygd opp rundt Marx' og Lenins statsteori. Marx gjentok ofte idéen om at arbeiderklassens politiske herredømme er en forutsetning for dets økonomiske herredømme. Arbeiderne kan ikke eie produksjonsmidlene kollektivt - det vil si, være den herskende klasse økonomisk sett - med mindre staten som eier og kontrollerer produksjonsmidlene er under arbeiderens kontroll; med andre ord, med mindre proletariatet har politisk makt.

I så henseende er proletariatet grunnleggende forskjellig fra borgerskapet. Sistnevnte har direkte eierskap over rikdom; derfor opphører borgerskapet ikke å være den herskende klasse så lenge det ikke er ekspropriert, uansett styreform. En kapitalist kan eie sin eiendom i et føydalt monarki, i en borgerlig republikk, i et fascistisk diktatur, under et militærstyre, under Robespierre, Hitler, Churchill eller Attlee. Arbeiderne er derimot atskilt fra produksjonsmidlene, og det er dette faktum som gjør dem til lønnsslaver. Hvis en situasjon oppstår der staten kontrollerer produksjonsmidlene, men er fullstendig fremmedgjort fra arbeiderne, så kan ikke arbeiderklassen være den herskende klasse.(38)

Noen få sitater fra de klassiske marxistiske tenkerne illustrerer disse poengene. Det kommunistiske manifest erklærer:

"Det første skrittet i en revolusjon gjennomført av arbeiderklassen er å heve proletariatet til å være den herskende klasse, å vinne kampen for demokrati.

Proletariatet vil bruke sitt politiske herredømme til gradvis å fratvinge borgerskapet all kapital, til å sentralisere alle produksjonsinstrumenter i hendene på staten, det vil si proletariatet organisert som den herskende klasse."(39)

Den proletariske revolusjonen er seieren i "kampen for demokrati". Arbeiderstaten er "proletariatet organisert som den herskende klasse". Hvordan kunne en stalinistisk "sosial revolusjon" helt og holdent innført utenfra av stridsvogner fra den røde armé passe til den marxistiske oppfatning om den proletariske klassebevissthets rolle i revolusjonen?

Marx gjentok hundrevis av ganger at den proletariske revolusjonen er den bevisste handlingen til arbeiderklassen selv. Derfor, hvis vi godtok at "folkedemokratiene" var arbeiderstater, så motbeviste dette hva Marx og Engels sa om at den sosialistiske revolusjonen var "selvbevisst historie".

"Det er kun fra dette punkt [den sosialistiske revolusjonen] at menneskene, med full bevissthet, vil forme sin egen historie; det er kun fra dette punkt av at de sosiale kreftene igangsatt av menneskene i hovedsak og i konstant stigende grad vil få resultatene som menneskene ønsker. Det er menneskehetens sprang fra nødvendighetens rike til frihetens rike."(40)

Rosa Luxemburg må også ha tatt feil når hun oppsummerte hva alle de marxistiske læremestrene skrev om proletarisk bevissthet i en revolusjon:

"I alle klassekampene i fortiden, gjennomført i mindretallenes interesse, og der, for å benytte Marx' ord, "all utvikling fant sted i opposisjon til de store folkemassene", var en av de essensielle betingelsene for handling disse massenes uvitenhet når det gjaldt kampens virkelige mål, dens materielle innhold, og dens begrensninger. Dette misforholdet var faktisk det spesifikke historiske grunnlaget for det "opplyste" borgerskapets "ledende rolle", som falt sammen med massens rolle som passive tilhengere. Men som Marx skrev så tidlig som i 1845, "idet den historiske handling blir dypere, så må de deltagende massenes antall øke". Proletariatets klassekamp er den "dypeste" av alle historiske handlinger fram til vår tid, den omfavner alle de lavere sosiale lagene, og, fra det øyeblikk hvor samfunnet ble delt inn i klasser, er den den første bevegelsen som er i samsvar med massenes virkelige interesse. Det er derfor opplysningen av massene med hensyn til deres oppgaver og metoder er en uunnværlig historisk betingelse for sosialistisk handling, akkurat som massenes uvitenhet var betingelsen for de dominerende klassenes handling i tidligere perioder."(41)

Pablo og Mandel prøvde å finne en vei utenom dette problemet ved å snakke om en "bismarcksk utviklingsvei" for den proletariske revolusjonen, ved å sammenligne den med måten tysk kapitalisme vokste under det politiske styret til Keiseren og den gamle landeiergruppa - junkerne. Disse trotskistene håpet å bevise at den proletariske sosiale revolusjonen kunne bli gjennomført av et statsbyråkrati med "sin egen dynamikk", uten noen revolusjonær handling fra proletariatet selv. Denne idéen, hvis tenkt fullt ut, førte til de mest sjokkerende konklusjoner. Det er sant at borgerskapet tok makten på mange og forskjelligartede måter. Det var faktisk bare ett rent tilfelle der de fra begynnelse til slutt gjennomførte en revolusjonær kamp mot føydalismen, nemlig i Frankrike etter 1789. I Englands tilfelle lagde de et kompromiss med de føydale landeierne. I Tyskland og Italia, Polen og Russland, Kina og Sør-Amerika, kom de til makten uten revolusjonær kamp. I Amerika gjorde den nesten totale mangelen på føydale etterlevninger borgerskapet i stand til å unngå en anti-føydalistisk revolusjonær kamp.

Den "bismarckske" vei var ikke unntaket for borgerskapet, men nesten regelen. Frankrike var unntaket. Hvis den proletariske revolusjonen ikke nødvendigvis blir gjennomført ved arbeiderklassens egne handlinger, men ved et statsbyråkrati, så ville den russiske revolusjon uunngåelig bli unntaket, mens den "bismarckske" vei ville bli regelen. Konklusjonen ville bli at det ikke var nødvendig med noe uavhengig revolusjonært lederskap (av trotskister).

I tillegg ble borgerskapet framvekst oppnådd ved å mobilisere massene og deretter føre dem bak lyset - enten det gjaldt de franske sansculottene eller Bismarcks soldater. Hvis en proletarisk revolusjon kan bli gjennomført på denne måten, så tilsier loven om minste motstands vei at den historiske veien til revolusjon lå i at et lite mindretall skulle utføre den og føre det store flertallet bak lyset.(42)

Dokumentet On the Class Nature of the People's Democracies sluttet med å peke på at selv om medlemmer av Den fjerde Internasjonale gjentok de grunnleggende marxistiske oppfatningene - arbeiderklassens frigjøring kan bare gjennomføres av arbeiderklassen selv; arbeiderne kan ikke overta den borgerlige statsapparatet, men må knuse det og etablere en ny stat basert på proletarisk demokrati (arbeiderråd og så videre) - så fortsatte de med å kalle "folkedemokratiene" for arbeiderstater.

Bakgrunnen for dette lå i oppfatningen av Russland som en degenerert arbeiderstat. Dersom Russland var en arbeiderstat selv om arbeiderne var skilt fra produksjonsmidlene, selv om de ikke hadde noen innflytelse over driften av økonomien og staten, og selv om de var underkastet det mest gigantiske byråkratiske og militaristiske statsapparat, så fantes det ingen grunn til at arbeiderrevolusjoner som etablerte nye arbeiderstater ikke skulle kunne gjennomføres uten arbeiderklassens uavhengige klassebevisste aktivitet, uten å knuse de eksisterende byråkratiske og militaristiske statsapparatene. Det ville vært nok for byråkratiet å ekspropriere borgerskapet mens de holdt arbeiderne "på plass" for at overgangen fra kapitalismen til en arbeiderstat skulle bli oppnådd.

Hvis den marxistisk-leninistiske revolusjonsteorien hadde blitt snudd på hodet da "folkedemokratiene" ble regnet som en slags arbeiderstater, hva da med karakteren til arbeiderstaten selv?(43)

Utgangspunktet for en analyse av dette emnet var en kritisk undersøkelse av Trotskis definisjon av Russland som en degenerert arbeiderstat. Kan en stat som ikke er under arbeidernes kontroll, være en arbeiderstat?

I Trotskis verker finner vi to forskjellige og ganske selvmotsigende definisjoner av en arbeiderstat. Ifølge én er kriteriet for en arbeiderstat hvorvidt proletariatet har direkte eller indirekte kontroll, uansett hvor begrenset, over statsmakten: det vil si, hvorvidt proletariatet kan bli kvitt byråkratiet ved reform alene, uten å ha behov for noen revolusjon. I 1931 skrev han:

"Beskrivelsen av dagens Sovjetstat som en arbeiderstat innebærer ikke bare at borgerskapet ikke kan erobre makten på noen annen måte enn ved væpnet oppstand, men også at Sovjetunionens proletariat ikke har skuslet bort muligheten til å få byråkratiet underordnet seg, eller få liv i partiet igjen og få diktaturets regime i stand, uten en ny revolusjon, med reformistiske metoder og på reformismens vei."(44)

Trotski uttrykte denne idéen enda klarere i et brev som sannsynligvis ble skrevet på slutten av 1928 der han skrev som svar på spørsmålet "Er degenereringen av apparatet og av Sovjet-makten et faktum?":

"Det er ingen tvil om at degenereringen av Sovjet-apparatet er betydelig mer framskredent enn den tilsvarende prosessen i partiapparatet. Likevel, det er partiet som bestemmer. På det nåværende tidspunkt betyr dette partiapparatet. Spørsmålet koker således ned til den samme tingen: er partiets proletariske kjerne, støttet opp om av arbeiderklassen, i stand til å triumfere over partiapparatets enevelde som smelter sammen med statsapparatet? Den som på forhånd svarer at den ikke er i stand til det, snakker dermed ikke bare om nødvendigheten av et nytt parti på et nytt grunnlag, men også om nødvendigheten av en andre og ny proletarisk revolusjon."(45)

"Hvis partiet er et kadaver, så må et nytt parti bli bygd på et nytt sted, og arbeiderklassen må åpent bli fortalt om det. Hvis Thermidor [den reaksjonære bevegelsen under den franske revolusjon som stoppet revolusjonsprosessen og satte den i revers] blir fullført, og proletariatets diktatur blir utslettet, må den andre proletariske revolusjonens banner rulles ut. Det er på den måten vi ville handle hvis reformens vei, som vi står for, viste seg å være håpløs."(46)

Trotskis andre definisjon hadde et grunnleggende forskjellig kriterie. Uansett hvor uavhengig statsapparatet kan være av massene, og selv om den eneste måten å bli kvitt byråkratiet på er ved revolusjon, er det slik at så lenge produksjonsmidlene er statseid, så forblir staten en arbeiderstat med proletariatet som herskende klasse.

(b) Hvis den andre definisjonen er korrekt, så tok Det kommunistiske manifest feil da det sa at "det første skrittet i en revolusjon utført av arbeiderklassen er å heve proletariatet til den herskende klasses posisjon". Videre kunne i så fall verken Pariskommunen eller bolsjevikdiktaturet være arbeiderstater, ettersom førstnevnte ikke statliggjorde produksjonsmidlene i det hele tatt, og sistnevnte ikke gjorde det før en viss tid hadde gått.

(c) Hvis staten kontrollerer produksjonsmidlene og arbeiderne ikke kontrollerer staten, så eier ikke arbeiderne produksjonsmidlene - det vil si, de er ikke den herskende klasse. Den første definisjonen innrømmer dette; den andre unngår dette, men motbeviser det ikke.

Antagelsen om at Russland var en degenerert arbeiderstat førte uunngåelig til slutninger som var direkte motsigelser av den marxistiske oppfatningen om staten. En analyse av rollen til det Trotski kalte politisk revolusjon og sosial kontrarevolusjon vil bevise dette.

Under borgerlige politiske revolusjoner, for eksempel de franske revolusjonene i 1830 og 1848, endret styreformen seg i større eller mindre grad, men statsformen forble den samme - "særskilte enheter av væpnede menn, fengsler, og så videre", uavhengige av folket og i kapitalistklassens tjeneste.

Var disse betingelsene oppfylt i Russland? Ved å stille spørsmålet korrekt har man halvveis besvart det. Hvis borgerskapet kom til makten kunne det helt sikkert bruke KGB, den regulære hæren og så videre. Det er ganske åpenbart at et revolusjonært parti verken kunne ha brukt KGB, byråkratiet eller den stående hæren. Det revolusjonære partiet ville ha måttet knuse den eksisterende staten og erstatte den med arbeiderråd, folkemilitser, og så videre.

Trotski unngikk delvis å bruke lærdommene fra den marxistiske statsteorien ved å si at det revolusjonære partiet ville begynne med gjenoppbyggingen av demokratiet i fagforeningene og arbeiderrådene.(47) Men faktisk fantes det verken fagforeninger eller arbeiderråd i Russland der noe demokrati kunne bli gjeninnført. En arbeiderstat ville ikke bli gjenopprettet ved å reformere det stalinistiske statsapparatet, men ved å knuse det og bygge et nytt.

Dersom proletariatet måtte knuse det eksisterende statsapparatet idet det kom til makten, mens borgerskapet kunne bruke det, så var Russland ingen arbeiderstat. Selv om vi antar at både proletariatet og borgerskapet ville ha krevd en "renselse av statsapparatet" (som nødvendigvis involverte en så dyp endring at det ble kvalitativt omformet), må vi igjen konkludere at Russland ikke var noen arbeiderstat.

Å tro at proletariatet og borgerskapet kunne bruke det samme statsapparatet som redskaper for sitt herredømme var jevngodt med en avskrivning av det revolusjonære innholdet i statsteorien slik den hadde blitt uttrykt av Marx, Engels, Lenin og Trotski selv.

En egenskap ved Russland som Trotski vektla som bevis på at det var en arbeiderstat (riktignok degenerert) var at privateiendom ikke eksisterte i noen stor skala og at statlig eierskap dominerte. Men i marxismen er det ikke til å komme fra at det å betrakte privateiendom uavhengig av produksjonsforholdene er å skape en over-historisk abstraksjon.

I løpet av menneskets historie har man sett privateiendom i slavesamfunnet, føydalsystemet og det kapitalistiske systemet, og alle disse systemene er grunnleggende forskjellige. Marx latterliggjorde Proudhons forsøk på å definere privateiendom uavhengig av produksjonsforholdene:

"I hver historiske epoke har eiendom utviklet seg forskjellig og under et sett av helt og holdent forskjellige sosiale relasjoner. Det å definere borgerlig eiendom er således intet mindre enn å gi en utledning om alle de sosiale relasjonene innen borgerlig produksjon. Å forsøke å gi en definisjon av eiendom som om det var en uavhengig relasjon, en kategori for seg selv - en abstrakt, evigvarende idé - kan ikke være annet enn en illusjon av metafysisk eller juridisk karakter."(48)

Kapitalismen som system er totalsummen av produksjonsforholdene. Alle kategoriene som uttrykker relasjoner mellom mennesker i det kapitalistiske produksjonssystemet - verdi, pris, lønn, og så videre - utgjør en integrert del av det. Det var det kapitalistiske systemets bevegelseslover som definerte den kapitalistiske privateiendoms karakter i dens historiske sammenheng og skjelnet den fra andre typer av privateiendom. Proudhon, som abstraherte eiendomsformen fra produksjonsforholdene, "sammenfiltret alle disse økonomiske relasjonene [de kapitalistiske produksjonsforholdene] i det generelle juridiske begrepet "eiendom". Derfor kunne Proudhon ikke komme forbi svaret som Brissot allerede, i et tilsvarende verk før 1789, hadde gitt med de samme ordene: "Eiendom er tyveri"."(49)

At én form for privateiendom kan ha en forskjellig historisk karakter fra en annen og kan være høyborgen til én klasse i forhold til en annen, ble uttrykt klart av Marx. At det samme også kan gjelde for statliggjort eiendom er ikke så åpenbart. Det er fordi man i historien, i hovedsak, har vært vitne til klassekampen på bakgrunn av privateiendom. Tilfeller av klasseforskjeller som ikke har vært basert på privateiendom er ikke særlig mange i tallet og stort sett ikke særlig kjent. Likevel har de eksistert.

Som et eksempel, la oss ta et kapittel fra Europas historie: den katolske kirken i middelalderen. Kirken kontrollerte enorme landområder hvor hundretusener av bønder arbeidet. Relasjonene mellom kirken og bøndene var de samme føydale relasjonene som eksisterte mellom den føydale godsherren og hans landarbeidere. Kirken som sådan var føydal. Samtidig hadde ingen av biskopene, kardinalene, etc., individuelle rettigheter over føydal eiendom. Det var produksjonsforholdene som definerte kirkegodsets føydale klassekarakter, til tross for at det ikke var privat.

En annen egenskap ved Trotskis teori om at Russland var en degenerert arbeiderstat var at det stalinistiske regimet ikke utgjorde en ny herskerklasse. Det spilte isteden rollen som byråkrati, omtrent som den rollen fagforeningslederne spilte. Han trodde dette hadde skjedd fordi varemangelen i Russland tvang kjøpere til å stå i kø; byråkratiets funksjon var som en vaktstyrke som kontrollerte køen.

Var dette tilfellet? Var byråkratiets funksjon begrenset til fordelingsprosessen, eller oppsto det i produksjonsprosessen som helhet, som førstnevnte bare var en underordnet del av? Denne problemstillingen er av stor teoretisk viktighet.

Før vi forsøker å besvare dette spørsmålet, la oss se på hva Marx tenkte om forbindelsen mellom produksjonsforholdene og fordelingen. Han skrev:

"For det enkelte individ oppstår fordelingen naturlig som en lov opprettet av samfunnet som bestemmer hans posisjon i produksjonssfæren, som han produserer innenfor, og fordelingen kommer således før produksjonen i tid. I utgangspunktet har individet ingen kapital, ingen landeiendom. Fra sin fødsel er han av fordelingens sosiale krefter hensatt til lønnsarbeid. Men selve denne betingelsen av å være hensatt til lønnsarbeid er resultatet av kapitalens og landeiendommens eksistens som uavhengige produksjonsagenter.

Sett utfra samfunnet som helhet ser fordelingen ut til å komme før produksjonen i tid og ser også ut til å bestemme produksjonen på en annen måte, som en før-økonomisk kjensgjerning, så å si. Et erobrende folk deler landet mellom erobrerne og etablerer dermed en viss form for landeiendom og oppdelingen av denne bestemmer produksjonens karakter, eller den gjør det erobrede folk til slaver og gjør således slavearbeid til grunnlaget for produksjonen. Eller en nasjon bryter, gjennom revolusjon, opp store eiendommer i små jordstykker og gir gjennom denne fordelingen produksjonen en ny karakter. Eller lovgivning viderefører jordeierskap hos store familier eller fordeler arbeid som et arvelig privilegium og fastspikrer det på denne måten i kaster. I alle disse tilfellene, og de er alle historiske, er det ikke fordelingen som ser ut til å være organisert og bestemt av produksjonen, men tvert imot, produksjonen av fordelingen.

I den grunneste oppfatningen av fordeling framtrer sistnevnte som fordelingen av produktene og i den grad som ytterligere fjernet fra og kvasi-uavhengig av produksjonen. Men før fordeling innebærer fordeling av produkter er den for det første en fordeling av produksjonsmidlene, og for det andre, noe som i praksis er samme kjensgjerning formulert på en annen måte, så er den en fordeling av samfunnsmedlemmene blant de forskjellige produksjonsformene (individers underkastelse i forhold til visse produksjonsbetingelser). Fordelingen av produkter er et manifestert resultat av denne fordelingen, som er bundet opp til produksjonsprosessen og som bestemmer selve organiseringen av sistnevnte."(50)

Dette utdraget fra Marx, hvis hovedinnhold er gjentatt om og om igjen gjennom alle hans verker, er tilstrekkelig som utgangspunkt for en analyse av det stalinistiske byråkratiets plass i økonomien.

Administrerte byråkratiet bare fordelingen av forbruksmidlene blant folket, eller administrerte det også fordelingen av mennesker i produksjonsprosessen? Utøvde byråkratiet bare monopol over kontrollen av fordelingen, eller over kontrollen av produksjonsmidlene også? Rasjonerte det bare forbruksmidlene eller fordelte det også samfunnets totale arbeidstid mellom akkumulasjon og forbruk, mellom produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksmidler? Bestemte ikke de rådende produksjonsforholdene i Russland fordelingsforholdene som utgjorde en del av dem? Disse spørsmålene besvares ved å se på de historiske kjensgjerningene.

Marx' analyse av kapitalismen innebærer en teori om forholdene mellom utbytterne og de utbyttede, og blant utbytterne selv. De to hovedegenskapene ved den kapitalistiske produksjonsmåte er arbeidernes atskillelse fra produksjonsmidlene og omformingen av arbeidskraft til en vare som arbeiderne må selge for å leve, og reinvesteringen av merverdi - kapitalens akkumulasjon - som blir påtvunget den enkelte kapitalist av deres konkurransebaserte kamp mot hverandre. Begge disse egenskapene kjennetegnet Sovjetunionen under den første femårsplanen (1928-1932). Kollektiviseringen av landbruket i disse årene samsvarte nært med eksproprieringen av den engelske bondestanden - innhegningene som Marx analyserte i Kapitalen i kapitlet "Primitiv kapitalakkumulasjon". I begge tilfellene ble de direkte produsentene fratatt landjorda og ble derfor tvunget til å selge sin arbeidskraft.

Men var den russiske økonomien under press for å akkumulere kapital? Om dette skrev jeg følgende:

"Den stalinistiske staten står i samme stilling overfor den totale arbeidstida i det russiske samfunn som en fabrikkeier står overfor arbeidet til sine ansatte. Med andre ord er arbeidsdelingen planlagt. Men hva er det som bestemmer den faktiske delingen av den totale arbeidstida i det russiske samfunnet? Hvis Russland ikke hadde måttet konkurrere med andre land ville denne delingen vært fullstendig tilfeldig. Men slik det er, så er Stalins avgjørelser basert på faktorer som er utenfor hans kontroll, nemlig verdensøkonomien, den verdensomspennende konkurransen. Utfra dette synet er den russiske staten i en tilsvarende stilling som eierne av et kapitalistisk enkeltforetak som konkurrerer med andre foretak.

Utbyttingsraten, det vil si forholdstallet mellom merverdi og lønn (m/v) avhenger ikke av det stalinistiske styrets tilfeldige vilje, men blir diktert av verdenskapitalismen. Det samme gjelder for tekniske forbedringer, eller for å bruke det som i praksis er et ensbetydende uttrykk i marxistisk terminologi, forholdet mellom konstant og variabel kapital, det vil si mellom maskineri, bygninger, materialer og så videre, på den ene side, og lønninger på den andre (c/v). Det samme gjelder derfor for delingen av den totale arbeidstida i det russiske samfunnet mellom produksjon av produksjonsmidler og produksjon av forbruksmidler. Derfor, når Russland betraktes innen den internasjonale økonomien, så kan kapitalismens grunnleggende egenskaper skimtes: "anarki innen den sosiale arbeidsdelingen og despotisme innen arbeidsdelingen på fabrikkgulvet er gjensidige betingelser for hverandre"."(51)

Det var under den første femårsplanen at produksjonsmåten i Russland ble kapitalistisk. Nå søkte byråkratiet for første gang å skape et proletariat og å akkumulere kapital raskt. Med andre ord søkte det å fullføre borgerskapets historiske oppgave så raskt som mulig. En rask akkumulasjon av kapital på grunnlag av et lavt produksjonsnivå, av en liten nasjonal inntekt per innbygger, la et tungt press på massenes forbruk og levestandard. Under slike forhold måtte byråkratiet, omformet til en personifisering av kapitalen, som akkumulasjon av kapital er alfa og omega for, eliminere alle rester av arbeiderkontroll. Det måtte erstatte tiltro til arbeidsprosessen med tvang, atomisere arbeiderklassen, og tvinge alt sosial-politisk liv inn i en totalitær støpeform.

Det var åpenbart at byråkratiet, i prosessen med å akkumulere kapital og undertrykke arbeiderne, ikke ville være tilbakeholdent i bruken av sitt sosiale herredømme innen produksjonsforholdene for å oppnå fordeler for seg selv innen fordelingsforholdene. På denne måten ble byråkratiet omformet fra å være et sjikt under direkte og indirekte press og kontroll fra proletariatet, til å være en herskerklasse, en omforming som skjedde gjennom industrialisering og teknisk revolusjon i landbruket ("kollektivisering") i et tilbakeliggende land under beleiring.

Dialektisk historisk utvikling, full av motsetninger og overraskelser, førte til at det første skrittet som byråkratiet tok med det subjektive formål å påskynde byggingen av "sosialisme i ett land" ble grunnmuren i byggingen av statskapitalismen.(52)

Under første og andre femårsplan var forbruk fullstendig underordnet akkumulasjon. Dermed falt andelen av forbruksvarer fra 67,2 prosent av total produksjon i 1927-28 til 39,0 prosent i 1940; i den samme perioden økte andelen produksjonsvarer fra 32,8 prosent til 61,0 prosent. Dette i kontrast til perioden 1921-28 da forbruk, til tross for den byråkratiske deformeringen, ikke var underordnet akkumulasjon, men det fant sted en mer eller mindre balansert vekst i produksjon, forbruk og akkumulasjon.

Denne analysen av Russland som byråkratisk statskapitalistisk fulgte Trotskis teori om den permanente revolusjon når det gjaldt å bruke det kapitalistiske verdenssystem som sin grunnleggende referanseramme. Hvis den er et skritt videre i forhold til Trotskis analyse av det stalinistiske regimet som gitt i The Revolution Betrayed og andre steder, så er det fordi den prøvde å ta i betraktning verdenskapitalismens press på produksjonsmåten og produksjonsforholdene som rådet i Sovjetunionen. Trotskis forklaring avslørte ikke dynamikken i systemet; den begrenset seg til eiendomsformer istedenfor å ta for seg produksjonsforholdene. Den brakte ingen analyse av systemet ut fra politisk økonomi. Teorien om byråkratisk statskapitalisme prøver å gjøre begge deler.

Men la det være klart at bare ved å stå på skuldrene til denne giganten, Leon Trotski, med sin teori om den permanente revolusjon, sin motstand mot doktrinen om "sosialisme i ett land", og sin heroiske kamp mot det stalinistiske byråkratiet, kunne man ha noe som helst begrep om den stalinistiske orden.

Det var muligheten til å kunne se på det stalinistiske regimet flere år etter Trotskis død som gjorde det mulig å utvikle teorien om byråkratisk statskapitalisme. Det var omvandlingen av Øst-Europa til Stalins satellittstater som ledet meg til å sette spørsmålstegn ved hvorvidt Trotskis beskrivelse av Russland som en degenerert arbeiderstat var dekkende.

Man har en tendens til å se framtida i lys av fortidas feller. I mange år tok kampen mot utbytting form av en kamp mot eierne av privateiendom - borgerskapet. Derfor, da Lenin, Trotski og resten av bolsjeviklederne sa at dersom Russlands arbeiderstat forble isolert, var den fortapt, så så de for seg fortapelsen i en bestemt form - gjeninnføringen av privateiendom. Statlig eiendom ble sett på som fruktene av arbeidsfolks kamp. Herfra var det bare ett steg til Trotskis konklusjon om at hvis statlig eierskap eksisterte i Russland var det takket være byråkratiets frykt for arbeiderklassen, og at dette betydde at byråkratiet ikke fritt kunne gjennomføre en kontrarevolusjon som gjeninnsatte kapitalismen, det private eierskap og arveretten.

Tidligere erfaring var Trotskis hovedhindring når det gjaldt å fatte at en triumferende reaksjon ikke uunngåelig medførte en retur til det opprinnelige utgangspunktet. Kapitalisme kunne være et resultat av en spiralformet nedgang der elementer fra den før-revolusjonære og den revolusjonære fortid ble kombinert. Det gamle kapitalistiske klasseinnholdet kunne da framtre den gamle "sosialismens" forkledning, og således tjene som en ytterligere bekreftelse på loven om kombinert utvikling - en lov som Trotski selv gjorde så mye for å utvikle.

For å oppsummere kan det sies at mens Trotski uten sammenligning bidro mer enn noen annen marxist til en forståelse av det stalinistiske regimet, så led analysen hans av en alvorlig begrensning - en konservativ knytning til formalisme. Dette er i sin natur i motsetning til marxismen som underordner form i forhold til innhold.

Antagelsen om at det stalinistiske regimet i seg selv var kapitalismen overlegent, at det var mer progressivt, ble oppsummert i Trotskis påstand om at produktivkreftene i Russland utviklet seg veldig dynamisk sett i forhold til "stagnasjonen og nedgangen i nesten hele den kapitalistiske verden".(53) Selvfølgelig, for en marxist var den relative framgangen til ett regime i forhold til et annet uttrykt framfor alt i dets evne til å utvikle produktivkreftene videre.

I tråd med Trotskis uttalelse om at Sovjet-regimet utviste evnen til raskt å utvikle produktivkreftene langt videre enn hva kapitalismen var i stand til å oppnå, skrev Ernest Mandel i 1956:

"Sovjetunionen opprettholder en mer eller mindre jevn økonomisk utviklingsrytme, plan etter plan, tiår etter tiår, uten å ha fortidens framganger trykkende på framtidens muligheter - alle den kapitalistiske økonomiens utviklingslover, som forårsaker en nedbremsing i farten til den økonomiske veksten er eliminert."(54)

Det samme året, 1956, spådde Isaac Deutscher at om ti år ville levestandarden i Sovjetunionen overgå den i Vest-Europa!

En statskapitalistisk analyse av det russiske regimet pekte i en stikk motsatt retning: byråkratiet var, og ville mer og mer bli, en bremsekloss på utviklingen av produktivkreftene. Dokumentet "Om det stalinistiske Russlands klassekarakter" fra 1948 hadde pekt på at mens byråkratiets rolle var å industrialisere Russland ved å heve arbeidets produktivitet, så gikk det i denne prosessen inn i skarpe motsetninger:

"Byråkratiets historiske rolle er å heve arbeidets produktivitet. Ved å gjøre dette går byråkratiet inn i dype motsetninger. For å heve arbeidets produktivitet over et visst punkt, må massenes levestandard øke, idet arbeidere som er underernærte, har dårlige boliger og er uten utdanning ikke er egnede for moderne produksjon."(55)

Byråkratiet kunne heve arbeidets produktivitet opp til et visst punkt gjennom tvang, men dette kunne ikke fortsette i det uendelige. Det at man ikke hadde greid å øke levestandarden kunne allerede ha ført til en nedgang i produktivitetsøkningsraten, og til en "produksjonsutvikling i rykk og napp".(56)

I 1964 pekte en 100-siders oppdatering av en ny utgave av boka om russisk statskapitalisme under tittelen Russia: A Marxist Analysis på at Sovjet-økonomien som ble arvet etter Stalin mer og mer ble paralysert av kriseelementer, og mer og mer ble en dødvekt på produksjonsutviklingen:

"Stalins tilnærmingsmåte til hver nye fiasko eller vanskelighet var å øke presset og terrorismen. Men denne lite fleksible metoden ble ikke bare mer og mer umenneskelig, men også mer og mer ineffektiv. Hvert nye piskeslag økte folkets trassige, om enn tause, motstand... rigid stalinistisk undertrykking ble til en bremsekloss på all moderne industriell framgang."(57)

Boka undersøkte i detalj hvordan det stalinistiske regimet blokkerte alle greiner av økonomien. Om krisen i landbruket sa den:

"På landet er arven etter Stalin et landbruk nedsyltet i en sump av stagnasjon som har vart i mer enn et kvart århundre. Kornavlingene i 1949-53 var bare 12,8 prosent større enn i 1910-14, mens befolkningen på samme tid økte med rundt 30 prosent. Arbeidsproduktiviteten i det sovjetiske landbruket har ikke engang nådd en femtedel av den i USA.

Stagnasjonen ble en trussel for regimet av en rekke grunner. For det første, etter at den skjulte arbeidsledigheten på landsbygda stort sett hadde blitt eliminert, ble det umulig å avsette arbeid til industrien i den skala man hadde sett tidligere uten å heve arbeidsproduktiviteten i landbruket. For det andre ble det også umulig etter et visst punkt å avsette kapitalressurser fra landbruket for å hjelpe veksten i industrien. Fra å være en gasspedal ble Stalins metode med "primitiv kapitalakkumulasjon" til en brems som saktnet hele økonomien." (58)

Hva med industrien? Selv om den hadde ekspandert massivt i rundt 35 år, var vekstraten nedadgående. Produktiviteten, som på 1930-tallet hadde vokst raskere enn i Vesten, ble nå liggende på et betydelig lavere nivå enn hos Russlands hovedrival, USA:

"På slutten av 1957 var antallet industriarbeidere i Sovjetunionen 12 prosent større enn i USA. Likevel var, selv ifølge russiske overslag, den årlige industriproduksjonen i Sovjetunionen i 1956 halvparten av USAs." (59)

På grunn av krisen i landbruket kunne ikke lenger det lavere produktivitetsnivået i industrien bli kompensert for av en massiv vekst i antallet industriarbeidere. Så det russiske byråkratiet måtte fokusere mer og mer med på omfanget av sløsing og lavkvalitetsprodukter innen den russiske økonomien.

Flere av kildene til sløseri ble nevnt i boka: seksjonaliseringen som ledet bedrifter til internt å produsere varer som isteden kunne ha blitt produsert billigere et annet sted; (60) lederes og arbeideres hamstring av forsyninger; (61) ledernes tendens til å motstå teknologisk innovasjon; (62) vektleggingen av kvantitet på bekostning av kvalitet; (63) forsømmelsen av vedlikehold; (64) utbredelsen av 'papirarbeid og rot'; (65) det at de mislyktes i å etablere den effektive og rasjonelle prismekanismen som ledere trengte hvis de skulle måle den relative effektiviteten til forskjellige fabrikker. (66) Konklusjonen var:

"Hvis vi med begrepet 'planøkonomi' forstår en økonomi der alle elementene blir justert og regulert til en enkelt rytme, der friksjonene er minimale, og framfor alt, der framsynthet råder når økonomiske beslutninger skal tas, så er den russiske økonomien alt annet enn planlagt. Istedenfor en virkelig plan blir strenge diktater fra styresmaktene utviklet for å fylle hullene som avgjørelsene og aktivitetene til de selvsamme styresmaktene har skapt i økonomien. Derfor ville det, istedenfor å snakke om en sovjetisk planøkonomi, være mye mer presist å snakke om en byråkratisk styrt økonomi." (67)

Selvfølgelig bidro mange andre mennesker med beskrivelser av ineffektivitetene i russisk industri. Det som kjennetegnet beskrivelsen over, var måten sløseri og ineffektivitet ble ansett som produktet av systemets statskapitalistiske natur. De grunnleggende årsakene til anarki og sløseri i russisk industri ble holdt for å være kapitalistisk akkumulasjon i en isolert økonomi - høye produksjonsmål sammen med lave forsyninger.

Liksom de to armene til en nøtteknekker presset disse på lederne, oppfordret dem til å jukse, dekke over produksjonspotensialene, overdrive behovene for utstyr og forsyninger, sikre seg ved å hamstre ressurser og generelt opptre konservativt. Dette ledet til sløseri, og dermed til ytterligere mangel på forsyninger og økt press ovenfra på direktøren, som igjen måtte jukse, og så videre i en ond sirkel.

Høye mål og lave forsyninger førte også til at man passet på sin egen sektor på bekostning av økonomien generelt - igjen en ond sirkel. Det samme problemet ledet ledere til å prioritere. Men dette proriteringssystemet og "kampanje"-metodene manglet en klar kvantitativ måler og førte til sløseri og forstyrrelser. For å bekjempe disse egenskapene dukket det opp en rekke kotrollsystemer som i seg selv var sløsende og som i sin mangel på systematisering og tilpasning til hverandre la grunnen for enda mer sløseri. Dermed ble det behov for enda mer kontroll, for papirpyramider og et vell av byråkrater. Igjen en ond sirkel. Den onde sirkelen som var et resultat av konflikten mellom overambisiøse mål og lavt forsyningsgrunnlag gjaldt, mutatis mutandis, for virkningen av den mangelfulle prismekanismen. Dette oppfordret i sin tur til mer fokusering på egne sektorer, prioritetskampanjer og et vell av kontroller.

Bak alle disse problemene lå kapitalistiske imperativer - den verdensomspennende konkurransen for makt og de gedigne militærutgiftene som krevdes for å overleve den.

Lav produktivitet ble ikke bare skapt av dårlig ledelse ovenfra, men også av arbeideres motstand nedenfra. Det var umulig å bedømme eksakt i hvilken grad denne lave produktiviteten var et resultat av dårlig ledelse og tabber på toppen eller arbeideres motstand. De to aspektene kunne naturlig nok ikke skilles. Kapitalismen generelt, og dens byråkratiske statskapitalistiske utgave spesielt, var opptatt av å kutte kostnader og heve effektiviteten framfor å tilfredsstille menneskelige behov. Dens rasjonalitet var i bunn og grunn irrasjonell, idet den fremmedgjorde arbeideren, gjorde ham til en "ting", et manipulert objekt, istedenfor et subjekt som former sitt liv i henhold til egne ønsker. Det var grunnen til at arbeidere saboterte produksjonen. (68)

"En sentral bekymring for de russiske lederne i dag er hvordan utvikle arbeiderens produktivitet. Aldri har arbeidernes holdning til arbeidet sitt betydd mer for samfunnet. Gjennom anstrengelsen for å omvandle arbeideren til et tannhjul i byråkratenes produktive maskin dreper de i ham det de trenger mest, produktivitet og skapende evner. Rasjonalisert og forsterket utbytting skaper en forferdelig hindring for økningen i arbeidets produktivitet.

Desto bedre utdannet og integrert arbeiderklassen er desto mer vil den ikke bare motstå fremmedgjøring og utbytting, men også vise økende forakt for sine utbyttere og undertrykkere. Arbeiderne har mistet respekten for byråkratiet som tekniske administratorer. Ingen herskerklasse kan fortsette lenge med å opprettholde seg selv stilt overfor folkelig forakt." (69)

Den byråkratiske statskapitalismen holdt på å synke ned i en dypere og dypere generell krise. Som Marx forklarte, når et sosialt system blir en bremsekloss på utviklingen av produktivkreftene, så begynner revolusjonens epoke.

En obduksjon avslører den alvorlige sykdommen som en person led av mens vedkommende levde. Slik kan dødsøyeblikket til en sosial orden bli dets sannhetens øyeblikk. Da de øst-europeiske regimene installert av Stalins hær begynte å kollapse høsten og vinteren 1989, fulgt av "kommunismens" sammenbrudd i Sovjetunionen selv, muliggjorde dette dermed en klar bedømmelse av det stalinistiske regimets natur.

Oppfatningen om at det stalinistiske regimet var sosialistisk, eller til og med en "degenerert arbeiderstat" - det vil si et overgangsstadie mellom kapitalisme og sosialisme - tok for gitt at det var mer progressivt enn kapitalismen. For en marxist betydde dette først og fremst at det var i stand til å utvikle produktivkreftene mer effektivt enn kapitalismen. Vi trenger bare å huske Trotskis ord:

"Sosialismen har demonstrert sin rett til seier, ikke på sidene til Das Kapital, men på en industriell arena bestående av en sjettedel av jordas overflate - ikke i dialektikkens språk, men i stålets, sementens og elektrisitetens språk." (70)

Det var virkelig den industrielle utviklings språk som forklarte hendelsene i Øst-Europa og Sovjetunionen. Men det som hadde skjedd var ikke noen seier, men en nedbremsing av den økonomiske veksten på slutten av 1970-årene og begynnelsen av 1980-årene, noe som ledet til stagnasjon og et økende gap mellom disse landene og det avanserte Vesten.

I Sovjetunionen var den årlige vekstraten i bruttonasjonalproduktet som følger: den første femårsplan (selv om det er et overdrevent tall): 19,2 prosent; 1950-59: 5,8 prosent; 1970-78: 3,7 prosent; i 1980-1982 var det nede i 1,5 prosent; i løpet av dets siste tre eller fire år var det en negativ vekstrate. (71)

Hvis arbeidsproduktiviteten hadde vært mer dynamisk i Øst-Europa og Sovjetunionen enn i Vesten, kunne man ikke forstå hvorfor herskerne i disse landene til slutt ble forelsket i markedet. Og igjen, med gjenforeningen av Tyskland skulle man ha sett en blomstring i den øst-tyske økonomien sammenlignet med den vest-tyske. Faktum er at Øst-Tysklands økonomi har kollapset siden gjenforeningen. Antallet arbeidere ansatt i Øst-Tyskland i 1989 var ti millioner, mens det nå er bare seks millioner. Arbeidsproduktiviteten i Øst-Tyskland er bare 29 prosent av det vestlige nivået. (72) Dermed var det øst-tyske produktivitetsnivået, selv om det var det høyeste i Øst-Europa, fremdeles lavt sammenlignet med Vest-Tyskland og andre framskredne økonomier som det nå måtte konkurrere med.

Hvis Sovjetunionen hadde vært en arbeiderstat, uansett hvor degenerert, så er det åpenbart at dersom kapitalismen angrep, så ville arbeiderne ha forsvart staten sin. Trotski anså det alltid som ubestridelig at Sovjetunionens arbeidere ville komme til unnsetning hvis landet ble angrepet av kapitalismen, uansett hvor korrupt og utarmet byråkratiet som dominerte det var. Én av Trotskis favorittanalogier var mellom Sovjet-byråkratiet og fagforeningsbyråkratiet. Det finnes forskjellige typer fagforeninger - militante, reformistiske, revolusjonære, reaksjonære, katolske - men alle er forsvarsorganisasjoner for arbeidernes bit av den nasjonale kaka. Trotski argumenterte med at uansett hvor reaksjonære byråkratene som dominerte fagforeningene var, så ville arbeiderne alltid "støtte deres progressive steg og - forsvare dem mot borgerskapet".

Da det avgjørende øyeblikk kom i 1989, forsvarte ikke arbeiderne i Øst-Europa "deres" stat. Hvis de stalinistiske statene var arbeiderstater, kan man ikke forklare hvorfor deres eneste forsvarere var Securitate i Romania, Stasi i Øst-Tyskland, og så videre, eller hvorfor den sovjetiske arbeiderklassen støttet Jeltsin, den uttalte representanten for markedet.

Hvis regimet i Øst-Europa og Sovjetunionen var postkapitalistiske og det i 1989 fant sted en gjeninnføring av kapitalismen, hvordan kunne gjeninnføringen bli utført med slik påfallende letthet? Begivenhetene går ikke ihop med Trotskis påstand om at overgangen fra én sosial orden til en annen måtte bli fulgt av borgerkrig. Trotski skrev:

"Den marxistiske tesen om den katastrofale karakteren som overføringen av makt fra én klasses hender til en annens hender har gjelder ikke bare for revolusjonære perioder, da historien raser framover som en gal, men også til perioder med kontrarevolusjon, da historien ruller tilbake. Han som fastholder at de sovjetiske styresmaktene gradvis har blitt endret fra å være proletariske til å være borgerlige, kjører bare så å si reformismens film baklengs." (73)

1989-revolusjonene i Øst-Europa var bemerkelsesverdige på grunn av fraværet av store sosiale konflikter og vold. Det var ingen væpnede konflikter, unntatt i Romania. Faktum er at det fant sted færre voldelige sammenstøt i Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Ungarn enn det gjorde mellom politiet og streikende gruvearbeidere i Thatchers Storbritannia.

Overgangen fra én sosial orden til en annen blir nødvendigvis fulgt av en utskiftning av ett statsapparat med et annet. Statsapparatene ble knapt rørt i 1989. I Russland er den sovjetiske hæren, KGB og statsbyråkratiet fortsatt på plass. I Polen hjalp militæret med å framskynde endringen. General Jaruzelski, arkitekten bak kuppet i 1981, og innenriksminister og sjefsadministrator for unntakslovene, General Kizcak, spilte en avgjørende rolle i å forhandle fram rundebordsavtalen med Solidaritet, og dannelsen av Mazowiechis koalisjonsregjering.

Hvis en kontrarevolusjon hadde funnet sted, hvis en gjeninnføring av kapitalismen hadde funnet sted, så skulle det ha skjedd en fullstendig utskiftning av én herskerklasse med en annen. Istedenfor var vi vitne til at det samme personellet fortsatte på toppen av samfunnet; medlemmene av nomenklaturaen som styrte økonomien, samfunnet og staten under "sosialismen" gjør nå det samme under "markedet". Mike Haynes, i sin utmerkede artikkel Class and Crisis: the Transition in Eastern Europe, skriver:

"Det den [staten] har oppnådd å gjøre har delvis vært å flytte det institusjonelle maktgrunnlaget ut av en 'statslomme' og inn i en 'privatlomme'. I prosessen har det vært en viss mulighet for sosial mobilitet innen herskerklassen og det har vært en og annen nykommer. Det har også funnet sted en endring i maktbalansen innen herskerklassen mellom dens seksjoner. Men, i motsetning til de som hevder at det som sto på spill var utskiftningen av den sosialistiske produksjonsmåte med et kapitalistisk samfunn, så finnes det ingen beviser for at en grunnleggende endring har funnet sted i herskerklassens natur. Det som er slående er hvor lite endring som faktisk har skjedd. Å sparke en general og forfremme en oberst utgjør ikke noen sosial revolusjon mer enn det å selge en statsbedrift til dens ledelse gjør, eller å renasjonalisere den med en liknende gruppe mennsker ved roret. Snarere antyder det at hva det handler om er en intern omforming innen en produksjonsmåte, i dette tilfellet en endring i kapitalismens form fra en som innebærer sterk statskapitalisme til noe som innebærer mer en blanding av stat og marked." (74)

Chris Harman beskrev treffende utviklingen som 'en sidelengs bevegelse' - et skifte fra én form for kapitalisme til en annen, fra byråkratisk statskapitalisme til markedskapitalisme.

Til slutt, hvis Sovjetunionen og de øst-europeiske landene hadde hatt en post-kapitalistisk økonomi og sosial orden, hvordan var det mulig at en kapitalistisk markedsøkonomi kunne bli overført på den? Man kan overføre en sitron til et appelsintre, eller motsatt, fordi begge hører til samme familie - sitrusen; man kan ikke overføre en potet til et appelsintre. Mike Haynes beskriver den vellykkede overføringen av markedskapitalisme til den stalinistiske økonomien:

"Det er nettopp fordi begge sidene av overgangen har de samme strukturelle egenskapene at individuell opportunisme har vært mulig i den skala vi har analysert. Vi ser ikke kun på to klassesamfunn, men to klassesamfunn som har sine røtter i en felles produksjonsmåte, der det som har endret seg har vært form framfor innhold. Uten at dette forstås blir det umulig å forstå hvordan det har seg at under utskiftningene på toppen er det fremdeles de samme folkene, de samme familiene, de samme sosiale nettverkene som skåler for sin heldige skjebne i 1990-årene som de skålte i 1980-årene. Det er sant at idet de småprater og har sosial omgang med hverandre kan de nå og da skjenke sine fraværende venner en tanke, men de vil ikke miste av syne det store hele, nemlig at de fremdeles sitter på toppen til tross for forandringene. Under dem er den samme arbeiderklassen, som fremdeles bærer byrdene for deres rikdom, privilegier og deres udugelighet, akkurat som den har gjort i fortida." (75)

De menneskene som var de virkelige ofrene for den gamle orden, er nå også ofrene for den nye. (76)

Dersom utvidelsen av det statskapitalistiske regimet inn i Øst-Europa gjorde at det ble stilt spørsmålstegn ved teorien om den degenererte arbeiderstaten, så besvarte det stalinistiske regimets kollaps det utvetydig. I begge tilfellene viste teorien om byråkratisk statskapitalisme seg som et levedyktig alternativ.

Trotskis arbeid med å analysere degenereringen av den russiske revolusjon og framveksten av stalinismen som et produkt av den internasjonale kapitalismens press på en arbeiderstat i et tilbakeliggende land, var en pionérbragd. Trotski spilte en avgjørende rolle i å gå imot Stalins doktrine om "sosialisme i ett land". Hans gjennomgående marxistiske, historisk-materialistiske tilnærmingsmåte til det stalinistiske regimet var avgjørende for utviklingen av teorien om byråkratisk statskapitalisme. Det er nødvendig å forsvare trotskismens ånd samtidig som man avviser enkelte av dens bokstaver.

Min kritikk av Trotskis posisjon var ment som en tilbakevending til klassisk marxisme. Den historiske utviklingen - spesielt etter Trotskis død - viste at den 'degenererte arbeiderstat'-posisjonen ikke var i samsvar med den klassiske marxistiske tradisjonen som identifiserte sosialisme med arbeiderklassen egen frigjøring. For å bevare ånden i Trotskis skrifter om det stalinistiske regimet måtte bokstaven i hans skrifter bli ofret. Slutten på falsk sosialisme i Sovjetunionen og Øst-Europa åpner opp for muligheter for gjenoppdagelsen av de virkelige revolusjonære idéene til Lenin og Trotski, den sanne arven etter den russiske revolusjon. Til tross for det såkalte "kommunismens fall", så er de avsluttende ordene i min bok State Capitalism in Russia like sanne som dengang de ble skrevet:

"Sluttkapitlet kan bare bli skrevet av massene, selvmobilisert, bevisst de sosialistiske målene og metodene for å oppnå dem, og ledet av et revolusjonært marxistisk parti.

Den statskapitalistiske definisjonen av det stalinistiske regimet følger Trotskis teori om den permanente revolusjon når det gjelder å ta det kapitalistiske verdenssystemet som dets grunnleggende referanseramme:

- når Russland betraktes innen den internasjonale økonomien, så kan kapitalismens grunnleggende egenskaper skimtes: -anarki innen den sosiale arbeidsdelingen og despotisme innen arbeidsdelingen på fabrikkgulvet er gjensidige betingelser for hverandre." (77)

Teorien var i stand til å forklare de russiske arbeidernes underkastelse i forhold til den kapitalistiske akkumulasjonens dynamikk ved å sette det stalinistiske regimet i dets globale sammenheng, det internasjonale statssystemet dominert av militær konkurranse.

Den permanente våpenøkonomien

Etter andre verdenskrig blomstret markedskapitalismen i Vesten. Dette sto i direkte motsetning til Trotskis spådom, som fremdeles ble etterapet av Mandel og andre. Forsøket på å løse denne motsetningen førte til utformingen av teorien om den permanente våpenøkonomien.

For å forstå hvordan teorien ble til, vil det være nyttig å gjøre et lite selvbiografisk sidesprang. Det at jeg uavhengig hadde bygd opp en liten trotskistisk gruppe i Palestina - med omkring 30 medlemmer - fra bunnen av, var en verdifull forberedelse for å slite med de store vanskelighetene den internasjonale trotskistiske bevegelsen sto overfor ved slutten av andre verdenskrig. Jeg var som det lille barnet i H. C. Andersens fortelling om keiserens nye klær. Etter flere års isolasjon og kvaler under nazismen og stalinismen led trotskistene av et psykologisk behov for å tro på mirakler. Den virkelige situasjonen var for smertefull å se i øynene. Hadde min politiske utvikling vært som del av den britiske trotskistiske organisasjonen, som i 1946 hadde rundt 400 medlemmer, ville jeg sannsynligvis ha blitt utsatt for press for å tilpasse meg. For å unnslippe dogmatisme var det ikke nok i seg selv at jeg hadde lest Marx, Engels, Lenin, Trotski og Luxemburg. Mandel og Pablo var ikke mindre bevandret i marxistisk litteratur enn jeg var. Å være en isolert palestiner i Storbritannia var, når jeg ser tilbake, en politisk fordel.

Da jeg kom til Storbritannia i 1946 og så forholdene der fra et kolonilands perspektiv, slo det meg at:

"Arbeidernes levestandard var høy. Da jeg for første gang besøkte et arbeiderhjem - bare et ordinært hus - spurte jeg hva han jobbet med; han sa han var ingeniør. Engelsken min var ikke særlig god så jeg trodde han mente en ingeniør med en akademisk grad. Men han var en faglært bygningsarbeider. Det kom som et sjokk. Barn hadde det bedre enn på 30-tallet. Den eneste gangen jeg så barn uten sko var i Dublin. Barn fikk ikke engelsk syke lenger. Dette hjalp meg med å innse at den endelige krisen ikke akkurat var rett rundt hjørnet." (78)

Noen folk i den trotskistiske bevegelsen hadde få vanskeligheter med å håndtere misforholdet mellom Trotskis spådom og den lange oppgangstida. Gerry Healy fortsatte med å leve i en fantasiverden av nært forestående kapitalistisk katastrofe. Mandel var alltid på etterskudd i forhold til hendelsene og brukte ulne formuleringer om kapitalismens virkemåte. Istedenfor for å bidra til oppklaring så oste han av forvirring. (79) Den første polemiske artikkelen jeg skrev om temaet så dagens lys i 1947 og var en utfordring til Mandel. Det var en kritikk av hans forsøk på å benekte eksistensen av en økonomisk forbedring etter krigen, men gikk på det tidspunktet ikke videre enn en avvisning av en mekanisk oppfatning av marxistisk økonomi. (80)

En effektiv forståelse av den generelle problemstillingen måtte ikke bare ta for seg problemene som ble reist ved at Trotskis spådommer ikke slo til. Den måtte også ta for seg profetene som så for seg en endeløs kapitalistisk oppgangstid, som hevdet at systemet ville blomstre så lenge en keynesianistisk økonomisk politikk ble fulgt.

Full sysselsetting var et faktum etter andre verdenskrig, men å tro at dette var et resultat av keynesianistisk politikk er som å tro at soloppgangen skyldes at hanen galer. Fra 1928 og utover hevdet John Maynard Keynes at styresmaktenes primæroppgave var å sikre en tilstrekkelig effektiv etterspørsel i økonomien til at full sysselsetting kunne vedlikeholdes. I 1936 utviklet Keynes idéene sine videre i boka General Theory of Employment, Interest and Money. Men hans råd ble ikke på noe tidspunkt i praksis fulgt av datidas regjeringer. Verken konservative, sosialdemokratiske eller andre regjeringer godtok Keynes' argument.

Ting forandret seg med trusselen om krig. Kapitalistene, som var veldig tilbakeholdne med å bruke penger på offentlige formål i fredstid, noe Keynes anbefalte, ble nå veldig gavmilde når det gjaldt å øse ut penger til militæret. De amerikanske kapitalistene, for eksempel, som hadde vært veldig sinte på Roosevelt for å forårsake et årlig budsjettunderskudd på mellom 2,7 og 4,3 milliarder dollar (1934: 3,6 milliarder; 1935: 3,0 milliarder; 1936: 4,3 milliarder; 1937: 2,7 milliarder), hadde således ikke noe imot et underskudd på 59 milliarder dollar i 1941-42. Det er usannsynlig at Hitler leste Keynes' General Theory, men han oppnådde full sysselsetting ved å mobilisere millioner til hæren og våpenindustrien. Det som utgjorde forskjellen var våpenkappløpet, ikke en økonom fra Cambridge.

Likefullt, da full sysselsetting ble oppnådd for første gang på tjue år, ble idéen om at dette kunne opprettholdes gjennom statlig etterspørsel veldig utbredt. For ledende politikere fra alle partier i etterkrigsgenerasjonen framsto Keynes' doktrine som om den hadde blitt fullt ut bekreftet.

Til og med et antall eks-marxister erklærte seg selv som tilhengere av Keynes. Blant dem var John Strachey. I 1932-35 skrev Strachey tre bøker, The Coming Struggle for Power, The Menace of Fascism og The Nature of the Capitalist Crisis, der han hevdet å være en ortodoks marxist (selv om han i realiteten i stor grad var påvirket av stalinismen). I 1940 ga Strachey ut en ny bok, A Programme for Progress. Her ble det hevdet at selv om sosialismen var den eneste kuren for kapitalismens sammenbrudd i det lange løp, så var det som trengtes på korte sikt et midlertidig program for å reformere kapitalismen, slik som Roosevelts New Deal. Programmet hans inneholdt seks punkter: utvidelse av offentlige foretak, lave renter på lånekapital, flere sosiale tjenester, pengebidrag til enkeltpersoner, og et skattesystem som innebar omfordeling. Det skulle også være et statsregulert banksystem og streng offentlig kontroll over betalingsbalansen. (81) Dette programmet var så minimalistisk at den høyrevridde Anthony Crosland kunne si: "Det var uten sammenligning mer beskjedent enn programmet som Labour vedtok i 1937." (82) John Strachey fortsatte med å hylle noen av Marx' analyser og å beskrive samfunnet som "kapitalistisk". Men nå konkluderte han med at arbeidsløshet og kriser var noe som hørte fortida til. Massedemokratiet og teknikken med økonomisk intervensjon fra styresmaktene som hadde blitt oppdaget av Keynes, betydde at kapitalismen nå var planmessig, sa han.

Crosland ble også lyrisk i sin omtale av en kapitalisme som hadde blitt reformert ved keynesianske metoder. Hans bok The Future of Socialism, utgitt i 1956, hevdet at kapitalismens anarki gradvis holdt på å forsvinne, og det samme gjaldt klassekonflikter. Systemet holdt på å bli mer og mer rasjonelt og demokratisk. Kapitalismen i seg selv ville oppløses fredelig. Alt snakk om produksjon tilegnet skaping av profitt framfor tilfredsstillelse av menneskelige behov var, ifølge Crosland, det rene sprøyt. "Den private industrien holder endelig på å bli menneskeliggjort." (83) En "fredelig revolusjon" hadde begynt der klassekonflikter ville være utenkelige: "Man kan i dag ikke tenke seg en offensiv allianse mellom styresmakter og arbeidsgivere mot fagforeningene", skrev Crosland. (84) "Vi står, i Storbritannia, på terskelen til masseoverflod." (85)

Nå som keynesianismen garanterte uhindret vekst, sa Crosland, kunne staten se fram til høye skatteinntekter som kunne finansiere sosiale reformer og sosiale velferdsplaner. Sosialister skulle vende sin oppmerksomhet vekk fra økonomiske spørsmål. Men mot hva?

"Vi skal i økende grad vende vår oppmerksomhet mot andre og, i det lange løp, viktigere sfærer - personlig frihet, lykke og kulturelle satsninger; kultiveringen av fritid, skjønnhet, yndighet, glede, spenning- flere friluftskaféer, lysere og hyggeligere gater på kveldstid, seinere stengetider for puber, flere teatre med lokale oppsetninger, bedre og vennligere hotellverter og restauratører - flere veggmalerier og bilder på offentlige steder, bedre design for møbler, keramikk og kvinneklær, statuer i senteret for nye boligområder, bedre utforming av gatelys og telefonkiosker, og så videre i det uendelige". (86)

Hvis Mandel og Healy ble gjendrevet av de umiddelbare forholdene under etterkrigstidas oppgang, så har keynesianistene og andre apologeter for kapitalismen i det lange løp blitt forvirret av den stadig dypere og uhåndterlige krisen som har feid over vestlig kapitalisme siden 1970-tallet.

Teorien om den permanente våpenøkonomien unngikk fellene til begge disse posisjonene. Den vokste fram gjennom utviklingen av teorien om statskapitalisme. Å forstå Russland ble nøkkelen til å åpne opp for en forståelse av den vestlige kapitalismens oppgang i etterkrigstida. Hvorfor var det slik?

Statskapitalisme-teorien identifiserte den militære konkurransen mellom Russland og de vestlige kapitalistiske landene som hovedmekanismen bak forsterkningen av kapitalakkumulasjonens dynamikk i Russland. Våpenproduksjonen i Russland forklarte også hvorfor landet ikke ble utsatt for syklusen med opp- og nedgangstider. Det omvendte forhold stemte også - på den andre siden av jernteppet holdt våpenutgiftene seg på et høyt nivå selv om andre verdenskrig hadde sluttet.

Dokumentet The Class Nature of Stalinist Russia fra 1948 har et kapittel kalt "Production and Consumption of Means of Destruction". Våpenproduksjon har merkelige egenskaper. Den verken tilfører nye produksjonsmidler (Avdeling I, for å bruke Marx' terminologi i Kapitalen) eller bidrar til arbeiderklassens forbruk (Avdeling IIa). Våpenindustriens produksjon føres derfor ikke tilbake i videre produksjon. Den er en form for uproduktivt forbruk, tilsvarende forbruket av luksusvarer hos kapitalistene selv (Avdeling IIb eller III). (87)

Våpenproduksjon er "kapitalistklassens kollektive forbruk" som sikrer at denne klassen gjennom militær ekspansjon vil "få ny kapital, nye muligheter for akkumulasjon". Evnen til å skaffe seg nye muligheter for akkumulasjon skiller "produksjon og forbruk av ødeleggelsesmidler" fra annet forbruk hos kapitalistklassen.

The Class Nature of Stalinist Russia pekte på at våpenproduksjonens stabiliserende egenskaper forklarte hvorfor russisk statskapitalisme ikke opplevde den klassiske syklusen med opp- og nedgangstider som kjennetegner markedsøkonomier. (88) Den foregående analysen var en bro til teorien om den permanente våpenøkonomien som legger vekt på militærutgiftenes rolle i utvidelsen av de markedskapitalistiske landenes økonomi.

I mai 1957 ble argumentet mer spesifikt i artikkelen Perspectives for the Permanent War Economy. Denne beveget seg fra militærutgiftenes virkning for det stalinistiske Russlands dynamikk til virkningene for kapitalismen i Vesten og Japan. (89) Virkningen av våpenutgiftene ble ikke sett på som noen tilfeldighet. Samfunnets økonomiske nivå, nivået dets produktivkrefter hadde nådd, er den avgjørende faktor i organiseringen av dets hærer. Som Marx sa: "Teorien vår om at organiseringen av arbeidet er bestemt av produksjonsmidlene er ikke noe sted mer briljant underbygget, ser det ut til, enn i "den menneskelige slakteindustrien"."

I kapitalismens tidlige periode gjorde økonomiens mangelfulle utvikling det umulig å fø og væpne store hærer. Sammenlignet med massehærene som ble mobilisert under første og andre verdenskrig var hærene til den tidlig framvoksende kapitalismen veldig små. Selv under Napoleonskrigene hadde Frankrike, herskeren over praktisk talt hele Europa, ikke på noe tidspunkt mer enn en halv million tropper. De britiske væpnede styrker var på den tida mindre enn en tiendedel av Frankrikes. Fredrik den Store erklærte følgende om krigene i det 18. århundre: "Den fredelige borger burde ikke engang merke at landet er i krig." (90) Selv under krigene i det 19. århundre, Napoleonskrigene, Opiumskrigene, Krimkrigen, og så videre, var livet i de krigførende nasjonene i det store og det hele knapt berørt.

Alt dette endret seg med første verdenskrig. Da mobiliserte Frankrike, med en befolkning som bare var omkring ti millioner flere mennesker enn på Napoleons tid (40 millioner mot 30), så mange som fem millioner soldater. De andre krigførende nasjonene kunne vise til tilsvarende økninger. Sammen med den enorme økningen i hærstørrelsene kom det en massiv økning i pengebevilgningene til militærteknologi. Til sammen brakte disse en endring i den militære sektorens rolle i nasjonaløkonomien som helhet.

Med en betydelig andel av befolkningen mobilisert og en stor del av økonomien satt av til krigens tjeneste, så var det ikke bare soldatene i kamp som merket virkningene, men også millioner av industriarbeidere, landarbeidere, bønder og så videre - faktisk hele den sivile befolkningen.

Før første verdenskrig, selv om de imperialistiske maktene i noen grad var forberedt på krigføring, var økonomien knapt tilpasset våpenproduksjon i det hele tatt. Det var kun etter at de forskjellige krigene faktisk hadde startet, at herskerklassen tok de nødvendige avgjørelser for å kunne hanskes med situasjonen den nå sto overfor - geværer eller smør.

Fram til 1914 var det derfor mulig å analysere kapitalismens utvikling uten å være særlig opptatt av kriger eller disses forberedelser siden de spilte en mindre rolle for den økonomiske utviklingen. Umiddelbart etter første verdenskrig minket den militære sektoren i økonomien igjen: de store hærene ble i stor grad demobilisert, og våpenproduksjonen ble drastisk redusert. Men i kjølvannet av den store depresjonen på 30-tallet og Hitlers maktovertagelse, dukket en mektig militær sektor fram for første gang i historien i fredstid. Mellom 1939 og 1944 ble våpenproduksjonen multiplisert fem ganger i Tyskland, ti ganger i Japan, 25 ganger i Storbritannia og 50 ganger i USA. (91)

Der det etter første verdenskrig var en periode på ca. halvannet tiår der ikke noe framskredent land hadde noen relativt stor krigssektor, så var det ikke noe slikt brudd etter andre verdenskrig. Straks etter at den var slutt var våpenkappløpet igang på nytt.

Tidligere, i mer enn et århundre, gjennomgikk kapitalismen en rytmisk syklus av opp- og nedgangstider. Nedgangstider fant sted mer eller mindre jevnlig hvert tiende år. Men etter at den permanente våpenøkonomien så dagens lys hadde syklusen på en eller annen måte blitt brutt. For å forstå hvordan dette hadde seg, hvordan en militær sektor på rundt 10 prosent eller mindre av den nasjonale økonomien kunne forebygge en allmenn nedgang, burde vi først kort oppsummere årsakene til nedgang under klassisk kapitalisme.

Den grunnleggende årsaken til kapitalistiske overproduksjonskriser er massenes relativt lave kjøpekraft satt opp mot den kapitalistiske produksjons higen etter å utvikle produktivkreftene som om bare samfunnets absolutte konsumpsjonsevne utgjorde deres begrensninger. (92)

Når det kommer til stykket er årsaken til den kapitalistiske krise at en større og større del av samfunnets inntekt faller i hendene på kapitalistklassen og at en større og større del av denne ikke er rettet mot kjøp av forbruksmidler, men isteden mot kjøp av produksjonsmidler - det vil si, den er rettet mot akkumulasjon av kapital. Den relative økningen i den delen av nasjonalinntekten som er rettet mot akkumulasjon sammenlignet med den delen som er rettet mot forbruk må føre til overproduksjon, en situasjon hvor den økende mengden av varer som lages ikke kan bli solgt fordi forbrukerne ikke har midlene til å kjøpe dem.

Dette er en kumulativ prosess. En økning i akkumulasjonen blir fulgt av rasjonalisering og teknologisk innovasjon, noe som resulterer i en økt utbyttingsrate. Jo større utbyttingsraten er, jo større er potten som akkumulasjonen tas fra sammenlignet med arbeidernes lønninger og kapitalistens inntekt. Akkumulasjon avler akkumulasjon.

De gigantiske militærutgiftene etter krigen påvirket krisetendensen. Nå hadde våpenøkonomien en veldig stor innflytelse på nivået på folkets kjøpekraft, nivået på reell kapitalakkumulasjon, og mengden av varer som søkte et marked.

La oss anta at det er en million mennsker som søker arbeid i et visst land, og videre at 10 prosent av dem er ansatt av styresmaktene i våpenproduksjon - omkring 100.000 mennesker. Deres kjøpekraft ville skaffe arbeid til flere mennesker andre steder. Det tallmessige forholdet mellom størrelsen på den første gruppa og den andre ble kalt "multiplikator" av Keynes. For korthets skyld er det hensiktsmessig å låne dette uttrykket. Hvis multiplikatoren er to, så vil ansettelsen av 100 000 arbeidere fra statens side øke den generelle sysselsettingen med 200000. Hvis multiplikatoren er tre, vil økningen være 300.000, og så videre. Det er således ingen tvil om at den kumulative effekten til et våpenbudsjett på 10 prosent av nasjonalinntekten kan være uforholdsmessig stor når det gjelder å øke massenes kjøpekraft.

Igjen, hvis 10 prosent av nasjonalinntekten går til våpen, blir kapitalressursene som søker investering i produksjon i fredstid drastisk skåret ned: i vårt eksempel, fra 20 prosent av nasjonalinntekten til 10 prosent. Folkets økte kjøpekraft, sammen med den nye statlige etterspørselen etter våpen, militære klær, kaserner og så videre, skaper store åpninger for salg og forhindrer overproduksjonskriser.

I tillegg har en våpenøkonomi naturligvis stor innvirkning på økningsraten i tilførselen av ikke-militære varer som søker sivile kjøpere. Full sysselsetting øker ikke bare det totale antallet lønnsmottagere; det forårsaker også en stramhet i arbeidsmarkedet som gjør arbeiderne i stand til å oppnå høyere lønn. Paradoksalt nok forhindrer ikke dette muligheten for å øke profittene: kapitalen arbeider mer fullstendig enn ellers; det er mye mindre ubrukt kapasitet eller kapital som går med underskudd. Dens omsetning er større. På denne måten steg for eksempel de totale lønningene i amerikansk industri i årene 1937-1942 med 70 prosent, mens profittene steg med 400 prosent!

Med de avsindige produktivkreftene som er tilgjengelige for samfunnet førte ikke nødvendigvis økningen i våpenbyrden til en nedgang i det sivile forbruket, men snarere tvert imot. Dette ble tydeligst vist i det rikeste kapitalistiske landet i verden, USA, under andre verdenskrig. Selv om USA i 1943 brukte enorme 83,7 milliarder dollar på krigen, så falt ikke det sivile forbruket, men var faktisk høyere enn før krigen; det steg fra 61,7 milliarder i 1939 til 70,8 milliarder i 1943 (uttrykt i 1939-priser), en økning på 14,7 prosent.

Teorien om den permanente våpenøkonomien viste at Trotskis spådom ikke hadde blitt oppfylt. Men den gjorde mer enn det. Den viste at i det lange løp kunne ikke en økonomisk velstand som økte på grunn av atombomben være stabil og sikker. Selv da verdenskapitalismen blomstret som et resultat av militærutgiftene, bar ikke alle land den samme byrde av høye militærbudsjetter. De som brukte lite hadde en fordel som var omvendt proporsjonal med våpenutgiftene. Dokumentet om Russland fra 1948 hevdet at kapitalismen generelt bare opplevde en midlertidig stabilisering. Det slo fast at:

"Med den russiske industriens sjumilssteg er det mulig at om nye ti eller 20 år kan det, selv om det ikke når den amerikanske industriens absolutte nivå, i det minste utfordre USA på verdensmarkedet innen visse bransjer, nemlig de som har med tungindustri å gjøre. Da kan USA kutte forsvarsbudsjettet for å omgå tap på verdensmarkedet." (94)

"Krigsøkonomien kan således i mindre og mindre grad tjene som en kur mot overproduksjon, en stabilisator for kapitalistisk velstand. Når våpenøkonomien blir overflødig, vil klokkene helt sikkert ringe for den kapitalistiske oppgangstid." (95)

Faktisk var det ikke Russland som tvang USA til å skjære ned på militærbudsjettet, men først og fremst Tyskland og Japan, de to landene som, fordi de tapte krigen, ikke fikk lov til å opprettholde store hærer. Likevel, The Class Nature of Stalinist Russia hadde rett når det forutså at den midlertidige stabiliseringen av markedskapitalismen gjennom våpenutgifter kun ville være midlertidig. Ved å lede merverdi bort fra produktive investeringer hadde denne stabiliseringen faktisk en tendens til å forebygge nedgangstider, til prisen av en langsiktig tendens i retning stagnasjon. Økonomiene som hadde et relativt høyt militært utgiftsnivå ville havne i en konkurransemessig ufordelaktig situasjon og ville derfor bli tvunget til å øke andelen av investeringer som gikk til sivil industri. Dette tillot tendensene i retning av en klassisk økonomisk syklus å gjenoppstå. (96)

Den økende rivaliseringen mellom USA på den ene side og Japan og Vest-Tyskland på den andre, forsterket av den ujevne fordelingen av våpenbyrden, førte virkelig til en destabilisering av økonomien og en tilbakevending til en global nedgangsperiode. Prognosen om at verdensøkonomien ville sakke ned tempoet etter et visst antall år har slått til: verdensproduksjonen som årlig steg med 5,4 prosent i årene 1950-1963, og 6 prosent i årene 1963-1973, falt til 2,6 prosent i årene 1973-1990, og 1,4 prosent i årene 1990-1996. (97)

USA brukte en langt større andel av sin nasjonalinntekt på våpen enn Japan og Vest-Tyskland. Japan brukte aldri mer enn 1 prosent av sin nasjonalinntekt på forsvar. Som et resultat av dette greide Japan å akkumulere mer kapital og investere mer i industrien for å forsyne denne med maskineri og verktøy. Resultatet var at den japanske bilindustrien vokste i store sprang. Den japanske skipsbyggingsindustrien erstattet den britiske i å være verdensledende, og innen elektronikk gikk Japan forbi Tyskland som hittil hadde innehatt førsteplassen og så videre, og så videre.

Vietnamkrigen forsterket den amerikanske industriens etterslep i forhold til Tyskland og Japan. Resultatet var at dollarens svakhet avslørte seg i 1973 da oljeprisen eksploderte; denne ble angitt i dollar. Den lange oppgangstida hadde tatt slutt.

Teorien om den permanente våpenøkonomien tok det for gitt at kapitalismens irrasjonalitet ikke minsket etterhvert som systemet ble eldre. Kapitalismen, som med Marx' ord var dekket av blod og gjørme gjennom hele historien, ble ikke mer vennligsinnet på sine gamle dager. Faktisk er den permanente våpenøkonomien det mest ekstreme uttrykket for bestialiteten og barbariet i systemet. (98)

Avbøyd permanent revolusjon

En annen problemstilling som etterkrigstidas trotskister hadde vanskeligheter med å forstå, gjaldt utviklingen i Den tredje verden. Trotskis teori om den permanente revolusjon så for seg en svekkelse av imperialismen og sosial endring i land i tredje verden. Dette skulle drives fram av arbeiderklassens kamp for å fullføre de borgerlige revolusjonenes oppgave, men denne kampen skulle på samme tid fortsette helt til den ble en kamp for sosialisme. Spørsmålet om hvorvidt Trotskis teori om den permanente revolusjon var tilstrekkelig til å kunne forklare den viktige utviklingen i tredje verden kom skarpest til syne i Maos Kina og Castros Kuba. Gjaldt teorien her? Dette spørsmålet kunne verken besvares med "ja" eller "nei". Det var mange fellestrekk mellom Trotskis teori og det som skjedde i disse to landene, men det var også radikale avvik på noen områder. Dermed oppsto det et behov for å utarbeide en teori som kunne favne om begge disse aspektene. Resultatet var teorien om avbøyd permanent revolusjon.

Til tross for dets "kommunistiske" merkelapp spilte ikke den industrielle arbeiderklassen noen som helst rolle i seieren til Maos kinesiske kommunister over det nasjonalistiske Kuomintang i 1949. Til og med Det kinesiske Kommunistpartiet selv var fullstendig fritt for arbeiderklasseelementer. Maos ferd til toppen av partiet foregikk samtidig med at det opphørte å være et arbeiderklasseparti. Mot slutten av 1926 var minst 66 prosent av medlemmene arbeidere, ytterligere 22 prosent var intellektuelle, og bare 5 prosent var bønder. (99) Innen november 1928 hadde prosentandelen av arbeidere falt med mer enn fire femtedeler til kun 10 prosent. En offisiell rapport innrømte at partiet "ikke hadde en eneste sunn partikjerne blant industriarbeiderne". (100) Et år seinere utgjorde arbeidere bare 3 prosent av medlemsmassen, og dette falt til praktisk talt null innen slutten av 1930.(101) Derfra og inntil Maos endelige seier hadde partiet så godt som ingen industriarbeidere.

I en periode på noen år begrenset partiets aktivitet seg til bondeoppstander dypt inne i provinsene i det sentrale Kina, der det etablerte en kinesisk rådsrepublikk; seinere, etter et militært nederlag i de sentrale provinsene i 1934, flyttet det til det nordlige Shensi i nord-vest. Ikke i noen av disse områdene fantes det noen nevneverdig arbeiderklasse. Et organ i Komintern overdrev ikke da det skrev: "Grenseregionen er sosialt og økonomisk en av de mest tilbakestående regionene i Kina". (102) Chu Teh gjentok: "Regionene som er under kommunistisk styre er de økonomisk mest tilbakestående i hele landet". (103) Ikke én virkelig by kom under kommunistenes kontroll før et par år før dannelsen av Den kinesiske Folkerepublikk.

Så uviktige var arbeiderne i det kommunistiske partiets strategi i perioden da Mao kom til makten at partiet ikke fant det nødvendig å avholde noen nasjonal fagforeningskongress i løpet av de 19 årene etter den som ble holdt i 1929. Det gadd ikke å søke arbeidernes støtte, noe man så da det erklærte at det ikke hadde planer om å opprettholde noen partiorganisasjon i Kuomintang-kontrollerte områder i løpet av de skjebnesvangre årene 1937-1945. (104)

Da Kuomintang-regjeringen i desember 1937 innførte dødsstraff for arbeidere som streiket eller bare agiterte for streik mens krigen mot japanerne holdt på, fortalte en talsmann fra Kommunistpartiet en journalist at partiet var fullt tilfreds med regjeringens håndtering av krigen. (105) Selv etter at det brøt ut borgerkrig mellom Kommunistpartiet og Kuomintang eksisterte det knapt noen kommunistpartiorganisasjoner i Kuomintang-områdene, som inkluderte alle industrisentrene i landet.

Maos erobring av byene avslørte Kommunistpartiets atskillelse fra industriarbeiderklassen mer enn noe annet. Kommunistiske ledere gjorde sitt beste for å forhindre arbeideroppstander i byene rett før de ble inntatt. Før Tientsins og Pekings fall utstedte for eksempel General Lin Piao, kommandør for Folkets Frigjøringshær, en erklæring som oppfordret folk

"til å opprettholde orden og fortsette med sine nåværende gjøremål. Representanter for Kuomintangs Yuan og politipersonell på provins-, by-, landsby- eller annet statlig institusjonsnivå, samt distrikts-, by-, landsby- eller Pao Chia-personell (Kuomintangs sikkerhetsstyrke) er pålagt å bli på sin post." (106)

På samme tid som kryssingen av Yangtze-elva fant sted, før de store byene i sentral- og sør-Kina (Shanghai, Hankow, Kanton) falt i deres hender, utstedte Mao og Chu Teh en erklæring med likelydende formuleringer:

"Arbeidere og ansatte i alle handelsgrener vil fortsette å arbeide representanter på forskjellige nivåer av Kuomintangs sentrale, provinsielle, kommunale eller fylkesmessige styresmakter, delegater til "Nasjonalforsamlingen", medlemmene av det lovgivende og kontrollerende Yuan, medlemmer av Folkets Politiske Råd, politipersonell og Pao Chia-organisasjonenes overhoder skal forbli på sine poster." (107)

Arbeiderklassen adlød og forble i ro. En rapport fra Nanking 22. april 1949, to dager før byen ble okkupert av Folkets Frigjøringshær, beskrev situasjonen på denne måten:

"Nankings befolkning viser ingen tegn på oppspilthet. I morges kunne man se nysgjerrige folkemengder som samlet seg ved elvebredden for å bivåne våpenduellen på den andre siden av elven. Forretningene går som vanlig. Noen butikker er stengt, men det skyldes manglende handel. Kinoene viser filmer for fulle saler."

En måned seinere skrev en New York Times-korrespondent følgende fra Shanghai: "De røde troppene begynte å sette opp plakater på kinesisk der de instruerte folk om å være rolige og forsikret dem om at de ikke hadde noenting å frykte." (108) I Kanton tok kommunistene etter sin ankomst kontakt med politistasjonen og instruerte offiserene om å forbli på sin post for å holde orden. (109)

Trotskis argument om at den borgerlige revolusjonens oppgaver, slik som frigjøring fra imperialistisk dominans, bare kunne oppnås av arbeidere, kunne ikke brukes til å forklare hva som skjedde i Kina.

Et annet eksempel på et utviklingsmønster som ikke passet inn i Trotskis scenario, fant sted på Kuba. Her spilte verken arbeiderklassen eller bondestanden noen viktig rolle. Intellektuelle fra middelklassen fylte hele kamparenaen for Fidel Castros maktovertakelse. C. Wright Mills bok, Listen Yankee, som er en mer eller mindre autentisk monolog der de kubanske lederne snakker, handler først og fremst om hva revolusjonen ikke var:

"Revolusjonen i seg selv var ingen kamp mellom lønnsarbeidere og kapitalister. Vår revolusjon er ikke noen revolusjon gjennomført av fagforeninger, av lønnsarbeidere i byen, av arbeiderpartier, eller av noe som helst slikt. Lønnsarbeiderne i byen hadde ingen revolusjonær bevissthet på noen måte; fagforeningene deres var akkurat som fagforeningene dere har i Nord-Amerika: ute etter mer penger og bedre betingelser. Det var det eneste som virkelig opptok dem. Og enkelte var til og med mer korrupte enn noen av dem dere har." (110)

Etter å ha diskutert med kubanske ledere skrev Paul Baran, en ukritisk tilhenger av Castro:

"Det kunne se ut som om den sysselsatte delen av industriarbeiderklassen i det store og hele forble passive gjennom hele den revolusjonære perioden. Ved å utgjøre det 'aristokratiske' laget av det kubanske proletariatet fikk disse arbeiderne nyte godt av noe av profitten til den monopoliserte industrien - det være seg den utenlandske eller den hjemlige, de var godt betalte etter latin-amerikansk standard og hadde en levestandard som var betydelig høyere enn hva flertallet av det kubanske folk hadde. Den relativt sterke fagbevegelsen ble dominert av business unionism i amerikansk stil og var gjennomsyret av mafia- og gangstervirksomhet." (111)

Industriproletariatets likegyldighet forklarte hvorfor Castros oppfordring til generalstreik totalt feilet 9. april 1958, omtrent 16 måneder etter starten på oppstanden og åtte måneder før den kubanske diktatoren Batistas fall. Arbeiderne var apatiske, og kommunistene saboterte den. Det var først noen tid seinere at de kom med på Castros side. (112)

Det var ikke bare arbeiderklassen som ikke var involvert i Castros framvekst; det samme gjaldt for bondestanden. Så seint som i april 1958 var det totale antallet væpnede menn under Castro bare ca. 180, og på den tida da Batista falt hadde det kun vokst til 803. (113) Kadrene i Castros rekker var intellektuelle. Det lille antallet bønder som deltok var ikke lønnsarbeidere i landbruket. Che Guevara beskrev bøndene som ble med Castro i Sierra Maestra på følgende måte:

"Soldatene som utgjorde vår første geriljahær bestående av folk fra landsbygda kom fra den delen av denne sosiale klassen som mest aggressivt gir uttrykk for sin kjærlighet til landeierskap, som mest perfekt uttrykker det sinnelaget som man kategoriserer som småborgerlig." (114)

Castro-bevegelsen var middelklassebasert. De 82 mennene under Castro som invaderte Kuba fra Mexico i desember 1956 og de 12 som overlevde slik at de kunne slåss i Sierra Maestra, kom alle fra denne klassen. De tyngste tapene ble båret av den hovedsaklig middelklassebaserte bymotstandsbevegelsen, den som skapte den politiske og psykologiske syre som etset seg inn i Batistas kampstyrke. (115)

Karakteristisk nok for den kubanske bevegelsen antydet Che Guevara at industriarbeiderklassen ville være irrelevant i alle framtidige sosialistiske revolusjoner:

"Campesinoene, med en hær skapt av sine egne folk og som slåss for sine egne djerve formål, først og fremst for en rettferdig fordeling av landområdene, vil komme fra landet for å innta byene... Denne hæren, skapt på landsbygda, der de subjektive betingelsene modnes for en maktovertagelse, går videre til å erobre byene utenfra." (116)

Andre steder i tredje verden spilte arbeiderklassen aldri noe mer enn en underordnet rolle i etterkrigstidas sosiale omforming, og selv da den var tilstede oppførte den seg ikke som noen uavhengig kraft som strebet etter revolusjonær sosialisme slik tilfellet hadde vært i Russland i 1917. Derfor ble prosessene med å overkomme de underutviklede indre sosio-økonomiske forholdene og oppnå nasjonal frigjøring fra imperialismen anført av en rekke forskjellige krefter som for det meste kom fra intelligentsiaen, eller staten, og som spilte den rollen som Trotski tilskrev arbeiderklassen i hans teori om den permanente revolusjon. Selv om de politiske resultatene i Afrika, Asia og Latin-Amerika varierte, så var statskapitalisme i større eller mindre grad det rådende resultatet.

Mens et seint utviklet borgerskaps konservative og feige natur (Trotskis første punkt) er en absolutt lov, er den unge arbeiderklassens revolusjonære karakter (andre punkt) verken absolutt eller uunngåelig. Hvis arbeiderklassen faktiske ikke er revolusjonær, så vil punktene (3) til (5) ikke bli virkeliggjort.

Med en gang arbeiderklassens ubøyelige revolusjonære natur, bærebjelken i Trotskis teori, blir tvilsom, faller hele byggverket i grus. Det tredje punktet blir ikke realisert, siden bondestanden ikke kan følge en ikke-revolusjonær arbeiderklasse, og alle de andre elementene følger etter. Men dette betyr ikke at ingenting skjer. En sammenkjeding av nasjonale og internasjonale omstendigheter bringer produktivkreftene i konflikt med føydalismens og imperialismens lenker. Bondeopprør får et dypere og videre omfang enn noengang tidligere. I dem ligger også røttene til nasjonale opprør for høyere levestandard og mot den økonomiske ruin som imperialismen har brakt med seg. Resultatet var en type endring som hadde elementer fra den permanente revolusjon, men som også avvek radikalt fra denne. Dette kalte vi avbøyd permanent revolusjon, en teori som første gang ble bredt presentert i 1963. (119)

Hvis de to hovedklassene i det moderne kapitalistiske samfunn, kapitalistene og arbeiderne, ikke spilte noen nøkkelrolle - den ene fordi den hadde blitt en konservativ kraft, den andre fordi den var ledet bort fra sitt mål av stalinismen eller reformismen - hvordan kunne da en så omfattende prosess finne sted? Produktivkreftenes utvikling pluss bondestandens opprørstrang ville ikke i seg selv ha vært tilstrekkelig til å bryte landeiersystemets og imperialismens åk. Fire andre faktorer hjalp til:

(1) Verdensimperialismens svekkelse som et resultat av økende motsetninger mellom de to supermaktblokkene, der begge følte seg paralysert av hydrogenbombens eksistens. Dette begrenset delvis deres evne til å blande seg inn i tredje verden av frykt for å sette igang en krig mot hverandre.

(2) Statens økende betydning i tilbakeliggende land. Det er et av historiens puss at når samfunnet står overfor en historisk oppgave, og klassen som tradisjonelt sett gjennomfører den er fraværende, så er det en annen gruppe mennesker, ganske ofte organisert som en statsmakt, som setter den ut i livet. Under slike forhold spiller statsmakten en veldig viktig rolle. Den reflekterer ikke bare, ikke engang hovedsaklig, det nasjonale økonomiske grunnlaget som den bygger på, men verdensøkonomiens over-nasjonale befalinger.

(3) Virkningen av stalinismens og reformismens avledning av arbeiderbevegelsenes kraft bort fra sosialistisk revolusjon. Kommunistpartier eller liknende bevegelser med innflytelse i arbeiderklassen anstrengte seg veldig ofte for å samarbeide med og støtte oppunder lokale krefter som representerte andre klasseinteresser.

(4) Den økende viktigheten av intelligentsiaen som leder og forener av nasjonen, og framfor alt som påvirker overfor massene. Dette siste punktet trenger noe utdyping.

Intelligentsiaen oppstår fra massene, og dens ledende rolle i en revolusjonær bevegelse står i direkte forhold til disse massenes allmenne tilbakeliggenhet - økonomisk, sosialt og kulturelt. Det er karakteristisk at den russiske populistbevegelsen, som mer enn noen annen vektla behovet for å revolusjonere de mest tilbakestående elementene i samfunnet, bøndene, også var den gruppa som satte mest pris på intelligentsiaen, den kritiske tenknings mestere.

Den revolusjonære intelligentsiaen viste seg som en mye mer sammensveiset faktor i nasjonene som vokste fram etter krigen enn i det tsaristiske Russland. Når den opprinnelige borgerlige privateiendommen var for svak til å omforme situasjonen, og med en imperialistisk byrde som føltes utålelig, fortonet statskapitalisme seg som svaret. Gjennom svekkelsen av imperialismen, den økende viktigheten av statsplanlegging, Russlands eksempel og kommunistpartienes organiserte og disiplinerte arbeid, ga statskapitalismen intelligentsiaen et enhetlig program. Som den eneste ikke-spesialiserte samfunnssektoren (fordi den ikke var låst til en spesiell klasserolle innen produksjonsforholdene) var intelligentsiaen både kilden til en profesjonell revolusjonær elite og så samtidig ut til å representere 'nasjonens' interesse i motsetning til motstridende sektor- og klasseinteresser. I tillegg var intelligentsiaen den sektoren av samfunnet som var mest gjennomsyret av nasjonal kultur; bøndene og arbeiderne hadde verken fritid eller utdannelse til å være opptatt av det.

Intelligentsiaen merket også sine respektive lands teknologiske akterutseiling. Ved å ta del i det 20. århundrets vitenskapelige og tekniske verden fikk de kvelningsfornemmelser av sin egen nasjons tilbakeliggenhet. Denne følelsen ble forsterket av den intellektuelle arbeidsløsheten som var utbredt i disse landene. Den allmenne økonomiske tilbakeliggenheten gjorde at det eneste håpet for de fleste studentene var en jobb i staten, men det var langt fra nok av disse til at det kunne gå rundt. (120)

De intellektuelles åndelige liv var også i krise. I en samfunnsorden i oppløsning der det tradisjonelle mønsteret holdt på å falle sammen følte de seg usikre, rotløse og at de manglet faste verdier. Kulturer i oppløsning ga opphav til en kraftig higen etter noe som kunne fylle det nye sosiale og åndelige tomrommet, noe som måtte være altomfattende og dynamisk. Intelligentsiaen omfavnet nasjonalismen med religiøs iver.

Før landene deres oppnådde politisk frihet befant intelligentsiaen seg under dobbelt press - mer priviligerte enn flertallet av folket, men likevel underordnet utenlandske herskere. Dette forklarer nølingen og vaklingen som er så karakteristisk for deres rolle i de nasjonale bevegelsene. Fordelene deres skapte en skyldfølelse, en følelse av "gjeld" til de "mørke" massene, og på samme tid en følelse av å være atskilt fra og overlegne overfor dem. Intelligentsiaen er ivrig etter å tilhøre uten å bli tilpasset, og fortsette å eksistere selvstendig. De lette etter en dynamisk bevegelse som ville forene nasjonen, åpne opp nye, vide utsikter for den, men som på samme tid ville gi makt til intelligentsiaen selv.

De hadde sterk tro på effektivitet, herunder effektivitet innen sosial ingeniørkunst. De håpet på reform ovenfra og ville virkelig ha likt å overlevere den nye verden til et takknemlig folk, framfor å være vitne til at det selvbevisste folkets egne frigjøringskamp resulterte i en ny verden for dem selv. De var veldig opptatt av tiltak som kunne trekke nasjonen deres ut av stagnasjon, men veldig lite opptatt av demokrati. De personifiserte iveren etter industrialisering, for kapitalakkumulasjon, for at nasjonen igjen skulle hevde seg. Intelligentsiaens makt sto i direkte forbindelse med svakheten og den politiske ikke-eksistensen til de øvrige klassene.

Alt dette gjorde totalitær statskapitalisme til et veldig attraktivt mål for de intellektuelle. Og de var faktisk kommunismens viktigste fanebærere i de framvoksende nasjonene. I Latin-Amerika har kommunismen i størst grad blitt akseptert blant studentene og middelklassen , skrev en latin-amerikansk ekspert. (121) I India, på Kommunistpartiets kongress i Amritsar (mars/april 1958), var omtrent 67 prosent av delegatene fra andre klasser enn proletariatet og bondestanden (middelklassen, landeiere og "småkjøpmenn"); 72 prosent hadde en viss høyskoleutdannelse. (122) I 1943 fant man at 16 prosent av alle partimedlemmene var fulltidsfunksjonærer. (123)

I tredje verden foreskrev Trotskis teori at den sosiale utviklingens drivkrefter ville føre til permanent revolusjon og arbeidernes kamp for sosialisme. Men i fraværet av det revolusjonære subjektet, proletarisk aktivitet og ledelse, kunne resultatet bli et annet lederskap og et annet mål - statskapitalisme. Ved å bruke det som var av universell gyldighet i Trotskis teori (borgerskapets konservative karakter) og det som var situasjonsbestemt (avhengig av proletariatets subjektive aktivitet), kom man fram til en variant som, i mangel av et bedre navn, ble kalt avbøyd, statskapitalistisk, permanent revolusjon . Uansett forblir kjernen i Trotskis teori like gyldig som noengang før: proletariatet må fortsette sin revolusjonære kamp inntil det har seiret over hele verden. Før det har nådd dette målet kan det ikke oppnå frihet.

Arven

Dette essayet begynte med å stille Trotskis prognoser om verdenssituasjonen etter andre verdenskrig og den faktiske tilstand opp mot hverandre. Dette ble etterfulgt av en beskrivelse av hvordan det store flertallet trotskister lukket øynene for virkeligheten mens de forble tro mot Trotskis ord, og på denne måten avvek fullstendig fra hans ånd. Trotski kunne rettmessig ha sagt: Jeg har sådd dragetenner, men høstet lus. Hvorfor skjedde dette? Hvorfor oppførte Mandel, Pablo og andre ledende trotskister, som var veldig seriøse og langt fra dumme, seg som de gjorde og levde i en fantasiverden? Grunnen var at i løpet av mange år med svart reaksjon - med nazisme og stalinisme - befant trotskistene seg veldig isolerte med knapt noe innpass i arbeiderklassen. Ved å være så lenge i ørkenen, tørste på vann, ga de etter for hallusinasjoner, og de så et fata morgana med grønne trær og en verden full av vann.

Ved å prøve å være tro mot essensen i lærdommene til Marx, Lenin, Luxemburg og Trotski, og komme på bølgelengde med den virkelige situasjonen i verden etter andre verdenskrig, gjorde den Internasjonale sosialistiske tendensen et forsøk på å utvikle tre elementer i historien: definisjonen av det stalinistiske Russland som statskapitalistisk, hvilket forklarte dets lange stabilitet og endelige fall; den lange oppgangsperioden i vestlig kapitalisme som hadde røtter i den permanente våpenøkonomien men som inneholdt såkornene til framtidige kriser; og en forklaring på Maos og Castros seire ved hjelp av avbøyd permanent revolusjon.

Fantes det praktiske bånd i den virkelige verden som betydde at det fantes et bånd mellom disse tre teoriene? Det fantes faktisk. Overlevelsen og styrken til det stalinistiske regimet i Russland var nøkkelen til de to andre utviklingstrekkene.

Først av alt spilte stalinistisk påvirkning en avgjørende rolle i å forhindre at de dype politiske og sosiale spenningene på slutten av andre verdenskrig ble til proletariske revolusjoner. De sosiale spenningene på det europeiske kontinentet var mye skarpere og dypere nå enn på slutten av første verdenskrig, som utløste revolusjoner i Russland, Tyskland, Østerrike, Ungarn og nesten-revolusjonære situasjoner i en rekke andre land. Om noen slik åpen revolusjon ikke fant sted i 1945 var det på grunn av de kommunistiske partiene. Ved å bruke deres politiske innflytelse var de stalinistiske lederne i stand til å spille en avgjørende rolle når det gjaldt å demme opp for revolusjonens stigende tidevann og i å forsvare kapitalismen.

Eksemplene Frankrike, Italia og Tyskland illustrerer potensialet som gikk tapt. I august 1944 var det motstandsbevegelsen, ledet av Kommunistpartiet, som frigjorde Paris fra nazitroppene: de fikk dermed plutselig full kontroll. Sammenlign kommunistene med rivaliserende politiske grupperinger. Gabriel Kolkos The Politics of War [Krigens politikk, o.a.] forklarer at: Gruppene innen motstandsbevegelsen som ideologisk sett var gaullister utgjorde alltid et lite mindretall. I mange nøkkelområder av Frankrike eksisterte de knapt i det hele tatt. (124) Sosialistpartiet manglet på tilsvarende måte folkelig oppslutning:

Sosialistene hadde vært partiet par excellence i Den tredje Republikk, og deres instinktive hengivenhet for å forbli i politikken, selv etter Vichy, resulterte til slutt i at partiet ekskluderte to tredjedeler av dets medlemmer av Nasjonalforsamlingen på grunn av kollaboratørvirksomhet og kompromittering. Etter 1941 forsvant bokstavelig talt Sosialistene som parti, og begynte først i 1944 gradvis å gjenoppbygge sine rekker. (125)

Dette ryddet scenen for Kommunistpartiet: Den kommunistdominerte organisasjonen i motstandsbevegelsen, Francs-Tireurs et Partisans var den største. (126) Ian Birchall beskriver situasjonen i Frankrike slik:

"Frigjøringen av Frankrike fra nazistisk okkupasjon i andre halvdel av 1944 etterlot landet i en oppskaket tilstand. Til å begynne med hadde de sentrale styresmaktene liten kontroll over situasjonen. Frigjøringskomitéer ble satt opp i forskjellige kommuner; i Marseille begynte de lokale myndighetene et program for regionalt offentlig eierskap selv uten å ha kontaktet Paris. Folkedomstoler ble satt opp, og rundt 11000 kollaboratører ble skutt."

Frigjøringskomitéene ble for det meste kontrollert av det franske Kommunistpartiet, og regjeringen hadde ingen makt til å bryte inn; innenriksministeren oppfordret dem til å slutte med å handle selvstendig, men til ingen nytte. Bare ved at Maurice Thorez, lederen for det franske Kommunistpartiet, brøt inn, kunne de bli holdt tilbake. Han insisterte:

"Lokale frigjøringskomitéer må ikke erstatte den kommunale og statlige administrasjonen med seg selv, på samme måte som motstandsbevegelsens Nasjonale Råd ikke har erstattet regjeringen med seg selv." (127)

Det var Maurice Thorez som, da han returnerte til Frankrike fra Moskva, utstedte appellen: Ett politi. Én hær. Én stat. Og dermed ble motstandsbevegelsen avvæpnet. Kolko skriver:

"Thorez disiplinerte det eldre militante lederskapet rundt André Marty og Charles Tillon, som han til slutt ekskluderte; han forbød streiker og forlangte mer arbeid fra arbeiderne, og godkjente oppløsningen av [motstandsbevegelsens organisasjoner]. Han underordnet ethvert sosialt mål til målet om å vinne krigen; oppgaven for Frigjøringskomitéene er ikke å administrere , fortalte han partiets sentralstyre i januar 1945, men å hjelpe dem som administrerer. De må framfor alt mobilisere, trene og organisere massene slik at de oppnår maksimal krigsinnsats og støtter den provisoriske regjeringen i å sette motstandsbevegelsens program ut i livet. Kort sagt, ved det kritiske punktet i den franske kapitalismens historie så nektet venstresidens parti å motarbeide den. Nasjonens enhet, gjentok Thorez til det kjedsommelige, var et kategorisk imperativ. Partiet hjalp dem å avvæpne motstandsbevegelsen, gjenopplive en døende økonomi og skape tilstrekkelig stabilitet til å gi den gamle orden et avgjørende pusterom - og var i etterkant veldig stolte av bragden." (128)

Om noe, så steg revolusjonens bølger enda høyere i Italia. Pierre Broué skriver: "I Italia var det arbeidernes agitasjon - og ingen vil bli overrasket av å høre at det begynte på Fiat-fabrikken - som til slutt rystet grunnen under fascistenes regime og gravde Benito Mussolinis grav." (129)

Streiken på den enorme Fiat-fabrikken ble til en generalstreik som gjorde at regimet falt neste dag. Et år seinere:

"I mars 1944 spredte en ny og enda mer imponerende protest seg gjennom det okkuperte Italia. Denne gangen var de streikendes slagord mer politiske og forlangte umiddelbar fred og en slutt på krigsproduksjonen for Tyskland. Antallet involverte overgikk de mest optimistiske spådommer; 300 000 arbeidere deltok i Milano-provinsen. I selve byen slo trikkearbeiderne til på 1. mars og ble først tvunget tilbake den 4. og 5. ved hjelp av en terrorkampanje mot dem. Streiken spredte seg fra det industrielle trianglet til tekstilfabrikkene i Veneto og de midt-italienske byene Bologna og Firenze. Kvinner og lavtlønte arbeidere sto i front for agitasjonen. På et eller annet tidspunkt i den første uka av mars la hundretusener av arbeidere ned arbeidet." (130)

Den industrielle, politiske og væpnede kampen til den italienske arbeiderklassen rullet videre med uforminsket kraft, hvilket betydde at innen 1945 var arbeiderklassedistriktene i Torino praktisk talt forbudte områder for fascister og tyskere. (131) Til slutt:

"Innen 1. mai var hele Nord-Italia fritt. Frigjøringens folkelige og opprørsaktige karakter, som etterlot et uslettelig inntrykk på dem som hadde deltatt, ble ønsket velkommen i de fleste leire. I andre leire forårsaket det akutt engstelse. Det var et forferdelig oppgjør, der kanskje så mange som 12.000-15.000 mennesker ble skutt i det umiddelbare kjølvannet av frigjøringen. Når det gjelder de nordlige industriherrene, så hadde de håpet på en smertefri maktovergang fra fascistene til de anglo-amerikanske myndighetene. I stedet fant de fabrikkene sine okkupert, arbeiderne væpnet, og en periode på opptil ti dager mellom oppstanden og de alliertes ankomst. Noen av dem som var mest utsatt torde ikke å vente og rømte til Sveits. I løpet av de neste få månedene forble frykten for en nært forestående sosial revolusjon veldig sterk i kapitalistiske kretser." (132)

Det at denne revolusjonen ikke ble til virkelighet skyldtes framfor alt kontrollen utøvd av det italienske Kommunistpartiet. Broué skriver:

"Det italienske Kommunistpartiet - den seksjonen av Den Kommunistiske Internasjonalen som er under direkte kontroll fra Moskva - gjorde tilnærmelser overfor framtredende mennesker, de fascistiske overløperne, politioffiserene og kirkens ledere, for å foreslå et kompromiss som skulle redde dem alle fra presset fra gatene i bytte mot en regjeringspost, og dermed juridisk anerkjennelse av det italienske underbruket i Moskva." (133)

Lik Thorez i Frankrike ble en nøkkelrolle spilt av den italienske kommunistlederen Togliatti, som returnerte fra et langt opphold i Moskva. Ginsburg skriver:

"Idet han ankom Salerno skisserte Togliatti overfor sine kamerater, med en viss overraskelse og noe motstand som resultat, strategien som han hadde til hensikt å la partiet følge i den nærmeste framtid. Kommunistene, sa han, skulle gi midlertidig avkall på sin ofte uttrykte aversjon overfor monarkiet. De skulle isteden overtale alle anti-fascistiske krefter til å bli med i den kongelige regjeringen, som nå kontrollerte hele Italia sør for Salerno. Å bli med i regjeringen, hevdet Togliatti, var første skritt mot å virkeliggjøre det overordnede målet for perioden - nasjonal enhet stilt overfor nazistene og fascistene. Kommunistenes hovedmål måtte være frigjøringen av Italia, ikke en sosialistisk revolusjon.

Togliatti insisterte på at krigsårenes enhet, hvis mulig, skulle videreføres inn i perioden med gjenoppbygging. Denne storkoalisjonen skulle omfavne ikke bare sosialistene, men også Kristelig-Demokratene (DC). I en tale i Roma i juli 1944 karakteriserte han DC som et parti som i sine rekker hadde en masse av arbeidere, bønder, intellektuelle og unge mennesker, som i hovedsak deler våre framtidsønsker, fordi de i likhet med oss ønsker et demokratisk og framgangsrikt Italia." (134)

I april 1944 argumenterte Togliatti for at partiene i Komitéen for Nasjonal Frigjøring skulle sverge troskap til kongen og bli med i regjeringen til Marskalk Badoglio. Han hadde vært øverstkommanderende under Mussolini og leder for de italienske troppene som invaderte Abyssinia i 1935. Togliatti ble til og med en av Badoglios ministre! (135)

I Tyskland var revolusjonær kamp enda vanskeligere enn i Frankrike og Italia, men likevel var det selv her et uoppfylt potensiale for revolusjon. Det er riktig at nazistisk undertrykking gjorde at enhver motstand mot Det tredje riket var ekstremt vanskelig, men dét var bare én side av likningen. Potensialet for å slå tilbake ble også systematisk undergravd innenfra i den anti-nazistiske leiren. Katastrofalt politisk lederskap fra det reformistiske Sosialdemokratiske partiet (SPD) og framfor alt Kommunistpartiet (KPD) under stalinistisk kontroll etterlot tyske arbeidere bitre og forvirrede idet Hitler ble tillatt å komme til makten uten at en finger ble løftet mot ham.

Undertegnelsen av Hitler-Stalin-pakten i 1939 knuste pågangsmotet til de tyske kommunistene som utgjorde den eneste massemotstanden mot nazismen. Et tegn på dette var at Gestapos beslagleggelser av undergrunnsløpesedler falt fra 15.922 i 1939 til bare 1277 i 1940.

Selv da krigen var underveis så de alliertes taktikk ut til å være beregnet på å fraråde oppstand mot Det tredje riket og isteden produsere en tilbakeholden lojalitet. I Øst hevdet Stalin å utkjempe den Store Patriotiske Krigen og målet endret seg fra å omfatte det nazistiske regimet til å omfatte samtlige tyskere. Russlands anti-tyske og i praksis rasistiske propaganda underminerte utviklingen av en motstandsbevegelse rettet mot nazistene. Igjen og igjen gjentok Ilya Ehrenburg, der han skrev i den russiske presse, setningen "Den eneste gode tysker er den døde tysker". Jeg minnes en kort artikkel av ham der han beskrev hvordan en tysk soldat, stilt ansikt til ansikt med en russisk, rakte opp hendene og sa, jeg er sønn av en jernsmed - det finnes ikke noe bedre uttrykk for identifisering med arbeiderklassen! Hva var reaksjonen til den russiske soldaten? Ehrenburg skriver: "Den russiske soldaten sa, Du er en tysker og ansvarlig for tyskernes forbrytelser , og støtte deretter bajonetten sin inn i brystet til den tyske soldaten."

Tyske soldater avsluttet første verdenskrig med revolusjon mot Keiseren, men under andre verdenskrigs betingelser dukket det ikke opp noe slikt opprør, for som en soldat formulerte det: Måtte Gud forby at vi taper krigen. Hvis hevnen kommer over oss, vil vi få det tøft.

Men likevel var kimen til revolusjon der. På slutten av andre verdenskrig ble undertrykkelsens tunge lokk løftet bort fra tyske arbeidere, og de ble gitt en reell mulighet til å uttrykke seg selv. Det som ble avslørt var oppsiktsvekkende. En gigantisk bevegelse av antifascistiske komitéer, eller "Antifa'er", sveipte over Tyskland idet hvert nye område ble frigjort fra nazismen. Det fantes godt over 500 av disse komitéene, som var fullstendig dominert av arbeiderklassen. I en kort periode, mellom styrtingen av det nazistiske regimet og gjeninnsettelsen av "orden" ved de allierte okkupasjonsmaktene (Russland i øst, Storbritannia og USA i vest), var arbeiderne frie i dobbelt forstand. Ikke bare hadde det nazistiske tyranniet forsvunnet, men Gestapo-styret hadde midlertidig forstyrret den lammende påvirkningen til både de reformistiske sosialdemokratiske lederne og det stalinistiske Kommunistpartiet.

Antifa'ene vokste eksplosivt. I Leipzig (Øst-Tyskland) var det 38 lokalkomitéer som hevdet at de hadde 4500 aktivister og 150.000 tilhengere. Til tross for forstyrrelsene som krigens ødeleggelser skapte (befolkningen hadde for eksempel falt fra 700.000 til 500.000), dukket opptil 100.000 mennesker opp på Antifa'enes 1. mai-demonstrasjon i 1945. I Bremen (Vest-Tyskland), en by der 55 prosent av hjemmene var ubeboelige og en tredjedel av befolkningen hadde flyktet, var det 14 lokale grupperinger, som oppga å ha 4265 medlemmer. Fjorten dager seinere var tallet 6495. Mange Antifa'er ble organisert på arbeidsplassene. En forsamling av arbeidsplassrepresentanter innbefattet 360 delegater fra 56 gruver og mange andre foretak i det sentrale Ruhr-området kort tid etter frigjøringen.

Antifa'ene var fast bestemt på å luke ut nazismen. Det ble igangsatt streiker som forlangte en utrenskning av nazistiske aktivister. I Bremen og andre steder ble bygningene til den nazistiske fagforeningen, Den tyske Arbeidsfronten, overtatt. Konsentrasjonsleirfanger som vendte tilbake ble huset i de ledige rommene til nazi-aktivister, og de mest beryktede blant de sistnevnte ble overlevert til myndighetene. Stuttgart gikk lengre og satte opp sine egne revolusjonære domstoler.

Det rådet en oppfatning om at bare ved at arbeiderne utførte jobben selv så kunne nazismen virkelig bli fjernet for godt. Prince Regent-gruva i Bochum oppfordret til en politisk generalstreik og lanserte slagordet Lenge leve Den røde hær, ikke med henblikk på de sovjetiske styrkene, men til opprørskraften i den tyske revolusjonen i 1918-23. Det ble videreført en oppfatning om at i den framtidige staten vil det ikke lenger finnes arbeidsgivere som tidligere. Vi må alle organisere det og arbeide som om foretaket er vårt! Noen steder tok arbeiderne over fabrikkene sine og ledelsen rømte. Antifa'er satte opp sine egne fabrikkmilitser og erstattet politimestre og borgermestre med sine egne kandidater. Situasjonen i Stuttgart og Hannover ble beskrevet som at det rådet "dobbeltmakt", der Antifa'ene hadde satt opp sine egne politistyrker, overtatt en rekke høye lokale stillinger og begynt å drive lokale tjenester, som forsyning av mat.

Øyenvitnerapporten til en amerikansk tjenestemann er verdt å sitere i sin helhet:

I vidt spredte områder under en rekke forskjellige navn og tilsynelatende uten noen forbindelse med hverandre, dukket det opp anti-nazistiske enhetsfrontsbevegelser kort tid etter nazi-regjeringens kollaps Selv om de ikke har noen kontakt med hverandre viser disse grupperingene en oppsiktsvekkende likhet i måten de er sammensatt på og i programmet deres. Initiativet for deres dannelse ser i hvert tilfelle ut til å komme fra folk som var aktive under nazi-perioden og som i en eller annen form var i kontakt med hverandre Fordømmelse av nazistene, forsøk på å forhindre en illegal nazistisk undergrunnsbevegelse, av-nazifisering av sivile myndigheter og privatindustri, forbedringer i boligstandarden og matforsyningene - dette er de sentrale spørsmålene som opptar de nylig dannede organisasjonene. Den riktige konklusjonen er derfor at disse miljøene representerer den spontane sammenkomsten av antinazistiske motstandskrefter, som var maktesløse så lenge terrorregimet eksisterte.

Rapporten fortsatte med å sette venstresidas aktiviteter, som vektla at betingelsen for en ny start var å rykke opp alle spor av nazismen, opp mot høyresidas, som konsentrerte seg om å forsøke å bevare alt som fremdeles kunne brukes av Hitler-regimets ruiner.

Dessverre kunne Antifa'ene bare eksistere på hvert sted i noen få uker fordi de ble motarbeidet ikke bare av okkupasjonsmaktene (inkludert den russiske hæren), men av stalinister i arbeiderbevegelsen. De ble forbudt så snart okkupasjonsmaktene fikk et fast grep på det lokale området. Dette gjaldt like mye for den russisk-kontrollerte østlige sektoren som for den vestlige. Antifa'ene ble oppløst med samtykke fra begge arbeiderpartiene. Etter Jalta-avtalen aksepterte det stalinistiske KPD at de vestlige allierte hadde full rett til å kontrollere sin innflytelsessfære, og det ville heller ikke tolerere noen uavhengig handling i øst. I vest hadde det reformistiske SPD ingen interesse av å fremme noen revolusjon. Perioden det dreier seg om var således kort - kun noen få uker på hvert sted i løpet av våren 1945. Likevel viste det potensialet for arbeidermakt som ble blokkert, i hovedsak av stalinisme ovenfra og nedenfra. (136)

Konklusjon

Dersom det stalinistiske regimet ikke hadde overlevd krigen, slik Trotski spådde, ville selvfølgelig ikke de stalinistiske partiene i Frankrike og Italia ha hatt den enorme makten de hadde til å bevare den kapitalistiske orden i disse landene. På tilsvarende måte ville ikke den tyske arbeiderklassen ha blitt lammet etter Hitlers fall.

Statskapitalismens overlevelse førte til den vestlige kapitalismens overlevelse, for det var i begges interesse å unngå revolusjon. Men dette er et system med krigende brødre, og de som under krigen hadde vært allierte ble raskt trukket inn i et ekstremt kostbart våpenkappløp - den kalde krigen. Dette utgjorde grunnlaget for den permanente våpenøkonomien som opererte i Vesten.

Forbindelsene mellom det stalinistiske regimets eksistens i Russland og avbøyd permanent revolusjon i Kina og Kuba er mer åpenbare. Det var eksistensen til et sterkt Russland som inspirerte de maoistiske hærene til å fortsette å slåss mot japansk imperialisme i mange år, og også mot Chiang Kai-Sheks Kuomintang. Det var det tilbakestående Russlands eksempel, med sin kraftige og raske industrialisering, som inspirerte de stalinistiske partiene og de framvoksende styresmaktene i hele tredje verden, og som var en modell til etterfølgelse. Den stalinistiske politikken med å alliere seg med lokale pro-kapitalistiske krefter betydde at imperialismen ikke ble kastet av arbeiderrevolusjon. Imperialismen var ofte i stand til å trekke seg politisk ut fra koloniene uten å måtte gi opp sitt økonomiske kvelertak. Der statskapitalistisk politikk ble fulgt kunne allianser med den russiske blokken bli inngått, men situasjonen til arbeiderne var fremdelses preget av utbytting og underordning overfor kapitalistisk styre.

Derfor, med en gang Trotskis spådommer om skjebnen til det stalinistiske regimet i Russland ikke ble oppfylt, så ble heller ingen av de andre prognosene hans - henholdsvis om utviklingen i de framskredne kapitalistiske landene og utviklingen i de tilbakeliggende landene - gjort til virkelighet.

Troikaen - statskapitalisme, den permanente våpenøkonomien og avbøyd permanent revolusjon - utgjør en enhet, en totalitet, som tar opp i seg endringene i menneskehetens situasjon etter andre verdenskrig. Dette er en bekreftelse på trotskismen generelt, men på samme tid delvis dens negasjon. Marxismen som en levende teori må på samme tid både forandre seg og fortsette som den er. Likevel, troikaen ble ikke unnfanget som en enhet og ble ikke til på et øyeblikk. Den var resultatet av flere langvarige utforskninger av økonomiske, sosiale og politiske utviklingstrekk i tre deler av verden: Russland og Øst-Europa, de framskredne industrialiserte kapitalistiske landene, og tredje verden. Forskningens stier krysser hverandre igjen og igjen. Men det var bare på slutten av prosessen at forbindelsene mellom de forskjellige forskningsfeltene kom klart til syne. Det er bare på toppen av fjellet at man kan se forholdet mellom de forskjellige stiene som er laget for å nå toppen, og fra dette utsiktspunktet blir analysen til en syntese, og den marxistiske dialektikken kommer seirende ut.

Ved å fatte de virkelige endringene i økonomiens, samfunnets og politikkens struktur i verden, med de enorme ujevnhetene som sliter den i filler, så blir det mulig å fatte de virkelige, faktiske, konkrete mulighetene som revolusjonære har for å plassere seg selv i endringsprosessen.

I dag eksisterer ikke lenger de stalinistiske regimene i Russland og Øst-Europa. Verdenskapitalismen blir ikke drevet framover av den permanente våpenøkonomien. Den statskapitalistiske veien til økonomiske vekst i tredje verden har blitt forlatt idet en sterkere global økonomisk integrasjon gjør handlingsrommet mindre for lokale herskerklasser eller grupperinger som aspirerer til å spille den rollen. Over hele verden - i Øst, i Vest og i utviklingslandene - har millioner av arbeidere fått sparken; flere titalls millioner arbeidsløse lever side om side med et økende antall millionærer og mangemillionærer.

Troikaen - bestemmelsen av Russland som statskapitalistisk, den permanente våpenøkonomien som en forklaring på etterkrigstidas økonomiske oppgang i de framskredne kapitalistiske landene, og avbøyd permanent revolusjon som en forklaring på maoismens suksess i tredje verden - kan fortone seg som uviktig for dagens marxister. Men det er ikke tilfellet.

Først og fremst så overlever idéer ganske ofte i lang tid etter at de materielle betingelsene som ga dem liv har forsvunnet; en liten bølge i vannet forårsaket ved å kaste en stein fortsetter selv etter at steinen har sluttet å bevege seg.

Slik har det seg at illusjoner om det stalinistiske regimet fortsatt overlever både blant tilhengere og borgerlige motstandere. Idéen om at statlig eierskap av industrien og økonomisk planlegging, selv uten arbeiderdemokrati, er identisk med sosialisme, lever fortsatt.

Det var den fulle, eller nesten fulle, sysselsettingen som etterfulgte utbruddet av andre verdenskrig som styrket keynesianismens tiltrekningskraft. Teorien om den permanente våpenøkonomien har vært det eneste seriøse marxistiske alternativet til keynesianismen for å forklare situasjonen dengang. Keynesianismen lever fortsatt i beste velgående og blir i dag framstilt som det økonomiske alternativet til den frie markedsøkonomien.

Maoismens idéer tiltrekker seg fortsatt folk, spesielt i Den tredje verden. Che Guevaras bilde har fortsatt stor gjenklang i Latin-Amerika. Idéen om at de eneste som kan gjennomføre revolusjon er arbeiderklassen som organiserer seg selv i kampen for sosialisme, anført av revolusjonære marxister, er ikke utbredt i nasjonale frigjøringsbevegelser.

Det er en annen grunn til at de tre teoriene vi her har med å gjøre trenger å bli studert. Det dreier seg om den marxistiske tradisjons natur og kontinuitet. Som Trotski uttrykte det, det revolusjonære partiet er arbeiderklassens hukommelse. Før Trotskis død ble denne hukommelsen, bevegelsens faktiske kontinuitet, representert ved en rekke enkeltpersoner. Dette kan vises konkret.

Den Første Internasjonalen besto av forholdsvis store organisasjoner, og selv om det var et opphold på omkring tjue år mellom slutten på den første og dannelsen av den andre Internasjonalen, så ble mange tusen medlemmer av den første også med i den andre. Den tredje Internasjonalen (den kommunistiske Internasjonalen, eller Komintern) ble til som et resultat av store splittelser innen den andre Internasjonalen. Det italienske Sosialistpartiet stemte på sitt landsmøte i Bologna i september 1919 for å bli medlem av den kommunistiske Internasjonalen og økte dermed denne med 300.000 medlemmer. I Tyskland bestemte Det uavhengige sosialdemokratiske partiet, som utgikk fra Det sosialdemokratiske partiet i 1917, seg også for å bli medlem av den kommunistiske Internasjonalen, og tilførte ytterligere 300.000 medlemmer. I 1920 ble det franske Sosialistpartiet medlem med sine 140.000 medlemmer. I juni 1919 stemte de bulgarske sosialistene for å tilslutte seg, og brakte med seg 35.478 medlemmer. Det jugoslaviske Sosialistpartiet, også et masseparti, ble med. Det tsjekkoslovakiske sosialdemokratiske partiet delte seg i desember 1920, der det kommunistiske venstre tok over halvparten av medlemsmassen og stiftet et kommunistisk parti med 350.000 medlemmer. En separat splittelse i det sosialdemokratiske partiet til den tysktalende minoriteten la til ytterligere krefter, og etter deres sammenslåing kunne partiet hevde at de hadde 400.000 medlemmer. Det norske arbeiderpartiet ble medlem av Komintern våren 1919. I Sverige ble flertallet i Sosialistpartiet med i Komintern etter en splittelse og tilførte ytterligere 17.000. (137)

Dessverre var det knapt noen kontinuitet å spore når det gjaldt individuelle revolusjonære mellom Lenins og Trotskis kommunistiske Internasjonale tidlig på 1920-tallet og den trotskistiske bevegelsen på 1930-tallet og etter Den andre verdenskrig. Skvist mellom Stalins massive påvirkning og frykt for Hitler besto de trotskistiske organisasjonene alltid av bittesmå grupper i utkanten av massebevegelsene. Således var antallet trotskister i Berlin den dagen Hitler seiret kun 50! (138) Til tross for den spanske revolusjon i 1936, så var, ifølge rapporten fra den fjerde Internasjonalens kongress, medlemstallet til den spanske seksjonen i september 1936 mellom 10 og 30! (139)

Den første, andre og tredje Internasjonalen ble til i perioder med framgang for arbeiderklassen; de trotskistiske organisasjonene ble født under en vanskelig periode av arbeiderklassens historie - nazismens og stalinismens seier. Uten å forstå hvorfor trotskismen var isolert og maktesløs i to generasjoner og dermed at trotskistene var tilbøyelige til å gå seg bort, må man komme til fullstendig pessimistiske konklusjoner om framtida. Ved å forstå fortida blir det klart at trotskismen, som et ledd i marxismens kontinuitet, fortjener respekt.

Nå har stalinismen, det store bolverk som har forhindret framgangen til den revolusjonære marxismen, trotskismen, forsvunnet. Kapitalismen ekspanderer ikke lenger i de framskredne landene, og dermed passer ordene i Overgangsprogrammet fra 1938 om at det kan ikke finne sted noen diskusjon om systematiske sosiale reformer og noen heving av massenes levestandard til virkeligheten igjen. Den klassiske teorien om den permanente revolusjon, som Trotski argumenterte for, er tilbake på dagsordenen igjen, som vist av revolusjonen i Indonesia i 1998.

Troikaen forklarer hvorfor det eksisterende systemet - kapitalismen - holdt ut i en tid, en lang tid, selv om det ikledde seg et antall forkledninger. På samme tid pekte den alltid på prosessene som undergraver denne stabiliteten: for en tid var disse prosessene på det molekylære nivå og knapt synlige på overflaten. Men til slutt går kvantitet over i kvalitet, og systemet som helhet herjes av kriser og ustabilitet. Da vil menneskeheten, som Marx formulerte det, hoppe ut av stolen og ekstatisk utbryte: Vel gravd, gamle muldvarp! (140)

Noter

1 K Marx, The Civil War in France (Moskva, 1977).
tilbake

2 L Trotski, Writings 1934-35 (New York, 1974), s. 181-182.
tilbake

3 L Trotski, Writings 1933-34 (New York, 1975), s. 316.
tilbake

4 L Trotski, Writings 1935-36 (New York, 1977), s. 260.
tilbake

5 L Trotski, In Defence of Marxism (London, 1971), s. 16-17.
tilbake

6 W Reisner (red.), Documents of the Fourth International (New York, 1973), s. 183.
tilbake

7 M Kidron, Western Capitalism Since the War (London, 1970), s. 11.
tilbake

8 T Cliff og D Gluckstein, The Labour Party : A Marxist History (London, 1988), s. 227.
tilbake

9 Ibid, s. 253.
tilbake

10 L Trotski, Writings 1938-39 (New York, 1974), s. 78.
tilbake

11 L Trotski, Writings 1937-38 (New York, 1976), s. 27.
tilbake

12 L Trotski, Writings 1938-39, op cit, s. 87.
tilbake

13 Se T Cliff, Trotsky: The Darker the Night the Brighter the Star (London, 1993), s. 198.
tilbake

14 Ibid, s. 383.
tilbake

15 Ibid, s. 109.
tilbake

16 Denne uttalelsen ble gjort i november 1945. Se J P Cannon, The Struggle for Socialism in the American Century (New York, 1977), s. 200.
tilbake

17 Fourth International, april 1946.
tilbake

18 Ibid.
tilbake

19 Fourth International, juni 1946.
tilbake

20 E Germain (Mandel), The Soviet Union After the War , Fourth International, september 1946.
tilbake

21 Fourth International, juni 1948.
tilbake

22 Fourth International, august 1948.
tilbake

23 Sitert i T Cliff, Neither Washington Nor Moscow (London, 1982), s. 84-85.
tilbake

24 Se On the Class Nature of Yugoslavia , utgitt i oktober 1949-utgaven av International Information Bulletin.
tilbake

25 LSSPs interne bulletin, Ceylon, april 1954, s. 7.
tilbake

26 Ibid, s. 15.
tilbake

27 Robert J Alexander, International Trotskyism (Durham og London, 1991), s. 664.
tilbake

28 Ibid, s. 334.
tilbake

29 Ibid, s. 663-664.
tilbake

30 Fourth International, juni 1946.
tilbake

31 Ibid.
tilbake

32 Ibid.
tilbake

33 Ibid.
tilbake

34 Ibid.
tilbake

35 E Germain (Mandel), The First Phase of the European Revolution , i Fourth International, august 1946.
tilbake

36 E Germain (Mandel), Problems of the European Revolution , i Fourth International, september 1946.
tilbake

37 E Germain (Mandel), From the ABC to Current Reading: Boom, Revival or Crisis? En gjendrivelse av Mandels forsøk på å fornekte bevisene på økonomisk oppgang ble utført av T Cliff i en artikkel kalt All that Glitters is not Gold , nytt opptrykk i T Cliff, Neither Washington Nor Moscow, op cit, s. 24-39.
tilbake

38 Ibid, s. 61.
tilbake

39 K Marx og F Engels, The Communist Manifesto (Peking, 1990), s. 59.
tilbake

40 F Engels, Anti-Dühring (Moskva, 1975), s. 336.
tilbake

41 R Luxemburg, Gesammelte Werke, bind 3 (Berlin, i.d.), s. 63-64.
tilbake

42 For en utbrodering av dette argumentet se T Cliff, Neither Washington Nor Moscow, op cit, s. 65-66.
tilbake

43 Ibid, s. 66-67.
tilbake

44 L Trotski, Problems of the Development of the USSR : A Draft of the Thesis of the International Left Opposition on the Russian Question (New York, 1931), s. 36.
tilbake

45 New International, april 1943.
tilbake

46 Ibid.
tilbake

47 Se for eksempel L Trotski, The Revolution Betrayed (New York, 1974), s. 289.
tilbake

48 K Marx, The Poverty of Philosophy (London, i.d.), s. 129-130.
tilbake

49 Ibid, s. 161.
tilbake

50 K Marx, A Contribution to the Critique of Political Economy (Chicago, 1918), s. 285-286.
tilbake

51 T Cliff, State Capitalism in Russia (London, 1988), s. 221-222.
tilbake

52 Ibid, s. 165-166.
tilbake

53 L Trotski, The Revolution Betrayed, op cit, s. 6.
tilbake

54 E Mandel, i Quatrième Internationale, nr. 14, 1956.
tilbake

55 T Cliff, The Class Nature of Stalinist Russia (London, 1948), s. 134-135.
tilbake

56 Ibid.
tilbake

57 Ibid, s. 198.
tilbake

58 Ibid, s. 240.
tilbake

59 Ibid, s. 287.
tilbake

60 Ibid, s. 256.
tilbake

61 Ibid, s. 256.
tilbake

62 Ibid, s. 254.
tilbake

63 Ibid, s. 257.
tilbake

64 Ibid, s. 248-249.
tilbake

65 Ibid, s. 250-254.
tilbake

66 Ibid, s. 273-274.
tilbake

67 Ibid, s. 283.
tilbake

68 Ibid, s. 309-310.
tilbake

69 L Trotski, The Revolution Betrayed, op cit, s. 8.
tilbake

70 Nasjonalinntektene til Comecon-blokken steg årlig som følger: 1951-55: 10,8%; 1956-60: 8,5%; 1961-65: 6,0%; 1966-70: 7,4%; 1971-75: 6,4%; 1976-80: 4,1%; 1981-85: 3%; 1986-88: 3%. Statisticheskii ezhegodnik stran - Chlenov soveta ekonomicheskoi vzaimopomoshchi (Moskva 1989), s. 18.
tilbake

71 Financial Times, 12. mai 1992.
tilbake

72 L Trotski, Writings 1933-34, op cit, s. 102-103.
tilbake

73 M Haynes, Class and Crisis: the Transition in Eastern Europe , International Socialism 54, våren 1992, s. 46-47.
tilbake

74 Ibid, s. 90.
tilbake

75 Ibid, s. 69.
tilbake

76 T Cliff, State Capitalism in Russia, op cit, s. 221-222.
tilbake

77 T Cliff, Fifty Five Years a Revolutionary , Socialist Review 100, mai 1987, ss. 14-19, gjenutgitt i L German og R Hoveman (red.), A Socialist Review (London, 1998), s. 15-28.
tilbake

78 Se for eksempel E Mandel, Late Capitalism (London 1975).
tilbake

79 T Cliff, All That Glitters is not Gold , op cit, s. 24-37.
tilbake

80 J Strachey, A Programme for Progress (London 1940), s. 210-211.
tilbake

81 A Crosland, The Future of Socialism (London 1956).
tilbake

82 Ibid, s. 37.
tilbake

83 Ibid, s. 32-33.
tilbake

84 Ibid, s. 23.
tilbake

85 Ibid, s. 520-522.
tilbake

86 Se T Cliff, The Class Nature of Stalinist Russia , op cit, s. 121-122.
tilbake

87 Ibid, s. 121-125.
tilbake

88 T Cliff, Perspectives for the Permanent War Economy , Socialist Review, mars 1957, gjenutgitt i T Cliff, Neither Washington Nor Moscow, op cit, s. 101-107.
tilbake

89 Sitert ibid, s. 101.
tilbake

90 F Sternberg, Capitalism and Socialism on Trial (London 1951), s. 438.
tilbake

91 K Marx, Capital, bind III, kap. 30: Money Capital and Real Capital (Moskva 1959), s. 484.
tilbake

92 T Cliff, The Class Nature of Stalinist Russia , op cit, s. 121-125; T Cliff, Neither Washington Nor Moscow, op cit, s. 106-107.
tilbake

93 Ibid, s. 107.
tilbake

94 Ibid, s. 107.
tilbake

95 Ibid, s. 107.
tilbake

96 Financial Times, 4. september 1998.
tilbake

97 Videre skritt i utviklingen av teorien om den permanente våpenøkonomien ble tatt av Mike Kidron og Chris Harman. Se M Kidron, Western Capitalism Since the War (London 1970) og A Permanent Arms Economy (London 1989), og C Harman, Explaining the Crisis (London 1984).
tilbake

98 R C North, Kuomintang and Chinese Communist Elites (Stanford 1962), s. 32.
tilbake

99 H R Isaacs, The Tragedy of the Chinese Revolution (London 1938), s. 333.
tilbake

100 Ibid, s. 394.
tilbake

101 World News and Views, 22. april 1939.
tilbake

102 S Gelder, The Chinese Communists (London 1946), s. 167.
tilbake

103 Se Communist Manifesto utgitt i Chungking, 23. november 1938, omtalt i New York Times, 24. november 1938.
tilbake

104 H R Isaacs, op cit, s. 456.
tilbake

105 New China News Agency, 11. januar 1949.
tilbake

106 Ibid, 3. mai 1949.
tilbake

107 New York Times, 25. mai 1949.
tilbake

108 South China Morning Post, 17. oktober 1949.
tilbake

109 C Wright Mills, Listen Yankee (New York 1960), s. 47.
tilbake

110 P A Baran, Reflections on the Cuban Revolution (New York 1961), s. 17.
tilbake

111 Det kommunistiske partiet på Kuba, Folkets Sosialistiske Parti, hadde mye å svare for. Det støttet Batistas styre mellom 1939 og 1946. Det deltok i Batistas første ministerium med to ministre. I 1944 omtalte den kommunistiske avisa Hoy Batista som et folks idol, en stor mann av vår nasjonale politikk, mannen som er inkarnasjonen av de hellige overenskomstene til et nytt Kuba. Castro ble erklært som en småborgerlig eventyrer. Som uttalt over, så samarbeidet ikke kommunistene i streiken i april 1958. Så seint som 28. juni 1958 gikk de lunkent god for rene demokratiske valg for å bli kvitt Batista. Se P A Baran, op cit.
tilbake

112 Tale av Castro den 1. desember 1961, El Mundo La Habana , 22. desember 1961.
tilbake

113 Che Guevara, Cuba: Exceptional Case? , Monthly Review (New York), juli-august 1961, s. 59.
tilbake

114 T Draper, Castro's Cuba. A Revolution Betrayed? Encounter (London), mars 1961.
tilbake

115 Che Guevara, op cit, s. 63.
tilbake

116 L Trotski, The Permanent Revolution (New York 1978), s. 278.
tilbake

117 Ibid, s. 279.
tilbake

118 T Cliff, Deflected Permanent Revolution , første gang utgitt i International Socialism 12 (første serie), våren 1963.
tilbake

119 Således viste for eksempel en undersøkelse i India at omkring 25 prosent av studentene som fikk sine master-grader fra Universitetet i Lucknow i humaniora, naturvitenskap og juss mellom 1949 og 1953, fortsatt var uten arbeid i 1957. Undersøkelsen viste også at omkring 47 prosent av humaniora-studentene, 51,4 prosent av naturvitenskapsstudentene, 7 prosent av handelsfagsstudentene og 85,7 prosent av lærerstudentene sa de gikk på universitetet for å få de nødvendige kvalifikasjonene for å få jobb i det offentlige. Rundt 51 prosent av dem som hadde tatt en grad, konkluderte med at universitetsutdannelse var bortkastet tid . M Weiner, Party Politics in India (Princeton 1957), s. 8-10.
tilbake

120 V Alba, The Middle Class Revolution , New Politics (New York), vinteren 1962, s. 71.
tilbake

121 G D Overstreet og M Windmiller, Communism in India (Berkeley og Los Angeles 1959), s. 540.
tilbake

122 Ibid, s. 358.
tilbake

123 G Kolko, The Politics of War (New York 1968), s. 77.
tilbake

124 Ibid, s. 77.
tilbake

125 Ibid, s. 78.
tilbake

126 I Birchall, Bailing out the System (London 1986), s. 39-40.
tilbake

127 G Kolko, op cit, s. 95.
tilbake

128 P Broué, The Italian Communist Party, the War and the Revolution , Revolutionary History, våren 1995, s. 111.
tilbake

129 P Ginsburg, A History of Contemporary Italy (London 1990), s. 22.
tilbake

130 Ibid, s. 64.
tilbake

131 Ibid, s. 68.
tilbake

132 P Broué, op cit, s. 112.
tilbake

133 P Ginsburg, op cit, ss. 42-43.
tilbake

134 Ibid, s. 52.
tilbake

135 Denne delen om Tyskland er basert på deler av den kommende boka til Donny Gluckstein, Barbarism: Nazi Counter-revolution, Capitalism and the Working Class (London 1999).
tilbake

136 T Cliff, Lenin: Revolution Besieged (London 1987), s. 216-218.
tilbake

137 T Cliff, Trotsky: The Darker the Night the Brighter the Star, op cit, s. 155.
tilbake

138 Ibid, s. 286.
tilbake

139 L Trotski, The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International (London 1980).
tilbake

140 K Marx og F Engels, Collected Works, bind 11 (Moskva 1979), s. 185. Henvisningen er til Shakespeare, Hamlet, 1. akt, scene 5.
tilbake

Tony Cliff

Trotskismen etter Trotski

Internasjonale Sosialisters røtter

Det problematiske ved trotskismen

Den byråkratiske statskapitalismen

Den permanente våpenøkonomien

Avbøyd permanent revolusjon

Arven

Konklusjon